Leaderboard

Hipp hurra for Akiri som fyller 10 år i dag. Vi hadde virkelig ikke trodd vi skulle få ha henne så lenge, men den gamle damen overrasker stadig.

Så var tiden plutselig inne for at vi kan krysse fingrene for en andregenerasjon Lynwyr-valper! Min lille Lynwyr Floss har vært på frierferd, vi håper på en gjeng trivelige, dyktige og friske gjeterhunder i november ? Begge foreldredyra hyggelige vesener, samt gode arbeidshunder, HD-fri, øyelyst fri, DNA-testet og godkjent gjeterhund klasse 3. Har tro på at dette blir en spennende kombinasjon av Floss' velkjente linjer, med noe litt mer uvanlig her til lands, men likevel kjente og merriterte. Dette er hennes første kull, Jim derimot har et par både i Norge og Sverige fra før av. De er relativt unge enda, men liker godt det jeg ser sålangt. Floss selv er jo en sonen-valp, her er tråden fra når hun ble til. Gleder meg virkelig til små avleggere!

God oppladning for de forhåpentligvis kommende foreldrene! Jim gikk Norgesserie forrige helg, med en fin 5. plass av 55 startende på 101p. Floss startet i helga fylkesmesterskapet her i Vestfold i klasse 3, hun vant prøva og ble fylkesmester på 96p. Med det ble hun også reserve til neste ukers NM for fylket, men iom. at jeg er 90% sikker på at hun er drektig, så utgår den reisen

Det at det smalt her behøver ikke å bety at han er aggressiv mot andre hunder generelt. Det var rett utenfor huset han "eier", og kom sannsynligvis brått på. Jeg ville prøvd å finne noen med trygge, voksne hunder som dere kan møtes med å gå tur sammen, uten å hilse, og se hvordan det går. Han høres jo ellers ut som en snill og grei hund, og selv om du ikke har latt han hilse på andre (fornuftig!) så ville du vel ha merket om han hadde aggressive tendenser i møte/passering av andre. At han skal være aggressiv mot folk eller ungene ville jeg overhodet ikke vært bekymret for, men vær klar over at de under 16 ikke skal ha eneansvar for hunden (f.eks. på tur).

Samkjønnaggressjon er rimelig vanlig, spesielt blant en del raser og det i seg selv har ingen sammenheng med at hunden skal vise aggressjon mot barn. Men når man har en hund som er dette uprovosert så har man jo et ekstra stort ansvar og må alltid passe godt på. Det sagt er det jo noen ganger skikkelig krasj mellom to hunder uten at hunden nødvendigvis oppfører seg slik med flesteparten han møter på.

Jeg har hatt to hunder som har vært aggressive mot andre hunder. Verdens snilleste hunder, ikke noe problem rundt barn. Men slitsomt er det. Hvis dere ønsker å beholde hunden så må dere få en hundetrener hjem for å vurdere situasjonen, bli med dere på tur eller noe. Å gå kurs holder ikke alltid, der kan problemene forsvinne der og da og så dukke opp på tur en dag Ingen på nettet kan veilede dere uten å se hunden i "action" og se hva det er som triggerer hunden. Lykke til.

Aggresjon mot andre hunder er normalt sett noe helt annet enn aggresjon mot mennesker, så den biten ville jeg tatt helt med ro i utgangspunktet. Men med en hund som viser aggresjon mot andre hunder, så setter det jo noen føringer for hva, hvor og hvordan barna kan håndtere hunden alene med tanke på møte med andre hunder. Både for å unngå slike angrep igjen og grunnet faren for å bli skadet i tumultene som oppstår når hundene ser rødt og ikke helt vet forskjell på en hånd og hundepels. Det setter jo selvsagt føringer for dere voksne også. Om dere vet at hunden angriper andre hunder, så har dere et stort ansvar. Det er ekstremt lite hyggelig, for å si det mildt, å være eieren i andre enden av et slikt angrep - det har jeg fått kjenne på kroppen flere ganger.

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering. For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negative konsekvenser av kastrering også, derfor valgte vi chip i stedet for kirugisk til å begynne med. Så kan vi se om det har noe for seg for oss. Endringen disse tre ukene har vært formidabel. Vi startet jo passeringskurs like før dette. Første gangen vi skulle gå på tur i samlet tropp for å trene passering ble en katastrofe. Det var hunder både foran og bak ham (siden vi alle gikk i rekke etter hverandre), noe som i seg selv var nok til å stresse ham opp så mye at han blokkerte helt. Trene passering kunne jeg bare glemme, for han hadde blokkert fullstendig. Dro i båndet, peste, stresset, fikk null kontakt og han ville ikke en gang ha godbiter. Jeg gråt i fortvilelse på vei hjem, og hadde mest lyst å kaste hunden ut vinduet og droppe resten av kurset. Dagen etter chip-kastrerte vi ham, og to uker etter det (altså forrige uke) hadde vi siste tur med passeringskurset. Vi gikk tur en times tid i samme type samlet tropp, og ikke èn gang blokkerte han ut. Han var lett å få ut i passeringer, lett å få kontakt med - og han gikk ved siden av meg i helt slakt bånd med hund både foran og bak. Det var en drøm. Endringen var så stor at jeg følte nesten kastrering var å regne som juks. Kunne svaret være så enkelt? Jeg skal ikke forsøke å legge det frem som om alt nå er perfekt. Han vil fortsatt gjøre utfall og knurre mot hunder som han føler er for nær, han vil fortsatt dra i båndet om han blir ivrig. Han bjeffer fortsatt på forbipasserende i vinduet og herjer med katten. Den store forskjellen ligger i at stressnivået er mye, mye lavere. Det gjør at han er mye lettere å få kontakt med. Jeg når gjennom til ham selv om han bjeffer på en annen hund, og det gjør alt så mye lettere. Eksempel fra i dag: Vi er på kveldstur. Det er mørkt ute og det kommer en mann gående mot oss. Han er kledd i svart og går med litt raske, bestemte skritt. Jeg ser at Ozu blir usikker og vaktsom, og at det er rett før han begynner å bjeffe på mannen. Så jeg lager kontaktlyden jeg har - og umiddelbart ser han på meg og jeg har 100 % fokus. Han får godbit, og i det godbiten er spist så har mannen passert, Ozu er ferdig med ham og vi kan gå videre. For en annen verden! Han går for det meste i slakt bånd, han har to ganger de siste ukene kommet på innkalling selv når det kommer hund i bånd i mot, han er mye roligere i bil (hvor han tidligere har nibjeffet på hele kjøreturen), han er mulig å få kontakt og jobbe med når det kommer passerende hund... vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men forskjellen er at nå KAN jeg jobbe med det. For nå som den enorme stress-tåka er borte, så ser jeg at jeg når inn. Og, ikke minst, jeg ser nå resultatet av all treningen jeg har lagt ned det siste året. Dere aner ikke hvor stort dette er. Og, til slutt, jeg har jo hørt at kastrerte hunder kan bli mer kosete. Har lurt på hvordan det skal bli siden Ozu alltid har vært kosete. Nå er han ikke lenger fornøyd med å være inntil meg og få kos. Vi kan ikke "spoone" i senga - nei, han vil helst ligge OPPÅ meg. Greit han er liten, men det er tungt når 11 kg hund legger seg OPPÅ deg med full tyngde. Vi er ikke i mål enda. Og det er bare gått tre uker, det kan være det kommer negative konsekvenser av kastreringen vi ikke har sett enda. Men endringene allerede er store - og han er fortsatt bare 1,5 år. Hvis det fortsetter som dette, og han i tillegg roer seg enda mer fordi han blir voksen til sommeren - da har jeg fått polarreven jeg ønsket meg.

Jeg syns faktisk det er utrolig så lett man blir rådet til å omplassere ved "manglende kjemi" eller en personlighet som ikke helt tilsvarer standarden/forhåpningene man hadde før man kjøpte hund. Her diskuterer vi stadig det store antall omplasseringshunder på Finn, det negative i det og konsekvensene. Og så skal man omplassere om man har en helt normal hund som kanskje bare er litt mer krevende enn man trodde. Og nå snakker jeg generelt og ikke spes til TS siden dette stadig dukker opp. Skal det være så enkelt? Jeg syns det minner om en manglende respekt for dyr.

Lyr døde 8 dager gammel ♡