Leaderboard

Dominans er et veldig misforstått begrep i hundeverdenen. Og noen vil si at en hund ikke ER dominant, men at dominans er en type oppførsel i kommunikasjon med andre hunder. Dominans er ikke mellom hund og menneske. Dominans er IKKE at hunden prøver å være sjef over eieren, at den jokker på sengen sin, katten eller andre hunder, og dominant er ikke at hunden bjeffer på eller angriper andre hunder som kommer for nær seg, eier eller "sitt". Dominant personlighet eller "type" kan sammenlignes med mennesker som en god leder. De som er tydelige og har en naturlig og rolig autoritet som folk lytter til. Ikke kranglefantene som sitter i salen og diskuterer og kritiserer alt det andre sier og gjør eller de som får det som de vil med å rope høyest. Dette er noe jeg selv har fått observere med egen hund. Han er trygg, går overens med de aller fleste, men sier tydelig fra når han mener andre hunder ikke oppfører seg riktig. Han er 12 år, og jeg tror han har sloss én gang. Vi var på et språkseminar da han var 5-6 og møtte en jevngammel malamute hann som også var trygg men hadde sterke meninger om andre hanhunder. De ble sluppet løse sammen og det var ganske stivt en stund, men de kommuniserte, sjekket ut hverandre og gikk hver sin vei. Når det er sagt mener jeg at det ikke er noen sammenheng mellom dominans og samkjønnsaggresjon. Du kan få begge deler. Og jeg tror du kan få samkjønnsaggresjon uavhengig av hvor trygg, tøff eller pysete en hund er, det er bare et lag til som vil påvirke hvordan de takler de situasjonene. En usikker hund kan nok bli mer aggressiv og verre å takle samkjønnsaggresjon, mens en i utgangspunktet trygg hund er antageligvis enklere å trene og få til å tolerere og kontrollere rundt andre hunder. Jeg er usikker på om @Malamutenleser her inne i det hele tatt enda og kan eller vil utdype om rasen, men det bør være flere tråder inne på forumet her som beskriver hundehold med slike hunder. Jeg ville ikke tatt sjansen på at samkjønnsaggresjon hverken er oppskrytt eller ikke vil dukke opp hos en rase som er kjent for det ihvertfall.

Bikkjer har ikke samme flokkdynamikk som ulver, de er mye mer individuelle i hvordan de fungerer med andre hunder. Der er sjeldent noe "hierarki" per definisjon der hver hund har en spesifikk rang, blant mine er det aldri noen sjef som kan kreve inn ressurser fra den andre, slik det er blant ulver. Mine hunder, som fungerer i flokk, er jevnbyrdige på den måten at de respekterer de andre hudnenes grenser og ressurser. Det er ingen som får ta fra noen av de andre mat eller liggeplasser, de har hvert sitt og ingen tolererer at de andre prøver seg på deres mat f.eks. Så når det er snakk om konflikter mellom hunder innad i "flokker", starter det som regel med den hunden som ikke respekterer en annens hunds grenser og ressurser. En trygg og stødig hund vil som regel forsvare sitt. De hundene som prøver seg på å stjele eller bølle med andre, er gjerne pågående og impulsive i personlighet, det handler ikke om at de er mer dominante, for mange av dem underkaster seg alltid først når det omsider smeller. Tisper tolererer også som regel langt mindre dårlig oppførsel fra andre hunder før det blir alvorlig trøbbel, der hannhunder kan strekke seg mye lengre med tisper, unghunder og valper som oppfører seg dårlig. Det som også er med bikkjer, er at bikkjer har sine egne meninger om hvilke hunder de liker og ikke liker. Så en hund som generelt er omgjengelig og enkel, kan ha enkelte individer den ikke tåler trynet på. Edit: Dette vil si, det er ingen åpenbar grunn til at de er ute etter å ta hverandre. Jo mer sær eller hundeaggressiv en rase regnes som, jo flere slike individer vil det være bikkja ikke liker, og jo mer alvorlig blir det om de får mulighet til å slåss. Dette er ikke noe du løser ved å velge den mest konfliktsky valpen i kullet. Men, med mindre du planlegger flere hunder i husholdningen, er det jo også begrenset hvor stort problemet egentlig er at bikkja ikke vil gå overens med alt av andre hunder i nær familie. Det er bare å holde dem adskilt, veksle på å ha dem i stua og på et rom/ute osv. Det er i stor grad tilfeldig når man velger en rase som malamute, om det går bra eller ikke med de andre hundene man har selv eller i nær omgangskrets. Man kan være heldig, og man kan være uheldig, men med en slik rase må du nesten regne med at du får en hund som går overens med færre andre hunder enn om du kjøper en labrador. Jeg tenker at det ikke er uten grunn at de jeg kjenner som har flere malamuter, har en hunn og en hann, eller har tisper med stor alderforskjell, men denne har også måtte omplassert en hund som ikke fungerte med den andre. At en eller noen oppdrettere mener samkjønnsaggresjon ikke er et problem på rasen, ville jeg vært svært skeptisk til.

En dominant hund er ikke usikker. En dominant hund er trygg på seg selv og har ikke behov for hverken å underkaste seg eller trykke andre ned, men gir tydelige signaler og holder stand hvis andre utfordrer den. De kan vise aggresjon, men har sjelden behov for det. Aggresjon mot andre hunder kommer i de aller fleste tilfeller på grunn av usikkerhet hos hunden, potensielt ressursforsvar, ikke dominans. Hunder som underkaster seg er gjerne myke, de kan godt være trygge på seg selv, men det kan også være smisking og tegn på usikkerhet. Når det gjelder aktiviseringsbehov og jaktinstinkt så tror jeg ikke forskjellen er veldig stor på malamule og husky. Du kan ikke regne med å ha noen av dem løse i skog og mark, ihvertfall ikke hvis de kan tenkes å få ferten av vilt, og de krever en del aktivitet begge rasene.

Hundeaggresjon kan komme av arv og/eller miljø. En liten generalisering for å forenkle det litt: samkjønnsaggresjon er genetisk, et slags arvelig personlighetstrekk, og kan oppstå hos bådde trygge og usikre hunder. Fryktaggresjon er derimot gener og/eller miljø. F.eks. kan hundens gener gjør at den er usikker og dermed tøffer seg mot andre hunder, og miljø vil kunne påvirke hvor trygg hunden føøler seg sammen med andre. Eller så kan fryktaggresjon være bare miljø, f.eks. traume etter den har blitt angrepet av en annen hund. Det er relativt lett å finne hunder som har de gode egenskapene vi ønsker. Det vanskelige er å finne hunder som har de gode egenskapene, men uten uønskede egenskaper som er deal-breakere. Dersom du har behov for en hund som kan gå sammen med 6 forskjellige hunder, så anbefaler jeg å velge en rase hvor sjangsen for hundeaggresjon er minimal. Å kjøpe hund er alltid gambling, og valgene vi tar er eneste måten å øke oddsen for et trivelig hundehold. Dersom du velger å ta sjangsen på malamute til tross for at det er sannsynlig at den kommer til å mislike 1 eller flere av hundene i slekta, så anbefaler jeg å velge motsatt kjønn av de andre hundene. Da minsker du i allefall risikoen for konflikt innad i familien. Når det er et såpass kjent trekk hos malamuten, så vet folk hva de kjøper dersom oppdretter gjør jobben sin og informerer. Og det er absolutt ikke umulig å ha sånne hunder! Mange ønsker bare 1 hund, og deltar ikke på aktiviteter hvor den møter andre hunder. For dem er det ikke et problem. Det blir bare et problem når folk ignorerer det negative og gambler på at valpen de kjøper skiller seg fra normalen. Tyttebæra og Simira skriver veldig bra om dominans og flokkdynamikk. Det er et svært misforstått begrep, og mye av det Hvermansen har lært er basert på utdatert kunnskap og forskning på ulv.

Litt Lottaspam. Hun er 14 uker nå, og er egentlig helt super. Lettlært, myk, førerorientert og passe rampete. Litt for mammadalt, men blir fort sånn når det bare er oss to. ? Hun har forresten Instagram for spesielt interesserte, lotta.lab.

Svært gode innlegg her og jeg støtter de fult ut?Det er jo bare sånn at noen raser har mere anlegg for sammekjønns aggresjon enn andre. Blant annen malamute. Jeg har dessverre bare dårlig erfaring med de jeg har møtt. Det med «dominans» som Simira skriver er så rett. Har hatt en slik hund jeg de kommer ikke ofte og er helt famtastisk eie❤️ Hun jeg har nå har også et veldig bra språk. Kan legge seg på rygg som siste utvei om møtende hund ikke tar hennes signaler på at det siste hun vil i verden er bråk. Når det er så nødvendige at hundene i familien går sammen tenker jeg det er ganske så stor sjansje for at det går galt med en malamute. Det der med at huskyer vil stikke av så raskt de får sjansjen tror jeg ikke er noe mindre på malamute. Jeg har gordon setter. Og kjenner mange huskyer. Det er min hund som vi må tette gjenn gjerder til (under båndtvangen) for visst ikke er hun på 10 min vifte tur. Ikke husky vennene hennes de driver ikke med sånn og er mye mere føreorientert enn min hund.Selv om selvsagt er det forskjeller. Jeg liker et enkelt hundeliv og velger rase utfra helse,bruksområde og adferd. Det er svært mange raser jeg ikke kunne tenkt meg eier og sammenkjønns aggresive hunder er en av de. Lykke til i valget!

Jeg ville gjort det samme som med en hund som er utrygg på andre hunder. Gå tur sammen, på god avstand i starten, uten at hunden trenger å hilse på eller forholde seg til hunden. Ellers høres det jo ut som hunden generelt sett er enten stresset eller utrygg på fremmede, så hvis du ikke kan mye om det selv ville jeg fått hjelp av en adferdsekspert.

De annonsene jeg har lest nevner foreldredyrenes poter, som kanskje er mer forståelig. Men ja, skjønner jo hvorfor. En AH men dårlige poter har ingenting som spannhund å gjøre. De som brukes aktivt i en el annen form for løp, må ha gode poter (for ellers så kan dem ikke løpe verken raskt eller langt ), de må ha god pels (for som oftest så er det kaldt/dårlig vær, så bikkjer med dårlig pels vil fryse. Mange av dem bor jo ute i tillegg) og de må ha god matlyst (er de småspiste er det vanskelig å holde dem i god vekt/sterke nok). Aner ikke hvordan en kan se på valpepoter å si at de er sterke og gode. Kanskje akkurat der og da, for en valp å være; men er jo veldig vanskelig å si noe om hvordan de blir som voksen. Tenker at om du snuser litt rundt i hundekjører miljøet på FB eller Norges Hundekjørerforbund så finner du sikkert noen gode råd.

Samkjønnsaggresjon viser seg vanligvis ikke før hunden er voksen. Jeg har en rase som har en tendens til å være...skal vi si "kresne" på hvem de liker? Men min første tispe var helt fantastisk snill og god som valp og unghund! Hun var vant med å møte fremmede hunder løse fra hun var valp, og hun var alltid leken, glad og ubekymret. Ingen dårlige opplevelser. Hun var grei i bånd også, selv om vi som regel ikke hilste så mye uten at hundene var løse. Så en dag møtte hun en snill og rolig borzoi i bånd, og da knurret hun. Hun var litt over 2 år gammel, og hadde aldri reagert på en hund før, og det var vendepunktet hennes. Knurring var nå standard reaksjon for henne. Nå er hun snart 8, og hun misliker 90% av hunder uansett kjønn. Tisper kan være bitchy mot hannhunder uansett, og når de får samkjønnsaggresjon på toppen av det hele så betyr det at de misliker de fleste. Hennes erkefiende var naboens kastrerte hannhund frem til de flyttet, så de slipper ikke unna på grunn av kirurgiske inngrep heller! Dersom en oppdretter sier at de kan se det på hunden som valp, så vil jeg ikke stole på det. Du kan ikke se det på en 2 mnd gammel valp, en 8 mnd gammel valp, eller en 1 år gammel unghund. Det kommer som regel som lyn fra klar himmel, og "h*n har aldri reagert sånn før!" er eiernes reaksjon når den voksne hunden første gang knurrer eller sloss med en annen. Jeg hiver med meg på det de andre sier: kjøp rase ut i fra de egenskapene som er viktig for deg at hunden har. Hva skjer dersom du kjøper malamute og den utvikler samkjønnsaggresjon når den er 2-3 år gammel?