Leaderboard

Kjære sonen! Dette blir langt! Nå er det på ordentlig! Et nytt mirakel. Teit ordvalg, men det var jo det jeg beskrev Tinka som da hun vandret inn i livet mitt for mange år siden, så jeg fører trenden videre. Som mange her vet døde Tinka, min forrige og første Phalene og første egne hund, alt for ung av kreft for to år siden. Etter det har jeg ikke en gang klart å tenke tanken på en ny av samme rase. Det har vært for nært og for sårt, og jeg har tenkt at jeg bare ville sammenlignet dem, og blitt skuffet uansett. Men så er nå en gang mitt hundeliv sånn at de store sjelevennene ikke planlegges, de dukker opp helt på egen hånd. Sånn er også mamma, så sånn var oppveksten min, og jeg vet aldri helt hvordan de aller fineste tingene i livet egentlig har skjedd. Alle årene med Tinka fikk jeg takket være @SiriEveline her inne, som ga en 16 år gammel jente en sjanse med verdens mest perfekte hund, og lot dem beholde hverandre fordi hun så at de hørte sammen. Det føltes, og føles fremdeles, helt unikt, og jeg hadde null tro på at sånne hunder fantes det flere av. Jeg har aldri vært typen til å se på hunder på Finn, da jeg har en stor fordom om at alle som bruker Finn er useriøse. Det jeg derimot bruker ganske mye tid på er å se på hestegårder og hester jeg aldri skal ha, men som jeg liker å drømme om. En dag satt jeg i sofaen, her jeg sitter nå. Jeg hadde funnet meg en stor, sort, nydelig spranghest jeg ikke ville klart å ri om jeg prøvde, men i hodet mitt var vi allerede VM-kvalifisert og jeg bodde på hestegård med svømmebasseng. I annonsene under denne, "Andre ting på torget", dukket det opp noe helt annet. Denne: "Okei, det er den vakreste hunden jeg har sett hele mitt liv. Men samma det. Min forrige hund har flyttet inn hos moren min, jeg har fått drømmejobben og har en samboer jeg prøver å etablere et fint, rolig liv med. Det står ikke skrevet noe sted at jeg skal ha ny hund nå." - Sa jeg til meg selv, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt melding til oppdretteren. ? Bellatrix er helt tilfeldig oppkalt etter den kuleste dama i Harry Potter, og den fineste stjernen på himmelen (lang historie, faren min var opptatt av stjerner), og er som et speilbilde av Tinka da hun var ung og frisk. Hun har bodd hos oppdretteren hele sitt liv, og var egentlig ment til å avles videre på, helt til det ene øret hennes falt ned, og hun viste seg å bli litt mindre enn hva som er anbefalt. Hun er snill, glad, rar, kosete og rampete. Ja, ja, tenkte jeg, alle sier vel det om sin egen hund - spesielt en de ønsker å selge. 104 stykker hadde lagt annonsen som favoritt, og enda fler hadde tatt kontakt, men jeg var den som fikk komme å besøke. Jeg valgte å verken ta med familie eller kjæreste, men heller min beste venninne - som både er glad i lange kjøreturer, og flink til å være kritisk og se situasjoner utenfra. Jeg skulle nemlig ikke forelske meg, jeg skulle IKKE ta med meg en hund hjem jeg ikke var HELT SIKKER på at var HELT PERFEKT. Da vi kom frem kom Trix løpende ut, alene, hoppet opp i armene mine og slikket meg på kinnet. Og der ble hun værende. Jeg skjønte vel egentlig da vi satte oss i bilen for å reise hjem igjen at det hadde vært mer praktisk å bare ta henne med seg med det samme, så hadde vi spart litt bensin. Men for alles del hadde vi på forhånd blitt enige om å tenke på det noen dager etter å ha møttes - så både oppdretter og jeg fikk tenkt oss litt om. Hun ønsket også å få en ny helseattest på henne, og patellaresultatet skulle inn i NKK, så det var lurt. Allikevel satt jeg, 25 år gammel, og gråt i bilen på veien på hjem. Det var en helt overveldende følelse - Trix hadde truffet noe i meg jeg ikke trodde jeg kunne føle igjen. Som høres skikkelig corny ut, men det er helt sant. Hun var bare min hund, med en gang, og sånn måtte det bli. Nøyaktig tjuefire timer etterpå var alle med på laget - og en uke senere hentet vi en helsesjekket og patellafri hund hjem. Det var en skikkelig emosjonell stund, både for eieren som var så glad i henne, og for meg som bare var overveldet av gode følelser. Trix sovnet på puppene mine (de er en god seng) i bilen på vei hjem, og alt var bare riktig. Vi ble enige om en to ukers prøvetid. Dette fordi kjæresten min ikke hadde møtt henne, fordi hun aldri hadde vært i en ordentlig by før og jeg ville forsikre meg om at hun trivdes hos oss, og fordi jeg synes det er fornuftig. Men det tok ikke mange minuttene før hun var "pappas lille jente", profesjonell byjente og helt tydelig veldig lykkelig. Papillonen er jo fin sånn - tilpasningsdyktig, smiskete og modig. Vi ventet allikevel i to uker, fordi jeg har en svært fornuftig kjæreste som holdt på å gjøre meg gal ved å ikke bare la meg betale for henne og få papirene nåmedengang ? Og på søndag kunne jeg endelig sende oppdretteren den fine meldingen, om at vi gjerne ville beholde Trix for alltid, og var blitt så glade i henne ❤️Det ble tatt imot med stor jubel og noe sorg. Hun hadde jo blitt nøye oppdatert, og sett hvilke fremskritt Trix har gjort hos oss på de små tingene som var utfordrende i starten. Allikevel var hun så bestemt på å ikke selge før det perfekte hjemmet dukket opp - takk gud for at det var oss! Trix er morsom, kjærlig, rampete, arbeidsvillig og innmari kosete. Hun var mammadalt fra første stund, som har kommet godt med da det har dukket opp noen problemer ute. Hun hadde et veldig uventet utfall mot den første hunden vi så da vi parkerte på Grünerløkka - hun har nok aldri møtt en hund uten flokken sin før, og iallefall ikke i bånd. Så vi har jobbet aktivt med passering, og hun tar det veldig fint. For et par dager siden oppdaget jeg at guri - hun har løpetid! For alt jeg vet har hun hatt det siden hun kom, da blødningene kom nå, og siden jeg ikke har kjent henne på forhånd er det umulig å si om dette kanskje også blir bedre når løpetiden er over. Uansett har hun reagert så fint på avledningen at det ikke er et stort problem. Så lenge de vi møter er greie og ikke slipper bort hunden mens vi jobber eller andre teite ting, setter hun seg nå pent foran meg og venter på ballen sin til de har passert. Det er åpenbart ikke aggresjon, bare usikkerhet, og hver passering er en morsom treningsmulighet for oss. Hun er vokst opp under veldig trygge omgivelser. Hun har derfor særdeles lite baggasje, men også merkbart lite livserfaring, haha. Hun kan ikke så mye - men hun liker å jobbe, og begynner sakte men sikkert å skjønne greia med trening. Hun har blitt innmari stødig i kontakt og sitt, og tilbyr dekk når hun føler for det. Vi har begynt så smått å trene inn dekk og bli, bare for variasjon, men vi tar det veldig rolig. Omplasseringshund blir jo litt som å få en valp, og nå skal hun først og fremst få bli ordentlig trygg på oss og det nye livet sitt. Hun har en helt enorm spenst og fart, og jeg har skikkelig lyst til å prøve agility med henne. Først grunnferdigheter, kanskje også et grunnkurs når dørene åpner igjen, og forhåpentligvis vil skogsturene våre bygge litt muskler på henne (og meg) i løpet av sommeren - jeg tror agility kunne ha kledd henne skikkelig godt. Det hadde jo også vært innmari gøy å trene lydighet på ordentlig igjen, men vi får se. Først og fremst er hun høyt elsket og en skikkelig morsom hund, og jeg gleder meg skikkelig til å bli bedre kjent med henne. Alt føles surrealistisk, og jeg føler meg så innmari heldig. Gleder meg til å holde dere oppdatert. Her er Trix! På vei hjem ❤️ Liten luftetur på veien. Yndlingsbamsen hennes fra oppdretter er verdens beste avledning, og fikk være med på tur i starten. Like glad i sofa som i skog ❤️ Skikkelig retriver på ball-fronten, og bærer den gjerne selv hele turen hvis hun får lov ❤️ Verdens lykkeligste lille hund! Det var litt av den lille jenta mi. Vi har masse å lære om hverandre fremdeles, og jeg kommer helt sikkert til å oppdatere jevnlig! Hvis noen vil møtes for å trene, gå en tur eller bare sosialisere (eller passere) litt er det bare å rope ut. Vi bor i Oslo, digger buss, og har veldig lyst på venner ❤️

Tror ikke tibetansk terrier blir riktig for TS, kan bli en del lyd der også pluss veldig mye pelsstell. Men mest fordi de rett og slett ikke er like trenbare som de tidligere rasene TS har hatt, de er mer selvstendige og bestemmer litt selv om de har lyst å adlyde. Terping/repetisjon gidder de ikke. Enig med deg om puddel, sikker på at TS ville funnet en god puddel om hen la ned like mye research der som på doodles.

Ja, tenkte ikke på det, har bare sett noen fine tibber i rallyringen.

Jeg tror ikke du har tatt poenget rundt dette med genetikk. Tar du en veldig gneldrete, territorial puddel som glefser når noen kommer for nær familien og blander den med verdens beste cocker, labbe eller golden ... hva mener du skjer da?? Om du ikke liker pudler - ikke kjøp en puddelblanding. Enda mindre en puddelblanding fra en dårlig puddel. Her også viser du at du ikke har tatt poenget. Det er INGEN som kan garantere at hunden blir «nesten røytefri». Det er det vi har forsøkt og si over flere titalls poster nå. Ellers passer vekt (mer eller mindre), lærenem, kvikk, utholdende og stabilt vennlig gemytt ovenfor både dur og mennesker forbausende godt med både en god mellompuddel og en god cocker ... Hvem skulle trodd det! ? Og det er, som sagt, ingen magi som skjer som gjør at du kan blande en dårlig cocker (for dem er/var det en del av i alle fall) og blande den med en puddel og så ... vipps ... verdens mest perfekte hund som klokker inn på 11kg. Det er ikke slik det fungerer. Jeg gir meg der, men ønsker deg igjen lykke til. Og ender du opp med en doodle, så vil folk her det beste for hunden og ditt hundehold uansett - det er ingen som vil fordømme hunden din og la være å hjelpe om det skulle være noe.

Hei! (Ser dette innlegget er gammelt, men ser flere folk har kommentert i nyere tid og tenkte jeg skulle kommentere for framtidige folk som lurer) Min samboer og jeg skaffet oss en norsk buhund i fjor sommer, så kan kanskje gi noen tips. Vi hadde mye erfaring med hund ifra før, dog aldri eid en hund som bare var vår. Det passet seg veldig fint å skaffe oss en i fjor da jeg driver med masterskriving og han hadde mulighet til å ta hjemmekontor, i tillegg har vi stabil økonomi ++, vi følte at mye av dette måtte klaffe før vi følte det var riktig å få en hund inn i livet. På mange måter er det jo som å få barn, de trenger tid, omsorg og kjærlighet. Uansett, tilbake til selve opplevelsen med Kvikklunsj (som vår hannhund da heter, haha!) :-) Kvikklunsj er en lettlært type som virket å ta det meste ganske fort. Kunne sitte på komando og lærte tidlig å 'se' eller ta kontakt, om du vil. Sistnevnte er jeg utrolig takknemlig over at vi lærte inn såpass tidlig som vi gjorde, for det har hjulpet oss en del nå i senere tid. Da Kvikklunsj var rundt 4-5mnd begynte han å reagere på biler, robotgressklippere, mennesker, (ukjente) hunder, og egentlig bare det meste som beveger på seg. OK, greit, spøkelsesalderen kanskje? Vi tok kontakt med en lokal hundekursholder og meldte oss på valpekurs. Sosialisering og hjelp trengte vi, tenkte vi. Problemet var bare at på valpekurs var han helt formidabel, han viste seg sjeldent fra sin "verste" side og var rett og slett flink, noe vi helt ærlig syntes var greit plagsomt, hehe. Hjemme ble han nemlig ikke noe særlig bedre (egentlig bare verre). Nå har han fylt ett år, og vi sliter fortsatt med denne voldsomme utageringen. Vi har oppsøkte flere hundekyndige folk, men beskjedene man får er mange, varierte og forvirrende. Den ene sier ditt, den andre sier datt. I tillegg har ikke viruset gjort det noe særlig lettere å reise ut og få hjelp, men vi prøver igjen nå som restriksjonene letter. Skal sies at dette problemet er særlig ille på steder vi oppsøker mye, men lite på nye plasser. Vi kan reise på hytta og der skjer dette lite, men kanskje en sammenheng med at der får han gå løs og løpe rundt hele dagen, så kanskje han trives bedre med det? Da henger vi jo ikke etter i båndet og nekter han å gå fram til det han bjeffer på. Hvem vet? Annet enn det plagsomme problemet, så syns vi han er en fantastisk hund. Elsker å kose, er veldig flink inne og bjeffer på lite, så kan nok passe fint i leilighet. Vi fikk beskjed i begynnelsen at "dette blir nok en utfordring så her er det bare å trene så mye dere orker, så vil dere få det mye lettere når han er voksen". Det stemmer nok, tren mye, finn på oppgaver, driv med søk, tren på kontakt (vår er superfin på å gå 'pent i bånd' (sålenge han ikke ser noe spennende)), gå fine skogsturer. En helt utmerket fin kamerat i hverdagen, også får man gjøre det beste man kan med bjeffinga. Vår kom fra en gård hvor bonden hadde fått et kull på egen hund fordi hans sønn ville ha en valp av moren, så da vet man jo ikke hele stamtavla (vi kjøpte uten papirer siden vi uansett ikke skal drive med utstilling/avl). Uansett varierer dette sikkert fra hund til hund, så selvom vi har en som utagerer og bjeffer fælt på alt mulig, vil ikke det si at alle de andre også gjør det. Beklager langt og muligens rotete innlegg, men det er iallefall bare å ta kontakt hvis noen sliter med det samme og trenger noen oppmuntrende ord (for det er en fæl situasjon å være i og man føler seg fort ensom og som en shitty hundeeier). Eventuelt om noen kanskje har opplevd samme problemet og funnet en løsning, vi har prøvd det meste, men tar alltids imot gode forslag :-) Poenget med innlegget var egentlig bare at jeg mener at buhunden er en veldig fin og koselig hund å ha, selvom vi sliter litt med visse ting, haha!

Jeg har problemer med planlagt blandingsavl... Ofte er det lite gjennomtenkt, hundene ekke testet, ingen vet om helsen som ligger bakover, det er fokus på å tjene penger, mye designeravl med "fancy" navn ??‍♀️ Jeg har ikke problemer med blandingshunder i seg selv og skjønner at tjuvparring kan skje og mener at disse valpene selvsagt fortjener gode hjem og et godt liv ?? Jeg har holdt en del valpekurs og har hatt doodler (nå kalles de australian cobberdog) på kurset. De fleste har vært trivelige hunder, pelskvaliteten har variert. De har dog jevnt over vært VELDIG energiske og ofte en liten håndfull for eier som ofte er uerfaren eller færsk hundeeier. Prisen er helt sinnsyk! Og når en deltaker sier at når hun tok kontakt på ett kull så var det spaniel/puddel-mix, noen uker senere var dette kullet plutselig australian cobberdog og oppdretter var plutselig i samarbeid med Norges største valpefabrikk ? Prisen deretter! Rart hvor raskt denne gikk fra blanding av puddel og spaniel til Australian cobberdog!! Kontraktene som disse hundene selges med er variable og ofte ugunstige mtp avlsrettigheter...

Det er ikke enkeltoppdrett som har bidratt til denne holdningen. Det har vært en internasjonal feil framstilling av hva denne blandingen er/var/skulle bli. Som mange har skodd seg på. Jeg vil gå så langt som å si at de "seriøse" oppdretterene er unntaket heller enn regelen, eller ihvertfall var det i stor grad da de ble populære. Drøbak hundehotell fortsetter å spy ut puddel- og schnauzerblandinger over en lav sko, og så lenge de får holde på som de gjør kommer jeg til å ta avstand fra denne doodleproduksjonen. Ikke fordi det ikke finnes bedre oppdrettere enn dem der ute, men fordi at for hver doodle som går rundt i gatene får de minst en ny kunde.

Vel, jeg har blandingshund og har aldri opplevd "hets" på det her inne. Snarere tvert imot, så har jeg fått fine kommentarer på min hund ? Han er riktignok ikke en doodle, men i mine øyne er blandingshunder like fine som rasehunder(jeg har hatt det også). Så hvor du har fått det fra at blandingshunder blir sett ned på, skjønner jeg ikke ? Jeg kan dog være enig med at å kjøpe doodle kan være litt risikosport. Det er jo fordi oppdrettere påstår i det store og hele at de er allergivennlig og helt fantastiske hunder. Og jeg tviler ikke på at man også blir glad i doodlene sine, men å påstå så hardnakket at de er allergivennlig synes jeg blir helt feil. Det er det vel egentlig ingen hunder som er ? Noen reagerer på pelsen og andre reagerer på andre ting ved hunden... Det jeg heller ikke skjønner er prisen på disse doodlene... Det er da helt på trynet å ta oppimot 30 000,- - 40 000,- for en blandingshund ? Spesielt når man kan få en rase hund til omtrent halve prisen. Da vet man i tillegg hva man får. Ikke et eneste sted har jeg lest noen som kan forklare og forsvare den høye prisen på disse doodlene... Kanskje fordi de ikke har noen god forklaring ? Ikke vet jeg... Men det er ingen her inne som har noe mot blandingshunder, det er i hvert fall min erfaring ?