Tabris

Men hvis du på gronne sier at det "bør være mulig" å finne en brukandes hund, så høres ikke det så veldig lovende ut?

Takker for svar. Regnet med at det ikke var et helt reelt bilde, men blir jo litt småskeptisk når det er så mange schäferfolk som har erfaring med bruks som fraråder langhårsbelger.

Jeg tenker at på samme måte som hunder er forskjellige, så er også førstegangseiere det. Noen er familiefolk som ikke er så veldig interessert i hund, men som bare ønsker seg en turkamerat og synes at naboens golden er så snill... de ønsker bare en firbent venn til familien. Så har du førstegangseiere som har en dypere interesse for hund, og kanskje for spesifikke raser. Disse kan gjerne skaffe seg raser som ikke ville passet for alle, så sant de har gjort research og vet mer hva de går til.

For lite førerorienterte, for selvstendige/individualistiske, for lite jobbevilje og for mye bjeffing. Ingenting galt med japanere - og spisshunder generelt. Synes så og si alle i den gruppen er aldeles nydelige og sjarmerende. Men jeg har funnet ut at spisshunder har ikke de egenskapene jeg ønsker i mitt hundehold.

Må dra opp denne tråden enda en gang, jeg. Jeg har et søskenbarn som har bruksschäfer og som har vært aktiv innenfor bruks/spor/redningsmiljø, og han fikk nesten slag da jeg sa jeg vurderte langhårsbelger. Nå er dette en person som snakker i store ord, men i følge ham var dette helt ubrukelige hunder. Han hadde truffet 4-5 terver på disse treningene, og maken til nervøse hunder - ikke turde de gå spor etter mørkets frembrudd, de skalv og tisset på seg bare de så en figurant osv. Den ene hadde visst vært så ille at instruktøren hadde lovet eieren en gratis schäfervalp hvis han bare kvittet seg med den ubrukelige terven... Vet ikke om dette er en utbredt holdning i schäfermiljøet, for dette er tredje schäfereier som nå fraråder meg sterkt å kjøpe meg langhårsbelger pga nervøsitet og dårlig gemytt. Hvor stort problem er dette? Er det russisk rulett å håpe man får en langhårsbelger som ikke dør på seg av nervøsitet for den minste ting? Nå tenker jeg mest på gronne for min del, og tror mitt søskebarn hadde mest erfaring med terv, men vet ikke om det er noe gemyttforskjell på dem når det kommer til dette? Litt avskremt jeg, nå. Det kan da ikke være så ille?

Må legge til en ting - jeg har nå god personlig erfaring med japansk spisshund. Noe som har lært meg at jeg aldri mer skal ha en japaner - eller noen annen spisshund, for den del. Men vakre er de. Har alltid vært, og er enda, svak for spisshunder.

:hug:

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere. Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

Trist lesning. Masse god bedring til tispemor!

Vi har hatt utrolig fint vær denne påsken, og jeg har vært på to langturer med gutten. Begge turene var på 4-5 timer, tror det er det lengste jeg har gått noengang. Men var bare herlig. Første turen gikk jeg med ei venninne og jenta hennes, andre turen gikk jeg i går alene. Skog, stillhet, sol, pelskledd selskap - kan det bli bedre? Noen bilder fra turene: Fredagsturen: Turen i går: Viser ikke så godt på bildet, men det er bratt! Jeg liker når alt du ser rundt deg er skog. Ingen biler, ingen hus, ingen folk. Bare oss to og skogen. Det var en tøff vei oppover, spesielt i varmen som var, men SE den utsikten! Beste turkompisen, alltid blid og alltid nær. Noen hadde kastet fra seg en grillpølse i skogen - namme, sa Ozu. Også trekker jeg litt tilbake dette med lite jaktinstinkt. På vei nedover igjen var det et-eller-annet i krattet og grøfta han ville ta. Han var helt på styr og jeg måtte dra ham med. Jeg var redd det var hoggorm, så turde ikke undersøke så nøye. Aldri sett gutten så jaktivrig. Snodig nok skjedde dette tre ganger på vei ned, da han var i bånd og han fant noe i grøfta. Det skjedde ingenting slikt da vi var høyt oppe til topps og skogs. Snodig. På vei ned til sivilasjonen igjen... En dukkert gjør seg godt i varmen. Rulle seg i gress er alltid gøy. Og snø. Og lyng. Og kratt. Rulle seg generelt er alltid gøy.

Dette må prøves!

Ok, takk for tips. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Kan jeg vaske skumgummi i vaskemaskinen? Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Noen gode husmortips til meg? Ser ut som om en av kattene har tisset i hundesengen til Ozu. Den har avtagbart trekk, så det har fått en runde i vaskemaskinen. Problemet er at selve fyllet består av en slags skumgummimadrass, og denne lukter jo også tiss. Noen som vet jeg bare må kaste det hele, eller om det er en måte jeg kan fjerne lukten fra skumgummien?

Hva er da forskjellen på at et dyr (f.eks mink eller annet) kan trigge ekte jakt- og drapatferd når sau ikke gjør det? Er det fordi de blir preget på sau i ung alder? Jeg har alltid forstått det slik at fange- og drepeatferden i jaktsekvensen er redusert hos gjeterhunder, nettopp for at det å løpe etter og ringe inn sau ikke skal trigge den videre delen i jakten - slik det ville gjort hos mange andre hunder. Det er den delen som gjør at jeg ble litt overrasket, jeg trodde ikke collie - og andre gjeterhunder - hadde drepeatferden så "lett tilgjengelig" pga hundrevis - om ikke mer - år med avl på å dempe akkurat dette.

Har du noen link til reklamefilmen eller saken om det?

Har dere sett denne videoen? Noen som har noen forslag på hvor denne bilen egentlig kommer fra? http://www.tv2.no/2014/04/20/nyheter/utrolige-historier/utenriks/5520016

Får vondt i magen av å se på vakre huskyer.

Har aldri prøvd det selv, men jeg vet at på RunKeeper kan du lagre løyper du har gått til senere bruk.

Er det ikke vokterhunder som skal gjøre det?

Come on, gi meg litt mer kred enn det, da.

Da er vi inne på den interessante debatten igjen - kan det sies å være "typisk hund"? Som eksempel var forskjellen i en annen tråd på Raksha sin basenji som hun knapt fikk kontakt med når han så rådyr på 100 m avstand, og min japaner som ikke løp etter rådyr mer enn 4-5 meter selv når de løp rett foran snuten på ham. Nivået av jaktinstinkt er jo veldig forskjellig i de forskjellige rasene, og jeg har alltid forstått det slik at hos gjeterhunder så er det jo selve innringingen/starten på jaktatferden som er avlet mye på, mens slutten på jakten (drapsdelen) er tonet kraftig ned - nettopp fordi at det å ringe inn og løpe etter sau ikke skal trigge drapsatferden som det kanskje ville gjort hos f.eks en terrier. Derfor overrasket det meg litt og høre om en collie, som til vanlig oppførte seg som man ville forvente av en collie, utføre en så kontakt og effektiv drapsatferd på et dyr. Og mulig det var en liten misforståelse fra startinnlegget - når jeg i førsteposten skriver om Lassie, så er det fordi det er hva min farfars hund faktisk het. Jeg snakker ikke om film-Lassie, og det er heller ikke derfra jeg henter min forståelse om rasen.

Takk for svar. Jeg baserer ikke min forståelse om collie på film-Lassie, men jeg har alltid sett på dem som myke gjeterhunder med lite jakt- og drapsinstinkt. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg starter denne tråden først og fremst fordi jeg har lyst å høre deres kommentarer på en atferd jeg aldri hadde forventet hos en collie. (@ - @). Men siden det i seg selv er et heller tynt grunnlag for en egen tråd, så kan jo tråden etterpå gå over til å fortelle om erfaringer dere har med hunder som har oppført seg a-typisk i forhold til sin rase. Denne historien var det min mor som fortalte meg. Hun vokste opp på gård på Jæren på 50-tallet, og da foregikk ting etter den "gamle skolen". De hadde en langhåret collie (som naturlig nok het Lassie) som gårdshund. Det var ikke snakk om tur i bånd og slike ting, hun gikk løs på gården og fungerte som gårdshund/familehund. Hun var som collier flest - myk, vennlig, lettlært og fungerte kjempegodt. Hun omgikk sau, høner, katter og kyr uten å blunke, og ville til og med nærmest liste seg rundt inne i hønsehuset for ikke å skremme opp hønene. Det er derfor denne historien er så overraskende - nettopp fordi alt jeg har hørt om Lassie, så var hun en typisk collie i mentalitet og oppførsel. Det som skjedde var at en mink fra en nærliggende minkfarm hadde rømt og var etter hønene deres. Siden dette som sagt var på 50-tallet hvor man ordnet slikt selv, så løp faren i huset (min farfar) ut med hagla for å skyte minken. Lassie løp etter og farfar tenkte hunden kunne være grei for å spore opp minken. Lassie var superivrig, sporet kjapt opp minken og fant til slutt at den hadde smettet under en bod. Der lå hun, tålmodig som en katt, og ventet. Etter en god stund våger minken seg frem, og farfar fikk ikke tid til å ta frem våpenet en gang før Lassie kastet seg over minken, tygget den flere ganger over nakken og skulderen og drepte minken umiddelbart. Er dette vanlig for en collie? Understreker igjen at dette var en hund som både før og etter denne hendelsen fungerte kjempefint på gården, uten å gjøre høns eller kattunger noe fortred overhodet. Det overrasker meg at hun var skarp nok til å faktisk kjapt og effektivt avlive en mink på den måten. Det er noe jeg hadde ventet av en terrier eller spisshund, ikke en collie?! Edit: Og, ja, det var en renraset collie. Jeg har sett bilder av hennne.

Tror dette er litt det samme som hos mennesker. Vi har også flokk-mentalitet, og kan gjøre ting i flokk vi aldri ville gjort alene. (Et godt eksempel er jo riots med vinduknusing og aggresjon som mange av de som deltar aldri ville gjort alene). Tror det er noe som er felles for sosiale flokkdyr, nesten uavhengig av rase. Da jeg var på tur med en flokk, dvs vi var fem tobeinte og syv firbeinte som gikk sammen, så traff vi en løs irsk setter. Jeg hadde hjertet i halsen for jeg så for meg (dramatisk som jeg er) at vår gjeng - som nå hadde blitt en flokk på turen - kunne finne på og kaste seg over setteren hvis han viste antydning til anspenthet eller aggresjon. Nå gikk det helt greit, men jeg tviler ikke et øyeblikk på at om den møtende hunden hadde vist aggresjon, så kunne utfallet blitt noe ganske annet. Dette er en av grunnene til at jeg er skeptisk til å slippe Ozu løs med masse fremmede hunder i typisk hundeparker og slikt. Flokkmentalitet, bølling og mobbing blir noe helt annet når man har løsslipp på den måten. Har også hørt historier fra da min mor var liten - hun vokste opp på gård og der var det viden kjent at hunder som kom seg løs og løp sammen oppførte seg helt annerledes en den snille familehunden gjorde når den var alene med familien. Da kunne de jage og drepe sau på en måte de aldri ville gjort alene.