Jump to content
Hundesonen.no

Reaksjon hos gjenværende hund etter en annen hund i husholdet er gått bort

Recommended Posts

Hvordan har hundene deres reagert når en av de andre hundene i husholdet har gått bort? Har dere merket noe på de, eller har de fortsatt som om ingenting har skjedd? Har dere hatt flere hunder eller dyr i huset, eller har dere på et tidspunkt hatt en hund som er vandt til å bo med en annen hund som plutselig nå må være alene? 

Jeg har nettopp måtte avlive den yngste hunden min. Igjen sitter Blondie på 13,5 år som alene hund. Hun har tidligere gått gjennom å miste en annen hund vi bodde med, da min mor avlivet sin hund da jeg bodde hjemme. Men da hadde vi en katt i hus også. Det eneste jeg husker fra dette var at Blondie og katten hadde en slosskamp en gang kort tid etter at mamma sin hund ble avlivet. Mamma sin hund var uten tvil lederen i flokken og holdt veldig god kontroll på de to andre, så jeg tror det var derfor de brøt ut i slosskamp da hun ikke var tilstede lenger. Både for at de to prøvde å finne ut hvem som er leder nå, og fordi de kanskje kunne havnet i slosskamp før og, men at min mor sin hund ville passet på at det at det aldri skjedde før.

Blondie har i en periode på 1 år bodd helt alene da jeg flyttet for meg selv før jeg fikk hund nummer 2. Da merket jeg at hun var litt mer rolig og passiv inne, så hun var tydelig litt ensom. Men ellers ikke noe unormalt ved henne. Nå etter at jeg måtte avlive den andre hunden min er hun mye mer på meg. Dilter mye mer etter meg med en gang jeg flytter meg. Sover lettere enn før når hun er alene hjemme. Før kunne jeg komme inn uten at hun merket det og styre på rundt i huset før hun omsider våknet. Nå er hun våken og merker med en gang jeg kommer hjem. Hun har også spist litt dårlig i det siste. Ellers virker hun forøvrig glad og fornøyd. Men jeg lurer på om hun savner den andre hunden og om hun er litt ensom som alene hund.

Edited by MegaMarie

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når Midas var liten så avlivet jeg Dina. Han taklet det helt fint. De var ikke spesielt gode venner heller da, så det virket nesten som han synes det var greit å bli kvitt henne. Jeg tenker nok at Blondie sørger hun og, det er uvant for henne å ikke ha Tidi der lenger. Det kan hende hun venner seg til det etter en stund, eller så kan det hende hun trives bedre når hun har en hund sammen med seg. Jeg tror at hunder kan sørge over hundevenner som de er knyttet til og som de er vant til å være sammen med daglig. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det ble litt kaos blant gutta da Chili måtte avlives. To unggutter som plutselig skulle styre showet alene... Men utenom at de ble litt ustyrlige en periode, så reagerte de ikke på at Chili forsvant. Men, de var jo fortsatt to. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når jeg omplassere malamutetispa jeg hadde ble det ei uke ca hvor hannhunden gikk å leita litt samt var litt deppa/nedfor. Etter det kvikna han til og ble seg selv igjen. Jeg fikk gjennomgå mer da når han mista lekekompisen. Men alt annet gikk fint. Han var vell 2 år eller noe da og aldri vært alene.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant. Det eneste jeg merka var at Blitz, whippet syntes det var vanskelig å være alene hjemme etter at hun mista Nemi. Jeg skulle til å begynne på bacheloroppgaven like etterpå, og da henta jeg også hjem ny valp. Så når de skulle begynne å være alene igjen gikk det veldig fint.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Hunder sørger. Vi har opplevd flere ganger at de(n) gjenværende har sturet, trukket seg inn i seg selv, virket deppa og lei en periode. Andre ganger har de ikke vist noen merkbar reaksjon, og det har gjerne vært i situasjoner hvor den avdøde hunden har vært gammel, veldig syk og svekket. Da har resten av flokken visst på forhånd hvilken vei det går. Vi har også sett noen ganger at den(n) som er igjen , har vokst mentalt når en eldre, mer dominant hund har dødd. Det går seg til etter hvert, hunder er flinke å omstille seg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
6 hours ago, Sprettballen said:

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant.

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund.

For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen.

Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nitro har gått igjennom 2 ganger det å bli alene. Den første gangen var han bare 6 mnd så det hadde ingenting å si for han. Andre gangen var han voksen, men det gikk egentlig greit. Han ventet litt på at hun skulle komme hjem, men jeg økte endel på aktivitetsnivået hans i den perioden så han ble liksom litt okkupert av det.
Når Mynte  blir alenehund så vet jeg ikke hvordan det kommer til å bli, men det virker som at hun takler det greit å være i fra han nå. Blir nok å gjøre det samme med henne, å øke på med turer og aktiviteter, for det blir jo tross alt lettere med kun henne.  Men jeg ser jo også at hun venter på han, når han er borte, og gjensynsgleden er der når han kommer inn døra.  Det værste syns jeg, er å måtte la henne være alene hjemme hele dagen. Som alene hund, når hun har hatt noen sammen med seg hele livet sitt.

Edited by Djervekvinnen

Share this post


Link to post
Share on other sites

En gang da jeg hadde to hunder, døde den ene helt overraskende en kveld. Hunden ble lagt på sengen sin i påvente av å bli levert til dyrlege neste morgen. Den andre hunden, som aldri delte noe, fant frem hundebeinet sitt, strevet hardt med å få det til å ligge foran den døde hundens munn. Hun snuste, observerte og slapp ikke den døde hunden av syne, frem til vi dro av gårde med den neste morgen. Jeg var sikker på at hun ville være totalt knust, siden de hadde vokst opp sammen.  Men reaksjonen var derimot nærmest: Hurra, jeg er enebarn... Men jeg tror nok de timene den døde hunden var her hjemme, hadde stor betydning

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Gratulerer! Bursdag samme dag som min, håper jeg får beholde henne like lenge 😍
    • Bonita er blitt 16 år (hadde bursdag i går skjærtorsdag) 😍
    • Jeg har drømt om ridgeback siden jeg var veldig liten, men tenkte lenge at det var uaktuelt. Så dukket det plutselig opp en i familien, og tanken på ridgeback dukket opp igjen for alvor. Ca 2 år senere ble det endelig bestemt at vi skulle ha hund, og da hadde vi i mellomtiden mer eller mindre bevisst redusert utvalget til 3 eller 4 raser. Bestemte oss for å besøke en oppdretter av ridgeback som vi likte godt uten å ha ekskludert andre raser 100%. Oppdretteren hadde et kull født et par dager før vi dro på besøk, men vi var egentlig mest på besøk for å vurdere rasen og oppdretter nærmere, og det føltes ganske fjernt at vi skulle få valp derfra. Men så ble det født 10 valper og 5 av dem hannhunder, vi fikk god kjemi med oppdretter og plutselig sto vi på lista og skulle ha en hannhund. Så vil si kanskje et års tid siden vi hadde begrenset rasevalget veldig, men valpene var født innen valget på rase ble tatt 100%. Angrer ikke et sekund, men er helt sikker på at vi hadde fått det veldig fint med de andre rasene også. 
    • Det er ikke noen regel at yngstemann tar etter de eldre hundene, men det kan absolutt skje. Jeg tror mye handler om hvordan du som eier håndterer det. Jeg kan jo ta yngste her som eksempel. Hun er schäfer, altså vokterrase. I heimen har vi ei gneldrebikkje som bjeffer for alt og ingenting og vi har ei som er fryktbjeffer, både i hagen og på tur. Minstemann har ikke tatt etter noen av de, hverken på tur eller i heimen. Jeg har vært nøye på å belønne henne som valp når gneldrebikja bjeffer hjemme. Det har resultert i at hun ikke hiver seg på når han bjeffer. Det gjør ikke de to andre heller.  Nå har vi hatt en litt spesiell situasjon hjemme, der yngstemann har vært ganske krevende på diverse greier (valp/unghundatferd) og hun er mye større enn de voksne våre. Så hun har for det meste gått tur alene uten de tre andre det første året. Kun nå i senere tid har vi begynt å gå mer med de sammen, og da har yngstemann allerede fått etablert gode turrutiner og mye er allerede jobbet med forebyggende. Så selv om noen av våre utagerer på andre hunder på tur, så gjør ikke schäferen det. Hun er faktisk så flink nå at jeg kan fokusere på den redde vår på tur, og så sitter hun bare å ser på den passerende hunden. Uansett om du har utfordringer eller ikke, så tror jeg det er en fordel å lære valpen å takle verden på egenhånd før du tar den med på masse tur sammen med den voksne. Den generelle mentaliteten til valpen vil nok også ha noe å si på hvor stor tilbøyelighet den har til å bli avhengig av den voksne og også tildels hvor lett den kopierer uheldige uvaner, spesielt de som er basert på frykt/usikkerhet.
  • Nylig opprettede emner

×