Leaderboard

Hadde det vært for en god del år tilbake siden, så kunne jeg svart omtrent som deg her. Erfaring og økende innsikt har dog endret mitt syn på saken ganske så betraktelig. Heldigvis, for både for egen del og ikke minst for de hunder jeg har i mitt eie. Nå skal ikke dette misforståes som at jeg har endt opp som hobbysosionom/pølsetante, så langt derifra men i den grad det er mulig vil jeg nå bruk positiv tilnærming og ikke bare kjøre på ala ‘ vil du ikke , så skal du! ‘ Noen individer tåler en slik tilnærming, andre ikke. Jeg klippet også klør i mange år på andres hunder, i alle størrelser og jeg meldte bare pass for en eneste , da jeg ønsket å beholde hendene sånn noenlunde intakte.. Fikk senere høre fra eier at hunden måtte dopes kraftig ned hos veterinær for kloklipp. Summa summarum , jeg følte med rimelig sikker på at jeg kunne takle det meste når det kom til kloklipp. Det var ‘bare’ å være rolig og bestemt, så gikk det så bra atte.. En omplasseringshund på knappe to kilo fikk meg kjapt ned fra min høye hest. Prøv å klippe klør på en bitteliten hund som er hysterisk redd, vrir seg som en ål og biter . Bitingen kunne jeg overlevd, men når det er snakk om en så liten hund, er det faktisk en viss fare for fysisk skade på hunden med for hård handtering. Etter noe som kjentes som timevis, måtte jeg svett og sliten innse at noe kloklipp ble det ikke snakk om denne dagen.. Hunden var også både sliten og oppkavet og jeg anså det ikke som greit overhodet å fortsette. I dag går det faktisk ganske greit å klippe klør men veien dit var lang og den gikk ikke gjennom tvang..

Til TS; Du har en staff hannhund som ikke er interessert i andre hunder, om jeg forstår riktig? Pris deg lykkelig og kryss alt du har, for at det fortsetter slik! Rasen(e) det er snakk om er jo ikke akkurat kjent for sin kompatibilitet med andre hunder. Tvert om ville jeg gjort det jeg kunne for at det fortsatte slik og det innbefatter ikke minst å unngå nærkontakt med fremmede hunder du ikke vet noe om. At eiere forsikrer om at deres hund er SÅÅÅ grei atte, er null verdt. Får din hund en ngativ opplevelse eller flere md andre hunder, kan du fort ende opp med en hund det ikke er gøy å ha i nærheten av andre hunder.

Og derfor har jeg ikke min hund på pensjonat/dagis/kennel hos mennesker jeg ikke kjenner og stoler på.

Mente i podcasten appen, ikke selve appen? Den har jeg funnet! Haha, men da så??

Du har forstått riktig ja. Å jeg tenker akkurat det samme. At jeg er super heldig som har fått en hund som oppfører seg sånn. Han er mix av Staff og labrador. De parret to Staffer og ut kom det tre som så ut som Staff, og en som delvis så ut som naboens brune labrador. Han har kroppen og det meste av utseende til Staff. Bare at han er litt større, og øyene og fargen er typisk brun labrador ? Han får ikke hilse på hunder når vi går tur. Har hendt at noen har snust på han fordi at eier ikke følger med. Men jeg er veldig på vakt for at det ikke skal bli noen negative episoder. Opplevde mye rart når jeg hadde Dvergpincher, for da var ikke folk redd for å slippe sin hund bort til min. Det er de ikke like slappe ned nå kan man si. Å han får absolutt ikke leke med andre hanner. Disse to hundene han har lekt med er tipse unghunder. Ja jeg ser også på det som en drøm, og holder på det alt jeg kan. For er ikke en selvfølge, og heller ikke en selvfølge at det forsetter. Han er ung enda, og ting kan plutselig snu da han er 1-2 år. Ikke første gang det hadde hendt. Men ser ingen grunn til å ødelegge det med vilje ved å la han leke med alt og alle. Vet den første tispa vi møtte er på den gressplenen en del, så vi sa at vi møtes der igjen senere. For vi går kveldstur omtrent på samme tid.

Høres ut som en drøm. Nå er han ung enda og det kan forandre seg mye,men nyt det og ta vare på det så godt du kan! Tillegg: Alle hunder har nok godt av å omgåes andre hunder, det betyr ikke nødvendigvis lek og herjing, men å kunne oppholde seg rundt andre hunder uten å gjøre noe styr ut av det. Gjør som anbefalt over og heng sammen med kjente, trygge hunder, og gled deg over hunden du har!

Enkelte synes visst det. Ofte de samme som mener at det er "sååå viktig" for hunder å hilse, når jeg forklarer at vi ikke hilser på fremmede. Min hund er stort sett uinteressert i andre hunder, det hender hun finner en og annen som hun av uvisse årsaker stupforelsker seg i, men de aller fleste hunder ignorerer hun glatt. Leke med andre hunder gjør hun aldri, ikke en eneste gang på 8 år har det forekommet. Og jeg klarer virkelig ikke å se hvorfor det skulle være et problem. Hunder er individer, og noen har nok et større sosialt behov enn andre - og for de hundene er det sikkert viktig å omgås andre. For min hund er det helt uinteressant.

Jeg vet ikke hvilken grad av frivillighet det er snakk om i podcasten, men går ut i fra at det gjelder å tvinge hunden mot dens vilje ved å holde den fast mens den protesterer (eller til den gir opp) vs. å trene den til å akseptere håndtering den i utgangspunktet ikke liker med positiv forsterkning? Å holde fast potene mens man klipper er jo nødvendig for egen og hundens sikkerhet, men det er jo forskjell på en hund som synes det er ok og en hund som stritter imot. Jeg holder ikke bikkjene mine fast til de slutter å protestere og tvinger gjennom kloklipp. Jeg trener mot at de skal godta det ved å belønne når jeg holder i labbene og de ikke prøver å trekke foten til seg. Jeg prøver også å håndtere labber litt tilfeldig når de slapper av eller har vært ute, bare for å generalisere håndtering litt. Jeg tror ikke man nødvendigvis traumatiserer hundene ved å bruke tvang, men jeg tror det finnes bedre metoder som gir hundene færre negative assosiasjoner til håndtering og ikke ødelegger noe av tilliten hunden har til eier. Vi lever i en tid der det hele tiden kommer nye og mer effektive metoder å trene hund på, jeg ser ingen grunn til å tviholde på gamle metoder og avskrive alt nytt som "dilling" bare fordi de gamle metodene er "sånn vi alltid har gjort og det har fungert i alle år". Jeg opplever at å bruke positiv forsterkning i håndteringstrening gir et mye større utbytte enn tvang, både ved kloklipp, pelsstell, sårstell, dyrlegebesøk osv. Hundene har ingen negative assosiasjoner med situasjonen, de aksepterer håndteringen og er glade både før, under og etter, - easy peasy.

Jeg kan godt være enig i at å holde fast kan gi enkelte hunder traume. Det er ikke mange årene siden det var en god ide å vise hvem som var sjefen ved å legge hunden på ryggen og holde den der. Hadde jeg gjort noe slik med min hund så ville hun med sikkerhet blitt veldig traumatisert. Mens andre hunder taklet gjerne dette helt greit. Jeg drev på med hest før jeg fikk hund. Hester liker ikke å bli holdt fast heller. Dette er noe de med tålmodighet må læres. Hester er jo store, så i utgangspunktet taper man en «kamp» med en hest. Hvis jeg holder fast foten til en unghest og den ikke liker det så vil jeg tape den kampen. En hund derimot kan jeg nok «vinne» over, uten at jeg tror jeg likevel vinner på det. Jeg har alltid fått tips om at metoden for å lære en valp å få klippet klørne er å legge den på rygg i fanget, holde bestemt, og klippe. Belønn når man er ferdig. Jeg har aldri gjort dette med mine hunder, og kommer aldri til å gjøre det heller. Mennesker liker heller ikke å bli holdt fast med tvang. Tvang kan være traumatiserende for både folk og fe (selv om man får en belønning etterpå)

Jeg kan bare trekke inn egen erfaring her med de to jeg har hatt håndteringstrening med og begge har jeg stilt krav til, for deretter belønne for at de oppfyller kravet. Altså for eksempel jeg holder i poten, så får de belønning for å ikke trekke den til seg. Begge de to takler håndtering veldig greit uten noen protester eller signal om ubehag. Jeg prøvde å gjøre det samme på en hund som allerede var traumatisert, der gjorde jeg det nok ikke bedre. Så han kunne man ikke ta tak i labben til uten at han mistet hodet helt. angående familiemedlem teorien: man stiller jo krav til at kidsa sitter stille i frisørstolen også. Så det er ikke sånn at det er fritt frem fordi man er menneske heller. Både barn og hunder må lære hvordan de skal oppføre seg.

Jeg tenker at en enkel og grei hund kan man lett omplassere for den får trolig et godt liv der den kommer. En hund som er mer enn en håndfull hadde jeg aldri omplassert. Jeg har rett og slett ikke troen på at noen greier å gi en slik hund et godt liv. Vil tro at de som mener at dette skal de lett klare, er for kunnskapsløse (eller naive) til å skjønne hvor mye arbeid det er med en slik hund. Har man lyst på hund så overtar ikke et oppegående menneske en problemhund. Og jeg mener at i dagens hundeverden er det for så vidt greit å avlive en hund med store fysiske plager. Men det er dessverre ikke så akseptert at man lar hunder som sliter psykisk å slippe. Har man prøvd det meste så har man som eier gjort sin jobb. Hundehold skal være givende, ikke en belastning.

Denne er tricky. Det er litt vanskelig å si noe konkret om det uten å vite mer om din venninnes erfaring og kompetanse, og hunden. En person med erfaring og kompetanse, og kanskje litt mer mulighet for tilrettelegging (bo i mindre hundetett strøk f.eks.) kan kanskje få hunden til å fungere. Og kanskje ikke. Dessverre er det nok av slike hunder og begrenset med kompetente hundefolk som har lyst til å fylle hjemmene sine med dem. Å leve med en slik hund er et mareritt, det vet jeg av erfaring, selv om min bare var 8 kg. Når hunden er så stor at du fysisk risikerer å miste kontroll, og den har begynt å reagere på mennesker, ville jeg ikke hatt noe dårlig samvittighet for å vurdere avliving. Hva sier oppdretter?

Jeg fikk min første hund da jeg var 13 år og bodde hjemme. Det tok ikke lang tid før jeg ønsket meg en til, men det måtte vente til jeg ble 21 år og hadde flyttet et sted der jeg kunne gå til anskaffelse av hund nr 2. Familien syns det var for galt å skulle ha to hunder mens jeg bodde i kollektiv som student, og de var veldig negative. Venner syns det var artig, men venner uten hundeinteresserte skjønte jo ikke helt poenget med to store hunder på et lite rom. Samme reaksjonen fikk jeg da den eldste hund døde, og jeg gikk til anskaffelse av ny hund nr.2. Familien syns jeg skulle holde meg til den ene jeg hadde. Familien reagerte også på hund nr 3, men nå har de gitt litt opp, og skjønt at hund er min store hobby og interesse. Nå har jeg 5 hunder (jeg er 29 år nå) ?

Jeg gjør mitt beste for å bruke positiv forsterkning i hele hundeholdet. For meg betyr det at jeg ikke aktivt/bevisst bruker fysisk ubehag for å få hundene til å gjøre som jeg vil, eller for å lære de noe, enten det er hundesport eller hverdagslydighet. Grenser settes ved tilrettelegging og å være i forkant. Jeg ser ingen fordeler med å bruke ubehag for å få hunden til å gjøre som jeg vil. All trening må vedlikeholdes og forsterkes i perioder, og da er det mye hyggeligere at hundene forbinder det med noe positivt. Nå er hundene 9 og 13, og det er ikke så mye innlæring av hverdagslydighet lengre, men den vi har (hadde?) synes å trenge stadig mer vedlikehold med alderen. Jeg er litt usikker på om det er vi som har blitt late og inkonsekvente eller om det faktisk er alderen som gjør at hundene "glemmer" at det ikke er lov å stjele mat fra bordet, bjeffe i hagen, trekke i båndet... Fordelen med såppas voksne hunder er at om de bryter reglene så kan de godt kommandoen for "gå ned" (fra sofaen eller den de hopper på), "kom inn", "gå og legg deg" (Kovu, Odin lærte aldri det) osv. Brudd på hverdagslydighetsregler håndteres rett og slett ved å gi dem beskjed om hva de skal gjøre, ingen reaksjon utover det, og så er vi forberedt og forebygger situasjonen neste gang. Hvis jeg hadde hatt valp/yngre hund så hadde det nok gått en del mer arbeid i å lære inn alternativ adferd og forebygge. Når situasjonen er der/har skjedd så er det lite å gjøre der og da. Grenser settes ved å fysisk fjerne hund, begrense tilgang, belønne alternativ adferd osv., alt etter situasjon og behov. Når det gjelder andres hundehold så har jeg ofte meninger, men holder det for meg selv. Det får bli deres sak, så lenge det ikke faktisk er dyremishandling. Korreksjon fungerer jo, brukt riktig. Men det jeg ofte reagerer på er feil bruk av straff, dvs. som oftest kraftig straff for småting (hvordan skal man da straffe om hunden virkelig gjør noe galt?) og/eller helt feil timing så hunden faktisk ikke aner hva den fikk straff for. Dette ser jeg dessverre også hos erfarne hundetrenere som konkurrerer. Positiv trening kan også gjøres "feil", om man ikke setter grenser, belønner feil adferd, belønner for lite/sjelden for eksempel, men det har ihvertfall sjelden alvorlige konsekvenser. Annet enn en potensielt ustyrlig hund, det kan jo være ille nok. Jeg HAR syndet mot prinsippene mine, særlig når det gjelder Kovu. De første årene var han utrolig vanskelig å motivere, og vi brukte en periode korreksjon. Jeg kan nok telle antall skikkelige fysiske korreksjoner der på én hånd, vi brukte mest stemme, men jeg synes ærlig talt ikke det fungerte noe bedre. Mye av det kan riktignok ha med min usikkerhet på metoden å gjøre. Han hadde også en kort periode i unghundtiden der han tok fart og gjerne bet i rygg/ben, da ble det noen spontane ganske kraftige korreksjoner. Men vi lærte oss å bli bedre på å belønne ham, og etter han ble kastrert ble han matvrak, så siden har det ikke vært noe stort problem. Nå for tiden er han mer som en labrador og har gjerne mer fokus enn Odin på trening. Jeg er veldig fornøyd med hundene mine. De er langt fra perfekte, men tatt i betraktning at Odin er min første hund og vi startet med en del tull og feilbehandling, så vil jeg si at jeg har to forholdsvis veloppdragne og veltilpassede hunder. Jeg skulle gjerne hatt en sikrere innkalling, og de kan fortsatt finne på å utagere mot passerende hunder gitt visse situasjoner, men det er unntaket heller enn regelen. Når det er sagt så er det vanskelig å si hvordan en hund er oppdratt av å se på hvor veloppdragen den er. Det avhenger både av individ og trener og kjemi mellom dem. Det finnes (teknisk/teoretisk) gode og dårlige trenere/eiere innenfor de fleste metoder, noen ganger er man heldig og det matcher maks, mens andre ganger går det ikke. Likevel, jo mer jeg ser av hunder og trening blir jeg overbevist om at det meste kan gjøres med positiv forsterkning om man er innstilt på det.

Det er forskjell på å "klype" og "berøre" i min verden. Og førstnevnte er definitivt basert på ubehag, selv om jeg ikke tror noen hund blir ødelagt av det. For ikke å snakke om at det høres ut som en slitsom teknikk når hunden angivelig befinner seg ytterst i andre enden av et bånd. Det er heldigvis en stadig økende trend av at folk foretrekker å trene hunden sin uten bruk av ubehag, uavhengig av hva hunden skulle kunne "tåle" eller ikke.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/3JQlE9/kvinne-tiltalt-for-ulovlig-bruk-av-stroemhalsbaand-paa-hunder og ..hvor sikre føler folket seg på at hundene faktisk har det bra på pensjonat/dagis? Det aner meg at det foregår mye tvilsomt på slike steder..

Den tror faktisk at den dør ?

Var vitne til det jeg i aller høyeste grad vil kalle tvang nå nylig. Jeg var innom en dyrebutikk der det tilbys gratis kloklipp, og der kom det inn noen med en liten hund om var hysterisk redd for å klippe klør. Men det skulle jo gjennomføres, så det var på med munnkurv, og to stykker holdt fast hunden mens en klippet. Hunden var så redd at den både pissa og dreit seg ut. At et sånt overgrep kan føre til traumer tviler jeg ikke på

Det snøøøøør... Så myyyyyye... Hvorfor