Tabris

Etter hva jeg har lest, så lekte de i vannkanten og tiltrakk seg endene som kom svømmende av nysgjerrighet. Sorry, rase-geeken overtok...

Japansk spisshund regnes vel først og fremst som selskapshund, så den har ikke en konkret jobb på samme måte som f.eks gjeterhunder. Men rett etter andre verdenskrig var det noget kaotiske tilstander i Japan med mer enn vanlig antall innbrudd. Da ble rasen veldig populær. Den er for liten og for lite skarp til å inneha jobben å faktisk skremme bort tyver (som f.eks en schäfer kan gjøre). I stedet er den avlet til å varsle til eier kommer og ordner opp. Noe jeg ser veldig tydelig hos Ozu. Hvis jeg f.eks er i dusjen, så kan han stå og bjeffe lenge - med en stemme som er veldig høy og intens til å være så liten. Men så fort jeg kommer bort til ham, så blir han stille av seg selv. Da er jobben hans gjort. Når japanerne ble mer urbane og flyttet mer inn til storbyer og blokker, hvor den type bjeffing ble mindre populær, så sank også rasen i popularitet. Den ble tatt vare på av entusiaster, og voldsom bjeffing har vel aldri vært noe de ønsker å bevare. Det står spesifisert i rasestandarden at gneldring ikke er ønsket og ikke skal forekomme. Rasen er antagelig utviklet fra russiske spisshunder og de tyske spitz-hundene, og har da overtatt egenskaper fra dem. Det er også tvilsomt om samoyed har vært innblandet, som noen historier sier. Men de har aldri vært brukt til trekk, jakt eller annet som deres opphav kan ha blitt brukt til. Kun som levende innbruddsalarmer og rene selskapshunder. Dog har jeg sett bilde av en japaner brukt som jakthund - kortklippet i kamoklær. Superkul.

Levende innbruddsalarm. Og, ja, Ozu bruker seg selv til det formålet.

Sliter litt med å finne gode bilder siden hunden levde på begynnelsen av 80-tallet, men den legendariske schäferen Quando v. Arminius har for meg vært noe av det vakreste jeg har sett innen rasen.

Så utrolig nydelig! Han er langhår i kortiskullet, er han ikke?

Jeg tror egentlig også vi er ganske enige.

@Maria - jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Jeg tror vi er i en lignende situasjon. Schäfer er også min drømmehund, men det var fornuften som stoppet meg også fra å få en schäfer når jeg skulle få meg ny hund. Og jeg kjenner også litt på det at jeg på en måte har valgt feil. Ting er tyngre med ham enn med noen andre hunder jeg har vært borti. Jeg er aktiv i rasemiljøet, men jeg har ikke det brennende engasjementet som jeg vet jeg ville hatt med et par andre raser. Det betyr ikke at jeg ikke er knyttet til min hund eller ønsker å omplassere ham - det betyr bare at jeg har en del tanker i eget hode jeg må få orden på, må akseptere ham og situasjonen som den er, og tilrettelegge det slik at det blir for det beste for oss begge. Også at jeg får meg den brukshunden jeg faktisk ønsker meg når tiden er riktig, og da gjøre Ozu til en "maskothund".

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem. Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner. Så f.eks hvis min hund hadde krøpet når han kom ut fra badet med en sokk, så hadde jeg blitt mer bevisst på mitt eget kroppspråk i slike situasjoner for å forsøke å unngå at han følte trang til å krype. (Nå kommer fortsatt Ozu stolt travende inn i stua for å vise sin nyeste sokke-fangst med ørene rett opp, blikket rettet mot meg og forsiktig, logrende hale - for å tøyse så kan jeg si at gutten eier ikke skam. ).

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Joda, men poenget mitt var at en del av den mest intense tyggeatferden som regel vil roe seg når det ikke lenger klør i tennene, og normale forhold spiller inn.

I tillegg har det vel kanskje også en sammenheng med felling av tenner? En valp vil jo naturlig nok ødelegge mer når den klør i tennene enn når den er ferdig med tannfellingen? Selvsagt, en unghund som er understimulert og som aldri har lært seg hva den får lov å tygge på og ikke, vil nok fortsette med å ødelegge (og spesielt om den utvikler separasjonsangst og er alene hjemme). Men under normale forhold så vil vel uansett den mest intense ødelegge-og-tygge-på-alt-perioden roe seg ned når tannfellingen er over?

Jeg tror uenigheten i denne tråden kommer an på hvordan man tolker ordet "maskothund". Ozu kommer til å bli en maskothund den dagen jeg får meg min brukshund. Det betyr ikke at han blir glemt og bare blir med som et irriterende vedheng jeg egentlig ikke vil ha. Det betyr bare at min brukshund er den jeg vil ta med på kurs, den jeg vil ta med på treninger og den jeg vil konkurrere med. Ozu vil få like mye tur, like lange og gode skogsturer som før og han vil også få trene spor siden jeg ser han elsker det så mye. Men ikke konkurranse-spor, bare kose-spor utelukkende for hans del. Skal jeg trene spor til konkurranse, så blir det med brukshunden. Ozu vil dermed få masse tur, masse oppmerksomhet og trene kose-spor. Brukshunden vil bli jobbehunden. Egentlig tror jeg Ozu vil trives bedre som maskothund enn som nå, hvor han er min "prøvekanin" og er med på alle kurs og treninger.

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu". Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

De er ikke verre, de er like ille. Men en forskjell er jo at om du bruker kun positiv trening, og har en dårlig instruktør, så er konsekvensene av feilene du gjør ikke nødvendigvis så ille. Men om du trener med straff og har en dårlig instruktør (noe du vel nesten har i utgangspunktet om du trener med straff), så kan konsekvensene bli så mye verre for hunden.

Håper du lager flere lilla leker senere.

Kontrasten til denne videoen og passeringskurset jeg selv går på nå denne helga er enorm. Får bare vondt i magen av dette.

Jeg er veldig glad i Puzzle Quest 2.

Står over for denne gang. Ikke fordi det er spesielt dyrt, men jeg må ta hensyn til den stakkars, slitne lommeboka mi akkurat nå.

Wow, flott hund!

Så utrolig nydelig! Flere bilder!

Da har vi vært på første dag av passeringskurset, og jeg er veldig fornøyd! Startet med teori og hadde flere runder ute hvor vi fikk sette teorien ut i praksis. Startet helt i det små først bare med kontakt, for å få hunden på jobb og se hvor nær andre hunder vi kunne gå og fortsatt få hundens fokus. God og interesant teori om hvorfor hunder blir aggressive bånd, hilsingsritualer, kindereggmetoden osv. Mitt problem er at selv om jeg kan veldig mye av dette på rams rent teoretisk, så har jeg liten erfaring i å sette teorien ut i praksis. Da er det godt med instruktører som kan se på det du gjør og gi konstruktive tilbakemeldinger. Været i dag var ikke spesielt treningsvennlig i utgangspunktet - tre minus med snøstorm. Som i praksis utgjør kanskje ti minus i kastene? I tillegg trente vi på et sted som er veldig flatt og på oppløyde marker. Som jo er praktisk for det var god nok plass til at alle ekvipasjene fikk så mye rom de behøvde med sine hunder, og det var god oversikt. Men samtidig betydde det også at det var ingenting som løyet for vinden. Himmel, som det blåste. Jeg sier det - du har ikke trent hund før du har trent i tre blå med snøstorm på åpne marker! I tillegg trente vi på en mark med mye sand, så det ble kombinert sand- og snøstorm - stakkars Ozu var brun i hele ansiktet av sandkornene som virvlet om. Men for en trooper - han var på jobb, han! Treningen gikk over all forventning. Siste treningsøkt var å trene kindereggmetoden mot passerende mennesker. Hensikten var å få inn alle stegene i metoden på en mindre forstyrrelse før vi skal gjennom "ilddåpen" med passerende hunder i morgen. De første passeringene var litt kaotiske for Ozu forsto ikke helt hva jeg ville. Det blåste noe inn i helv..!, noe som var en forstyrrelse i seg selv, og Ozu ville jo helst bare være i fred og snuse, snuse, snuuuuuse på ukjent mark. Men etter et par gjennomføringer forsto gutten hvor jeg ville - og da jobbet han! Til slutt slet jeg med å få ham til å i det hele tatt se på personen som skulle passere oss, for han gikk fri med fot, han! Og når vi kom oss ut til siden og trente kontakt, kontakt, kontakt - da kunne folk stå centimeter fra ham og vifte med godbit uten at jeg hadde problemer med å holde kontakten - fortsatt i tre minus med snø- og sandstorm. Flinke gutten min! I morgen blir spennende, da blir det mer teori samt trening på passering med hund!

Laget stor batch nå i kveld, laget såpass mye at det ble nok til middag til oss begge i kveld, samboer kan ta med på jobb i natt - OG jeg har nok til hele helga. Ble skikkelig godt, da!

Hvis ikke du vil ha ham, så kan jeg overta ham, jeg.

Hva er prisen på den midterste leken? Og hva blir total pris inkludert frakt om jeg bestiller den siste hundeleken og musen?