Tabris

Bare sånn forøvrig, læringslovene gjelder for hund og ulv, hest og sebra, menneske og sjimpanse. Men jeg tror likevel ulv, sebra, og sjimpanse byr på mer vanskeligheter å trene enn hund, hest, og menneske

Ups... dobbelpost.

Og eremittkreps.

Det er min trøst når jeg har lyst å skylde på at Ozu er japaner - hvis man kan trene en eremittkreps med klikkertrening, så må jammen jeg klare å trene en spisshund.

Mange! Jeg har blitt kursjunkie etter jeg fikk Ozu. Han er ikke to år enda, og vi er nå på vårt fjerde kurs.

- Brukshundkurs med Elin Søisdal Gjeruldsen. Dette fordi jeg har lyst å konkurrere i bruks med Ozu, og har lite til ingen erfaring med bruksdelen (spor, rundering osv).

- ID-spor kurs. På dette kurset starter de med å ta inn en og en hund og trene figuranttrening, siden hunder jo reagerer forskjellig på dette. Ozu kan være litt skeptisk til fremmede, så dette hadde vært supertrening for ham i seg selv, vel så mye som selve sporingen.

- Innkallingskurs. Jeg har en ok innkalling på Ozu, men den kan alltid bli bedre. Og det hadde vært kjempe med mer innspill og hjelp fra gode instruktører for å få en enda heftigere innkalling.

- Klikkerinstruktørudannelsen. Tar jo klikkertrenerutdannelsen nå, og neste steg etter det er klikkerinstruktørutdannelsen. Det er gøy å kunne hjelpe folk, og selv om jeg ikke ser for meg å jobbe aktivt som instruktør - i hvert fall ikke hovedinstruktør - så hadde det vært gøy å være hjelpeinstruktør, eller bare få verktøyene til å hjelpe folk privat om de ønsker.

Regner med i løpet av de to neste årene som kommer jeg til å gå disse kursene. ID-spor kommer til å bli satt opp til høsten igjen, og ser ikke bort fra at jeg da melder på. Innkallingskurset går også et par ganger i året, så mulig jeg melder meg på der neste gang også. Klikkerinstruktørutdannelsen er dyr og krever en del, så der har jeg ikke bestemt meg enda hva jeg skal gjøre. Men ser ikke bort fra at jeg tar den en gang.

Har også lyst å gå et ordentlig problemhundkurs, men da i regi av Canis eller andre som bruker samme filosofi.

Så tre rådyr 100meter unna på tur, salukiene kunne snakkes til og samle seg og faktisk oppføre seg. Det kunne ikke basenjien.

Synes det er veldig interessant og sammenligne rasene på ting som dette, spesielt også med tanke på den andre tråden om spesielle raser og raseulikheter.

For japaneren har veldig lite jaktinstinkt, generelt sett. Jeg har vært i en situasjon lik din - bare at her løp tre rådyr rett foran snuten på Ozu, bare noen få meter fra. Ozu var løs og satte etter dem - ca fire-fem meter før han stoppet av seg selv og kom tilbake til meg. Han gjør akkurat det samme på kattejakt også. Det virker som om det er nesten bare er mer lek (løpe etter noe som beveger seg) enn ordentlig jakt.

Dog er han svært interessert i ender, og hvis de ikke klarer å lette tidsnok så kan han faktisk ta dem igjen - og jeg har ikke tenkt å slippe ham løs og se hva som da skjer. (Selv om jeg er nysgjerrig).

Spør en hvilken som helst person som har afghaner om hunden deres stjeler mat fra bordet, og om de har forsøkt å oppdra den så den slutter med dette, og de fleste vil si at, ja, hunden min stjeler mat, jeg har forsøkt å oppdra den, men den gjør det likevel. Jeg tror det har en helt enkel forklaring: hunder er opportunister, og hos "primitive" hunder vil disse sidene være enda mer distinkt, de ville ikke kunne overlevd i sitt opprinnelige miljø uten disse sidene.

ier.

Ser den. Ei venninne av meg skaffet seg en husky. De hadde også katter, og hadde aldri hatt problemer med de andre hundene de hadde hatt om å lære dem å ikke spise fra skålene med kattematen. De forsøkte "Nei" og å ta i hunden så mye de turde uten at de følte at de gikk over streken (dette var i Nordenstam-tiden) - ingen effekt.

De forsøkte å legge sitron, løk, pepper og annet med sterke krydder og smak i maten - ingen effekt. Skåla ble tømt likevel.

Som et siste skritt (ikke akkurat etisk riktig), så la de en musefelle i kattematen. Huskyen gikk inn på kjøkkenet, de hørte et *smekk* og hunden kom ut igjen med fella hengene i leppa. Ikke en lyd fra hunden. De fjernet musefella, og det første hunden gjorde var å snu og gå tilbake til kjøkkenet for å tømme kattematen.

Da ga de opp.

Jeg ser også den at en hund er først og fremst en hund, uavhengig av rase. Selvsagt kan raser være svært forskjellige, som vi har flere eksempler på i denne tråden. Men jeg er enig i at man kan fokusere for mye på det.

Hvis jeg ikke fikk til noe på lydighetstreningen, så ville jeg tidligere oppgitt sukke:

"Jeg har jo en japaner".

Og da svarte alltid min instruktør:

"Men han er først og fremst en hund."

Så det blir litt, ja takk, begge deler. Selvsagt er raser forskjellige i gemytt, instinkter, behov osv. Det er det ingen tvil om. Men de er alle hunder. Læringslovene gjelder for alle, de har bare ulikt utgangspunkt.

Runde tre med børst på litt over en uke - pelshaugen minker ikke en gang.

1. Japaneren er en bjefferase som kan bikke over i gneldring eller varsling på det meste hvis det ikke trenes på.

2. Ja, jeg vil si at japaneren egentlig er en forholdsvis enkel rase som kan passe for førstegangseiere som ikke har store ambisjoner innenfor hundesport. Jeg hadde en del erfaring med schäfer før jeg fikk japaner (samt min collie/husky/støver blanding), så det var litt kultursjokk i begynnelsen.

3. Vet ikke om jeg kan svare på det spørsmålet siden jeg ikke har barn, men forutsatt at hundens grenser blir respektert så kan vel de fleste raser være egnet som familiehunder?

Wow.

Hvorfor står gutta i kø her for å drikke av det lunkne, skitne dusjvannet når jeg er ferdig med morgendusjen, fremfor å drikke av sin egen vannskål med friskt, rent vann?

De drikker jo av skåla også når de er tørste, men det er køtendenser når jeg går ut av dusjen noen ganger. Er visst superstas med lunkent dusjvann.

Spesielle raser er vel raser med få individer her til lands? Og tilsvarende få eiere? Blir ikke mye nettverk av slikt tror jeg

Nja, man trenger ikke nødvendigvis superstort nettverk. En oppegående oppdretter og kanskje en aktiv rasegruppe på FB kan hjelpe godt, det.

Jeg leste nylig noen si at litt spesielle eller krevende raser kan faktisk gå bedre sammen med en førstegangseier, fordi vedkommende ikke har noe særlig erfaring og forventning til hvordan en hund "skal være". Går man fra en BC til en shiba eller saarlos, så kan man gå på en hundekulturell smell selv om man vet på papiret at det er snakk om en helt annen type. Har man lite erfaring med hund fra før, så kan man kanskje lettere akseptere hvordan den hunden man får seg, er.

Det gjelder selvsagt ikke alltid, men jeg tror at hvis men er interessert nok, har lest seg opp masse og har et godt nettverk rundt, så kan spesielle raser absolutt være for en førstegangseier. Men det gjelder da ikke for type familier som bare ønsker en turkamerat på hytta og lekebamse til barna.

Hvis man leser mye om rasehistorikk på raser man selv ikke engang har, studerer genetikk og stamtavler pga oppdrett, konkurrerer i lydighet... Da kan jeg være enig i at man er en nerd (selv om jeg ikke er så glad i det ordet, men det å sette seg inn i dagligdags språk og atferd til det dyret man skaffer seg har ingenting med nerd å gjøre. Det har med å være en ansvarsfull dyreeier å gjøre.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

@vivere - som sagt, jeg mener ikke at avliving alltid er feil. Jeg mener bare at bitt ikke automatisk bør føre til avliving og at hver sak må ses på individuelt. Angående ditt eksempel så synes jeg det er vanskelig å ta en avgjørelse basert på noen få linjer på nett. Kanskje er avliving det beste for den hunden, kanskje finnes det en løsning.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

 

 

Men hva i alle dager - som skjer i en normal hverdag - skal en normalt skrudd sammen hund, ha behov for å forsvare seg for???? 

 

Hvis hunden er så skjør at man må følge med på signaler i hytt og pine, for å se om bikkja har tenkt til å bite eller ei, så har vel heller  ikke hunden det godt med seg selv?

Det er ikke snakk om å være skjør, men om å respektere hundens grenser. I min verden er det et minimumskrav for å være en god hundeeier.

Og barn kan være skikkelig stygge, selv om de ikke er klar over dette selv. Det kan hunder føle de må forsvare seg mot - spesielt hvis de har eiere som ikke har satt seg inn i hundens språk og lar barna ture på.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Helt uenig. Jeg mener at man som hundeeier har ansvar for å sette seg inn i hunder og hundeatferd. Har ingenting med å være nerd å gjøre, det har med å være en ansvarlig hundeeier å gjøre. Biter en hund fordi dens signaler ikke blir respektert i en slik situasjon så er det eiers feil pga manglende kompetanse, ikke hundens.

I min verden er det helt på jordet at hunden har med å tilpasse seg ignorante eiere som ikke gidder å sette seg inn i språket deres - og ikke en gang da har de lov å forsvare seg. Stakkars hunder. Dette er milevis fra min holdning til hund og hundehold.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

 

Om hund og barn som skal klappe den på hodet.

I de fleste tilfeller vil jeg tro hunden har gitt dempende signaler før den velger å bite.

På generell basis er det i hvert fall mitt utgangspunkt i denne diskusjonen - hunder som tyr til bitt når dens andre signaler ikke har blitt respektert.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det er ingen her som prater om hunder som velger bitt som førstevalg.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

En hund vil i utgangspunktet sjelden ty til bitt som førstevalg. Vi har jo flere ganger sagt at det er snakk om hunder hvis andre signaler ikke har blitt respektert.

I noen tilfeller kan et bitt føre til at hunden går rett til bitt neste gang, men det er heller ikke gitt og kommer an på. Derfor er det for meg ingen automatikk, jeg vil se på hver sak individuelt.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Vi har situasjoner hvor hunder forferdelig nok dreper eller alvorlig kvester babyer og små barn. For noen virker det som om det er jakt/drape - instinktet som har slått inn, hvor barnet blir sett på som et bytte. DET er farlige hunder som må avlives uten diskusjon.

Det betyr ikke at jeg mener at ingen andre hundebitt skal føre til avliving. I flere tilfeller vil det være det beste, eller minst onde, alternativet. Jeg sier bare at i mange tilfeller hvor det er snakk om enkeltbitt så er det mange faktorer og nyanser inn i bildet som gjør at jeg ikke automatisk konkluderer med avliving.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Vel, nå var det uansett ikke loven jeg snakket om heller, men en distinksjon jeg har på bitt.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Beklager dobbelpost, får ikke redigere på mobil. Men for å utdype - en hund som biter som avstandsøkende signal, vil ofte ikke gjøre vesentlig skade. Dog kommer det an på definisjonen av det begrepet, selvsagt.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Men de skiller om det har blitt gjort "vesentlig skade", noe jeg var inne på.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jepp, den tredje rasen er tibbe.

Nei, slikking er mer et dempende signal enn dominerende signal. Men det kan selvsagt også være andre ting- stress, kos, rengjøring osv.

Det er også hunder som bruker det mer taktisk. Har hørt om et par eksempler hvor en yngre hund har ønsket et bein som en eldre hund ligger og gnager på. Den nærmer seg da gradvis med veldig dempende/underkastende signaler og slikker masse i munnvikene til den eldre hunden. Hunden aksepterer dette - lettere motvillig - siden den yngre hunden er så vennlig og mild. Men den yngre hunden fortsetter å slikke. Og slikke og slikke. Til den eldre hunden blir lei og går bort - og den yngre hunden snapper til seg beinet.

Papillon er riktig!

Da mangler vi bare en rase.