Leaderboard

Stort sett så har jo kroppen en utrolig evne til å reparere. Nå har jeg ikke mye erfaring med prolaps hos hund, men hos mennesker iallefall så vet jeg at det ofte er større problem med sekunderplager i ettertid enn selve prolapsen. Dvs, prolaps er jo helt sikkert ikke godt mens det står på, men de fikses jo stort sett, men når det skjer så har man kanskje fortsatt veldig vondt fordi man har gått å avlastet, spent seg, hatt feil bevegelsesmønsteretc som har ført til andre vondter igjen. Også er det selvsagt noen som er mer plaget ifht å få nye prolapser enn andre som kanksje bare har en og det var det. Om det er sammenlignbart mellom hund og menneske, så tenker jeg at det raskt kan gå veldig fint, på sikt. Men, man må også huske på at dyr ikke er mennesker. De vet ikke hvorfor de har vondt, vi kan ikke forklare dem det, vi kan ikke spørre hvor ille det er, når de trenger mer smertestillende, om vi kan gjøre noe annet for dem som lindrer osv osv. Og kanskje får vi ikke borti dem for nødvendig behandling heller og da må man selvsagt vurdere livskvalitet okke som hva prognosene er. Synes iallefall jeg. Hvor lenge kan man forvente at hunden må ha vondt før det kanskje blir bedre? Hvor mye hjelper smertestillende? Hvor mye hjelper fysio osv? Får man utført nødvendig opptrening og styrketrening? Og hvordan er livskvaliteten til hunden underveis her og hvor lenge er det innafor å utsette hunden for noe slikt? Det er jo veldig lite konkret selvsagt, men det du beskriver feks høres jo virkelig ikke ut som en hund som har det veldig bra, så asap på smertestillende om han ikke allerede får det. Ta en vurdering med en ny dyrlege for å få en second oppinion både ifht prognose og evt behandling. Det er sikkert forskjell på prolapser og hvordan det påvirker og, og sikkert og forskjell på prognosene i ettertid da ettersom hvordan det rammer. Og du må gjøre en skikkelig vurdering på hvor lenge du synes at det er ok at hunden skal ha det sånn, samme hvor mye du ønsker at alt skal bli bra og at han skal leve lenge enda.

Ikke helt svar men litt Vi har en gammel skolehest med ødelagt lymfedrenasje i det ene bakbeinet etter en lymfangitt. BOT gjør ingenting for hevelsen hennes men med ullpad + bandasje ser foten nesten ut som de andre... Så superenkel forskning sier at ull varmer bedre

Ja, det er vel egentlig det jeg har gjort Da jeg fikk Felix hadde jeg ikke interesse for trening og konkurranse, kun tur, men han fikk prøve seg litt på agility og etterhvert ønsket jeg hund med mer lekelyst og mer pels, var litt lei av å måtte kle på og tilrettelegge veldig på vinteren, så da ble det sheltie. Jeg turte ikke noe mer avansert den gangen og følte heller ikke behov for noe veldig aktivt. Blaze har vært min prøveklut innen LP og etterhvert kjente jeg igjen på dette med at jeg ønsket litt mer intensitet og gjerne en litt større hund. Så etter å ha siklet på rasen i flere år så ble det kelpie

Så trist å lese, Marie Jeg håper du får ha en symptomfri Tidi til hun blir en gammel dame med grått fjes som dør med hjertefeilen sin, ikke av den. Og all ære til deg for at du faktisk sjekket hjertet hennes før avl!

Ført og fremst, takk for at du tok deg tid tid til å svare meg, setter veldig pris på det!! Jeg feiget litt ut og lagde en disposisjon til oppgaven som jeg sendte til veileder for så å spørre om vi kunne for å gjennomgå den. Fikk en hyggelig mail tilbake om at det var godt å høre fra meg, og at det passet på tirsdag. Er usikker på om jeg skal fortsette å late som ingenting, eller om jeg faktisk skal ta opp hvorfor jeg har vært vekke når vi møtes. Uansett så ønsker jeg å ha kommet så langt som mulig på oppgaven når vi møtes. Nå har jeg i 5 dager jobbet mye med oppgaven, og har gått fra å ha 0 ord til 3500 ord. Har satt opp hele disposisjonen, samt skrevet introduksjon og kommet godt i gang med teoridelen. Har ca 10 sider med god tekst (inkl formler og figurer) nå, og når det siste punktet er ferdig regner jeg med at teoridelen totalt blir på 15-20 sider inkl figurer. Skal prøve å bli ferdig med dette til tirsdag, men prioriterer kvalitet fremfor kvantitet. Har laget med en plan for hva jeg skal skrive fremover, og det føles ut som det skal være greit å gjennomføre. Jeg merker jeg har vanskelig for å gi meg når jeg kommer i gang, så det blir vel her jeg må være streng med meg selv. Ikke jobbe lenger enn planlagt uansett, da kommer det etterhvert til å ende med at jeg må ta lang pause pga smerter. Veilederen min er veldig interessert og hjelper meg så mye jeg måtte ønske, så det står kun på meg om dette oppgaven blir ferdig eller ikke. Akkurat det er jo bra

Det er noe mitralklaff... greier der også. Høres ganske likt ut som det du beskriver, men det kan jo finnes mange ulike klaffproblemer for alt jeg vet. Hos cavalieren graderes det i alle fall fra 1-6, der 1-2 regnes som mild og uproblematisk. Men hunder helt opp til grad 5 kan leve normalt og være symptomfrie i mange år Det kan være litt godt å tenke på at en symptomfri hund ikke føler seg syk, i hennes verden er hun lykkelig uvitende om diagnosen

Da har hun litt å gå på, alvorligste grad er vel 6? Krysser alt som krysses kan for at hun holder seg symptomfri lenge. Jeg må spørre eier om grad da han ikke egentlig er min. Vet at han er til årlige kontroller og at det ikke har forverret seg mye siden det ble oppdaget for mange år siden. Slik ting ser ut nå får vi nok beholde ham i noen år til.

Krasjtestet, med mindre buret er helsveiset. Nødutgang mot seterygg. Går luka i lås må jeg få ut hunden på et vis. Høye kanter rundt bunnen. Bunnen må være av solid, helt materiale som ikke slipper gjennom fukt. Følger mye vann, søle og annet rask med hunden. Også praktisk ved oppkast og diaré. Sprinkelvegger for god lufting. Størrelsesmessig så stort som jeg får inn i bilen. Hunden må minimum kunne stå oppreist og ligge behagelig. Noen mener det er best at buret er trangest mulig ved en krasj, men når jeg har hundene med meg så pass mye som jeg har, prioriterer jeg å gjøre det mest mulig komfortabelt for dem den tiden de tilbringer der. Lås slik at jeg kan forlate hunden et øyeblikk med bakluka åpen. Skrangling er jeg immun mot.

Vi bor i 4 etg uten heis men er ingen større problemer, annet enn at jeg var veldig støl i låren første uken! ? Når du løfter hunden opp og bærer den vil den ikke gjøre fra seg. Gå ut etter soving, lek, og mat da valpen gjerne vil gjøre fra seg.

Stoppring. Evnt round slider with bar in center.

Meldt oss på rallylydighetskurs neste helg Ikke trent noe særlig med Gira de siste par årene, så skal bli spennende. Blir første gang vi prøver rally. Håper det er noe Gira kan ha glede av

168 treff på "Dings" på finn.no, så dette skal nok ordne seg!

I dag fikk de løpe løse, inngjerdet, for første gang. De kosa seg enormt! Etter to timer var de klare for å sove litt, og da lada de like greit opp i bilen på tur hjem (men jeg har så langt sluppet unna med en luftetur, så muligheten er til stede for at dette har vært en vellykket latmannslufting ) Overse elendig bildekvalitet. Kamerautstyret mitt trives kun i sollys

Jeg må bare le Møtte en familie på slep etter en spinnvill dvergschnauzer på tur, og jeg måtte virkelig iverksette alle mine strategier for å virke så avvisende som mulig. "Han vil bare hilse!" ropte de uten å gjøre noe tegn til å bremse dyret, som ikke bare gikk i fleksi med tilsynelatende defekt stoppknapp, de hadde attpåtil knytt fast leker flere steder i lina (!) så den kunne ikke rulles inn uansett "Vi hilser ikke", svarte jeg, hvorpå jeg får slengt i trynet et surt "neivel, bare gå der og vær overlegen da!" Hele greia var så absurd at jeg ikke kunne annet enn å le, virkelig. Folk altså

I går fylte valpene 5 uker allerede og jeg kan helt ærlig talt ikke fatte og begripe hvor tiden har blitt av. Jeg kan ikke huske at ukene gikk så kjapt i fjor Vi har hatt masse besøk den siste tiden og har vært litt rundt på oppdagelsesferd. Valpene ELSKER det, og fra å ha skreket og bært seg om å få komme inn igjen, er det nå nærmest umulig å få de inn. De er trygge og selvstendige, og ELSKER hele verden. En kjempekul gjeng som jeg synes er synd at skal flytte om bare tre uker...Denne gangen blir ingen igjen hjemme heller, men én av tispene skal få bo ute på fôr bare riktig fôrvert dukker opp Slik ting ser ut nå har jeg endt opp med en ledig hanne og en ledig tispe. De hadde egentlig veldig gode hjem, men av ulike årsaker har det blitt endringer i planene. Jeg håper de kan finne minst like gode hjem som resten av gjengen Sunlily's Jewel Of Life "Lugia" Sunlily's Voice Of The Forest "Lunala" Sunlily's Master Of Illusions "Entei" Sunlily's Legend Awakened "Ho-Oh" Sunlily's The Power Of One "Suicune" Sunlily's Spell Of The Unown "Raikou" Her er for øvrig bilder fra strandturen vi hadde for et par dager også

Haha, ja, de trakk noe fryktelig mine og. Men vi sykla jo og gikk på ski osv mest mulig, og løs når de kunne og ellers var det stort sett vonde knær og lår etter tur Men det var helt greit. Nå med barn så går det ikke å holde på sånn nei. Stressnivå har veldig mye å si. Jeg har selv erfart at det er mye mer effektivt feks å stå å vente, ikke bare til båndet er slakt, men til hunden er rolig. Ikke bare i tempo, men du vet, senker skuldrene, slapper av, tar kontakt osv. Eller som jeg har gjort mye godt med siste, vi trener egentlig ikke på å gå pent i bånd, jeg belønner tilfeldig kontakt, går rolig, "er sammen med hunden" ved at vi gjør litt gøy ut av turen, hopper opp på ting, går under ting, rundt ting osv og vipps så trekker ikke hunden i bånd, fordi fokus er en annen plass og stress er ikke et tema. Hun går ikke fot heller, men hjernen er på en fornuftig plass og da turer hun ikke bare avgårde Og det sitter igjen så man trenger ikke å gå å engasjere hunden hele tiden senere heller.

Her var det lenge siden sist! Felix har blitt 11 år gammel og ikke verdens sprekeste lenger. Han er med på de fleste turene, men dersom samboer er hjemme velger han ofte å være inne med han istedet for å bli med oss på tur og det får han lov til å styre selv. Han har forandret seg en del det siste året og det verste er at han nå har begynt å slite litt med å være hjemme alene. Sutrer og uler titt og ofte da. Vi har løst det med at han har fått være med samboer på jobb de siste pr månedene, men iom at det ikke er sikkert vi får den muligheten utover høsten så er jeg spent på om det løser seg på annet vis. Krysser fingre! Blaze ble 7 år gammel i vår, han trenes fremdeles i lp, men jeg har ikke trent spesielt målrettet og har ingen store ambisjoner om å konkurrere med han da han lett blir berørt av omgivelsene og mister fokus. Så vi trener for moro og hvis det føles rett så kanskje vi prøver oss på start i kl.2 neste år. Disse bildene er tatt av Ronja Brovold; Bildene under er tatt av Malamuten her inne;

Det blir noen tisse/snuseturer innimellom. Og jeg syns jo hunden må få snuse seg ferdig, så da går jo tankene... Dette har slått meg i det siste: Når jeg er ute med hunden, så er jeg ute med min beste venn. Observerer andre som også er ute på tur med sin beste venn:) Men så ser jeg også noen som ser ut til å være ute med sin verste fiende, gjerne med meget kort bånd (10-20 cm). Hund og eier river og drar i hver sin retning, null kommunikasjon så vidt jeg kan observere.Jeg blir både lei meg og opprørt, spesielt når jeg ser det gjentatte ganger. Ser dere også sånt? Og får dere lyst til å kommentere i så fall?

Det høres jo veldig ut som en hund som virkelig ikke har det bra. Om det ikke kan lettes vesentlig med smertestillende og behandling så ville jeg nok la ham slippe.

Wow. Bare wow. Jeg har vært å henta bikkja og jeg kjente henne alldeles ikke igjen. Jeg har aldri sett henne sånn. Aldri noen gang. Hun fotfølgte han. Når vi stod å snakket så kom det en hund inn. Hun knurret og han sa «kutt ut» og dultet litt borti henne med foten. Og hun slutta?! Hun satt bare ved siden av han og vekslet på å se på han og hunden. Helt rolig. På utsiden kom det to svære hunder forbi og akkurat det samme. Jeg er helt i sjokk for det der var ikke min hund. Min hund er ikke så flink eller rolig Når vi ser hunder når jeg går tur med henne så går hun jo totalt amok..

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til timen for ultralyd tenkte jeg at dette går jo fint, hun har jo ingen hjertefeil. Jeg hadde vel merket om hun hadde det. Men så har jeg hørt om hunder som har virket helt frisk som plutselig har fått hjerteproblemer og dødd, så det at jeg føler hun er frisk har nok ingenting å si. Dermed streifet tankene mot hva hvis hun har noe? Da skulle jeg egentlig ønske jeg levde i uvitenheten om det. At jeg kunne ha henne i flere år uten at det dukket opp problemer og vi levde livet, før hun plutselig en dag kanskje fikk problemer. Ikke vite flere år på forhånd før hun får symptomer at hun har en hjertefeil. Da vi kom inn til veterinæren gjorde han først en vanlig sjekk over henne. Han så på ørene, øyne, tenner og tannkjøtt før han lyttet til hjertet med stetoskop. Han lyttet lenge, mye lenger enn hva de vanligvis gjør på en kontroll når man tar vaksine. Mens han lytter spør han meg: Veterinæren: "Har du fått noen kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, hva da? Lurer du på hvorfor vi er her?" Veterinæren: "Nei, jeg lurer på om du har fått en kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, det har vi ikke. Jeg skal sjekke hjertet hennes med tanke på potensielt avl da det er dukket opp flere unge kelpier med bilyd på hjertet." Veterinæren: "Ja, for hun har en bilyd på hjertet." Jeg hadde ikke trodd han kom til å si det. For under 1 år siden var vi til veterinæren for vaksine og da lyttet de på hjertet. Det er jo standard nesten uansett hva man gjør hos veterinæren at de lytter til hjertet, så det er godt mulig de lyttet på det i vinter da vi var inne med en knekt klo. Jeg har også hørt at hunden gjerne ikke får bilyd på hjertet før flere år etter at det er oppdaget en lekkasje på ultralyd, så jeg trodde virkelig ikke han kunne høre noe nå. Jeg hadde et lite håp om at han hadde hørt feil. Samtidig har jeg hørt om tilfeller hvor hjertespesialist har hørt bilyd på hjertet til en hund, og eier har vært hos sin vanlige veterinær og informert om bilyden, hvorpå deres vanlige veterinær ikke har klart å høre den. Kanskje man må være spesialist for å faktisk høre den såpass tidlig? På ultralyden forklarte han litt hva vi så. Hjertet består av flere kammer, og mellom hvert kammer er det klaffer som åpnes og lukkes for at blodet skal pumpes rundt til hvert kammer og deretter videre ut i kroppen. Klaffen mellom venste forkammer og venstre hjertekammer har en påleiring på mitralklaffen, som gjør at klaffen ikke er helt tett når den skal være tett. Dette fører til noe blodstrøm går feil vei, og det er dette som skaper bilyden. Med tiden vil hjertet kompenserer for denne feilen med å vokse i størrelse. Dette har ikke skjedd hos Tidi enda, men det kan/vil skje med årene. Slik det er nå merker hun ingenting og jeg merker ingenting på henne. Men vi skal årlig inn til sjekk av hjertet for å se om hun eventuelt vil trenge medisiner. Veterinæren anslo at hun kanskje ville trenge medisiner om 2 år og nevnte noe om at hun høyst sannsynlig ville leve i 4 år til ihvertfall. 4 år til?? Da er hun bare 9 år gammel! Jeg trodde Tidi skulle bli en kjempe gammel hund! 9 år på en kelpie føles ut som ingenting! Det er helt sprøtt hvordan jeg tidligere på dagen hadde svart på en mail med spørsmål fra en som var interessert i valp etter Tidi. Hvordan jeg dagen før ultralyden hadde vært innom Dogweb for å sjekke opp en dommer som hadde dømt oss i en konkurranse, og Tidi så tilsynelatende frisk ut med de data som lå der inne; HD A, AD A og ingen patella. Men nå står det en positiv hjerteundersøkelse, MMVD (myxomatøs mitralklaffdegenerasjon). Det er skummelt hvor fort ting kan forandre seg. Så kanskje det ikke hadde vært så lurt å være uvitende til det. Nå kan hun i det minste få medisiner med en gang man ser at hun trenger det, noe som potensielt kan forlenge livet hennes. Jeg er utrolig glad for at dette er noe som det begynner å bli fokus på i kelpie avlen og at det blir tatt tak i så tidlig. Jeg håper vi aldri kommer dit at kelpien blir en rase hvor det er vanskelig å få tak i en hund uten hjertefeil. Tidi skal selvfølgelig ikke brukes i avl.

Akkurat nå slasker jeg bare i sofaen, og venter på at det skal bli leggetid. Trøtt i dag! Det er så stille her i huset nå, 2. august ble vi en hund mindre. Decoy ble litt bedre på smertestillende, men hadde fortsatt vondt og var virkelig ikke seg selv. Han var mutt, peste mye og var generelt utilpass, noe han også hadde vært de siste ukene før han igjen gjorde noe krumspring som gjorde at han fikk veldig vondt. Han har jo vært veldig opp og ned med kroppen etter at han skadet nervene i bakre del av ryggen/i krysset for 3 år siden, og nå skulle det veldig lite til før han fikk problemer (vi gikk ut fra nervene, var ingen forkalkninger eller skader å finne på røntgen - og tre ulike veterinærer har finstudert bildene). Han kunne ikke lengre være med på de vanlige turene, og om han bare gjorde en litt brå bevegelse kunne han bli stiv og ha vondt i lengre tid. Så da tok vi den tunge avgjørelsen og lot han slippe. Føltes som rett tidspunkt, livskvaliteten var alt for redusert og jeg ville ikke la det gå for langt bare for å utsette egen sorg. Kroppen og hodet var ikke samstemt siste tiden nå, han kunne ikke være seg selv uten å få vondt.