Tabris

Jeg bruker også feilsignal. Mange som gjør det i klikkertrening. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Mye av det jeg hører som går på kritikk av klikkertrening, går på at man har misforstått hva det går ut på og hvordan det skal gjøres. F.eks at man skal vente og vente til hunden og eier går lei, at man skal la en lettstresselig hund fortsette å stresse med å tilby tusen atferder til ørene går i krøll, at man ikke skal kunne ha grenser generelt når man klikkertrener osv. Mye av dette blir nok gjort, men det er ikke klikkertreningen sin feil. Det er en misforståelse av hvordan klikkertrening skal fungere.

Jeg kan ikke påstå at klikkertrening fungerer for alle hunder. Og det er selvsagt heller ikke slik at klikkertrening er det eneste som fungerer. Men grunnen til at jeg stusser er følgende: 1. Klikkertrening har blitt, og er fortsatt brukt, på alt fra delfiner, tigre, løver, katter, apekatter og fisker. Jeg vil snu spørsmålet og si - hva er det som gjør at enkelte hunder er så spesielle at det som funker på de fleste tenkelige arter ikke funker på dem? 2. På de kurs og treninger jeg har vært på så har jeg sett hunder som stresser, hunder som gir beng og kjeder seg, hunder som blir forstyrret av omgivelser, hunder som ikke forstår hva man vil - og har selv hatt (og har) en kombinasjon av de fleste av disse utfordringene på min egen. Og jeg har sett fremskrittene på hvordan de - og min egen - har blitt bedre og bedre etter som tiden går, når eier får kyndig hjelp og veiledning. Så jeg har sett en del av utfordringene klikkertrening kan stå ovenfor - og sett at de blir løst. Jeg har jo selv hatt mindre tro på både egen hund og meg selv enn min instruktør hadde, og tenkt at "bah, dette vil Ozu ALDRI få til" - også har vi fått det til likevel. Igjen: Jeg påstår ikke at klikkertrening kan fungere på alle hunder. Men de to punktene ovenfor gjør at jeg tror en del som sier at "klikkertrening fungerer ikke på min hund", kunne fått det til å fungere med rett hjelp og veiledning.

Det kommer jo an på hvorfor man trener og hvilke mål man har. Poenget mitt var bare at hvis man ikke får til treningen, så er det ikke klikkeren som er problemet. Den er bare et verktøy. Kan være man bruker den feil, evt har forbedringspotensiale på selve treningene. Det betyr heller ikke at det er feil å trene uten klikker, selvsagt.

Jeg stusser også på dette. Klikkertrening er jo egentlig ikke noe særlig annet enn universelle innlæringslover. Men jeg er enig i at det kan være vanskelig, når man begynner å gå over på å lære inn ferdigheter og øvelser som krever svært god presisjon. Det å huske på å klikke på milisekundet riktig, samtidig som man også skal ha i bakhodet tilpassede kriterier og kunne gå over i en spontan jackpot om hunden presterer mer enn forventet - det krever trening. Men det er jo også presisjon bruk av klikker er kjempebra på. For min del så har fellestreninger og kurs med en dyktig instruktør vært alfa og omega. Skulle jeg klikkertrent alene kun etter boka uten input fra noen som virkelig kan dette, så tror jeg at jeg hadde gitt opp for lenge siden. Og det er først de siste månedene jeg har virkelig begynt med klikkertrening (noe som er noe annet enn å trene med hjelp av klikker), og jeg ser fremskrittene og fordelene mye bedre nå enn hva jeg gjorde når jeg gjorde det halvveis og synes det hele virket altfor vanskelig og komplisert.

Det er ikke klikkeren som gjør trening kjedelig. Klikkeren er jo bare en nyttig verktøy. Da er det andre ting man må se på. Men du har fått mange gode tips - varier treningen, se på belønningsfrekvens og belønningsstyrke, se på eget kroppspråk og holdning til treningen, se på mål og kriterier... Et par-tre ganger i uka er ikke mye. Det kommer selvsagt an på hvem, hva og hvordan, men Ozu og jeg går på fellestreninger en-to ganger i uka og trener hjemme nesten hver dag - og ofte er det han som tar initiativet til treningen nesten mer enn meg.

Jeg er litt enig med Helianthus. Som regel så skal jo treningsøktene være motiverende nok i seg selv, hvis ikke så gjør man noe feil med treningen. Ozu kunne f.eks gå lei kassemetoden. Fordi jeg metodisk bare sto og ga ham klikk og godbit uten egentlig å være bevisst kriteriene samt at jeg selv også synes det var temmelig kjedelig. Og da ble han også lei. Er det for mye terping med for lav belønningskvalitet? Er du litt stiv og synes selv det er litt kjedelig? Er det utfordrende nok for hunden? Er du bevisst kriteriene, er de for høye eller for lave?

Påskebilde av meg og Ozu.

Jeg er omvendt - er svært glad i øl, hvitvin (tåler ikke garvesyren i rødvin), musserende, whisky, portvin... men kan styre meg for de aller fleste drinker! Søtt og klissete.

"Oh hai, skal vi hils... uæh, do not want!" (Foto: @Orca)

Jeg hadde samme problem etter at jeg klippet feil et par ganger. Da ble han redd kloklipp og rykket labben hele tiden - noe som jo økte faren for å klippe feil. Strenghet og "du skal" funket ikke her, da ville han bare blitt mer redd. Så jeg startet forsiktig, fokuserte ikke på å klippe langt inn men på å klippe uten på noen måte kunne komme borti nerven igjen. Jeg måtte gjøre ham trygg. Så jeg klippet en klo - belønnet med godbit. En klo til - belønnet med godbit. Det var ikke så veldig mange gangene med dette før han begynte å bli roligere. Da klippet jeg to-tre klør før han fikk en godbit, deretter en hel labb før godbit osv. Nå får han som regel et par godbiter etter jeg har tatt de bak, også får han en liten jackpot når jeg har klippet de fremme også - men jeg frir ham kun ut når han er rolig. Du må prøve deg frem og se hva som funker - for noen er en streng stemme og en rolig fremferd nok til å få dem til å roe seg, for andre som er redde så vil det ikke hjelpe. Ozu hørte til sistnevnte, så det å gjøre ham trygg på kloklipp hjalp for oss.

Likte ikke øl før jeg var godt over tyve selv. Og selv om jeg i dag elsker alt fra lyst sommerøl til stout, så styrer jeg fortsatt unna de billigste butikkmerkene. De er fortsatt ikke særlig gode.

Bruksegenskapene er definitivt mye viktigere for meg enn utstilling - det hadde bare vært gøy å få en hund som kan gjøre begge deler. Spesielt med tanke på kanskje å bli lydighetschampion etterhvert, så man jo ha en hund som gjør det i hvert fall ok i ringen.

Cava?

Jeg vil helst ha en hund som også kan funke som utstillingshund - det er den biten som gjør at jeg tipper litt mer mot belger enn (bruks)schäfer. Selv om jeg hadde funnet en frisk og velfungerende utstillingsschäfer, så må jeg innrømme at det sirkuset frister lite - no offense. Er gronne nå også delt i to slik at bruksgronner ikke vil vinne på utstilling?

Men hvis du på gronne sier at det "bør være mulig" å finne en brukandes hund, så høres ikke det så veldig lovende ut?

Takker for svar. Regnet med at det ikke var et helt reelt bilde, men blir jo litt småskeptisk når det er så mange schäferfolk som har erfaring med bruks som fraråder langhårsbelger.

Jeg tenker at på samme måte som hunder er forskjellige, så er også førstegangseiere det. Noen er familiefolk som ikke er så veldig interessert i hund, men som bare ønsker seg en turkamerat og synes at naboens golden er så snill... de ønsker bare en firbent venn til familien. Så har du førstegangseiere som har en dypere interesse for hund, og kanskje for spesifikke raser. Disse kan gjerne skaffe seg raser som ikke ville passet for alle, så sant de har gjort research og vet mer hva de går til.

For lite førerorienterte, for selvstendige/individualistiske, for lite jobbevilje og for mye bjeffing. Ingenting galt med japanere - og spisshunder generelt. Synes så og si alle i den gruppen er aldeles nydelige og sjarmerende. Men jeg har funnet ut at spisshunder har ikke de egenskapene jeg ønsker i mitt hundehold.

Må dra opp denne tråden enda en gang, jeg. Jeg har et søskenbarn som har bruksschäfer og som har vært aktiv innenfor bruks/spor/redningsmiljø, og han fikk nesten slag da jeg sa jeg vurderte langhårsbelger. Nå er dette en person som snakker i store ord, men i følge ham var dette helt ubrukelige hunder. Han hadde truffet 4-5 terver på disse treningene, og maken til nervøse hunder - ikke turde de gå spor etter mørkets frembrudd, de skalv og tisset på seg bare de så en figurant osv. Den ene hadde visst vært så ille at instruktøren hadde lovet eieren en gratis schäfervalp hvis han bare kvittet seg med den ubrukelige terven... Vet ikke om dette er en utbredt holdning i schäfermiljøet, for dette er tredje schäfereier som nå fraråder meg sterkt å kjøpe meg langhårsbelger pga nervøsitet og dårlig gemytt. Hvor stort problem er dette? Er det russisk rulett å håpe man får en langhårsbelger som ikke dør på seg av nervøsitet for den minste ting? Nå tenker jeg mest på gronne for min del, og tror mitt søskebarn hadde mest erfaring med terv, men vet ikke om det er noe gemyttforskjell på dem når det kommer til dette? Litt avskremt jeg, nå. Det kan da ikke være så ille?

Må legge til en ting - jeg har nå god personlig erfaring med japansk spisshund. Noe som har lært meg at jeg aldri mer skal ha en japaner - eller noen annen spisshund, for den del. Men vakre er de. Har alltid vært, og er enda, svak for spisshunder.

:hug:

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere. Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

Trist lesning. Masse god bedring til tispemor!

Vi har hatt utrolig fint vær denne påsken, og jeg har vært på to langturer med gutten. Begge turene var på 4-5 timer, tror det er det lengste jeg har gått noengang. Men var bare herlig. Første turen gikk jeg med ei venninne og jenta hennes, andre turen gikk jeg i går alene. Skog, stillhet, sol, pelskledd selskap - kan det bli bedre? Noen bilder fra turene: Fredagsturen: Turen i går: Viser ikke så godt på bildet, men det er bratt! Jeg liker når alt du ser rundt deg er skog. Ingen biler, ingen hus, ingen folk. Bare oss to og skogen. Det var en tøff vei oppover, spesielt i varmen som var, men SE den utsikten! Beste turkompisen, alltid blid og alltid nær. Noen hadde kastet fra seg en grillpølse i skogen - namme, sa Ozu. Også trekker jeg litt tilbake dette med lite jaktinstinkt. På vei nedover igjen var det et-eller-annet i krattet og grøfta han ville ta. Han var helt på styr og jeg måtte dra ham med. Jeg var redd det var hoggorm, så turde ikke undersøke så nøye. Aldri sett gutten så jaktivrig. Snodig nok skjedde dette tre ganger på vei ned, da han var i bånd og han fant noe i grøfta. Det skjedde ingenting slikt da vi var høyt oppe til topps og skogs. Snodig. På vei ned til sivilasjonen igjen... En dukkert gjør seg godt i varmen. Rulle seg i gress er alltid gøy. Og snø. Og lyng. Og kratt. Rulle seg generelt er alltid gøy.