*Marianne*

De gangene det har vært "ordentlig" slossing, og jeg har sett med nødt til å bryte inn, har det vært Linux og andre små hunder. Da har jeg tatt tak i halsbånd på begge og holdt dem fast (og bort fra meg/hverandre) til andre eieren kom for å ta med seg sin hund. Det har bare vært en automatisk reaksjon der og da.

Så moro:)

Håper du oppdaterer oss etterpå

Jeg har en som er sånn. Og han er snart 6 år Første trening etter et avbrekk er en prøvelse, for da blir han så høyt oppe at det tar helt av. Min "kur" for han, som ivertfall gradvis hjelper, er å ta kun få hindere av gangen. Kanskje bare et og et, hvis jeg ser han er i det moduset. Og alltid "ta han imot" etter et hinder (da mener jeg stå klar med godbiten, og gi han den, jeg "fanger" han ikke inn etter hinderet. Erfaringsmessig er det den godbiten som skal til for å stoppe han i å bare rase videre, og gjør at han tar kontakt med meg igjen, så jeg har kontroll), så han ikke har mulighet til å ta seg en belønningsrunde. Han kan i tillegg være litt teit med andre hannhunder, så det er ekstra viktig at han ikke få ta seg de rundene når det er andre hunder rundt. Det kan være litt kjedelig, å holde på nesten hele treningen med et og et hinder. Men ofte ender det da opp med at jeg kan ta en hel eller halv bane på slutten av treningen. Da er han litt sliten i hodet og kroppen, og har landet litt. Andre ting jeg gjør er å aldri bruke ball eller leke i ag- treningen (lydighetstreningen er noe annet), det drar han for mye opp, jeg prøver å slite han litt ut før treningen (der jeg trente før hadde vi god mulighet for en skogstur, gjerne løs når det var mulig, da landet han litt før treningen), i tillegg til at jeg krever fokus før han får starte. Han får aldri bare sette avgårde, jeg skal ha kontakt med han. De gangene han "tar seg en runde", avslutter jeg bare treningen med en gang, og setter han i bilen eller inn i huset. Jeg må bare understreke at dette funker for oss. Men jeg kan se for meg at enkelte hunder bare blir mer stresset av å "aldri få fullføre". Der må man bare prøve ut hva som funker for dere.

Det var det jeg hadde lyst til å si;p vi er såpass heldige her i Norge at vi kan gjøre fødsler så trygge som mulig for mor og barn, da tenker jeg at det er lurt å bruke den muligheten ivertfall for første fødsel. Jeg er nok påvirket av et vanskelig svangerskap og en annerledes fødselsopplevelse, men jeg ville nok tenkt sånn uansett. Men jeg er meg; jeg er forsiktig, vil gjerne ha full kontroll, og tar ingen sjanser, det sier seg selv at jeg ikke ville valgt hjemmefødsel;)

Jeg tenker at det kan være en veldig god og avslappende og familievennlig løsning, hvis man har et ukomplisert svangerskap og alt tyder på at fødselen blir det samme, men at det krever bra samarbeid med jordmor, og at den gravide også har evnen til å godta at det ikke er mulig hvis noe skulle tyde på at det ikke er forsvarlig. Kanskje lurest i et evt svangerskap nr 2, når man kjenner kroppen sin litt bedre (i en fødselssituasjon)? For min egen del hadde jeg ikke turt.

Da vet jeg hva som venter. Egentlig kan jeg de allerede. Var barnevakt for noen små fans for sånn ca 10-15 år siden... Kunne ikke unngå å bli hjernevaska. Vi skal i dyreparken til sommeren, men jeg tror vi bare later som kaptein sabeltann ikke er der. Ellers tror jeg ikke vi får se noe annet...

Nå er L også tatt av Kaptein sabeltann- bølgen. i en alder av to. Det er litt sånn skrekkblandet fryd. Vi hadde fått en brosjyre fra dyreparken i dag, hun så bilde av Kaptein Sabeltann, tok hendene foran øynene (med en liten sprekk mellom to fingre så hun kunne se vår reaksjon) og sa "Nei, kapteeeein, neei, ikke ta meeg", og "SE! Mamma! Kaptein!" Jeg vet hun har fått med seg kaptein sabeltann på barnetv noen ganger, men naive meg trodde ikke egentlig hun fikk med seg noe... Jeg skylder på barnehagen

Takk for mange tips:) Tester ut Strømsø i første omgang. Kom på at jeg har god erfaring med dyrlegen i Heggedal (vets4pets?) også, så det er jo et alternativ...

Da tror jeg vi prøver Strømsø/Eiker, jeg. Er bare for vaksine nå, så det er jo ikke store greiene;) Er en stor terskel å bytte veterinær når man hadde en man var fornøyd med

Når dere sier det så mener jeg jeg har hørt mye bra om dem før (Eiker altså). Sjekkes ut... Red: Kan det stemme at Strømsø dyreklinikk er en avdeling av Eiker dyreklinikk? I så fall ville jo det være veldig praktisk ift lokalisering...

Takk for tips:)

Jeg har flyttet til Drammen og nå er det snart tid for vaksinasjon. Noen som kjenner til veterinærene i Drammen, og som har gode erfaringer med noen? Vil gjerne ha en som vet å håndtere hunder (vil gjerne opprettholde Linux sin positive holdning til veterinæren, så gjerne en som automatisk tar til godbitene- akkurat hos veterinæren kan vi gjerne overdrive bruken av godbit) og så er det jo en bonus om de ikke er av de dyreste... Red: Noen som har erfaring med ABC dyreklinikk, avd Konnerud? (eller generelt)

Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet hundeinteressert (ikke over snittet her på sonen altså), og er vokst opp med hund og hundeaktiviteter. Men jeg ser allikevel at hund til tider kan være en "jobb". Det så jeg ikke før jeg fikk en hund som har noen mindre morsomme issues for eksempel (og sånt vet man ikke om før den hunden er i ditt eie, ofte). Og når det bare var han, samboer og meg var det helt ok. Og det å jobbe med de issuesene var kanskje ikke noen jobb. Men en utfordring. Som det noen ganger var litt kjedelig at ikke bare var en "utfordring på lydighetsbanen, eller med å lære inn et triks". Men etter at man var ferdig med å studere, flyttet, fikk full jobb, og etter hvert barn. Kan jeg i enda større grad forstå det der med at hund av og til kan være en "jobb". Og ivertfall hvis man ikke er vant til å ha hund, får baby (som i tråden denne tråden er trukket ut fra) og kanskje er så uheldig å få en hund som får/har noen issues. For meg er hund nå litt for ofte ensbetydende med dårlig samvittighet. Og det gjør at det av og til føles som en "jobb". Der det nesten alltid før føltes som rekreasjon. Å ha/drive med hund er helt supert. Men det er en ting til i hverdagen som skal "gå opp"/tilfredstilles/ha sitt, og når man har (små) barn og er midt i hverdagen, og den hunden er av de mer krevende. Da skjønner jeg at det kan anses som en "jobb".

Jeg husker vi også brukte litt tid på å venne L til vann. Men vi begynte med litt lunkent vann, ikke helt kaldt, det så ut som det var enklere. Jeg så ikke fordelen før etter at hun hadde lært seg det egentlig, for da visste jeg at jeg bare trengte å ha med en flaske med vann når jeg var ute en tur med henne (var ikke avh av at jeg hadde med melk).

Jeg har sendt med i bh allerede, og smører litt i ansiktet fra morgenen hvis jeg ser det er sol. Men L har veldig lys hud (som sin mor) og jeg ser hun lett blir rød i kinnene feks.

I dag for akkurat to år siden lå jeg på oppvåkningen i noe jeg husker som en veldig myk og god seng, etter et veldig rart siste døgn, og det var så myyyk og god stemning rundt meg og alle var så hyggelige... Og jeg lå å så på klokka, for jeg visste at når klokka ble 13 (et halvt døgn etter keisersnittet) skulle jeg få se babyen min. Gratulerer med 2års dagen fineste L:) (vi startet dagen med å synge henne våken med bursdagssang, noe hun satt svært lite pris på og hylte seg hele veien til barnehagen. For en vakker alder.....)

Vi fikk også det svaret i fjor når vi var litt bekymret for at hun begynte etter de andre. Det var ivertfall veldig deilig å være de eneste som hadde første dagen, og innkjøring. Og jeg tror det blir roligere for ungene også.

Gratulerer @Puttiva ! (og jeg kjenner at jeg har bare mer lyst på en til med alle de som føder her om dagen...)

Masse gratulerer Irene! Så moro!

Det var noen få netter i den perioden hun ikke hadde det, men hovedsakelig hver natt. Tror egentlig ikke det var rutinene som hjelp. Tror egentlig det forsvant av seg selv tilfeldigvis i samme periode. Hørte et tips en gang om at hvis det var et mønster med samme tid hver natt, kunne man vekke dem såvidt rett før de vanligvis begynte å skrike, så man avbrøt mønsteret. Og så legge dem igjen.

Litt lang kropp. De skal være nesten kvadratiske.

Vi hadde også en periode med det der, alle "symptomene" var som i beskrivelsene av nattskrekk, bare at hun egentlig var "for liten". Anbefalingene er vel å bare holde dem, ikke vekke eller uroe eller stresse. Hos oss varierte det litt hva som virket. Enten satt vi bare der og holdt henne, eller så vekket vi henne forsiktig, og da var det som om hun ikke visste det hadde hendt. Hos oss skjedde det hver natt, på omtrent samme tid etter leggetid, og varte noen måneder, før det plutselig gav seg i forbindelse med at vi jobbet en del med leggerutiner/ligge i egen seng/lå inne hos henne til hun sovnet osv (har skrevet om det tidligere)

Syns alltid kooikeren ser på "unnskyld meg" ut på sånne bilder, i tillegg til at jeg syns hun var litt høy bak, men sånn bortsett fra bildet så syns jeg hun var en bedre representant for rasen enn de jeg har sett som BIR på crufts tidligere... Gjorde en god figur, ser ut som hun skal:) Også heier vi jo på dem, siden hun kommer fra samme oppdretter som Linux:) Ellers så håper jeg at det en eller annen gang (mulig det var en i fjor) er en hannhund som blir BIR, jeg tror (om noen) at de har litt bedre sjanse til å konkurrere i gruppa.

Det står jo at det er Trailrunners – Canine Cross Country. Så det må jo være noe sånt som "terrengløp med hund" eller noe... Red; kanskje det er mangelen på terreng som gjør at de ser så utrente ut