Tabris

Men hva da med Marjans innlegg og link som viser at de ikke lider mer enn vilt? Og skal man diskutere lidelse så bør man f.eks ta med kylling også. Kylling og vilt som jaktes på lider da vel så mye som hval?

Jeg bor rett ved hundeskogen, men tør ikke gå der selv. Eller andre steder med frislipp av hunder. Jeg er så altfor redd at det skal bli smell. Ozu er midt i unghundperioden, og kan være litt bøllefrø selv, og det siste i verden han trenger nå er dårlige erfaringer.

Det jeg ser hos min, som er en ren selskapshund, er at han blir mye mer sliten og rolig etter mental aktivisering enn fysisk. To timer med inn og ut av bil og trening gjør ham mer sliten enn to timer frislipp i skogen. Og han er jo, i forhold til en del bruksraser, ikke spesielt krevende. Jeg ser dermed for meg at hvis man skulle holde en bruksrase sliten uten å drive mental trening av noe slag, så måtte man omtrent løpe maraton hver dag.

Wow, den var pen!

Mitt inntrykk er at de fleste brukslinjer på schäfer er grå eller sorte. Jeg er litt enig med deg - jeg skulle gjerne også hatt en schäfer med driv og rett rygg, men som hadde fargene fra utstillingslinjene, dvs, brungul med sort maske og sadel.

Så intense øyne!

Skriver på mobil, så orker ikke å skrive lange innlegg nå. Kan ta det i morgen, men vet ikke om det egentlig er vits. Har hatt denne runden før på forumet og tror ikke det blir mer enighet om dette temaet på runde to. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

At den baner seg vei kan f.eks også være et dempende signal, eventuelt at hunden bare vil være med på leken. Ingen av delene trenger å indikere sjalusi. Og jeg ser overhodet ikke på hunden verken som en maskin eller lite komplisert. Jeg hopper bare ikke til en menneskelig referanseramme når jeg tolker dens atferd. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg tror de som har sheltier her inne nok kan svare på det spørsmålet bedre enn meg, jeg har ikke direkte erfaring med rasen.

Min første tanke, før jeg leste slutten av innlegget ditt, var faktisk sheltie.

Etter hva jeg har lest, så lekte de i vannkanten og tiltrakk seg endene som kom svømmende av nysgjerrighet. Sorry, rase-geeken overtok...

Japansk spisshund regnes vel først og fremst som selskapshund, så den har ikke en konkret jobb på samme måte som f.eks gjeterhunder. Men rett etter andre verdenskrig var det noget kaotiske tilstander i Japan med mer enn vanlig antall innbrudd. Da ble rasen veldig populær. Den er for liten og for lite skarp til å inneha jobben å faktisk skremme bort tyver (som f.eks en schäfer kan gjøre). I stedet er den avlet til å varsle til eier kommer og ordner opp. Noe jeg ser veldig tydelig hos Ozu. Hvis jeg f.eks er i dusjen, så kan han stå og bjeffe lenge - med en stemme som er veldig høy og intens til å være så liten. Men så fort jeg kommer bort til ham, så blir han stille av seg selv. Da er jobben hans gjort. Når japanerne ble mer urbane og flyttet mer inn til storbyer og blokker, hvor den type bjeffing ble mindre populær, så sank også rasen i popularitet. Den ble tatt vare på av entusiaster, og voldsom bjeffing har vel aldri vært noe de ønsker å bevare. Det står spesifisert i rasestandarden at gneldring ikke er ønsket og ikke skal forekomme. Rasen er antagelig utviklet fra russiske spisshunder og de tyske spitz-hundene, og har da overtatt egenskaper fra dem. Det er også tvilsomt om samoyed har vært innblandet, som noen historier sier. Men de har aldri vært brukt til trekk, jakt eller annet som deres opphav kan ha blitt brukt til. Kun som levende innbruddsalarmer og rene selskapshunder. Dog har jeg sett bilde av en japaner brukt som jakthund - kortklippet i kamoklær. Superkul.

Levende innbruddsalarm. Og, ja, Ozu bruker seg selv til det formålet.

Sliter litt med å finne gode bilder siden hunden levde på begynnelsen av 80-tallet, men den legendariske schäferen Quando v. Arminius har for meg vært noe av det vakreste jeg har sett innen rasen.

Så utrolig nydelig! Han er langhår i kortiskullet, er han ikke?

Jeg tror egentlig også vi er ganske enige.

@Maria - jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Jeg tror vi er i en lignende situasjon. Schäfer er også min drømmehund, men det var fornuften som stoppet meg også fra å få en schäfer når jeg skulle få meg ny hund. Og jeg kjenner også litt på det at jeg på en måte har valgt feil. Ting er tyngre med ham enn med noen andre hunder jeg har vært borti. Jeg er aktiv i rasemiljøet, men jeg har ikke det brennende engasjementet som jeg vet jeg ville hatt med et par andre raser. Det betyr ikke at jeg ikke er knyttet til min hund eller ønsker å omplassere ham - det betyr bare at jeg har en del tanker i eget hode jeg må få orden på, må akseptere ham og situasjonen som den er, og tilrettelegge det slik at det blir for det beste for oss begge. Også at jeg får meg den brukshunden jeg faktisk ønsker meg når tiden er riktig, og da gjøre Ozu til en "maskothund".

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem. Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner. Så f.eks hvis min hund hadde krøpet når han kom ut fra badet med en sokk, så hadde jeg blitt mer bevisst på mitt eget kroppspråk i slike situasjoner for å forsøke å unngå at han følte trang til å krype. (Nå kommer fortsatt Ozu stolt travende inn i stua for å vise sin nyeste sokke-fangst med ørene rett opp, blikket rettet mot meg og forsiktig, logrende hale - for å tøyse så kan jeg si at gutten eier ikke skam. ).

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Joda, men poenget mitt var at en del av den mest intense tyggeatferden som regel vil roe seg når det ikke lenger klør i tennene, og normale forhold spiller inn.

I tillegg har det vel kanskje også en sammenheng med felling av tenner? En valp vil jo naturlig nok ødelegge mer når den klør i tennene enn når den er ferdig med tannfellingen? Selvsagt, en unghund som er understimulert og som aldri har lært seg hva den får lov å tygge på og ikke, vil nok fortsette med å ødelegge (og spesielt om den utvikler separasjonsangst og er alene hjemme). Men under normale forhold så vil vel uansett den mest intense ødelegge-og-tygge-på-alt-perioden roe seg ned når tannfellingen er over?

Jeg tror uenigheten i denne tråden kommer an på hvordan man tolker ordet "maskothund". Ozu kommer til å bli en maskothund den dagen jeg får meg min brukshund. Det betyr ikke at han blir glemt og bare blir med som et irriterende vedheng jeg egentlig ikke vil ha. Det betyr bare at min brukshund er den jeg vil ta med på kurs, den jeg vil ta med på treninger og den jeg vil konkurrere med. Ozu vil få like mye tur, like lange og gode skogsturer som før og han vil også få trene spor siden jeg ser han elsker det så mye. Men ikke konkurranse-spor, bare kose-spor utelukkende for hans del. Skal jeg trene spor til konkurranse, så blir det med brukshunden. Ozu vil dermed få masse tur, masse oppmerksomhet og trene kose-spor. Brukshunden vil bli jobbehunden. Egentlig tror jeg Ozu vil trives bedre som maskothund enn som nå, hvor han er min "prøvekanin" og er med på alle kurs og treninger.

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu". Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

De er ikke verre, de er like ille. Men en forskjell er jo at om du bruker kun positiv trening, og har en dårlig instruktør, så er konsekvensene av feilene du gjør ikke nødvendigvis så ille. Men om du trener med straff og har en dårlig instruktør (noe du vel nesten har i utgangspunktet om du trener med straff), så kan konsekvensene bli så mye verre for hunden.