tm100011

Som fersk hundeeier for snart tre år siden syntes jeg den lokale hundeparken var helt super. Fordi jeg hadde ingen erfaring eller særlig mange egne meninger om hundeparker. Nå når jeg ser tilbake på det så er det det dummeste stedet jeg kan tenke meg å slippe hund på. Det er nøyaktig sånn som flere her nevner: Det er de faste klikkene som vanker der. De har egne kaffekrus og stoler i parken og deres hunder går selvsagt bra sammen, de møtes jo tidt og ofte. Hundeeiere kommer dit for å drikke kaffe og slarve, mens hundene løper fritt uten særlig tilsyn. Passive hundeeiere hvor hundene lufter seg selv. Du går inn nærmest på eget ansvar. Blir hunden din angrepet, mobbet eller på andre måter plaget, ja da kan du jo takke deg selv... Du entret jo banen! Her kommer alt mulig på besøk og etter hva jeg har fått med meg så smeller det med jevne mellomrom. Veterinæbesøk i etterkant er ikke uvanlig. Jeg troddevi min dumskap at klikken som har vanket der i mange år var oppegående og flinke hundeeiere som tok ansvar. Men den dagen hundene flokket seg sammen mot en annen stakkar og alle bare stod og så på, uten å ta ansvar for sin egen hund og stoppe angrepet, da innså jeg for noe tull hundepark er. Jeg var en av alle de som ikke gjorde noe, men jeg var uerfaren og visste ikke bedre. Jeg lærte av de andre og gjorde som de, absolutt ingen ting. I dag vet jeg bedre og jeg synes hundeparker som dette er tragisk! Jeg har heller skaffet meg gode hundeeiervenner som jeg treffer jevlig, eller jeg koser meg alene med hunden:) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Har hatt to voksne rottweilertisper fra en og samme oppdretter, mor og datter. Moren var, om det går an å si det, 100% perfekt. Hun hadde absolutt ingen uvaner eller issues. Hun døde desverre brått fra ossvi januar i år. Så overtok vi datteren. Kjempeflott tispe, men desverre hundeaggressiv. Vi konkluderte med at alt hva detvinnebærer så er ikke det sånn vi ønsker å ha det. Vi leverte henne tilbake og kjøpte oss valp. Om man kan leve med en hund som er hundeaggressiv, så kan jeg bare konkludere med at vi har hatt to supre omplasseringshunder og vi har bare gode erfaringer med de. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Jeg må bare riste på hodet... Det ER lov å bruke hodet, men når man ikke har et så blir det kanskje brått mer komplisert... Sent from my iPad using Tapatalk HD

Vi gir valpen "alenetid" når vi er hjemme. Dvs at vi tenker litt som at verden dreier seg ikke bare om henne og hun må tåle å holde på på egenhånd selv om vi er der. Da overser vi henne og driver med vårt. Gjør dagligdagse ting som må gjøres. Nå er hun bare 12 uker, mulig vi er sløve men vi har ikke begynt vevisst trening på å være alene hjemme. Noe vi kanskje burde. I dag dro jeg faktisk fra henne, jeg måtte på butikken. Med brukket rygg kan jeg ikke løfte henne alene inn i bilen så jeg hadde ikke noe valg enn å bare dra. Hun dør jo ikke liksom, de 10 min jeg er borte. Det gikk overraskende bra. Hun lå ved døren og slaffet da jeg dro og hun lå ved døren og slaffet da jeg kom hjem. Nå skal det sies at hun er en uredd og tøff frøken som er en selvstendig sjel i veldig mye og mangt. Kanskje vi slipper lett unna med akene hjemme-trening... Jeg har også litt tro på dette med tiden du er borte. Hunden rekker knapt å innse at den er alene før du kommer tilbake? Øke tiden litt og også overse valpen inne i perioder på dagen? Litt sutring og gråting i starten må dere nok kanskje regne med, men overhør og overse så den lærer seg til at det ikke bestandig hjelper å grine seg til viljen sin:) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Nei, det tror ikke jeg heller:) Nuvel, for å forsøke å liste meg tilbake til hva tråden egentlig handler om; valpetiden har jeg funnet ut er ganske så trivelig faktisk. Tross veldig rene og blankskinnende gulver om dagen og at det er som å ha en ettåring i hus, de koselige stundene som gir kvalitetstid og balsamerer kropp og sinn er i overflod sammenlignet med det som er litt "slitsomt, plagsomt og irriterende"!

Å hjelpes, de ser ut som små sukketøy som man har lyst til å smake litt på! Alldeles nydelige:)

Hvordan kan du påstå at jeg er svart hvitt når jeg, som alle andre, er av den oppfatningen at alle er de forskjellige individer? Hvilke metoder som fungerer på en hund fungerer nødvendigvis ikke på en annen, det er det vel ingen som påstår, og ihvertfall har ikke jeg gjort det. Det virker på meg som at mange føler for å gå i forsvar så fort man stiller spørsmål ved inntrening, oppdragelse og sosialisering. JEG vil ikke ha en valp som biter og gnager og har derfor heller ikke en valp som gjør disse tingene i særlig grad, og om hun gjør det så stopper hun med det samme hun hører et "nei". Så får noen mene da at det er flaks og at jeg har vært særdeles heldig med valpen som individ. Selv tror jeg det er en kombinasjon av begge deler. De vet så inderlig godt hva det dreier seg om, de er slett ikke dumme og forstår kanskje mer enn vi mange ganger tror? Hun har mer respekt for meg enn for mannen, det ser jeg tydelig på hva hun tillater seg av oppførsel overfor oss. Robert er den "snille" hvor hun kan strekke strikken temmelig langt å komme unna med det, mens jeg er den "strenge" hvor hun vet så inderlig godt hva som er lov og ikke:) Her har jeg mange eksempler. Så fort Robert er på kjøkkenet og lager seg mat, så iler hun inn og tigger. Fordi han lar henne. Er jeg på kjøkkenet og holder på, da gidder hun ikk bry seg for hun vet at det ikke er lov, hun blir geleidet ut av kjøkkenet. Hun kan tillate seg å knurre og glefse etter Robert om han en sjelden gang må ta fra henne f eks en grisehale eller noe godt hun gnager på. (Det gjør vi aldri uten en god grunn og det har ikke skjedd mer enn tre-fire ganger til nå den tiden vi har hatt henne.) Mest sannsynlig fordi han lar henne, ut i fra de signalene han sender ut. Tar jeg det fra henne så gir hun det fra seg uten å gjøre noe nummer ut av det. Det jeg forsøker å få frem, uten å virke belærende eller ovenfra og ned på noen som helst måte, for det er slett ikke min intensjon. Jeg har SÅ mye å lære selv og jeg lærer hele tiden, det er at jeg funderer litt over, og nå gjentar jeg meg selv, hvorfor så mange sliter med denne bitingen over tid, mens andre ikke gjør det. KAN det ha noe med at mange er litt for "snille" med valpene, nettopp fordi de er så små og sårbare. Det er på dette stadiet man legger grunnlaget for hva slags hund man vil få når den er voksen og at vi er så redde og engstelige for å gjøre noe galt sånn at de skal få dårlige opplevelser? Hadde flere sluppet unna denne bitingen om de hadde turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen? Det er vel ikke til å stikke under en stol at det er "politisk korrekt" å kun benytte seg av positiv forsterkning når det kommer til oppdragelse av hund, noe annet er å skape kuede, engstelige og redde hunder som utvikler alle tenkelige usunne adferdsmønstre. (Det var satt helt på spissen for å tydeliggjøre med en dæsj ironi). Igjen, jeg bare gjør meg noen tanker rundt dette. Jeg kritiserer ingen, jeg belærer ingen, jeg tenker ikke at alle andre er helt på gjordet. Jeg bare undres om det er en sammenheng.

Jeg har ikke hatt mange, vi har vår første nå. Jeg skal derfor ikke påberope meg at jeg kan og vet så mye og har et bredt kunnskapsnivå bak meg. Men jeg har årelang erfaring med hest og her er det mange paraleller å trekke. Men selv om man kanskje ikke har årelang erfaring med valp selv, så er man kanskje alikevel i et miljø med andre som lærer bort, viser og tipser, man har mennesker rundt seg med erfaring, man leser, og gjør selvsagt også egne erfaringer ettersom tiden går. Jeg ser hvor du vil med spmørsmålet ditt:) Det finnes mange talentløse dyremennesker med årelang erfaring på baken, og det finnes mange dyktige mennesker som har talent og et medfødt håndlag som ikke har like mange år å vise til. Erfaring teller, men det er ikke en garanti for at man er god på noe. Men vær så snill å les hva jeg skriver, og ikke legg noe mer mellom linjene enn det som står. Det er ikke svart hvitt, men jeg stiller spørsmål til hvordan man oppdrar valpene sine når det kommer til biting. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Jeg er også inneforstått med at valper er ulike, det gjelder alle dyr. De er ulike individer med ulik personlighet og behov:) Det jeg forsøkte å få frem er spørsmålet om mange er litt for "snille" og litt for engstelige for å være mer direkte og tydelige når det kommer til oppdragelsevog dette med biting og gnaging. Det må være to av de medt slitsomme og plagsomme tingene valper gjør. Jeg stiller spørsmålet fordi jeg regisrerer at det er så mange som sliter med dette med biting, og det over lengre perioder. Så lenge at hunden jo nærmer seg voksen alder. Det er mulig jeg har vært heldig med valpen vår. Men hun bet som en huggorm da vi fikk henne, noe hun tydeligvis syntes var veldig stas, akkurat som de fleste andre valper. Jeg vet gjennom valpegrupoen vår på FB at noen av de andre også sliter med å få lagt av valpene den vonde bitingen, de håper det "går over snart", mens andre av oss har blitt ferdige med bitingen relativt raskt ved å gi klare og tydelige beskjeder om at det ikke er lov å bite. Da lurer jeg jo på om det er en sammenheng mellom hvordan man oppdrar og korrigerer valpene? Noen venter det tydeligvis ut, med det resultatet at valpen fortsetter å tygge hull på eierne sine, mens de som er tydeligere i språket har valper som forstår at biting ikke er lov. Jeg bare undres:) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Vi bruker heller ikke dempede signaler. Ellers så kan jeg bare si meg enig med Justisia når det kommer til det å møte andre hunder. Planlegg med hvem ig når hundene skal møtes. Og når du har en nervøs og engstelig valp så er det ekstra viktig å gi den gode opplevelser i møte med andre. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Vi trener på bakken også, men jeg går med brukket rygg i korsett, så jeg må trenepå stuebordet:) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Vi må også trene litt oppstilling. Vi tar det på stuebordet, det er passe fin høyde!

Det blir denuten til Abby også, men vi er i Spania, så oppdretter stiller henne for oss:)

Min utheving. Dette er jo helt opp til hver og en som anskaffer seg valp, hvordan man ønsker å løse disse problemene. Ja, de bæsjer og tisser inne, men er du flink til å løpe ut med den i starten så bør det normalt sett ikke ta mange ukene før den forstår at den skal ut å gjøre fra seg. De kan ingen ting? Nei, selvsagt kan de ikke det, de er jo splitter nye og er blanke ark som du skal fylle inn:-) Og nei, de trenger nødvendigvis ikke bite eller ødelegge noen ting som helst - det er opp til deg å lære valpen så raskt som mulig at det skal den ikke gjøre. Jeg ser mange sliter med hunder som biter de til blods og inventar som blir ødelagt av gnaging. Hvorfor blir det sånn? Er det fordi man tillater det, er innlæringsmetoden feil iom at de faktisk biter og gnager? Vår valp på 12 uker biter ikke og hun gnager ikke på inventar. Hun har ikke ødelagt noen verdens ting siden hun kom i hus. Fordi vi fra dag en har gitt klar beskjed om det er ikke lov. Hun lære hva et nei betyr etter to-tre dager. Når jeg skriver at hun ikke biter så mener jeg ikke å "kosebite" under rolig lek når jeg gir henne hånden min. Jeg mener biting som å komme løpende å glefse meg i tærne, ansiktet, hendene eller armen. (Altså når jeg ikke har gitt henne kroppsdelene mine å tygge på.) Og når hun helt klart har et tyggebehov så sørger jeg alltid for at hun har noe å tygge på, det være seg et teppe, en kose- eller tyggeleke, tyggeben etc. Dette i kombinasjon med å gi klar beskjed fra dag en om hva som ikke er lov når hun ikke hører, gjør at hun vet veldig godt hva et "nei" betyr og hun hører på det og respekterer det:) Soverutiner likeså. Piping, masing og krafsing på sengen ble fullstendig oversett etter et par dager. Da har hun rukket å bli litt kjent og savnet etter mamma og søsken har lagt seg noe. Det tok ikke mange kveldene før hun begynte å legge seg kl 2200 på kvelden og sove til 7-8 dagen etter. Da ligger hun våken og venter til vi våkner. (Innen rimelig tid selvsagt, vi kan ikke dra oss til langt ut på formiddagen, det blir jo galskap). Men at mange synes valpetiden er usjarmerende og masete, det kan jeg forstå. Så innlegget mitt var ikke ment som noen kritikk til deg, jeg ønsket bare å svare på den biten som tydeligvis er et problem for mange.

Og det er da helt greit, er det ikke? At vi har forskjellig syn på hva den mellomtingen er, ellers ville de jo ikke vært noen diskusjon mener jeg:-) Jeg er litt mer forsiktig med min valp enn mange andre kanskje, iom at hun er av en stor og tung rase. Jeg setter vel egentlig ikke mange begrensninger til hva hun foretar seg, men jeg gjør meg uansett noen tanker om hvordan det bør og ikke bør være. Mulig jeg er tullete og skrullete...:-) I dag har vi vært i skogen i over en time med begge foreldrehundene og helbroren til Abby. JEG har ikke gått en meter, (pga dårlig helse om dagen), jeg har sittet og kost meg med kaffe og godt selskap rundt en bålplass 50 meter inn i skogholtet. Men hundene har trasket rundt, over, under, inn i mellom, høyt og lavt i ett strekk. Ikke over store området, men det er aktiviteten som teller, alle inntrykkene og samværet med andre hunder hun har uttelling av. Hun er like sliten som om hun hadde trasket i en time:-)

Jeg sier ikke at valper ikke skal bevege seg, det finnes en mellomting. Akkurat som at jeg ikke lar Abby løpe opp og ned lange og bratte trapper, hoppe hinder og ned fra høyder, nettopp fordi de ikke er ferdigutviklet i benstrukturen.

Hva de orker og klarer er vel èn ting, men hva med skjelett og benstruktur som ikke er ferdig utviklet når de er så unge? Å overdrive turgåeingen i tidlig alder er vel ikke noe særlig om resultatet er senskader i form av overbelastning? Da synes jeg det er bedre å ta det pent og forsiktig i starten, for de MÅ ikke gå lange turer hver dag når de er så små. Å få utforske verden i rolige omgivelser er nesten viktigere enn turgåingen synes jeg, enn å forkorte helsa og levealderen til hunden.

Åååå, hærlig videosnutt! Her var det en som koste seg i skogen ja, og så mye spennende! Nå fikk jeg faktisk lyst til å hive Abbymusa i bilen og ta henne med ut i skogen:-)

Ja, det er jo litt komisk... Det er jo ingen tvil om at hunden synes det lukter riktig så godt:)

Jeg vet ikke om jeg tør svare, jeg får vel hodet hugget tvert av... Vi er strenge på dette med ressursforsvar. Hos oss skal vi kunne ta fra hunden det den har når VI ønsker det, ikke hunden. Det er ikke hunden som bestemmer over oss, det er faktisk vi som bestemmer over hunden. Nå er det ikke sånn at når bikkja har fått noe godt å tygge på så skal vi bort og ta det fra henne igjen, eller at hun skal klappes og koses når hun spiser. Da får hun være i fred med sitt. Men det hender at man må ta det bort av ulike årsaker, og da skal hunden gi det fra seg uten å true. Nå er ikke vår hund eiesyk på leker, tepper, ting og tang, men det har skjedd et par ganger at hun har knurret og glefset etter mannen når han har måttet ta fra henne noe hun har fått p spise på. Sånn type vi må dra av gårde nå og hunden skal være med. Vi går bestemt bort til henne og tar det hun har i munnen. De par gangene hun har knurret og glefset så har vi gitt klar og tydelig beskjed om at det ikke er akseptabelt. Også tror jeg det har mye å si hvordan du tilnærmer deg hunden. Er du usikker og redd for å bli bitt, så merker de det så utrolig fort og utnytter situasjonen. Er du derimot bestemt og målbevisst og tar det som en selvfølge at du skal få det du vil ha, da er de også mer inneforstått med at her nytter det ikke å prøve seg.

Også kan du jo gi valpen små oppgaver mens dere går? Trene på å stoppe, stå rolig, sitte, kontakt etc... Da må de bruke hodet litt samtidig som også gjør de slitne:)

Vask med vann og eddik der hunden tisser. De liker ikke lukten og skal da ikke tisse på samme sted igjen. Vi har valp nå og vi trener iherdig på å bli stueren, og når vi er i mål kommer jeg til å vaske ned alle gulv med eddik. Selv om man vasker godt med såpe så vil det alltid ligge igjen tisserester vi ikke enser men som hundene gjør. Da får du hunden kanskje til kun å tisse på matten når alle andre steder ikke lukter så godt? Bare et lite tips:)

Jeg har aldri kjeftet eller straffet dyr som har tatt seg en tur på egenhånd når de kommer tilbake. Da har de fått klapp og ros for at de kommer til meg. Jeg vil forbindes med noe hyggelig å komme til, ikke en dårlig opplevelse.

Så flott at det endte godt! Sunne og friske hester uansett alder bør ha et godt liv. Slaktebenken er en altfor lettvindt løsning for mange. Ja, jeg har skrevet i tråden at jeg nok hadde slaktet fremfor å risikere at hesten ender opp som kasteball, men man har aldri noen garanti for et permanent hjem uansett når man selger eller omplasserer dyr. Nå håper jeg dere får mange fine stunder sammen fremover!

Hva slags hund har du og hvor bor du? Mulig det står ett sted i tråden men jeg kan ikke finne det. Vi har rottweilertispe på 12 uker og bor i Ski. Om det passer og du har lyst så kan vi treffes. Vi har stor have og bor innerst i en liten blindvei, så her er det rolig og fint for valpetreff:) Send meg gjerne en PM om du er interessert.