Jeg er også forelska... Selv om han ser ut som en Chihuahua
Nei jeg merker ingen forskjell annet enn at han henger etter i størrelsen. Han var jo den første til en rekke ting, holde seg oppe på beina, gå lengst uten å bli så sliten at han ga opp (har sikkert sine fordeler å være liten og nett ) Nå er han bare en aktiv og vilter liten sak som syns at det å vekke sine 8 søsken er ufattelig gøy... Han er også en kosegris, og kan ligge i halsgropa i timesvis bare han får muligheta. Men han har jo blitt mye "dulla" med, da vi mata han mye for hånd fra han var nyfødt. Han henger med i aller høyeste grad Men vi sørger fortsatt med på at han får i seg den maten han skal ha, og vi forer ham uten søskenene som er som en gjeng glupske ulver
Det værste av alt er at jeg også blir litt valpesyk av bildene Trøster med stadig vekk med at til neste kull... Da skal vi ha. Forresten, så har jeg ei veldig vakker brindla tispe igjen som leter etter sitt hjem! Back In A flash. Den mørkeste tispa i kullet. Har også Born To Be Wild igjen, ei større og kraftigere frøken, veldig pen. Hun er den lyseste av tispene, og er ganske lik broren "Be Quick Or Be Dead".
Nei, vi tror ikke det er dvergvekst. Nå har han vært hos veterinæren på helsesjekk, og vi dro frem det meste av scenarioer på hvorfor han er "sånn" Hun fikk jo også se at han er en livlig liten krabat som på ingen måte lider over størrelsen eller noe annet. Veldig sterke og fine lunger og hjerte og tilsynelatende ingenting galt med ham.
Det er jo de to samme teoriene som kommer opp hver gang, at han enten har blitt befruktet noe senere enn de andre og ble derfor født prematur, eller sviktende næringstilførsel mens han lå i magen. Har jo snakket endel med andre oppdrettere om dette, også de som har og enda avler på de samme linjene som vi gjør, og ingen har opplevd dette tidligere. Men en oppdretter har opplevd å få en Whippet med ekstremt lav fødselsvekt, og som hun måtte mate for hånd. Han ble ikke så stor som den vanlige Whippeten, men han ble en fin familiehund som fikk prøvd seg i utstillingsringen med bla. CERT, han døde av helt andre årsaker i en alder av 7 år.
Men Mini, eller "Billy The Kid" blir nok neppe noen avls og utstillingshund, men bare han har livet i godt behold, og ellers er en frisk og rask hund så er jeg utrolig glad for det. Jeg var veldig nervøs en lengre periode, og det føltes mildt sagt grusomt ut å ikke skulle gi ham sjansen å komme seg på. Jeg ble veeeeldig glad når han gjorde så mange fine fremskritt på kort tid, og fikk skryt av vet. Han er en rævadulter, som jeg kaller ham. Løper i føttene på deg og følger etter deg, prøver å bite av deg stortåa å ellers en hel masse sprell. Kommer trippende i ei vanvittig fart når du roper, ja, han er bare kul Nå blir det bare grusomt å sende den lille pjokken avgårde. Det er ikke foruten grunn at jeg ikke har annonsert ham eller letet etter familie til ham enda.