*Marianne*

Hos oss er det nesten fast opplegg at hvis jeg leverer/henter er det masse drama, vil ikke at jeg skal dra/vil ikke hjem osv, hvis vi gjør det sammen eller bare pappaen går alt helt fint...

L er nå 2 år og 5 mnd, og jeg har fått beskjed om at vi ikke kan se det enda (vi lurer litt på om hun er venstrehendt, men hun bruker egentlig begge hender like mye...)

Tror det er den fineste høygravidmagen jeg har sett, altså. Nesten litt misunnelig:) Det er litt for mange sånne mager rundt meg for tiden, og jeg kjenner at jeg har glemt litt for mye av styret forrige gang............

Ja, vi skjønner tydeligvis ikke alltid (ivertfall hvis jeg skal tolke ut fra reaksjonene hjemme av og til) Å være barnehagebarn er tydeligvis en schizofren tid...

L er også sånn, hun ELSKER å danse, og som regel "glemmer hun seg litt" og begynner å danse helt spontant, men som oftest stopper hun opp etter noen minutter og MÅ få på kjolen før hun kan danse videre. Egentlig rart, i og med at jeg ikke har vært så "flink" til å ta på henne kjole egentlig;) I barnehagen har de fast "disco" på mandager, og det er veldig populært:)

Ville ha en hund av samme "type" (utsende, bruksområde, gruppe) som flat'en, men av en mindre størrelse, og en litt større utfordring (noe jeg angrer bittelitt på nå) treningsmessig enn flat- tispa hjemme. Var innom ulike spaniels og retrievere, til søstern viste meg kooikern i en bok. Likte det jeg så og leste, gikk på utstillinger og pratet med folk og hunder, besøkte oppdretter her i Norge og hadde kontakt med ulike oppdrettere i Sverige- etter et år passet det med bolig og livssituasjon, og vi dro for å ta en ordentlig prat med det som ble "vår" oppdretter. Vi hilste da på en høydrektig og veldig hyggelig tispe, og alle de andre hundene hos oppdretter. Den tispa er mamman til Linux, og inni den magen lå Linux som nå er 6 år. På de seks årene har jeg lært noe om hvordan det er å ha en litt mer utfordrende hund på mange områder (og ikke en som bare vil det samme som deg uansett), og neste hund blir nok ikke en kooiker, med tanke på hvordan livet er nå i forhold til da jeg kjøpte han......

Linux har gått gjennom en slags "depresjon" "bare" fordi vi fikk barn, så at en hund kan "sørge/blir deprimert" i forbindelse med at andre hunder går bort, og at det samtidig skjer andre store omveltninger i livet, det syns jeg ikke er usannsynlig. Her har det nå gått over 2 år, og jeg syns ikke han er helt seg selv enda, selv med tid satt av til bare han og meg, og ferier hos besteforeldre med masse tur og oppmerksomhet. Bare det at livet forandrer seg kan påvirke en hund ganske mye... Red: I Linux sitt tilfelle så er ikke omplassering en sannsynlig løsning, i og med at han har en del andre "greier", så vi har valgt å prøve å gjøre det så bra som mulig for han, gi han oppmerksomhet alene, huske på de små kosestundene, "verne" han litt fra slitsom toåring (han har sitt eget sted hvor han er garantert fri for toåringsmas), og av og til gi han helt fri ved å sende han på fjelltur med foreldrene mine f.eks. (funker i "barnesituasjonen", men kanskje ikke i "miste hundekameratsituasjonen".) Uansett er jo livet endret, og en eller annen gang må det bli normalen. Så får det bare ta litt tid...

Jeg varmer/varmet også i mikro. Var (usikkert hvorfor) veldig redd for det i begynnelsen, men det ble så mye styr med alt annet..

jeg forsto den sånn at man ikke trenger å legge på cm... Vi fant noe på OBS faktisk, i tillegg har de noen litt dyrere sko på nettbutikker som Zalando og sånt, men det er ikke innesko. L hadde sandaler som innesko i begynnelsen, kjøpt på eurosko tror jeg... Hun var str 17 når hun begynte i barnehagen.

http://www.babyklar.dk/boern-1-3-aar/fodmaaler.html Her er en som virket ganske logisk. Ifølge denne skal hun ha str 19, som er en størrelse hvor ivertfall vi strevde med å finne noe særlig utvalg. Men gymsokker bør finnes da...

Har det hos oss og. De legger inn ukeplan, og bilder fra hver dag, i tillegg til når bleier skiftes og når hun sover. Og rapporter hver uke om hva de har gjort den uka. Også kan man sende meldinger/få meldinger (som også kommer på Mail) og melde fra om fravær og sykdom. Hos oss virker det som de har så fast rutine på oppdateringene der at det ikke tar sååå mye tid, men det er jo noe ekstra som skal gjøres for hvert barn. Tror de har det sånn at den som er inne og rydder etter 14-frukten (tidligvakten), også legger ut bilder fra dagen.

Det var veldig spennende og veldig "meg":) Nesten så spennende at jeg ville gå for dr. Grad etterpå. Men fant ut at det var greit å jobbe litt med andre ting først:)

Vet ikke hva slags fag du er innenfor, men jeg skrev master i landskapsarkitektur, som jo er et estetisk fag om man kan si det sånn, og mye subjektive vurderinger. Det er et fag hvor en masteroppgave gjerne er en prosjekteringsoppgave/utredning av en realistisk oppgave eller situasjon, men jeg valgte å lage en tekstoppgave isteden. Temaet var hvordan folk oppfatter hyttelandskapet på fjellet/hva slags landskap/naturopplevelser/verdier folk verdsetter mest og hvordan man "bruker" disse landskapsverdiene (med fokus på hytte på fjellet). Jeg brukte vel en kvalitativ metode, jeg hadde en del med litteraturstudie, historien bak hyttelivet i Norge, hvordan Nordmenn bruker hytta, hva som er hyttefølelsen og hyttelivet, litt om konflikten mellom de som forvalter områdene og de som bruker dem. Så hadde jeg en del med intervjuer av hyttefolk og "studier" av hyttebøker, jeg intervjuet folk bare en gang, og det var stort sett bare i nærheten av der jeg bodde eller over telefon. I tillegg hadde jeg en nettundersøkelse, som var mer for å "verifisere" (går det an å si?) de resultatene og vurderingene jeg fikk og gjorde ut fra intervjuene. Der hadde jeg jo mulighet til å få inn veldig mange flere besvarelser fra flere steder i landet. De inneholdt de samme spørsmålene som intervjuene, men med alternativer, istedenfor mye muligheter til å utbrodere. Svakheten i oppgaven syns jeg, var alle de forskjellige måtene å få inn "besvarelser" på. Sånn vitenskapligmetodemessig, burde jo forholdene vært like rundt alle intervjuene for eksempel. Men det blir de jo ikke når du prater med folk hjemme hos dem, eller på telefon, eller om sånne nære temaer som hytta kan være (faktisk)... Det gjorde jo at metodedelen av oppgaven ble krevende å lage. Eller lang evt. Fordi det ble brukt en del ulike metoder. Hyttebøkene gjennomgikk jeg ut fra et fast skjema jeg hadde laget. På mitt studie er det i utgangspunktet satt av et halvt år (dvs i praksis 4,5 mnd) til masteroppgaven. Jeg startet med forberedelser og intervjuer (måtte gjøre intervjuet noen ganger før jeg hadde ferdig den endelige intervjumalen) et år før levering, og jobbet med dette sånn innimellom hovedemnet det neste halvåret. Alle intervjuene var ferdige til jul, og spørreundersøkelsen var vel også det så vidt jeg husker. Dvs at det siste halvåret kunne brukes kun til skriving og tolkning av resultater. Da hadde jeg vanlige arbeidsdager på "kontoret" på skolen hver dag, greide å få til påskeferie (da satt mange av mine medstudenter svettende over PCen), og hadde tid til hund og samboer på kvelden. I tillegg til at jeg hadde gooood tid til redigering og den siste finishen (den er litt viktig i et fag som vårt, det kan ikke bare være et grått dokument). Oppgaven var på 250 s tror jeg (?), med vedlegg. Jeg fikk A.. Jeg hadde ikke jobb ved siden av, noe jeg heller ikke hadde resten av studiet, men jeg jobbet hver sommer (gjerne fra mai til september de årene skolen var ferdig da). Jeg har litt tro på at om du greier å være veldig organisert og kreve mye av deg selv med tanke på prioriteringer i den perioden du jobber med masteren, så får du til det du vil. Men det er jo absolutt en ekstra belastning å ha fulltidsjobb ved siden av. Men samtidig; det var flere av de jeg studerte med som hadde jobb, eller barn ved siden av å skrive master, og det krever jo sitt. Men de kom i mål de og:) Og det skal jo være litt krevende

Man blir vant til det:) Går så fint så (man får noen standardsvar etter hvert...)

Min erfaring; Tynn utedress pluss regntøy (hvis ikke utedressen er vanntett nok), støvler, et par andre utesko, og sandaler eller andre innesko. L hadde ikke andre utesko enn støvler (og noen tynne "joggesko") fra starten i fjor, for vi strevde med å finne smått nok, og det gikk greit i et par uker. De aller minste går jo ikke så mye på tur i starten. I tillegg er det lurt med et par skift av hvert plagg; jeg pleier å ha tre bukser, tre gensere osv i hylla (de har en sånn plastkasse hver) til enhver tid, så har jeg litt å gå på hvis jeg glemmer å erstatte hvis noe må skiftes ila dagen. Her hos oss var det ikke nødvendig å ta med ulltøy helt fra starten. I år har jeg tatt med alt hun skal ha liggende der (nesten) helt fra starten, så da har jeg også et par skift med tynne ullstilongs, og et par tynne ullgensere, en tynn lue, og et sett med flis (bukse og jakke), vinteren i fjor brukte hun stort sett ull innerst, så flisbukse/genser og så dress utenpå.

Jeg lever også etter den der "heller en gang for mye- regelen". Vi har hatt noe litt teite turer på legevakta (feks da vi trodde hun hadde en rift på øye, men så var det et hundehår.....), men hvis jeg isteden skulle ha sittet å vært redd for at det skal være alvorlig eller at det faktisk var alvorlig, og vi ikke undersøkte det, så syns jeg det er greit..... Selv om man føler seg litt dum når det "ikke er noe"...

Vi får oppfølging på sykehuset hver 3. mnd pga prematuritet/dysmaturitet, i tillegg til det at hun faktisk skjeler. De har også sagt det til oss, at hun bruker begge øyne like mye ( i tillegg til at alt annet ser greit ut) så da kan de ikke forsvare medisinsk å gi henne briller/sette i gang med lapp (det var sånn de sa det), enda. De sa også at denne typen skjeling ofte ikke ble operert (hvis det ikke går å justere det) fordi det var så mange nervetråder (eller muskler?) involvert, at det var vanskelig å få det helt rett. L er også langsynt, det er påvist, men det er såpass lite at de fortsatt vil observere hvilken vei det går. Alle spedbarn er visstnok født langsynte, og siden hun er prematur kan det visst være at den naturlige justeringen bare går litt saktere. Jeg skal absolutt huske på det du sier her, slik at det ikke blir oversett. Jeg spør på hver time om de vil sette inn noen tiltak, men foreløpig har de sagt at de ikke vil det.

Vi kjørte alltid etter L sitt humør vi, med HS sin velsignelse, noe som førte til at noen etapper ble en time eller kanskje bare 30 min og noen kanskje 2 - 2,5. Øyne; som et eksempel, vi er begge langsynte, pappan skjelte da han var liten (operert) jeg hadde skjeve hornhinner. Ikke noe unormalt mange andre i familien med synsproblemer. L er noe langsynt og skjeler på det ene øyet. Det gjenstår å se hvilken vei det utvikler seg, men foreløpig følges vi opp og ser an. Du kan jo nevne det, det er ikke sikkert de gjør noe særlig med det før dere evt ser tegn på noe "galt" hos babyen, men det kan jo hende de ser litt ekstra på øynene. Ofte har jo små babyer litt skjeling uansett. Som går bort etter hvert. For vår del var vi hos legen flere ganger, hvor det ble avfeid som "spedbarnsskjeling", hun ble over ett år før det ble tatt alvorlig. Jeg tror jeg ville kjøpt en str opp, men jeg aner jo ikke hvor fort babyen din vokser. L hadde mye litt for store klær da hun var så liten, men ull er så dyrt så da tenkte jeg at så lenge det henger på og hun pakkes inn i det (de går jo ikke akkurat rundt i det enda på den alderen) så er det greit. Så holder det littegrann lenger.

På den opprinnelige posten på facebook (på en av prematurgruppene der tror jeg det var) var det en del som gav det rådet om å ha begge på samme rom. Ifølge mor ble det bare et kaos av krangling og leking og ingen soving.

Vi var kjempetidlig ute, kjøpte ting når det dukket opp tilbud, og greide liksom ikke å vente. Jeg hadde også pakket til sykehuset übertidlig. Vi ble ertet masse for det, men folk sa ikke så mye mer da L kom 7 uker før tiden heller

Haha, har sett den! Den er hysterisk! (og forteller meg at jeg ikke har noe å klage på..........) tålmodighetsprøve!

Vi var i bryllup tidligere i sommer med L på 2 år, og konkluderte med det samme. Nå var riktignok dette et bryllup med 5 (!) babyer i tillegg til "store" L, inkl brudeparets baby, så det var tatt med i beregningen litt forstyrrelser. Det var til og med timet inn ammepause:) vi konkluderte med (det selvfølgelige egentlig) at å forvente at en toåring skal oppføre seg som en voksen en hel helg, blir feil. Så hun satt ved bordet til hun hadde spist opp, og så byttet vi på å være sammen med henne/stelle/trille i søvn osv. Hadde med litt tegnesaker bl.a, slik at hun også kunne sitte ved bordet å tegne. Hun sov i vogna på et rom nært der vi var, med babycall på, og så tok vi henne med oss til hotellrommet da vi la oss. Brudeparet hadde også leid inn noen barnepassere som i praksis funket som levende babycall, og satt på "babysoverommet" hele kvelden, og sa fra til rett forelder hvis en gråt e.l. Det var jo en grei bonus. Blir selvsagt ingen voldsom festing når man har med barn, men det er jeg ferdig med for en stund;p

Brukte ergobaby bæresele og var veldig fornøyd. Husker ikke helt hvilken modell. Finnes også spedbarnsinnlegg for den aller første tiden. Brukte også sjal, særlig helt i begynnelsen, og det funket bra da. Men greide ikke helt å stole på mine egne snøreevner når hun ble tyngre. Jeg ble aldri sånn "sjal- mamma" som bare slengte på meg sjalet og ungen;p Det ble liksom alltid en stor arbeidsopperasjon;)

Har sendt til de jeg kjenner i øsfold og bedt dem dele med eventuelle potensielle:)

Vi har fornavn, etternavn og tlf. Nr, OG en liten and:) fullt leselig. Men etternavn er sikkert helt greit:)