bernertryne

Jeg skjønner ikke den greia med at førers mentalitet har så mye å si. Hunder er ikke tankelesere. Fører kan tenke på poteter og så fremt det ikke gir utslag på kroppspråk vil faktisk ikke hunden vite at du ikke er in the calm assertive state of mind, for å si det på millansk. Men hundens mentalitet og historie avgjør faktisk hvor raskt den kommer seg etter negative opplevelser. Jeg har en hund i familien som ble angrepet som valp, som jeg irriteres over og mener eieren bruker det til å hvile på sine laurbær, men sånn seriøst veit jeg faktisk ikke noe om den hundens mentalitet, historie, eiers håndtering, osv. Min har blitt bitt to ganger (hhv. som unghund og toåring) og hun bare går videre, er like trygg ved neste løshund som kommer løpende mot oss. En annen hund vil ikke nødvendigvis reagere på samme måte, selv om jeg fører den på samme måte. Samme hunden er skeptisk til pelsstellbordet siden hun ramlet ned én gang av 1000, ennå jeg håndterte det på akkurat samme måte som bittene. Men hun har alltid vært skeptisk til underlag, så hvis en hund til å begynne med er litt skeptisk til andre hunder og attpåtil blir bitt av en annen hund, synes jeg det er helt legitimt å "skylde" på mentalitet og historie. For øvrig fikk min lille bamse hilse på både kreti og pleti helt til hun ble stor og skummel, da gikk vi over til kinderegg, allikevel har hun aldri utagert eller vært særlig hilsegal. Hun ble overhodet ikke sosialisert på hester men det tok 4-5 kinderegg-passeringer i bånd hvor de var litt skumle, første gangene litt boffing, så kunne hestene lukte på henne om de ville, og vice versa. Jeg trur genetikk har mest å si, deretter hundens historie og eiers håndtering av situasjon.

Takk! Nei bestillingsarbeid tør jeg ikke, sorry PaintTool sai og wacom intuos 3 tablet

Denne tråden er jo dau! Her er en tegning jeg tegna til broshan, som drømmer om vorsteh Referansebilde fra vom og hundemat:

Ja! Om geviret er hvitt eller margen er forkalket er det gammelt. Ferske, brune gevir er best. Sånne skårne som jeg viste bildet av der oppe anbefales også ofte som "førstegangsgevir" siden margen er lettere tilgjengelig og det er derfor mer spennende enn hele gevir

@Poter Jeg skulle til å foreslå de gjennomskårne gevirene siden de ofte markedsføres for gamle hunder, men så at de ikke har det Uansett, jeg har hatt ét dåhjortgevir og en haug med kronhjortgevir, og av de varer dåhjort helt klart lengst, og derfor mistenker jeg at det er hardere enn kronhjort. Bikkja gav opp å tygge på det etter kanskje 1/2 år (da var det ca. halvert), mens kronhjortgevirene gnages stadig på og blir sakte men sikkert mindre. Det virker også som det er mer marg i kronhjortene

Vom og hundemat anbefaler faktisk sjøl at det "kan være lurt å blande til hvert måltid fremfor å f.eks gi tørrfôr til frokost og kjøtt til kvelds. "

Med forbehold om at svensk ikke er min sterkeste side... Jeg pleier å bruke bånd hos slektninger med nips i halehøyde osv, så det hadde kanskje vært lovbrudd? Eller menes det som i bundet fast innendørs? Ellers hadde en slik lov ikke berørt meg i det hele tatt, og jeg hadde ikke sagt nei takk til tilsvarende i norge. Også synes jeg godt vi kan ha strengere regler for burstørrelser og boforhold for mer "tradisjonelle burdyr" som kanin, gnagere, fugl, fisk osv.

Den gangen jeg kjørte buss til valpekurs, andre eller tredje gang, sånn i begynnelsen av rushtida. Det stod parkert en barnevogn i barnevognsonen hvor jeg pleier å sitte med hund, og det var greit nok.. Valpen var ganske interessert i vogna, jeg regna med det var spennende lukter og uvant fartøy bare. Vi måtte stå ganske kloss oppå barnevogna så jeg hadde ganske stramt bånd. I det hun legger seg ned slakker jeg litt opp i båndet - hun griper sjansen, spretter opp og stuper mot brettet under vogna. Jeg drar henne til meg og stikker hånda langt ned i gapet og får fisket opp EI LEFSE, imens hele bussfølget ler.

Jeg lagde denne her om dagen og den var mycket god: 1 mango, 1 banan, 1/2 honningmelon, 1dl pasjonsfruktpuré, 3dl fryst sukkerfri vaniljeyoghurt (ædda bædda, yoghurthatere). Bruk melonskallet som skål for ekstra harryfaktor.

Det verste med doodler er egentlig at eierne har så mye i mot alt som ligner puddelfrisyrer at hundene ser ut som fugleskremsel

De er kun i stand til å spise menneskeblod

Min eneste erfaring er den gangen begge søsknene mine hadde det og før vi visste det kosemoste vi like mye på hunden, som for øvrig sover i min seng, uten at jeg eller hunden ble smittet. Og den gangen, paranoid som jeg er, leste jeg meg fram til at de ikke går på hunder Bare vask med lusesjampoo og gre med lusekam, vask klær (husker ikke hvor varmt, men varmt) og frys sengetøy. Og varsle alle som kan ha blitt smittet, eller som du mistenker har smittet deg

Men er ikke grunnleggende retorikk del av grunnskolepensum?? Selv om det ikke nødvendigvis brukes samme ord og uttrykk, så ble ihvertfall jeg lært å ikke latterliggjøre, overdrive motdebattantens standpunkt, bruke stråmenn, personangrep, appell til logos ethos og pathos osv på ungdomsskolen...

Det gjorde de visst på gardermoen også, jeg glemte nemlig å fylle skåla når jeg leverte henne, men da hun ble rullet bort til flyet så jeg fra gaten at det skvulpet voldsomt Hun rullet for øvrig rundt på egen VIP-bagasjetralle, gudskjelov for bagasje-bagajsetrallen veltet 3(!) ganger. Hun satt i sola i maks 3min før hun ble lastet ombord. Kan også nevne at jeg var som vanlig forberedt på worst case scenario, målebånd og stasitilstander, men ved innsjekkingen tok mannen et blikk på buret (varikennel xl) og så en kikk på hunden (38kg), ga oss billetten, og sendte oss til spesialbagasjemannen Henteprosedyren i bodø er et annet kapittel...

I senga om vinteren og ved soveromsvinduet om sommeren Og for øvrig er det null stress å ikke få sove i seng borte... jeg synes bur blir mye å drasse på så jeg tar med bilburmadrassen som er tynt og sammenrullbart, og den finner hun roen på.

Stangeland understreker at hunden hans aldri gjorde noe galt. - Jeg tok tre måneder fri for å dressere den hunden. Det var alltid meg og ham, vi sov sammen, sier han. Han legger til at hunden er av rasen Border collie, også kjent som gjeterhund. - Det er ikke en angrepshund. Det burde jo grunneieren forstått, raser Stangeland."

http://leerburg.com/mightyball.htm http://www.amazon.co.uk/Karlie-45705-Boomer-Rubber-Squeaker/dp/B00140IYWG http://www.amazon.com/JW-Pet-Company-Megalast-Colors/dp/B005D4NWGC Har ikke noe erfaring med noen av dem, bare googlet kjapt squeaker toys for aggressive chewers, durable squeaker toys, indestructible squeaker toys etc

Gruver er kule altså men jeg drar på gruvevandring 80% for den deilige temperaturen

Hallo, hunder er faktisk individer også da..

Laks med fennikel&chilli&hvitløk, søtpoteter, og mangochutney

Å herregud!!

Profesjonell NAVer: -Nei, ikke fordi jeg har lyst -Nei jeg har ikke lyst å drive med dette resten av livet -Ja jeg har dårlig samvittighet -Nei jeg kan ikke "bytte med deg" fordi du har lyst på ferie, og jeg vet du mener det spøkefullt men tror du seriøst du er den første som spør? -Jeg driter i onkelen din som er ufør pga vondt i vilja -Jeg vil ikke høre om enhver random du vet om med samme diagnose som meg og som har jobb, ei heller hvordan vedkommende driter seg ut -Eller ungene til sjefen til tanta di som ble helbredet av lavkarbo/paleo/ingen vaksiner/flooding-"terapi"/jesus/whatever -Jeg vil heller ikke høre alle dine velmenende tips om bedrifter som ansetter "sånne som meg" når det er snakk om jobber jeg overhodet ikke kan noe om -Jeg vil heller ikke høre dine meninger som begynner med "du må bare..." (x eller y som er umulig eller veldig vanskelig for meg) -Jeg vet at jeg ikke sitter og slår hodet i veggen mens jeg løser en rubiks kube i hver hånd og samtidig komponerer klassisk musikk eller fantastiske matematiske formler, jeg er likefullt sikker på at diagnosen(e) jeg har er reelle selv om din eneste erfaring med diagnosen er den gangen du så rainman på ungdomsskolen. Og jeg stoler mer på lasset av psykologer som har studert hjernen min enn deg fordi du har kjent 3 med samme diagnose, hvorav alle av typen utagerende drittunge.... Jeg er faktisk et individ, med andre forutsetninger enn dem!

Diger blomsterpotte opp-ned ute, lydighet i teori og praksis inne

Det som gjemmer seg under pelsen er verre: tekst: "The X-ray above shows what almost everybody who has seen a Pekingese wants to know: what is underneath all the hair. In this case it is a particularly superb structure if bones. This dog us a 5-year-old Pekingese from Atlanta, International Champion Chik T’Sun of Caversham. In a few days at New York City’s almighty Westminster dog show, a judge will probe Chik’s profuse coat trying to tell by feel instead of X-ray just how close his skeletal make-up comes to Pekingese perfection. The judge’s skilled fingers will search the short, bowed forelegs, the massive skull, the broad “lionlike” chest to see if they measure up to official Pekingese standards. After this digital diagnosis the judge will investigate Chik for some of the more visible Peke requirements–a quaint and courageous expression, large lustrous eyes, a long, soft coat. If, when it is all over, Chik should be singled out from the 2,500 other prize dogs, the judge who does it will have plenty of precedent going for him. For over the past three years, Chik T’Sun has won “best in show” 126 different times, breaking the old record held by the great boxer, Bang Away. The relentless pursuit of blue ribbons has not been easy for Chik. He has had to travel - 75,000 miles on the grueling show circuit. He has submitted to interminable brushings by his handler and forced feedings to keep up his weight. Because of the danger to his protruding eyes he cannot play with children or other dogs. He is never permitted to take a walk on bare ground - a twig might catch in his coat and tear it. He cannot even take a bath - his hair would mat. After Westminster life will change abruptly for Champion Chik. Win or lose, he will be retired to stud by his owners, Mr. and Mrs. C.C. Venable. Only then, for the first time in his life, will Chik be allowed to carry out what the American Kennel Club considers the life purpose of a Pekingese–”to give understanding, companionship, and loyalty to his owner."