tm100012

Haha! Dette minner på meg da jeg hadde en Schæfer hos meg i "bredskapshjem". Han hadde bodd hos meg i cirka to måneder i sus og dus (burde da fått en viss tilhørlighet), da jeg våknet en natt av at jeg var tørst. På vei til kjøkkenet ser jeg bikkja ligger i sofaen og sløver, og bak sofaen en halv innbruddstyv innenfor stuevinduet. Av alle ting utbrøt jeg hundens navn i rent sjokk. Skuffelsen over at bikkja ikke engang brydde seg nok til å gi fra seg et lite boff var større enn redselen for innbruddstyven.

Jeg må jo innrømme at det svei kraftig å først se på bilder og historier for et valpekull, se på de herlige valpebildene, kjenne valpefeberen brenne i hjertet - og vips - en mulig trist sjebne hos en liten skjønnas som er muligens født døv. Det er heller ikke så lett å se på en valp om den innehar en god nok mental pakke til å mestre et liv som døv selv med spesielt interesserte eiere. Dermed blir det også en risiko for at man må ta valget om at unghunden man har lagt veldig mye arbeid i, og som man er blitt forferdelig glad, skal få den siste turen til dyrlegen for hundens eget beste. Det scenarioet gjør mer vondt å se for seg enn å avlive en valp. Tror jeg. Samtidig tenker jeg at alle fortjener en sjanse. Vanskelig dilemma. Jeg håper oppdrettere ser strengt på å ikke avle på hunder som viser seg til å være i risikogruppen for å få frem døve valper, og videre håper jeg at raseklubbene er flinke med å jobbe for holdninger deretter.

Det du forteller hadde fått meg til å dra bikkja til en utredning til dyrlegen hvis det er en ny endring. Hunder kan være kløppere på å skjule vondter. Når bikkja er friskmeldt, så hadde jeg starta treningsregime på å endre hundens oppfatning av tur og seletøy. Positivt, positivt og positivt. Samlet opp gradvis et endring i mønsteret uten å presse på. Hundens egen vilje skal endres til velvilje Det kan gå mye raskere enn du aner. Hvor lenge har du hatt denne hunden? Har den alltid hatt den holdningen til "seletøy"? Hvis det er slik at hunden er uvant med seler og halsbånd, da hadde jeg ikke tatt turen til dyrlegen først, men tatt positiv tilvenning som førstevalg. Når den først har for eksempel halsbånd på, og den er vant med det. La den bare ha det på i lengre perioder? Deretter tilvenne leiebåndet?

Neida, jeg skal ikke ødelegge tråden. Det var bare et ærlig spørsmål til den triste meldingen som jeg siterte. Jeg ser du også har svart og oppklart på spørsmålet mitt også (takk for det), og verre var det egentlig ikke Krysser fingrene veldig hardt for at Fabolous bare lider av et godt sovehjerte, og at hørselen viser seg til å fungere helt fint. Lille søtnosen

Dessverre ser det ut som at mistankene mine om at Fabulous er døv stemmer :-( Kom nettopp inn i kassen, alle våkner og er livlig, hun sover, jeg tar en klikker og klikker bak hodet hennes og hun fortsetter og sove... Så ser dårlig ut for henne dessverre :-( Det ser ut som jeg har rotet til sitatet fra innlegget ditt nå, men.. Betyr det at Fabulous ikke får leve opp hvis mistankene dine stemmer? Eller kan det med spesielt interesserte eiere være en sjans for at Fabulous kan få et godt liv selv om hun ikke hører?

Har hørt veldig mye godt om denne damen: http://www.hundifokus.no/index.php?pageid=1308

Siddis hundeskole: http://www.100positive.no/ De har en del helgekurs innimellom.

Hjelpes. Den hunden vil ikke jeg møte på når jeg tusler tur i hvert fall. De eierne må vel fått med seg at hunden har vist aggresiv og bekymringsfull atferd TO ganger før det fatale hundedrapet, og de hadde fortsatt ikke sikret hundegården? Nei, jeg tror ikke jeg hadde likt tanken på at hunden kommer tilbake til de eierne nei. Jeg betviler også sterkt at noen andre orker et hundehold med konstant munnkurv og ekstrem overvåking til enhver tid.

Har du sett hva som selges av brukte tøybur på finn? Man kan jo ha skikkelig flaks der

Må da tilføye: Selv om de tåler det, betyr ikke at det er greit det heller. Hunder skal tilstrebes å holdes under kontroll, men en tabbekvote tildeles alle

Undrer meg over EFIT og hva det betyr.. ?

Det gikk bedre enn på ett par år. Pesing og ganske berørt, men fullt kontaktbar og lot seg avlede. Men.. vi hadde reist på landet, men jammen hadde de brukt mye penger på raketter her også rundtom. Det var mye mer fyrverkeri her enn jeg hadde forestilt meg. Det fine her var at det hele sto på i mye kortere tid, og hele huset ristet ikke. Da var det over for denne gangen og. Puh.

Hvilken hundefòr gir du til vanlig? Noen typer mat vil jo være mindre egnet enn andre i forhold til dannelsen av tannstein, og jeg vet flere har hatt positiv endring ved råfòring eller skiftet over til et mer egnet tørrfòr. Når det er tanntrekking som må til når du tar hunden diner hele to ganger hvert år for tannrens hos veterinæren, da hadde jeg virkelig ville sett på fòringen også. Pluss pusset tenner grundig hver eneste dag på hunden.

Har en som ikke liker seg på nyttårsaften. I år har vi allerede reist vekk for å slippe unna bråket. Noe raketter blir det her også sikkert, men jeg forventer det er mye mer overkommelig her enn hjemme. Dette er den ene hunden i rekken som har reagert på nyttårsraketter, de andre hundene har ikke brydd seg. Det føles kanskje enda mer slitsomt fordi hunden har epilepsi (heldigvis sjeldne anfall til vanlig), og et slikt stort negativt stress som nyttår er for han, så kan det slå ut i et stygt anfall (tross forkant-medisinering for å dempe epileptisk aktivitet). Jeg liker ikke lenger nyttår, det er sikkert og visst. Heldigvis er det nyttår bare en gang i året, og torden og andre smell går helt fint. Må jo se det positive også

Jeg synes at det kan være interessant å lure på hvorfor. Treningsmessig betyr det jo ikke all verdens, men jeg undrer meg likevel på hvorfor. Spesielt ei tispe av noen bekjente, jeg synes beregningene hennes var så utrolig gode i forkant...for det skjedde aldri et feilgrep fra henne side når hun valgte ut sine offer. Kun de hun visste med god margin at hun kunne ta, kun de ble utvalgt. Var de sterkere enn henne mentalt gikk hun rundt og signaliserte at hun var så grei atte. Det var ett stykk utspekulert dyr. Jeg tolket henne dithen at hun var ute etter å rushe selvtilliten sin til nye høyder. At hun ikke går under gruppen "tryggdominant" er jo utenfor enhver tvil, men likevel var hun jo ikke usikker eller språksvak hund, så her er det noe mer... At alle de hun kunne ta skulle være "svake" ser jeg heller ikke et mønster i, bare at de kunne bankes var kriteriene utad. Jeg leser i denne tråden at flere har sett til den der typen hund som ønsker å øke selvtilliten sin med å mose andre, så jeg synes dette var en interessant diskusjon. Sånn ellers så hadde eierne av denne hunden fortjent å treffe noen eiere som ikke er så "forståelsesfulle". Her snakker vi ikke ett par uhell..

Åh, det er desverre noen sånne der ute. Likegyldige og lite forståelsesfulle (stokk dumme?) for hva andre hunder opplever av skrekkopplevelser, for det er jo bare lyd og andre helt "harmløse" fakter. Hundene de tar blir jo ikke skadet, så da er det vel ikke så farlig? Jeg har ofte gått på på repit for å forklare at det kan ødelegge år med trening for visse hunder, sette støkk i usikre valper, være virkelig ille for en hund med for eksempel en vond rygg eller rett og slett bare veldig irriterende for andre. Det er tydeligvis vanskelig å forstå slik for noen, for flere av de har hunden løs daglig. Uten særlig kontroll. "Uhellene" blir en vane. Slikt provoserer meg. Nå skal det sies at jeg ikke oppfatter trådstarter som en av denne kategorien, men noen som allerede er klar over at det faktisk kan være et problem for andre.

Er det bare meg som ser virkelige kritikkverdige "utstyrsfeil" rundtom? Slik som for eksempel familiehunden som trekker personer med halsbånd. Jeg har til og med sett hunder trekke med strup. Desverre ikke bare en heller. Familiehunden som trekker barn på akebrett med halsbånd og fleksiline i regi av foreldrene. Eller på fjellturen hvor hunden går med pigghalsbånd og kort bånd (Må være bra deilig i ulent terreng med hopping/klatring). Når man da ser slike tankeløse holdninger til hundekroppen, og ser i sammenligning til en person her som er klar over en sele sin funksjon, og ser på dette seletøyet som er midlertidig løsning med sine klare begrensninger, vel da ser jeg ikke at det burde være et problem. Det går nok helt fint, tenker jeg.

Jevn døgnrytme og få nok søvn. Høy vanskelighetsgrad for meg dette, så det holder med dette forsettet

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her. Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig! Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet

Hvis du samtidig vil gjøre en god gjerning for en hund som sårt trenger et hjem, hva med å være beredsskapshjem for et omplasseringssenter?

Jeg tror jeg aldri har følt meg som en så dårlig og teit hundeeier som når jeg fikk den responsen fra dyrlegen. Jeg fikk en kraftig sånn "gir du det til hunden din- reaksjon" fra veterinæren Merkelig følelse når du tror du har gitt hunden din sunn hundesnacks, og så ser veterinæren på deg som om du gir blåsyre i hundematen eller no'.

Jeg var hos en ny veterinær, og vi kom innom temaet ernæring også. Jeg har i alle år gitt rått snacks til hunden i form av ubehandlede bein med kjøtt som ikke er bærende bein. Dette ble frarådet på det sterkeste fra dyrlegen jeg var hos. Begrunnelsen var at bein splitter seg på tross av de ikke er bærende eller ikke-behandlet, og at bein kunne hope seg opp i magen og være for tungt fordøyelig. Dyrlegen sa at det kanskje kunne være godt for tennene, men at det også kunne være fare for å knekke av biter av tennene. Derfor mente dyrlegen at det heller ikke var å anbefale for tennenes del heller. Jeg fikk klar beskjed om at det anbefaltes å skjære vekk alt av bein. Selv oksehalene fra slakteren ble frarådet. Jeg ble ganske satt ut. Jeg har gitt rått snaks i god tro om at det var bra for hundekroppen, så det tar nok litt tid før jeg lar dette synke helt inn. Er det virkelig ikke bra? Ubehandlede og ikke-bærende bein?? *forvirret*

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene. Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo. Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette. Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av. Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her. Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig! Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det? Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Neida, det er ikke bikkja som er så dårlig, det er veterinærene vi har vært hos som er så dårlige. Etter et inngrep så har den forutsetninger slik som alle andre hunder til å bli en gammel og grå hund. Ingen oppegående person som vet historien ville her engang tenkt på å avlive hunden, men derimot det å finne en god veterinær. Hadde jeg bare gått til en god nok dyrlege første gangen (nei, det hjelper ikke at dyrlegen er hyggelig, den må kunne faget sitt) så hadde vi sluppet å "fly rundt" som du formulerer det. Jeg synes du skal være forsiktig med å hive ut en slik kommentar på nett når du har null forutstetninger for å uttale deg om å vurdere avlivning her.

Jeg synes Sinsen dyreklinikk fungerer fint for billige vaksiner og småting. Utover dette har jeg dårlig erfaring med kompetansen til dyrlegen på standard prosedyrer som en veterinær bør kunne. Kanskje skyldes det uerfarenhet. Men de har et greit potensiale hvis de gjør en innsats med klinikken, det tror jeg på. Jeg har bestemt meg for Oslo Dyreklinikk. Det ser ut til å ha kompetansen og tryggheten. At de skulle komme til å være sure mot meg går helt fint (har hørt rykter om at de skal være tidvis gretne), bare de klarer å bruke faget sitt riktig blir jeg strålende fornøyd