Tuvane

Ja, selvfølgelig er skarphet en viktig egenskap, men det hjelper jo ikke en noe som helst når hunden bare gir avkom med dårlig mentalitet. Og ja, arv påvirkes av begge foreldredyra, men hunden ga konsekvent avkom avkom med dårlige nerver, uansett hvilken tispe han ble paret med. For ikke å snakke om kryptorkide avkom...

Skarphet og nervøsitet er vel sjelden en god kombinasjon hos noen raser? Han nedarvet rett og slett dårlig gemytt.

Ja, det hadde vært fint. Da hadde vi hatt masse kryptorkide, nervøse, skarpe, bleke hunder med svake haser (det var nemlig slike avkom han ga).

Hege Johnsen (min absolutte favorittinstruktør å gå for) Kent Svartberg Monica Wikstrøm Hege Schea Bakke Anne Berit Heireng Ann-Karin Isaksen Maren Teien

Det er litt rart, egentlig, for hvis jeg drar fram gamletispa mi (som forøvrig var verdens snilleste hund), som var både syk (allergi, hudproblemer, mageproblemer) og i tillegg var ganske usikker og forsiktig, så nikker alle anerkjennede og sier "ja, sånn er det med schäfer. Men hvis man trekker fram en frisk hund (som også er min egen), så er det alltid fy-fy. Første gang valgte vi oppdretter helt tilfeldig, og vi valgte selvfølgelig den svakeste valpen, for hun var jo så søt og forsiktig. I dag ville jeg aldri ha kjøpt hund på den måten igjen. Fikk ikke hilst på mora, og vi plukket opp hundene på en rasteplass (!) i Ytre Østfold. Da vi kjøpte schäfer igjen nå, gjorde vi mer research; pratet mye med oppdretter, besøkte oppdretter flere ganger, hilste på oldemor, mormor og mor til valpene, og på de andre hundene hos oppdretter. Hadde jeg skulle kjøpe hund igjen i dag, ville jeg nok gjort enda mer research, men nå er jeg jo også på utkikk etter en konkurransehund, og ikke en familiehund, som var det vi kjøpte sist. Da vi hadde hunden som ren familiehund var hun selvfølgelig verdens beste, og jeg fant ikke en feil på henne, men nå som jeg har mer kunnskap, ser jeg jo hvilke mangler hun hadde. Mine nåværende hunder er selvfølgelig også verdens beste, men jeg ser i mye større grad hvilke feil og mangler de har, og irriterende nok henger jeg meg opp i småfeil som jeg aldri tenkte på før jeg begynte å stille ut. I mitt eget hode har jeg jo et bilde på hvordan jeg ønsker at schäferhunden skal se ut, men det er sjelden det er mulighet til å diskutere det, for i så å si hver eneste diskusjon som omhandler schäferen, så kommer det veldig mye svada og dritt fra folk som knapt har tatt på en schäfer (f. eks "hoftene er ødelagte fordi schäferen er lav bak"). At det skal skje noen radikale endringer veldig raskt, er tvilsomt, da alt styres fra Tyskland, men det ER fokus på manglende fasthet, dårlige overlinjer, overvinkling, størrelse osv.

Det er godt du vet hva @Margrete mener og ikke mener. Hun skrev "hunden i normal positur", ikke "schäferen sånn som jeg ønsker at den skal se ut". Når man skal poste et bilde av noe eller noen, så er det jo greit å velge et bilde der hunden/personen ser sånn noenlunde normal ut, og ikke i et "worst possible moment"-bilde. Selv godt konstruerte hunder kan se ut som misfostre på enkeltbilder, uten at det betyr at den er et misfoster.

Man må tydeligvis være hundefotograf. Jeg viser fram min egen hund fordi det a) er ham jeg har bilder av og b) er han jeg ser hver eneste dag og vet at er frisk. Om noen synes at hunden min er feil konstruert (noe helt sikkert mange mener), så må de gjerne mene det. Men da er det mest hensiktsmessig å være konstruktiv og ikke si at "hunden ser ut som et misfoster og er helt ødelagt" eller noe sånt, for det bidrar lite til diskusjonen. Min hund har eksteriøre feil som alle andre, men han er ingen ekstremschäfer. Han har verken en ekstrem rygglinje eller ekstreme vinkler, og han er middels stor. Grunnen til at jeg la ut bilder av min egen hund er fordi det primært er han jeg har bilder av, og fordi jeg vet han er frisk. I tillegg synes jeg det er en uting å legge ut bilder av andres hunder, spesielt dersom det er tenkelig at folk vil slenge dritt. Når schäferen er stilt opp og traver i utstillingsringen (i stram line), så blir trekkene mer ekstreme. Mitt fokus var at hunden normalt ikke ser sånn ut, og at den normalt ikke løper sånn. Det er ingen som hevder at schäferen er feilfri, men det er og blir veldig polariserende når folk til stadighet viser fram salryggede schäfere med dårlige fronter av den opprinnelige typen og sammenligner dem med dagens schäfer. Enkelte ting har blitt bedre, enkelte ting har blitt verre. Jeg er personlig ingen fan av ekstreme vinkler eller rygglinjer, men jeg vil heller ha en hund med avfallende kryss og vinkler enn en syk hund. Mange er veldig glade i å forherlige bruksschäferen; den ser i de fleste tilfeller mer ut som den opprinnelige schäferen, og mange treffer derfor slutningen om at disse er friskere enn utstillingsschäferen. Likevel er realiteten slik at forekomsten av HD, AD og allergi er tilnærmet lik hos både utstillings- og bruksvarianten. Ergo betyr ikke nødvendigvis eksteriøret noe når det gjelder sykdom. For å sette det litt på spissen, så avler bruksfolket på krokodiller og utstillingsfolket på championer, uten at det nødvendigvis gagner rasens helse.

Bare for å si det, så finnes det friske schäfere som ikke verken har HD, allergi eller vondt i ledd, og det finnes helt vanlige bilder av schäfere der de løper og ser ut som relativt normale hunder. Samme hund kan også se slik ut i oppstilt tilstand, dvs samme type bilde som stadig vekk blir brukt som skrekkeksempel:

Aktivitetsnivå er for meg noe annet enn drifter. Aktivitetsnivået sier for meg noe om hvor mye fysisk og mental aktivitet hunden krever for å leve et greit liv. En trekkhund har som regel et høyt fysisk aktivitetsnivå, mens en border collie har et stort behov for mental aktivitet i tillegg til fysisk aktivitet. Er aktivitetsnivået for lavt i forhold til hva hunden krever, kan man ende opp med ulike former for uønsket atferd, f. eks destruksjon, bjeffing, høyt stressnivå osv. Aktivitetsnivået varierer mellom raser, og selvfølgelig også mellom individer innen rasen. Hos en familiehund er det normalt sett ikke ønskelig med så høyt aktivitetsnivå. Drifter er for meg hundens iboende egenskaper; jaktlyst, byttedrift, forsvarslyst (vokting, varsling), terskel for aggresjon/skarphet, kamplyst, sosial kamp, lekelyst, nervestyrke, hardhet, mot osv. En høydriftig hund scorer som regel høyt på mange av disse, og har normalt sett høy lekelyst, jaktlyst, byttedrift osv. "Problemet" med disse er som regel ikke at de har et høyt aktivitetsnivå, men at man må ha kontroll på hunden og dens drifter. En malle med masse jaktlyst, byttedrift og stor skarphet vil lettere sitte i beinet på en forbipasserende syklist enn det en gjennomsnittslig golden vil gjøre. Høye drifter medfører at man må trene MYE på impulskontroll og generell lydighet, slik at man unngår uheldige hendelser. I tillegg er det viktig at driftene er balansert. En usikker og redd hund som i tillegg har stor skarphet, vil lett kunne ende opp på forsiden av VG ("Hund angrep barn på lekeplass"), med mindre eieren vet hva han/hun har mellom hendene. I forhold til stress så er det positivt i en viss dose, akkurat som hos oss mennesker. En hund som har null stress vil sannsynligvis yte dårligere på konkurransebanen enn en hund som har riktig mengde stress. For høyt stressnivå vil igjen være negativt da hunden vil få dårligere impulskontroll og ikke klarer å styre seg selv. I tillegg kan man fort få lyd, og hunden kan boble over og gå i overslag. Når jeg trener så er jeg obs på å balansere stresset hos hunden. Blir hunden for stressa, så får den verken med seg hva jeg sier eller at den blir belønnet, og treningen blir veldig lite effektiv. Er hunden helt "flat", får man ikke noe "sprut" i øvelsene. Det kan også være ønskelig med ulikt stressnivå i ulike øvelser. I fellesdekk ønsker man f. eks en rolig og avslappet hund, mens man vil ha full fart ved innkalling. Dyktige førere klarer å justere dette på banen, slik at hunden er i riktig "modus" for hver øvelsene (momentrutiner). For en familiehund vil det være ønskelig med lite stress, da man ikke har noe behov for at hunden skal yte "ekstra" eller gire seg opp.

Jeg jobber nå med at mine halvgærne to skal ignorere folk mest mulig, da begge to er av typen som gjerne overfaller figuranten og hilser med stor H. Når vi er på treningsbanen, så er det hunden og meg, ikke hunden og tusen andre folk som skal hilse/gi godbiter/leke/ha det gøy, fordi det er slik jeg ønsker å ha det når vi trener. Hadde jeg sluppet dem løs i en slik ring og latt dem få lov, så hadde de helt sikkert løpt rundt og spist godbiter og kost seg, og det hadde de fleste andre hunder jeg kjenner og trener sammen med gjort også. Men de jeg trener med har også rimelig sosiale hunder. Det kan jo hende det var en litt trykket stemning i denne ringen? Hadde folk oppført seg naturlig, så hadde hundene kanskje også gjort det? Jeg kan liksom ikke se for meg at alle hundene på kurset minus en valp hadde sosiale issues? Ellers så kan det jo hende at folk hadde meldt på hundene for å prøve å få hundene mer komfortable i en slik setting. Vil man evt teste dette i en standarisert setting, kan man jo evt ta en MH på hunden.

63 er litt lite til min schäfer hannhund. Det er helt brukbart, men dekker ikke så godt bakpå lårene, så det er definitivt ganske stort i størrelsen. Tror han har 75 i Hurtta-dekken.

Man kan ha fantomsmerter i et bein eller en arm man er FØDT UTEN, ergo så er det bare tull.

Neida, bronsemerket er ikke strengt overhodet. Det er en "intro" til lydighetskonkurranser, og det er ingen som ønsker å skremme vekk noen eller ødelegge for noen. Ved bronsemerket skal det også legges til rette slik at det er minimalt med forstyrrelser, og at bare en hund er ute om gangen, dette for å sørge for at alle har best mulig sjans til å lykkes. Hunden skal selvfølgelig kunne øvelsene sånn noenlunde, men det er ikke VM i lydighet. Bruk gjerne en superbelønning når du trener tannvisning, slik at hun virkelig får en forventning til at dette er positive greier. Jeg vet ikke hva du pleier å belønne med, men f. eks biter av varm, nygrillet kylling (fra butikken) er ofte en slager. Når du etter hvert får teken på det, så sørg også for å vente ut hunden litt etter selve tannvisninga, før du belønner, sånn at du ikke får en hund som hopper og spretter avgårde når dommeren har tatt tannvisning, fordi den tror den skal få belønning med en eneste gang.

Skavanken har jo vært der, det er bare ingen som har visst om den fordi de bevisst har mutilert hundene sine.

Ja, jeg skjønner at de prioriterer DCM og kreft, men det er rimelig skakkjørt å kutte av halen før den i det hele tatt er et problem. Da vil man jo ALDRI få avlet fram individer med korrekte haler, fordi man aldri finner ut om akkurat dette individet har en korrekt hale eller ikke (den er jo kuttet av). Men hvis det ikke finnes individer som er både sykdomsfrie og uten skavanker som ødelagte haler, er det kanskje ikke en levedyktig rase? Jeg har knapt møtt en dobermann over seks år, og alle jeg kjenner har hatt hjertesykdom.

Hvis man har avlet fram en hale som KNEKKER og blir skadet av normal aktivitet, så er det kanskje på tide å gjøre noe med avlen, framfor å kutte av halen? Å kutte av halen for å forebygge haleskader virker rimelig bakvendt.

Du kan rose så mye du vil mellom øvelsene, og du kan klappe i hendene og gjøre så mye utav deg du bare vil, så lenge du ikke belønner med godbit eller leker. Det er først i de høyere klassene i lydighet at det gir trekk å med for mye sosial belønning mellom øvelsene. Bare husk å ikke gjøre så mye utav deg at du demper hunden, det ser jeg mange som gjør, spesielt når de er nervøse, og det er ikke så heldig. Bronsemerket er veldig snilt bedømt, og utgangspunktet er at du består så lenge du gjennomfører øvelsene sånn noenlunde. Dobbeltkommandoer gir selvfølgelig trekk, men du får ikke null med mindre det blir veldig mange av dem. En skjev oppsitt hadde jeg overhodet ikke bekymret meg for, og du får mer trekk om du i tillegg legger på dobbeltkommando. Ift tannvisning så stryker du ikke, men hunden skal være tilgjengelig, dvs at dommeren MÅ få kontakt med bikkja. At den reiser seg og rygger litt går greit, men hvis den er helt gærn og nekter kontakt, så kommer du ikke videre. Vil anbefale deg å trene mye på dette, i begynnelsen med at figuranten kun kommer bort og hilser på deg, og senere også på hunden, når hunden er komfortabel med at figuranten kommer bort til deg. Hvis hunden er usikker på selve tannvisningen, så bruker du lang tid på å få den komfortabel med at figuranten bare klør den under haka, før de får løfte på leppa. Ikke gå fortere fram enn det hunden takler. Det er alltid DU som belønner. Mange lar figuranten belønne, men jeg vil ikke at hunden skal ha noe forhold til denne tannvisningspersonen, annet enn at det er greit at de kommer bort, og så er det full fest med mor etterpå. De fleste hunder kan blir komfortabel med tannvisning med litt trening. En fin måte å trene på dette er å møte opp på en hundeklubb og be folk komme bort og hilse på deg (og ikke hunden), og etter hvert tar de også tannvisning på hunden. Masse lykke til på bronsemerket, det går nok bra skal du se!

Helledussen, så søt! Håper du finner et nytt hjem til ham.

Jeg har bare hørt om Helle til @Margrete som har vært der, og hører bare godord, så tror det er et fint sted.

Du tror ikke barna får med seg at Ole plutselig blir utestengt fra familien og kirka fordi han har fått seg guttekjæreste? Og at ikke det blir snakket om? Hvis du tror at det går fint for seg, så er du i beste fall veldig naiv. Folk snakker, og de snakker også med barna.

Jeg synes at innlegget ditt er vanskelig å lese, og jeg forstår ikke helt hvor du vil hen. Hva er målet med denne hunden? Hvordan er foreldredyra og hva er de brukt til? Ut i fra det du beskriver synes jeg det høres ut som en hund for spesielt interesserte. En usosial, usikker og selvstendig hund, som biter folk til blods akkurat når det passer ham høres ikke ut som en hund som er så trivelig å ha i hus.

Nei, det skader ingen å synge om å ha Gud i sitt hjerte. "Problemet" for min del er at svært mange menigheter er imot f. eks homofili, homofilt samliv og abort, og ikke har problemer med å uttale seg om det heller. Hvis man mener at homofili er en synd, så får man mene det, men prøver noen å prakke noe sånt vas på min teoretiske unge, da kommer jeg til å klikke i vinkel. Åpen og inkluderende, med mindre du er homo. Og ja, jeg kjenner selv homofile som har blitt ustøtt både av menigheten sin og familien sin når de har stått fram, og det er dessverre nesten en "regel", ikke et unntak.

Omtanke og inkludering kan man vel strengt tatt oppleve i alle fritidsaktiviteter, det trenger vel ikke å være et kristent kor? Sender du barna dine i jødiske eller islamske grupper, slik at de får oppleve omtanke og inkludering der? Og hvorfor i all verden skal jeg "oppleve hva kirken er i dag?". Jeg er ikke religiøs, jeg har aldri vært religiøs, og jeg fikk mer enn nok av å bli påtvunget kristendommen i mine år på barneskolen. Alternativet til et kristen kor er vel strengt tatt ikke "Blured lines" og deromkring. Det finnes mange sanger helt uten religiøst innhold eller kvinneundertrykkende svada. Forøvrig er det vel ingen som har vist intoleranse og negative holdninger mot andres tro? Det som plager meg er at jeg (og veldig mange andre) ble påtvunget kristendommen i obligatorisk undervisning i den norske skole. Tro på akkurat hva du vil, men la meg ha min manglende tro i fred). Nå skal jeg slenge fram mitt favorittsitat når det gjelder religion: Religion is like a penis. It's fine to have one and it's fine to be proud of it, but please don't whip it out in public and start waving it around... and PLEASE don't try to shove it down my child's throat.

Den biten er nok for lengst fordøyd, så slapp av.

Hvis barnet selv ønsker å være med, og synes det er greit, så hadde jeg latt henne være med. Personlig "sleit" jeg veldig med KRL-faget på barneskolen, da vi hadde en meget religiøs lærer som prakket på oss kristendommen, og i tillegg ble vi tvunget med i kirka. Jeg har aldri vært religiøs, og husker ennå hvor fælt det var å bli påtvunget religiøst viss-vass, uten mulighet til å slippe unna. Jeg tror de har droppet den forkynningsbiten nå, hvis ikke skal i alle fall mine evt. unger få fritak fra det, for det var et skrekkens eksempel på en lærer som brukte sin religiøse overbevisning til å "overkjøre" elevene. Kristendommen var den hele og fulle sannhet, mens de andre religionene var mer som "historier".