*Marianne*

Mener jeg har sett de demonstrert dette før, men da hadde de bare starten inne, også var det tydeligvis et løp som gikk over (litt) lenger tid eller noe? det må jo være noe mer enn dette? (på en annen side ser det jo ut på enkelte av hunder og eiere som om de ikke gjør dette så veldig ofte...)

Høres lovende ut. Da har vi to år å mote oss opp på. Ca. I vår barnehage må man enten invitere alle jentene/guttene eller alle i "aldersgruppa" på avdelingen.

Et annet spørsmål med samme tema; når begynner man å feire barnebursdag egentlig?

Aldri fått noe anbefalinger om stellebord fra jordmor eller helsesøster, men vi hadde avlangt (vi hadde aldri hatt plass til et som var helt firkantet), og byttet på hvor vi sto egentlig (kortsiden eller langsiden). Ja, og så bra at ting fortsatt er bra:) Koselig når man kan dele på å kjenne sparkene.

Ja, for det er ofte like stort problem at man ikke finner den der plutselig usynlige smokken selv (og så vekker man barnet enda mer midt i all letingen)

Husker ikke hvor gammel hun er, men tar hun tak i smokken selv hvis hun finner den? For jeg har hørt et tips om at man kan strø mange smokker rundt barnet i senga. Så er det alltid en innenfor rekkevidde og mamma/pappa trenger ikke stå opp for å putte den i... Uansett- det er lov å klage altså- vi hadde også sånne perioder; rakk akkurat å legge seg, kanskje sovne, før det var opp igjen med ujevne mellomrom. slitsomt! Men det (kan være) håp altså: vår håpløse IKKEsover legger seg nå smertefritt kl 19.00 og sover i maaange timer (til hun begynner å sutre sånn ca kl 4.00 og får lov til å komme inn i vår seng, for så å sove videre), har sluttet å våkne av at smokken faller ut, og maser bare om den de få gangene hun våkner sånn ordentlig og ikke kan finne den...

Takk for svar. Da prøver jeg meg på hekling. Angret nesten litt på at jeg kjøpte mønsteret, for min håndarbeidshistorie er ikke spesielt imponerende. Nå må jeg jo;)

Jeg ble grepet av et anfall av kreativitet, og kjøpte mønsteret. Men, for en som egentlig er skikkelig dårlig på sånt; går det an å hekle lappene og så sy dem sammen (med samme garn som man skulle ha hekla dem sammen med) etterpå? Den blir kanskje litt mindre da, men...

Lekeland var stor suksess! Trampoline var fantastisk, og L sover nå Mye bedre enn mamman fryktet (jeg hatet sånne steder da jeg var liten, men ting er nok litt annerledes bygd opp nå), og veldig bra at det var litt delt opp etter alder. Dog veldig greit å være der tidlig. Det var ikke fullt så morsomt å være 2år når hele bygget ble fylt opp av unger fra fem og oppover som hadde mye energi å bruke opp...

Menmenmen, er det sånn at man liksom bare slipper barnet inn også må de finne ut av ting selv, eller kan man "være med" å hjelpe til (hvis det trengs altså, skakke være helt teit)? Ser for meg masse store barn som løper og hyler og skriker og lille L som blir helt overkjørt og hoppet på... *bekymret mamma*

@ og @ : Takk, da kanskje det blir det i helgen:)

@ (eller andre med erfaring fra lekeland): er det for tidlig å ta med en 2åring i lekeland i Drammen? Sånn generelt... Hvis du har vært der, da...

Jeg ville også tenkt noe sånt. Eller "hagearbeidsutstyr" e.l. Det har de i alt fra europris til de litt dyrere hagesenterne. (hvis de har hage da). Sånne ting er mest populært her, selv om min er to år. I tillegg til duplo da.

Det er jo mest sjarmerende, å se hvordan hun vokser og blir mer seg selv for hver dag. Og prater og tenker og lærer. Og når alt det skjer så fort så skjønner jeg at det blir litt mye for en liten en iblant. Og for mamman og pappaen;)

Kan funke kanskje. Gir det et forsøk:) Siden vi har så faste rutiner har jeg liksom gått ut fra at hun vet hva som skal skje. Men det blir jo ofte sånn; Jeg gir det et forsøk, hun "vil selv", hun får prøve seg mens jeg steller meg, og så må jo jeg hjelpe til litt og da blir det en kamp. For da har hun jo begynt men får ikke til, også blander jeg meg osv. Skjønner jo det. Vi prøver å tenke sånn at vi må velge våre kamper. Men akkurat nå er det så mange av de, og mange kan man ikke forutsi en gang. I stad skulle hun ha vannflaska si, og når jeg gav den til henne så var DET helt feil plutselig. Og HELT krise. I dag hadde vi forøverig en god dag, med henting i barnehagen. Jeg skulle ha med meg noen klær derfra, så jeg forberedte det før jeg gikk inn fra garderoben, også tenkte jeg jeg skulle følge @ sitt råd om å gi henne en oppgave. Så gikk jeg inn og hentet henne og sa samtidig at hun kunne hjelpe meg med å bære en pose ut i bilen. Da ble alt mye lettere, for da skulle hun bære den, og jeg kunne kle på uten problemer, og hun var skikkelig ivrig på å gå ut fordi hun fikk bære. Veldig god henting. Så fikk hun hjelpe til med å sortere klærne i riktig skittentøyskurv når vi kom hjem. Problemet kom da vi skulle opp på kjøkkenet og hun insisterte på å bære handleposen med matvarer opp trappene. Handleposen er større enn henne og veier ganske mye. Nesten krise. Fram til vi fant en liten ting oppi posen hun kunne bære opp. Puh...

Vi fikk noen aha-opplevelser når hun plutselig begynte å GJØRE ting vi sa hun skulle gjøre og sånt...

Jeg er veldig flink (FOR flink) til å planlegge dagene selv, så kanskje jeg skal begynne å fortelle henne om planene Nå skjønner hun jo hva jeg sier.... Jeg syns det er vanskelig å henge med i svingene, jeg. Sånn har det vært hele tiden. Hun har liksom hoppet opp et trinn og vært der lenge, for vi egentlig har oppdaget at hun feks trenger noen nye utfordringer. Tror liksom ikke jeg har fått med meg at hun har blitt så stor. Tiden går så fort! Om en måned skal vi feire bursdagen hennes og da er hun to.. TO! Jeg har jo ikke rukket å nyte de to første årene en gang...

Ja, hun får gjøre mye selv. Vi har jo bare henne (og Linux) og ser at hun stråler når hun får hjelpe til. Men ulempen er kanskje de gangene det ikke går og vi må si at hun ikke kan? Da blir frustrasjonen enda større på en måte, siden hun ikke er så vant til at vi av og til bare må gjøre/hun er kanskje for vant til at hun kan forhandle seg til å gjøre selv. (kanskje jeg bør slutte å la henne vinne og heller bestemme at hun får gjøre selv fra starten av, evt ikke? slik at hun ikke blir vant til at alt kan diskuteres? Det er jammenmeg mye fint man tenkte før man blir mamma, men når man står der så går man i de samme fellene som alle andre...) Fordelen med at jeg har latt henne gjøre mye selv, er jo bl.a at hun kan kle på seg så godt som alt selv. Ulempen er at det blir vanskelig de gangene hun ikke kan gjøre selv. Og jeg var visst like ille selv. damn those genes.. Vi har veldig faste rutiner (jeg er et rutinemenneske;), men jeg tror nok i mange tilfeller at vi ikke er helt konsekvente på det vi sier. Vi sier vi skal ut i bilen, hun begynner å hisse seg opp/sutre, vi prøver å gjøre det litt mer "smooth" ved å la henne gjøre selv/avlede henne fra sutringen ved å prate om noe annet. Også virker det kanskje helt motsatt. Mens vi kanskje bare skulle tatt henne med ut. Altså, dette er sånn jeg er så konsekvent med med Linux. Hvorfor kan det ikke være like enkelt med et barn.

Spørsmål; L er nå snart 2 år (om nøyaktig en måned og 2 dager). Og hun er så sint! De siste ukene har det vært helt forferdelig å levere og hente i barnehagen. Leveringen er mer trist og lei. Eller; hun er sint for at hun må ut av bilen, sint for å ta av klærne, sint for å ta på sandaler, og lei seg for at jeg går. Når jeg henter blir hun glad når jeg kommer men ildsint når vi begynner å kle på, og skriker (sånn skikkelig sint) hele veien hjem, for så å ikke ville ut av bilen. Og så gå over i å være lei seg og bare ville sitte på armen. Det er mye værre med meg enn pappaen. Jeg har prøvd både å ta meg tid, og å "bare kle på" uten noe spørsmål. Vi har samme greia med all påkledning og bleieskift, det er alltid en diskusjon. Hun vil gjøre selv. Og det har hun fått mye lov til. Hun tar fint på seg bleie og bukse selv hvis hun får tid til det. Men av og til må man jo bare gjøre ting litt fortere. Og genser for eksempel må hun ha litt hjelp til. Hun kan sitte å holde på med ting, og be om at vi skal hjelpe, for så å bli kjempesint hvis vi prøver å hjelpe. Hvis vi gjør EN liten feil ting, så nekter hun å spise feks. Hun kan også plutselig begynne å gråte sårt hvis noen snakker til henne e.l. Særlig pappan eller bestefaren eller farfaren. Da er alt bare leit. Klassisk "trassalder" sikkert, men hva gjør man? Holder pusten og venter til det går over? Prøver å være pedagogisk, men hva ER egentlig det når hverdagen er sånn? Man greier jo ikke avlede hele tiden eller unngå konflikter på forhånd alltid? Noe MÅ man jo gjøre...Man blir jo helt flau når man står der i barnehagen med en ålende unge på gulvet som hyler og skriker og bæres ut uten lue og jakke fordi man ikke fikk det på. Hun snakker jo ganske klart nå også, og gjør seg forstått (og gjør hun ikke det, så gjentar hun til vi har forstått), så vi kommuniserer ganske bra, men det bare stopper seg helt noen ganger. Alle sier jo at dette er helt naturlig, men jeg kan ikke unngå å tenke at dette er kjempefrustrerende for henne også. Og slitsomt. Og mamman vil jo ikke at hun skal ha det sånn.... Hun har jo sakte men sikkert fadet seg inn i dette fra hun var halvannet sikkert, men nå har det toppet seg en stund. Og siden hun ikke er to en gang, så blir det sikkert ikke bedre på en stund...?

Aner ikke. Ifølge min far er moderne stikkontakter for små i de der hullene til at de kan få fingre inni, men jeg har aldri turt å stole på han. Når du bruker sånn beskyttelsesgrieie, så bruker du bare en sånn dings til å ta de ut når du skal bruke kontakten. Egentlig er det bare en annen beskyttelsesgreie (som du putter inni den som er i kontakten og drar ut). Vi har bare sånne i de mest utsatte kontaktene, også har vi noen som er mer gjemt som vi bruker.

Her og. L sov best når jeg støvsugde, så det var ivertfall greit, også var hun så liten at hun var lett å bære rundt i sjal hvis jeg måtte. Men jeg husker jo at det var noen uker med innarbeiding av rutiner hvor jeg ikke fikk gjort så mye,..

L spyttet ut alle de forskjellige fiskemiddagene på glass. Og det skjønner jeg, for det lukter jo æsj. De andre var bare gode. Jeg lagde ofte en liten fiskebit v siden av uten salt, når vi hadde det til middag. Sånn løste vi det ivertfall:) også fikk hun middagsglass når det var kjøttmiddag eller annet.

Vi kjøpte masse sånne "fruktmoser" vi, sånne tubegreier. De er veldig populære fra før, og veldig friske når de hadde ligget litt i kjøleskapet. Lett å få ned også.

Hmm, jeg lurer på om jeg må gjøre noe av det samme. Skal en liten handletur i dag eller i morgen. Skulle ønske jeg var en sånn som på null komma svisj kom på en ide, og så kunne sy det på symaskin. Der har noe svikta hos meg.

Det lurer jeg på for L også. Karneval neste fredag, og jeg har aldri kledd opp et karnevalsbarn før...