marjea

Juleturnusen er ikke klar ennå, men hvis alt går etter planen har jeg fri nesten hele jula, og da drar jeg hjem til Porsgrunn. Dersom det ikke går helt min vei, og jeg må jobbe likevel så kan jeg si ifra til deg

Som noen kanskje har fått med seg, så er jeg nettopp blitt hundeløs. Av ulike årsaker vil jeg vente litt med å skaffe meg ny hund, men det føles veldig tomt uten en firbeint tuslende rundt. Så, om det er noen som trenger hundepass i Oslo-området så må de gjerne ta kontakt. Jeg jobber 100%, men kun nattevakter - noe som betyr at hunden er alene fra ca. 21.30 til 08.30. Noen uker har jeg ingen vakter, mens andre uker har jeg f.eks. 5 i strekk (gjennomsnittlig 3-4 i uka). Den vil naturligvis få gode turer både før og etter jobb, men det er selvfølgelig et must at hunden (og du!) er komfortabel med å være alene så lenge. Jeg bor i leilighet, men har kortere vei til marka enn til butikken I første rekke er jeg ute etter helge/ukepass e.l., og lufting på dagtid f.eks. er jeg ikke interessert i. Spør hvis det er noe dere lurer på, eller send en pm

Vi mistet familiehunden gjennom 14 år for 8 måneder siden, og da hadde jeg allerede skaffet meg en ny hund slik at de overlappet. Sorgen var stor, men den nye hunden hjalp meg gjennom det - og det var aldri naturlig å sette de to opp mot hverandre. Den nye hunden mistet jeg dessverre for halvannen uke siden, og jeg kjenner at jeg vil ha en liten pause denne gangen (av flere grunner). For meg hadde det ikke føltes riktig å få en ny hund helt ennå, da måtte det eventuelt ha vært en i hus fra før. Så kort fortalt; for meg er det enten overlapping eller en god pause som er tingen. Men alle er forskjellige, og jeg sier som de andre - du vil føle det når tiden er inne. Lykke til!

Velkommen!

Store, fine Rocky. Dagen jeg har fryktet i et år var allerede her, og som jeg har gruet meg. Tusen takk for alt du har lært meg, og for at jeg fikk kjenne deg. Som hundeeier og menneske har jeg vokst mye det siste året, og det finnes ingenting jeg angrer på. Alle kveldene hjemme var verdt det. Den sosiale tilbaketrekningen. De hverdagslige utfordringene. Du viste meg at det var verdt det. De varme, kloke øynene dine ga meg bekreftelse på det hver eneste dag. På samme måte som jeg følte en slags bekreftelse i dag. En ro. Som om du sa til meg at det var greit. Du forstod. Du var alltid trofast, men samtidig stolte du ikke nok på meg til å la meg prøve å gå. Angsten overtok. Utallige ganger jeg har holdt hodet ditt fast i hendene mine og sagt til deg "jeg kommer tilbake, jeg kommer alltid tilbake". Du prøvde å lytte. Men klarte ikke å forstå. I hundehimmelen trenger du heldigvis aldri være redd for å være alene. Tårene har strømmet i flere uker. Og de vil strømme i ennå flere. Du var enestående. Og du er savnet. Gode Rocky - vi ses igjen. <3

Jeg er klar over at det er strenge krav, og at det slettes ikke er alle som blir godkjent. Det er også hvorfor jeg skriver at jeg selvfølgelig kan risikere å få en hund som ikke passer, men ulike raser har jo ulike utgangspunkt. Grunnen til at jeg ikke outer mine egne forslag er at jeg vil at folk skal komme med hva de mener passer - fremfor å kommentere hva jeg allerede tenker. Hvis det ga noen mening? Jeg kommer vel ikke helt utenom den.. Men helt ærlig så er det ikke akkurat min favorittrase. Muligens fordi de jeg har møtt på de siste par åra er noen feite (ot, men er det allment at labradorer blir tyngre og tyngre - eller er det en tilfeldighet?) og relativt daffe. Men forstår at det har med linjer å gjøre, og at jeg sikkert kan finne noen i den andre enden av skalaen! Portugisisk vannhund har jeg absolutt ingen erfaring med, men skal lese om den. Jeg har vært innom tanken på flat, men er redd for at de er FOR livlige og energiske? Finsk lapphund er langt oppe på lista, og absolutt en jeg vurderer. Jeg har mailet med hun som er utdanningsleder/instruktøransvarlig i NODAT, som også har den rasen - og jo mer jeg leser, jo tryggere føler jeg meg på at det kunne være et godt valg. Hvilke kvaliteter hos hunden din vil du anse som de beste? Og hva jobber dere mest med?

Jeg liker den korte, pinlige stillheten som kommer i det øyeblikket de skjønner at de har driti seg ut I mitt desperate forsøk på å bli kvitt separasjonsangsten til R, kontaktet jeg faktisk en dyretolk. Det var riktignok en elev, og jeg betalte ikke en krone for det. Hun ringte ikke når hun skulle, sendte ikke tilbakemelding som hun skulle - og hele "samtalen" ble gjort telepatisk et par uker før jeg fikk tilbakemeldingen per telefon. Hun leste bare opp en masse svada, som visstnok skulle være hundens ord. Usammenhengede fylleprat hørtes det mest ut som. Jeg unnlot å fortelle at han kun hadde vært hos meg kort tid, men hun la ut om hvor fint og trygt det hadde vært i valpetiden hos meg.. Edit; hun møtte altså aldri hunden, fikk bare to bilder tilsendt på mail et par uker i forveien.

Jeg er på ingen måte klar for å få meg ny hund ennå, men fokuset på en ny hund var det som fikk meg gjennom tapet av min forrige. Samtidig liker jeg å ha noe å se frem imot - spesielt siden jeg ikke er sikker på rase. Forrige gang valgte jeg kun med hjertet, og ikke med hodet - og denne gangen har jeg lyst til å bruke begge deler.. Drømmehunden min er arbeidsvillig, lettlært og førerorientert. Den har en av/på-knapp og tåler et par dager uten trening (jeg mener ikke at den i hele dens liv skal ha "tre dager på og tre dager av", men den må ikke fly i taket av noen treningsfrie dager av og til). Jeg har kortere vei til østmarka enn til butikken, så det er nærmest et krav at den kan løpe løs og holde seg i relativ nærhet av meg når vi er i skogen.Den bør være sosial med både mennesker og andre hunder, og kunne være løs sammen med hunder av både samme og motsatt kjønn uten at det nødvendigvis betyr bråk. Det er greit at den røyter litt, men jeg er ikke interessert i å måtte støvsuge hver eneste dag. Pelsstell til en viss grad er ok, men børsting mer enn en gang i uka er nok ikke aktuelt. Den skal ikke være nervøs, men nysgjerrig og interessert i folk. Det jeg ønsker med hundeholdet er å oppnå status som terapihund og/eller ettersøkshund. Dersom det blir valp er jeg fullt klar over at jeg eventuelt må stryke en eller begge deler, fordi valpen ikke egner seg likevel, men noen raser har jo helt klart et bedre utgangspunkt enn andre. På et gjennomsnittlig basis vil hunden få en time/halvannen trening og tur daglig, men ofte mer siden jeg jobber turnus og har generelt flere fridager enn arbeidsdager i uka. Av utseende ønsker jeg meg i utgangspunktet en mellomstor til stor hund, helst langhåret. Jeg er klar over at drømmehunden ikke finnes og at jeg må fire på krava og gjøre om på prioriteringen. Og jeg vet at mange av kvalitetene jeg har listet opp er kvaliteter som kan fås frem med mye trening. Men hvorfor trene som en gud på å få hunden til å f.eks. søke kontakt - når det ligger mer naturlig hos andre raser.? Jeg har et par raser i tankene, men hva mener dere?

Gavekort på 70 kroner: n9g7s29f6 Gyldig ut måneden tenker jeg.

Vanskelig å vite hva som faktisk skjedde, - når det samtidig hevdes at eieren av den andre hunden kom tilbake og knivstakk ETTER at bulldogen hadde sluppet taket. Hvis det faktisk er tilfelle, så er det i mine øyne helt galt! Da burde det løses på en annen måte. Men hvis det stemmer at dette ble gjort i kampens hete, og at det var det som skulle til for å få bulldogen til å slippe..så kan jeg forsåvidt forstå ham. Men en forferdelig situasjon. Som et vitne skal ha sagt; "utfallet hadde blitt det samme - en hund ville dødd uansett". Og selv hvor "fæl" denne bulldogen skal ha vært, så må det ha vært ubeskrivelig vondt for eieren å se hunden bli stukket over 20 ganger med en kniv.

Nå er den vanskelige avgjørelsen tatt De siste dagene skal nytes så godt man bare kan.. Eneste positive her er at hunden ikke vet hva han går til - han er bare fornøyd med å bli skjemt bort med god mat og fast plass i sofaen..

Stakkars gutt, for noen hjerteskjærende skrik. Tenk så livredd han må ha vært! Og makan til oppførsel på eieren, håper han tar til fornuft og melder seg om han ikke har gjort det ennå.

Velkommen til dere!

Prøv å ringe kona; 92042375

Det er sånn jeg har hatt det i elleve måneder, og jeg vet førstehånds at det er et styr. Til nå har jeg klart å formidle det ganske klart til de som har tatt kontakt, og de har pent takket for seg og sagt nei. Tror jeg at jeg finner noen? Ærlig talt, nei. Men føler jeg at jeg skylder hunden å lete likevel? Ja. Hos en familie som virkelig forstår begrensningene kunne han fått det strålende. Og det samme ville familien!

Bare for å presisere; den ligger under gis bort. Men der er det en egen rubrikk for fôrverter, avl og stallplasser - og den ligger der, og ikke under "hunder" (som er det eneste steder jeg selv kikker. Eller har gjort til nå i det minste;)). Så da er du avhengig av at folk enten trykker seg inn på fôrverter, eller at de ikke trykker seg inn på noe spesielt - og dermed ser den tilfeldigvis blant alt annet rask som ligger innunder dyr og utstyr. Den ligger iallefall der nå

Hmm.. La oss nå si at jeg er ute etter en hund, men ikke spesifikt tenker på å være en fôrvert (fordi jeg ikke vet så mye om det). Jeg ville automatisk sett på "gis bort" og "selges", og hadde det da dukket opp en annonse hvor noen søker etter fôrvert kan det jo hende at det hadde vært midt i blinken! Poenget mitt er vel at du muligens går glipp av endel folk ved å velge den rubrikken (kanskje har du ikke noe valg, finn flytter den kanskje til rett kategori om du prøver deg på noe annet?). Jeg visste ikke engang at det fantes en egen rubrikk for fôrvertavtaler, så det jeg prøver å si er at det er det kanskje mange andre som ikke gjør heller.?

Det har du helt rett i, det bil måtte bli endel trening i starten for å få ham på et nivå tilsvarende med det han er her hos meg nå. Jeg skulle ønske jeg var uenig..

Så om hun får hjelp til å trene bort dette med jagingen, så kan hun beholde hunden? Om du sier hvor i landet hun befinner seg så er det nok lettere for folk å evt. hjelpe

Kan ikke skjønne at ikke du godkjente vedkommende med en gang? Hvor høye krav stiller du egentlig.?

Målet er ikke å finne noen som kan trene bort angsten - men å finne et sted hvor han ikke trenger å være alene. En familie som av ulike grunner alltid har noen hjemme, eller som har en jobb hvor det er ok å ha med hund (og hvor det i tillegg alltid er noen hjemme på fritiden). Sjansen for å finne noen som er egnet er veldig liten, det er jeg smertelig klar over, men jeg har ikke samvittighet til å ikke forsøke. Han kommer ikke til å plasseres hos hvem som helst, og jeg er ganske kresen. Jeg nøyer meg ikke med en "grei" magefølelse - jeg skal være hundre prosent sikker i hjertet mitt om at han får det bra der, og at det skal fungere. Noe annet er uaktuelt. Han er urolig i bilen også, så om eventuell ny eier skal ha ham med på jobb, så skal jeg forsikres om at han er med PÅ jobben - og ikke bare på parkeringsplassen.

I mine øyne er det kun et issue - men til gjengjeld et stort et! Det holder ikke å "bare" være hjemmeværende, da det ikke er ensbetydende med å aldri forlate huset. Ikke uten grunn at jeg ser relativt mørkt på det å skulle finne noen.

Det er vel ingen som sier at vi skal sy puter under armene hennes, det handler heller om måten det legges frem på.

Ja, de FOD-tilhengerne er flinke til å dele. Krysser fingrene!

Jeg er forsåvidt enig med Unger i dette. Man skal ikke sammenligne hunder med mennesker når det gjelder alderdom og aktiv dødshjelp - men blir alikevel noe av det samme. Ifølge Unger har hunden Schoep det fint, på tross av smertene. Som hundeeier har man muligheten til å ende livet deres når man vil, - men det betyr jo ikke at man MÅ gjøre det, selv om man KAN.?