*Marianne*

Her i huset er det konkurransestemning nå altså. Når selv mannen blir litt engasjert så sier det litt I år skal kooikern vinne altså!

Han har et bittelite forsprang nå! Og vi fant akkurat ut at fristen går ut ed midnatt, i motsetning til hva som var sagt (?) tidligere, at det var en uke igjen...

Ja stem på Taxi! Havnet på andreplass i fjor og fortjener en første plass i år!

Akkurat dette har jeg tenkt mye på. Min mann har foreslått at vi kan vurdere å være fosterhjem, ivertfall hvis vi tenker at det bare blir med et barn som er "vårt eget". Men jeg vet at jeg hadde hatt veldig problemer med det der å knytte meg veldig til et (kanskje veldig lite) barn, gi det så gode forhold vi kan, og så skal det kanskje flytte fra oss til vanskeligere forhold... Jeg tror JEG hadde hatt veldig vanskelig for å takle det der, og ivertfall flere sånne situasjoner kanskje. I tillegg er det kanskje barn som tidligere har levd under vanskelige forhold, som kommer med en litt vanskelig pakke med utfordringer. Selvfølgelig blir man kurset, og det viktigste er at man er en god omsorgsperson. Men så har man et "eget" barn oppi det hele, som skal være inneforstått med at det kommer et nytt barn inn, som kanskje har utfordringer som gjør at det krever mye oppmerksomhet. Det er veldig bra med de som greier det å være fosterhjem, og det trengs fler. Så kjempefint at noen vurderer det:) (bare man vurderer alle sidene ved det, og om det er noe dere og familien takler)

Da må du gå innom NOKO-standen også (Norsk kooikerklubb). Vet ikke hvem som står der på søndagen, men det er uansett hyggelige mennesker:)

Linux begynte på samme måten da L var i den alderen; plutselig var den der lille litt interessant, og han skulle slikke og fikse og ordne (og dytte borti med potene, og liksom se om han kunne velte henne)... Jeg har bare vennlig men bestemt sagt at han skal passe seg, og det har etterhvert blitt en innarbeidet "kommando" som jeg bruker stadig vekk, både når han blir for innpåsliten og voldsom (man skulle gjerne ha bumpa den der lille plagånden litt...) og nå L blir for innpåsliten og Linux ikke ser den der prosjektilen av et barn som hylende kommer for å overfalle han (jeg er litt redd for hans refleksreaksjoner hvis han plutselig har en etteråing over seg, så da har min refleksreaksjon blitt et helt rolig pass deg, så er han obs;)

Vi kjøpte hund fra Gøteborg, og besøkte en gang før vi "fikk lov å kjøpe valp" og en gang mens valpene var små, og så henting. Oppdretter har en "regel" om at hun skal ha møtt de hun selger til (ingen regel uten unntak selvfølgelig) og jeg ville i tillegg se valpene rett før henting for å gjøre meg opp en mening om de valpene som var aktuelle... Jeg tror jeg var så innstilt på at vi skulle reise langt at jeg ikke så på det som et problem. Men det skal sies at vi fikk låne bil/hadde bil de gangene vi var nedover, da...

Kooikerhondje ca 15 000. Da jeg kjøpet Linux i 2008 lå det på 12 000...

Tur er ordentlig tur, sånn at man går på litt, ikke bare rusler, enten det er langs sti, veg, i skogen eller på fjellet. "Lufting" er tissetur/snusetur, sånn som vi gjerne går om morgenen. De beste turene er om høsten, på fjellet, når sauene er borte, ikke noe jakt (ikke der vi har hytte ivertfall), ingen mennesker, og alle dyra som er der kommer seg lett unna en kooiker som løper. Bare jeg og Linux (og Zara før hun døde), og bare gå. Det trenger ikke være langt i km, men vi er ofte ute en stund. Og det kan egentlig godt regne eller snø litt. Det er nesten best, da føler man at man lever

Jepp, naturviterne:) De er ganske små, men jeg føler de gjør en god jobb og det er greit å vite at man har noen i ryggen:)

Det gjorde jeg og. Men så kom jeg på riksen, ifm at L ble født, og fortalte dem det, at jeg hadde vært så letta når vi passerte uke 25. Og da fikk jeg beskjed om at det var først i uke 28 man var "sikra", i uke 25 gjør de veldig mange vurderinger før de gir det en sjanse, + alle sjansene for komplikasjoner som ender med at babyen dør. Men det var bare en jordmor som sa det. Jeg møtte jo veldig mange som var i fra uke 25 og rundt der mens vi var på sykehuset, så det må jo være en del.

Nei, lungene blir nok utviklet ganske mye senere (jeg fikk lungemodningssprøyter da jeg måtte ta keisersnitt i uke 32, det var visstnok det som gjorde at hun stort sett pustet selv hele tiden i kuvøse). Jeg var på sykehus med en som var født i uke 25, som ble født uten ører bla. Noe som selvsagt ikke er det alvorligste, men... De er rett og slett veldig langt fra "ferdige" og krever mye mer intensiv behandling, noe som også tar på en liten kropp. Sjansen for diverse sykdommer og andre diagnoser er veldig stor for de som blir født så tidlig. Mange har CP bl.a, statistisk sett får fler ADHD og liknende. Problemer med å ta til seg næring, "uferdige" organer som kan føre til at de må leve med kunstige hjelpemidler ift spising mye av livet. Jeg tror man teoretisk sett nå i dag kan få babyer til å overleve allerede fra uke 20 eller noe sånt, kanskje enda tidligere, men sjansen da for varige men må vel være opp mot 100 prosent... For min del var de veldig opptatt av å få oss over i uker 32, da er ting visstnok veldig mye mindre kritisk enn bare uken før. Etter uke 32 er jo babyen i magen stort sett ferdig, den skal bare vokse... Red; Pussig opplevelse. Gikk inn på mammanett for å se om det sto noe om utviklingen i uke 23. Der inne har jeg ikke vært siden jeg var gravid. Og jeg ble øyeblikkelig kvalm og fikk den der "her er det en lukt som gjør meg skikkelig dårlig- følelsen". Sånn der svngerskapskvalme må sitte ganske godt, når det skal så lite til for å fremkalle følelsen igjen...

I Norge redder de barn ned til uke 24, HVIS de viser seg å være "levedyktige"/ikke alvorlig syke. For det er en ordentlig hard verden så små skal ut i...Og det kreves spesialkompetanse i alle ledd. I noen land redder de så små som i uke 23, men det er veldig diskutert.

. Jeg syns det er litt rart at forhuden ikke trekker seg fram igjen av seg selv. Da tenker jeg at det kan jo være et mer "fysisk" problem som kan gjøres noe med? Har aldri vært borti noen hannhund som har det problemet, men sikkert noen andre som har erfaring der. Red; så at andre nevnte det samme mens jeg skrev. Hvis forhuden er stram så bør det kunne gjøres noe med. Det gjøres jo hos mennesker... Når det gjelder jokkingen er det jo ikke sikkert det har noe med problemet med forhuden. Der er jeg enig med de andre her. Utfordre hjernen hans mer, så tar ikke jokkingen helt overhånd. Kanskje. Ellers så kan også for mye aktivisering/stimulans føre til jokking, og med en fem måneder gammel valp så skjer det ofte veldig mye oppi hodet, så det de trenger aller mest er kanskje ikke leking og løping og herjing, men mer aktiviteter som er rolige og krever mer hjernekapasitet. Lite konkrete råd her, men jeg syns det er litt tidlig å tenke kjemisk kastrering? Veldig mange hannvalper har jo noen litt mer hypersexuelle perioder, som går over...

For oss gikk det seg også bare gradvis til, men vi var ganske bevisste på (når vi var over den perioden hvor hun skulle ha mat gjennom natten) at rundt et visst tidspunkt om kvelden så hadde vi det rolig, stelte, tok på pysj, spiste etterhvert kveldsmat (når vi etterhvert sluttet å fullamme) osv, så det liksom ikke var da det meste av aktiviteten foregikk. "legge seg om kvelden-rutinen" var egentlig ikke helt etablert før vi var helt ferdige med mat om natten, og vi hadde faste måltider om dagen (4 faste og noen mellommåltider i begynnelsen). Det var veldig deilig (det tenkte jeg ikke på før, men innså det etter at rutinen var etablert) når vi endelig faktisk hadde litt voksentid et par timer på kvelden.

Hvor store er de da? L er mellom 8 og 9 kg og bruker str 4

Jeg syns ikke det gjør noe at folk har med løpetisper på kurs, treninger eller stevner. Det er bare noe vi må forholde oss til. Men jeg syns det er hyggelig om de som har løpetisper da kan ta enkelte hensyn, som at de ikke setter tispa rett ved siden av en hannhund som tydelig blir litt tullerusk, akkurat som jeg forventer av meg selv at jeg kan holde min hormonfrosk av en hannhund unna tispa som har løpetid så hun slipper å bli overfalt. Jeg har lært meg etter noen år med hannhund nå at løpetisper møter du over alt uansett, så det er likegreit å få det inn som en naturlig del av kurs og treningshverdagen. Joda, jeg skjønner det med at kurs koster penger osv, og at det føles bortkastet hvis du bare må trene på kontakt et helt kurs, og jeg skjønner også at andre også kanskje har høyere mål enn meg om hva man skal oppnå med et kurs, men for meg personlig så gjelder det at jeg har en hund som uansett har gode dager og dårlige dager, og det hadde det vært helt naturlig for meg å tilpasse målene for et kurs til. Så da velger jeg bare å se på nærværet av en løpetispe og evt følger av det som en sånn "dårlig dag" og legger opp deretter. Det skal sies at jeg har en hannhund som potensiellt kunne vært (og var da han var yngre) en hund som jeg fikk null kontakt med bare det kom en liten eim av løpetid hans veg. Jeg er sjeleglad for at jeg har trent mye rundt løpetisper gjennom store deler av hans liv, for vi kan faktisk gå på treninger og kurs (og utstillinger/konkurranser) uten at en løpetispe ødelegger utbyttet av det (det kan skje fortsatt, men som regel ikke). Kan hende vi trenger litt lenger tid med oppvarming, men som regel får vi normalt utbytte av treningern. Men det har vi altså trent mye for.

Akkurat nå om dagen; sitt og bli. For når man skal ut på tur med en ettåring og en hund er det greit at ivertfall en av dem kan holde seg på en plass. Og så innkalling. Men jeg tror aldri jeg kommer til å kunne skryte av at den er 100 prosent...

Så bra:)

L er 19 mnd og bruker str 74. Såvidt i lengden ivertfall:)

Hender jeg kjenner litt sånn stikking enda, jeg. Halvannet år etter. Vet ikke om det er såret, men det er akkurat der, eller inni liksom. Har bare tenkt at noe sånn "unormal følelse" blir det jo i et så stort sår med mye arrvev. Såret ble jo undersøkt flere ganger etterpå og alt så helt normalt ut...

Kan være, og for vår del så var jo bare sykehusoppholdet på over en måned (inkl et par dager før hun kom) og starten var jo litt spesiell og mer kritisk enn vanlig. Vi var jo "låst", ganske nervøse og slitne, til en kuvøse og senere til en bitteliten baby som skulle ha så mye som mulig tid hud til hud (gjerne hele døgnet). Da vi øvde på å amme de siste ukene fikk jeg max en halvtime utenfor sykehuset av gangen, selv om pappan var inne. Hun brukte da halvannen time på hvert måltid. ofte mer. Så var det tre timer mellom hver måltidsoppstart. Så jeg er nok litt "merket" sånn sett. Mer enn jeg vil innse selv kanskje. Da vi kom hjem var jeg jo fort på hundetrening og sånt (da var jeg jo helt sulteforet på sånt) men L var jo helt avhengig av pupp hver tredje time eller oftere i lang tid, og selv om hun tok flaske var pappan meget nervøs veldig lenge for å være sammen med henne helt alene (på sykehuset var han den trygge, men etterhvert ble han kjemperedd for all gråt osv) så da ble det til at hun var med. Fortsatt er det sånn at jeg gjør ting og går ut fra at jeg må på en måte "organisere" at han passer på, mens han bare gjør ting, og går ut fra at jeg passer på. Det er nok litt fordi det er sånn organiseringen mellom oss er (og jeg syns det er greit) men også fordi han fortsatt ikke har helt vent seg til det at hun faktisk krever til og han må bruke krefter på å tilfredstille hennes behov (og vite hvordan;) Så sånn oppsummert er det vel flere ting som gjør at jeg ikke greier helt å ta helt fri og dra avgårde en tur:) Men altså, jeg NYTER turer i butikken alene da;) De er liksom akkurat passe lange. Eller de daglige turene med Linux:)

Ifølge min erfaring (med mine bekjente) er det jeg som er unormal. Jeg trenger nok sakte tilvenning. Bare starte med at L er på badet uten meg. Etterhvert en liten tur ut. Så kanskje etterhvert noen timer.;

Det skal man ivertfall ikke ha dårlig samvittighet for! Jeg tror jeg har litt separasjonsangst selv jeg rett og slett, og det er på en måte litt, jeg føler meg litt teit på en måte, at jeg ikke syns det er deilig/tar initiativ til å dra på tur med venninner osv, hundekurs og trening har fått en heeelt annen prioritet osv, når de andre jeg kjenner tar seg en tur på byen osv. Man "skal" liksom på et punkt komme dit at man vil ta seg litt fri, dra på venninneturer, være litt egoistisk osv. Jeg vil liksom bare være sammen med L, jeg. Uansett hvor slitsomt det kan være... Men nå jobber jeg 100 prosent, og har følt veldig på det hele tiden at det føles litt "feil". Så det ligger nok noe der tror jeg. At jeg føler at jeg ideellt sett skulle vært mer sammen med henne i hverdagen, og at det vi får er de siste timene før hun legger seg liksom. Og jeg skulle så gjerne gjort mer hverdagsting med henne hvor vi bare hadde god tid. Bare det å gå til butikken å handle. Ikke kjøre og stresse. Men da får jeg jo den "friheten" uten mann og barn på jobb på en måte. Selv om det er en ganske begrenset frihet;)

Jeg tenker at (selv om jeg gjerne vil være sammen med L hele tiden) ¨det ikke er noe katastrofe å være noen dager borte så lenge barnet har en annen kjent omsorgsperson hos seg. Selv om du er mest stas, så er jo pappan ikke en ukjent person for henne (går jeg ut fra).... så om det skulle bli krise en gang, og du MÅ være borte, så blir ikke barnet ødelagt av det... Men som sagt, det er jo noe annet hva vi føler. Og hvis man går med det i bakhodet hele tiden at du har forlatt barnet ditt og at det brister hjertet ditt at hun savner deg og du savner henne, så er det jo ikke noe vits i å reise bort. (jeg ødela mitt eget utdrikningslag, jeg, med det der. Mine forlovere (som forøverig er på et heeelt annet sted i livet hvor barn ikke finnes) hadde lagt opp til en hel helg langt unna mann og barn, Marianne våknet opp lørdag morgen, og gråt og gråt og hjertet bristet (seriøst, det kjentes sånn ut, og jeg har aldri savnet noen så dypt og ikke greid å ta meg sammen) og det endte med en liten fjelltur, og avlysning av det siste døgnet med utdrikningslag... Forferdelig flaut, men det var virkelig helt umulig å sitte der og savne så forferdelig...)