*Marianne*

Vi måtte vekke L hver tredje time hele døgnet ganske lenge, men det var fordi hun var prematur og dysmatur (liten ift alder) og måtte få i seg/legge på seg så og så mye ila døgnet. Regner med det ikke er noe grunn til å ha noen annen rutine enn babyen vil så lenge han/hun legger på seg og vokser som h*n skal...(og ikke har sykdommer eller annet som gjør det nødvendig)

Gratulerer!!

Jeg har stort sett fått ting/mat/sjokolade fra det landet tispeeier kommer fra. Når det er Sverige/Norge så blir det ikke store forskjellen, da... Selbuvotter kanskje;p eller noe sånt...

Gratulerer! Fikk den sterke anmodningen jeg og, men er glad for at jeg jobber litt først i en "vanlig" jobb:) toget er ikke gått allikevel:)

Humle! Vet ikke noe om de er giftige for hund/katt, men de er ikke det for mennesker. Vi hadde det på hundegården, og det vokste fort til hver vår og dekket helt/klatret til topps. Men min erfaring er at du da bare må ha det akkurat der, for det overkjørte alt annet... Det er mulig villvin tåler litt bedre sol, men de bruker ganske lang tid på å dekke...

Bare sånn ca 16 uker igjen! Så bra at alt står bra til:) (må si jeg syns andres graviditeter går mye fortere enn min egen altså)

Skulle ønske L og Linux kunne hatt det samme forholdet...

Nei, det er liksom det som er. Slitsomt i perioder, ja det vil jeg si, men ikke sånn "så slitsomt at jeg bare måtte hive ungen over til pappan og gå ut" (som jeg fikk høre opptil flere ganger mens jeg var gravid)... Også får man som regel god hjelp av hormoner og biologiske prosesser, som liksom uansett hvor mye babyen gråter, så kan du sitte rett etterpå å se på den samme babyen helt henført over hvor vakkert barn du har laget...Jeg har egentlig syntes i perioder at jeg har hatt litt superkrefter, jeg. Og er fasinert over hva man faktisk tåler når det er ens eget avkom. Og det syns jeg ikke er mye å klage på;p

Jeg husker jeg reagerte på det selv. Plutselig var jeg en som småbarnsforeldrene kunne prate om barn med, for nå var jeg jeg snart der. Og de kunne øse over meg all sin "kunnskap".Det var som om jeg plutselig fikk slippe inn i en ny verden. I ettertid ser jeg at når jeg for eksempel prater med kolleger som er småbarnsforeldre, så blir det gjerne mye om dårlige netter og trassanfall. Men det er alltid i en humoristisk tone, også er det liksom en felles forståelse om at det er masse kjærlighet bak det og at det egentlig er mye kos og gøy:) Når jeg snakker med gravide og folk med nyfødt baby, så prøver jeg hardt å ikke være en av de som skal gi uvelkomne råd, eller bare advare om hvor ille det blir. For det blir jo så forskjellig fra barn til barn... Men jeg kjenner det nesten er litt vanskelig å la vær å tulle med ting som for oss en hverdagen nå, og som jeg vet at ofte blir en sjokkartet opplevelse

Jeg var også en elendig avlsmerr Sykemeldt 100% fra 2. mnd ca, prøvde meg på å jobbe 60 % i 4. mnd, endte med at jeg satt på doen og spøy hele dagen. Full sykemelding igjen. Fram til 4. mnd hvor jeg prøvde å jobbe litt igjen hadde jeg veldig dårlig samvittighet for jobben og samfunnet og alt det der. Men det ble kurert av det alt for lange oppholde på doen på jobb (og det at jeg måtte stoppe langs motorveien på vei hjem for å spy)... Fant ut at dette gjør jeg for den lille i magen. Så da får det jammenmeg være greit Hør på kroppen

Ville ringt sykehuset. I tillegg går det an å opprette kontakt med jordmor på helsestasjonen (sånn for senere), hvis dere har sånt tilbud hos dere. Jeg fikk oppfølging hos både jordmor på hs, og fastlege under svangerskapet, og jordmor på helsestasjonen hadde en heeelt annen tilgjengelighet enn legen. Der kunne man ringe og få komme eller få snakke med med en gang, de tok oss alvorlig, og eventuelt kunne hun hjelpe meg videre.

Gratulerer med hus, og FOR en fin babymage:)

Smaksprøver fra 4mnd, men hovedsakelig pupp. Det er vel noen forskningsresultater som sier at hvis barna får smake mange forskjellige smaker mlm 4 og 6 mnd, så blir det mer åpne for flere nye smaker senere. (Men kilder har jeg ikke, dette har jeg bare fra helsesøster og div andre)

Fikk beskjed av hs om at alt var greit (i smaksprøveposjoner i begynnelsen) unntatt honning. Jeg venta med ren kumelk til ett år, og gav vel ikke akkurat sitrus i store mengder heller

En oppdretter med en tispe som vi Linux hadde på besøk en gang bodde på Quality hotell Grand i Kongsberg. Det var ikke noe problem med hun der-¨måtte betale 100 kr ekstra eller noe sånt, men det må du vel uansett hvor...

Jeg gjorde:) Jeg takket samboern og hunden:) (pluss de andre mer vanlige). Linux fortjente takk for å ha tvunget meg til å ta pauser:)

AKKURAT sånn følte jeg det og:) Men i ettertid tenkte jeg at det sikkert var lurt å "gi seg mens det var gøy". Jeg vurderte til og med å gå for en doktorgrad, bare for å få fortsette på ås, og å "være student"...

Easypeasy;p

Du får satse på at det er en bra ting:) Gratulerer med å være ferdig og kos deg på ringfest:) (hvis det ikke allerede har vært?)

Min var 148 s uten vedlegg, 218 med, men det blir jo mye illustrasjoner og bilder i en "landskapsarkitekturmaster" så jeg tror ikke det er uvanlig på vårt studie... Gjorde ikke noe negativt for karakteren min ivertfall...

Odin- (flat coated) ble 11 år. Han fikk slippe når alderdomsplagene ble for tunge å bære. Vi var enige om på forhånd at han skulle få slippe før han måtte bæres ut. Jeg tror (vi tror, man kan jo aldri vite) at han var en hund som ikke ville ønsket å bli båret ut på sin siste tur, og han hadde nok mer vondt og mer plager enn vi så allerede da. Aros- (flat coated) ble 7 mnd. Da hadde han gått på forskjellige medisiner for å minske smertene i to måneder, etter at det ble oppdaget at han hadde sterk grad av AA (vet ikke om det noen gang ble satt noe off. grad på det). Han ble forespeilet en fremtid hvor han ikke kunne leke med andre, ville være avhengig av medisiner og hvor han ville måtte bli kontrollert relativt mye i sin aktivitet. Vi anså ikke det som noe liv for en aktiv flat- valp. Casar- (vorstherblanding, søsters hund) Måtte opereres ett (?) år gammel for røket leddbånd og annet etter å ha løpt på en pinne i skogen. Etter over et år med rekonvalesens og veldig sakte opptrening, med sannsynligvis mye smerter og ubehag, var han så frustrert og ødelagt mentalt at han til slutt bet helt uten varsel (men det var noe vi hadde sett komme). Det og andre hendelser som følge av det stresset han hadde i seg etter dette gjorde at han ble avlivet litt over 2 år gammel (?). (etter dette skal jeg tenke meg nøye om før jeg lar en hund, særlig av en så aktiv rase, og et så aktivt individ, gå gjennom det samme) Zara- (flat coated) - døde i vinter, nesten 13 år gammel. Var gammel, og begynte å bli dårlig til beins, men var sprek og "klar i hodet til det siste". Fikk en strekk eller liknende på tur, og det var det som skulle til. Plutselig kom hun seg ikke på beina, ville ikke gå på tur, og måtte hjelpes for å tisse. Hun fikk slippe den dagen, og mamma som tok henne til dyrlege da, sa at hun så i blikket hennes at det var det eneste riktige. Med henne hadde vi alltid sagt at når vi begynner å tenke at hun begynner å bli så gammel at vi må la henne slippe, så skal vi ta henne med på fjellet for å se henne der. Hun har alltid blitt flere år yngre i det sekundet hun kommer ut av bilen på hytta, mer seg selv:) Vi rakk ikke det, og det er veldig trist. Hun hadde fortjent en siste fjelltur.

Så jeg slipper ikke unna det hvis et eventuelt barn nr to blir en gutt, altså

Jeg var visstnok veldig dramatisk som liten, og må vel innrømme at jeg var litt dramatisk som tenåring (selv om jeg gjorde lite galt i den perioden). Da har vi vel mye å se frem til antagelig (har det noe med kjønn å gjøre? Min bror var også et sånt rolig barn, og han var veldig lite dramatisk senere også.... og så langt har alle 2 -3 årige gutter jeg har møtt med L vært små engler i forhold til henne. Dvs JEG syns selvsagt hun er en engel. Men en veldig sta, og aktiv engel full av store følelser...)

Mulig det er for lenge siden jeg var i puberteten Har nok fortrengt dramatikken...

Jeg tror 2-3årsalderen må være den slitsomste perioden i et helt liv, jeg. Kan ikke se for meg at puberteten er verre en gang... SÅ mye opp og ned i humøret, SÅ mye usikkerhet og det er helt umulig å bestemme seg for ting. Bare å ta på sko er dramatisk, liksom. "Ta på ko", så tar man på sko, og så er det sammenbrudd og "ikke none ko". En liten hverdagsbetraktning fra meg... *kvalmt skryt starter* Når det er sagt; her for noen uker siden klaget jeg på trassalder og ingen henting eller bringing uten hyl og skrik. Nå om dagen skinner sola selv når det regner, og alt er bare fryd og gammen. Og da koser vi oss. Hun sier så mye morsomt, og vi er så stolte av jenta vår at det er helt umulig å skjule Her om dagen satt hun plutselig sammen setninger på en helt ny måte, mye mer modent. Kan synge hele sanger, riktignok er ikke alle ordene riktig, men imponerende mange (syns vi da). Om noen uker skal vi på "2årskontroll" med lege og ppt. Fordi hun ble født prematur, får man automatisk tilbud om en ekstra "sjekk". På skjemaet vi skulle fylle ut, er det ingenting hun ikke kan. Samme med "språktesten" i barnehagen. Jeg hadde sikkert vært like stolt uansett, men det var liksom en gang langt bak der vi ikke trodde det skulle gå så bra. Og nå klarer hun seg helt supert. Og da overser vi selvsagt det at hun sikkert er blitt kjempebortskjemt, og at jeg vet at hun kommanderer oss rundt alt for mye "Mamma, jeg få jolbæl?" *store øyne og hodet på skakke* Det er bra ting går opp og ned, for da har man oppturene å seile på når nedturene kommer *kvalmt skryt slutt*