*Marianne*

Jeg tror nok jeg er litt kronisk bekymret jeg og. Også begynte jeg å tenke på alle mulige verste fall... for det gjør man jo av og til. Pappan har visst tenkt akkurat som meg i dag, så da er vi nok like kroniske begge to men vi har ikke hørt noe fra barnehagen, og vi har jo understreket at de skal ringe. Så da gjør de nok det * oppdaterer mailen en ekstra gang i tilfelle de har sendt en oppdatering* Red; Ikke noe melding, så da går det nok bra:)

I dag skjedde det som bare måtte skje når man kjøper seg hus med masse trapper og L har blitt så flink til å gå i dem at foreldrene har blitt litt for avslappet. Midt i morgenstresset tok hun seg en tur opp trappen, skulle snu seg, falt og rullet ned hele trappen. Pappan BRØLTE (det er hans litt upraktiske reaksjon når L faller/gjør noe som det ser ut som hun skal skade seg) og tok henne i mot rett før hun traff flisgulvet. Hun ble veldig redd, kanskje mest pga brølingen, men det ser ut som det gikk bra. Sluttet å gråte ganske fort, gikk rett fram og ikke noe svimmel eller vondt noe sted. Syns det var morsomt å sette seg i bilen etterpå, men litt gråting da vi leverte i barnehagen. Nå sitter mamman her og syns hun har oppført seg veldig uansvarlig. Skulle jeg ha blitt hjemme med henne for å se at det gikk bra? Vi gav henne litt tid til å vise at det gikk bra, og hun var jo glad og fornøyd etterpå (når hun først skulle ramle ned den trappen så var nok rulling den beste teknikken), men nå tenker jeg bare på den der "hjerneblødningshistorien" som går på facebook om hun som ramlet på fest, og sa det gikk greit, og så gjorde det ikke det... Noen med erfaring med når man drar for å sjekke opp ting? Hun faller jo/dunker borti ting hele tiden, men å falle ned en trapp er liksom litt større. Selv om man ikke traff gulvet... Vi sa fra om hva som hadde skjedd i barnehagen, og understreket at de måtte ringe med en gang hvis noe skjedde, men...

Tror det blir noe sånt, eller litt mindre, her, men i fjor da L var 8mnd på julaften var det nok rundt 400. Da var det begrenset hva hun "trengte" av dyre ting, og hun fikk mye av andre (det blir det nok i år og), så vi følte ikke behov for å bruke så innmari mye så lenge vi fant noe vi følte det var litt tanke bak:) I år blir det et lite lekekjøkken med utstyr, for hun syns det er så moro å "hjelpe til" på kjøkkenet:) mulig mamman kjøper noe mer ila siste uka:)

Men da har du jo bestemt at det blir sånn, så da greier du sikkert å knipe igjen hvis noe skulle skje;p

Jeg ville vel kanskje gjort det selv ivertfall. Men jeg var ganske usikker på mye i svangerskapet, og hadde nok ikke turt å gjort noe i det hele tatt de siste ukene (nå kom vi aldri dit, men jeg vet jo hvordan jeg er ). Mye som kan skje de siste ukene, og mye ting som helt naturlig skjer som kanskje gjør at man blir litt usikker... Kan hende at når du kommer til den tiden så syns du ikke det gjør så mye

Ok, ja men da blir det jo opp til deg:)

Er det ikke egentlig sånn at du ikke "får lov" til å fly så nære termin? Eller "lov" får du vel alltid, men altså, en anbefaling om å la vær på generell basis ift graviditet?

Det er en egen type permisjon/"sykemelding" du får hvis jobben din er en risiko ift graviditet. Har en venninne som er maler, som hadde det. Søkes spesielt hos nav. Står om det der det står om permisjon osv hos nav. Eller om jobben er villig til å gi deg andre oppgaver i den perioden selvsagt...

Jeg var sånn omtrent der du er nå på denne tiden for to år siden. Ikke så gravid at jeg utvilsomt var gravid, liksom. Det som funket veldig bra for meg da, var en knelang kjole med v utringning, med omslagseffekt. Kan sikkert og være en vanlig omslagskjole. Da så jeg på en måte litt "mer" gravid ut enn jeg var (altså ikke bare tjukk) , sikkert fordi "beltet" blir over magen, og det var veldig enkelt og pyntet.

Min lille erfaring (kun tispe); lik schäfer i proposjoner, men litt mindre, eller ivertfall lavere. Det ser ut som en litt liten (tydelig mindre) schäfer...

Det er jo gjerne raseklubben som sørger for retting og finskriving av oversettelsen (eller dvs selve oversettelsen faktisk), og denne rasen har vel ikke noe etablert raseklubb i Norge, så det kan jo hende det er gjort så enkelt som mulig, evt ved hjelp av oversettelser fra andre land osv. Red; det ser faktisk ut som det er en raseklubb under planlegging:)

Jeg forsto det slik på dem at den adferden var noe som ikke var spesielt med akkurat den hunden, men det finnes jo veldig få hunder i Norge å sammenlikne med, så om hele rasen er sånn er vanskelig å si. Mener å huske at de hentet hunden i Tsjekkia...? Og med det som sto i standarden syns jeg det er rart om det er en rase helt uten utfordringer...("vill, aggressiv, reservert") Red; Jeg syns standarden ser litt ut som er "direkte oversatt fra et språk som har litt mer "pompøse" uttrykk for ting enn i Norge"... Det er liksom litt for merkelig å skrive sånt i en standard, muligens uvant ærlig? Red2: OT men, under diskvalifiserende feil står "rovdyrblikk", lurer på hva det betyr?

Mitt relativt beskjedne inntrykk etter å ha trent med en (muligens en av de som har vært på kurs hos borderen) er mye av det samme, men den hadde en tendens til å løpe ut å bjeffe på/skulle undersøke alt og alle som var ukjente (hunder og mennesker). Det var vel den varslingen og oppsøkingen av fremmede som var den utfordringen de hadde, for det var rett og slett litt ubehagelig selv for en som er vant til hunder, bortsett fra det en relativt "grei" og lettrent hund hund. For den familien var det den første hunden de hadde....(er den første de har hatt...)

Da er det faktisk lov å si "jeg har hatt en slitsom første uke på jobb, så jeg tror jeg skal ha en hjemmehelg, men kommer gjerne en annen gang" uten dårlig samvittighet:) tok ganske lang tid før jeg orket veldig mye annet enn hjemmeliv utenom jobb. Det er jo en ny hverdag, og der er slitsomt det:)

Ja, hun får mye ros når hun deler, hvis hun leker for eksempel, og gi meg en av bamsene så vi kan leke med hver vår. Så jeg kan jo være litt mer bevisst på det, hun skjønner ros og hun skjønner når man forteller henne at hun gjør noe galt, og hun skjønner at man av og til kan gjøre noe galt, for eksempel ta noe man ikke får lov til og så løpe Betryggende å høre at det ikke bare er hos oss;)

Takk for svar. Ja, jeg tenker jo at en eller annen gang får hun litt motstand. Vet at en del av barna i barnehagen bare gir seg, men det er noen der som hun nok får bryne seg på. Og som egentlig er sånn mot henne (spesielt en jente). Så jeg tenker at det former henne litt etter hvert. Hun forstår jo ganske mye, men å forklare henne at de andre barna blir lei seg osv er nok litt lenger fram (selv om de har sånn steg for steg opplegg i barnehagen...) (er det ikke det det heter?)

L har misforstått litt julens budskap. Forståelig for så vidt. Dag nr 5 av julekalenderen i går, hun vil gjerne trekke flere gaver. Jeg sier at, nei, det er en om dagen. Hun tar beskjeden til etterretning, men stiller seg isteden ved siden av kalenderen, står der en stund, så begynner hun å rope; "MINE, MINE, MINE, MINE...." Jeg begynner i mitt stille sinn å se for meg julaften som en ganske krevende opplevelse både for oss og L.... (og det er bra hun er det eneste barnet foreløpig, neste år har hun en liten fetter...) Ja, og når det gjelder det; L er generelt veldig omsorgsfull, kosete, blid jente, som ifølge barnehagen leker bra med de andre barna (men helst ikke for mange av gangen, hun er nok ikke den mest offensive i situasjoner med mange barn). Men når vi er sammen med andre med ett barn til, så er hun VELDIG opptatt av at hun skal ha alle lekene. Vi besøkte noen venner vi møtte på sykehuset her om dagen, med en gutt som er like gammel som L. Hver gang han nærmet seg sine egne leker sa hun NEI! og tviholdt på lekene. Da vi var på baby/barneteater her om dagen, ble teateret avsluttet ved at masse tova ullballer ble kastet utover så ungene fikk leke. Og det eneste hun var opptatt av var å samle så mange baller hun kunne bære, og bare holde på dem? Og stakkars den ungen som så litt svak ut og ikke var rask nok til å ta sin ball! Da var det NEI! og så tok hun ballen... Spørsmålet er; er dette normalt for en som bare har opplevd å være enebarn, og har svært få barn på sin alder rundt seg (bortsett fra i barnehagen)? Er det noe som gradvis går over etter hvert som hun opplever at man ikke kan oppføre seg sånn når man er sammen med andre? Skal jeg gå inn å avbryte leken/si noe e.l? Jeg pleier å si noe sånt som at hun må huske å dele, eller at alle må få lov til å leke med lekene osv. Men tenker at noen ting må de finne ut av selv at er galt også. Hun er jo bare 20 mnd. Og flere ganger har jeg fått beskjed av andre voksne om at "det går bra, det løser seg, de finner ut av det selv" osv... Noen råd? Mulig Linux med sitt ressursforsvar har lært henne et og annet

Det er jeg helt sikker på! Ivertfall noen av dem. Men jeg, sånn helt ærlig og egoistisk, vil egentlig bare være sammen med henne selv. Men så vil jeg jo at hun skal få tid med besteforeldre også, og motsatt. Mange man skal ta "hensyn" til...

Når jeg trener til en hundeutstilling trener jeg på at at Linux egentlig skal vite stort sett hva han skal gjøre selv, dvs han skal kunne løpe rundt i ringen, med hunder både foran og bak, og uten at jeg haler og drar for å få han med, eller må "holde hodet hans oppe" så han ikke snuser. Så da trener vi på å løpe ved siden av meg, og jeg belønner når han løper "riktig" (Linux "kan" dette, så jeg er litt streng på at han må gjøre det riktig, samtidig som jeg har korte økter og vil gjøre det veldig morsomt, det er da han viser seg best). Jeg trener også ofte med å løpe riktig uten bånd jeg, at han liksom plasserer seg riktig og løper riktig, men fortsatt har kontakt med meg. Da vet jeg at jeg kan kontrollere han i ringen med stemmen, evt at han bare vet hva som kreves, og tvinger meg selv til å ikke bli vant til å bruke båndet. (jeg gjør ikke det når jeg trener med andre, ikke med han;)) Også trener vi som du sier på håndtering, av forskjellige mennesker. Det er ofte fint med felles ringtreninger, da kan man bytte på hvem som er "dommer"... Både på bakken og på bord. Og så trener vi på å fortest mulig stille seg opp riktig etter at vi har løpt, også med hunder foran og bak. Dvs begrense behovet for å fikse og ordne sånn at hunden stiller seg opp riktig. Det er veldig praktisk når man har trent så mye at hunden vet omtrent hvordan den skal stå selv (for kooiker er det ganske enkelt, de skal liksom bare være naturlige de, men de skal jo fortsatt se balanserte ut) For oss så har det enkleste vært å få til akkurat det som skal gjøres i ringen. Det vanskeligste er å få det til MED andre hunder der.

Jeg syns det var kjempetøft i begynnelsen, ganske lenge egentlig. Men nå går det greit sånn ift jobb. Men fordi jeg jobber 100% er jeg nesten litt sånn "tvangsaktig" opptatt av å få vært sammen med henne resten av dagen, så jeg gjør ikke så mye annet enn å jobbe og å være sammen med L (og gi Linux oppmerksomhet). Noe jeg syns er helt fint, og jeg får helt ro i sjela av å komme hjem fra jobb og endelig få være sammen med henne og Linux. Men jeg skulle gjerne hatt råd til å jobbe litt redusert. Det ville helt klart være bra for meg ivertfall. For jeg føler liksom jeg mister litt av det som jeg har lyst til å være som mamma ved å ha full jobb. I tillegg til at man en dag sikkert er ganske utslitt. For selv om jeg koser meg med å være mamma så er det ganske slitsomt og (og jeg har bare en!)--- Det som jeg syns er slitsomst er alle disse damene (mamma, svigermor...osv) som skal mase om at jeg må ta meg litt eeegentid. "dra vekk så kan vi være barnevakter". Greia er at jeg har "egentid" hele dagen, i tillegg til den tiden jeg er ute med Linux. Og de som maser om det har stort sett jobbet veldig redusert eller ikke i det hele tatt da de hadde barn (når barna er din 150% jobb, så skjønner jeg at du har lært at man trenger egentid). En ting er at jeg og mannen trenger tid alene av og til, jeg ser at det er sunt og det gjør vi også når vi har mulighet. Men slutt å mas da! (jada, jeg vet det er viktig, men når du mister så mye tid med barnet ditt i hverdagen er det jammenmeg litt viktig å ha den der rolige kvalitetstiden med barna, uten stress når man kan... sånn i helgen for eksempel...) Red; oi, der var det noe som trengte å komme ut...

Jeg husker jeg pustet lettet ut når jeg kom dit:) Grattis:) Du får knipe igjen... bedre inni enn utenfor en stund til...

Ja, det er det de gjør. Hver gang vi snakket med verkstedet prøvde de seg med at garantitiden hadde gått ut. Og vi sa at nei, det var ikke garanti men reklamasjon. Og de sa javel, da får jeg ta en prat med noen her mumlemumle. Vi fikk fikset bilen på reklamasjon en gang. Men så stoppet bilen igjen bare et par uker senere, så det var åpenbart noe galt med motoren. Når vi ringte da, tror jeg de hadde skjønt at vi ikke gav oss (i tillegg til at nå skjønte de at her var det noe alvorlig galt) så da var det både fiksing og leiebil pronto... (selv om de senere ba pent om at vi betalte selv for den første uka med leiebil, siden den som avgjorde saken den gangen ikke hadde lest loven ordentlig før han gav oss leiebilen). Tror det handler om å stå på sitt (så lenge du vet at dette er en del som skal vare lenge) og gjerne Google litt, finne noen som har opplevd samme greia... Og gjerne informere verkstedet om at de må ta betalingssaken med VW sentralt (de er jo sikkert kjemperedde for å ta hele greia selv)

Vi hadde en reklamasjonssak på vår ford fokus en gang (som til slutt endte med ny motor på bilen). Det handlet om turbo'n, og bilen var tre år. Saken tok vi med Ford Norge. Det er "VW i Norge" (altså ikke forhandler eller verksted) som må betale, og verkstedet må da få en bekreftelse på at de betaler. Hvis ikke krever de penger av deg. Anbefaler også å kontakte NAF sine advokater (hvis du er medlem av NAF) for å få hjelp til å se om du har en sak. Definisjonssaken blir om delen er forventet å "leve" i fem år. Det var litt diskusjon for oss, men vi måtte bare være veldig flinke på å vite akkurat hva loven sa, og bruke det. For vår del var det etter hvert ikke noe spørsmål; en turbo skal ikke ryke etter tre år (ivertfall ikke to ganger, da er det noe galt med hele motoren, og motoren skal ivertfall ikke ryke innen tre år). Bare husk at det er reklamasjon det er snakk om, ikke garanti (det er bare det antall år som bilen blir solgt med og varierer.) For de kommer sikkert til å prøve seg med å si at du ikke har garanti lenger... Det er også noen flere ting i loven; som at du har krav på lånebil etter en uke hvis det er en reklamasjonssak (hvis ikke loven er endret) Se forbrukerkjøpsloven § 27, 29 og 30 Red; ja, og ikke prøv å fiks det selv eller noe, da kan de si at du har ødelagt det osv...

Å, jeg husker den tiden. Og jeg hadde bare en!! Du har all min medfølelse, selv om jeg vet det ikke har så mye å si.

Vi betalte det vi fikk i kontantstøtte. For 100% dagmamma...