Reaksjon hos gjenværende hund etter en annen hund i husholdet er gått bort

[MegaMarie]

Hvordan har hundene deres reagert når en av de andre hundene i husholdet har gått bort? Har dere merket noe på de, eller har de fortsatt som om ingenting har skjedd? Har dere hatt flere hunder eller dyr i huset, eller har dere på et tidspunkt hatt en hund som er vandt til å bo med en annen hund som plutselig nå må være alene? 

Jeg har nettopp måtte avlive den yngste hunden min. Igjen sitter Blondie på 13,5 år som alene hund. Hun har tidligere gått gjennom å miste en annen hund vi bodde med, da min mor avlivet sin hund da jeg bodde hjemme. Men da hadde vi en katt i hus også. Det eneste jeg husker fra dette var at Blondie og katten hadde en slosskamp en gang kort tid etter at mamma sin hund ble avlivet. Mamma sin hund var uten tvil lederen i flokken og holdt veldig god kontroll på de to andre, så jeg tror det var derfor de brøt ut i slosskamp da hun ikke var tilstede lenger. Både for at de to prøvde å finne ut hvem som er leder nå, og fordi de kanskje kunne havnet i slosskamp før og, men at min mor sin hund ville passet på at det at det aldri skjedde før.

Blondie har i en periode på 1 år bodd helt alene da jeg flyttet for meg selv før jeg fikk hund nummer 2. Da merket jeg at hun var litt mer rolig og passiv inne, så hun var tydelig litt ensom. Men ellers ikke noe unormalt ved henne. Nå etter at jeg måtte avlive den andre hunden min er hun mye mer på meg. Dilter mye mer etter meg med en gang jeg flytter meg. Sover lettere enn før når hun er alene hjemme. Før kunne jeg komme inn uten at hun merket det og styre på rundt i huset før hun omsider våknet. Nå er hun våken og merker med en gang jeg kommer hjem. Hun har også spist litt dårlig i det siste. Ellers virker hun forøvrig glad og fornøyd. Men jeg lurer på om hun savner den andre hunden og om hun er litt ensom som alene hund.

Endret 25. Mars 2019 av MegaMarie

[Midas]

Når Midas var liten så avlivet jeg Dina. Han taklet det helt fint. De var ikke spesielt gode venner heller da, så det virket nesten som han synes det var greit å bli kvitt henne. Jeg tenker nok at Blondie sørger hun og, det er uvant for henne å ikke ha Tidi der lenger. Det kan hende hun venner seg til det etter en stund, eller så kan det hende hun trives bedre når hun har en hund sammen med seg. Jeg tror at hunder kan sørge over hundevenner som de er knyttet til og som de er vant til å være sammen med daglig. 

[Ingidano]

Det ble litt kaos blant gutta da Chili måtte avlives. To unggutter som plutselig skulle styre showet alene... Men utenom at de ble litt ustyrlige en periode, så reagerte de ikke på at Chili forsvant. Men, de var jo fortsatt to. 

 

[Malamuten]

Når jeg omplassere malamutetispa jeg hadde ble det ei uke ca hvor hannhunden gikk å leita litt samt var litt deppa/nedfor. Etter det kvikna han til og ble seg selv igjen. Jeg fikk gjennomgå mer da når han mista lekekompisen. Men alt annet gikk fint. Han var vell 2 år eller noe da og aldri vært alene.

[Sprettballen]

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant. Det eneste jeg merka var at Blitz, whippet syntes det var vanskelig å være alene hjemme etter at hun mista Nemi. Jeg skulle til å begynne på bacheloroppgaven like etterpå, og da henta jeg også hjem ny valp. Så når de skulle begynne å være alene igjen gikk det veldig fint.

[patricia]

Hunder sørger. Vi har opplevd flere ganger at de(n) gjenværende har sturet, trukket seg inn i seg selv, virket deppa og lei en periode. Andre ganger har de ikke vist noen merkbar reaksjon, og det har gjerne vært i situasjoner hvor den avdøde hunden har vært gammel, veldig syk og svekket. Da har resten av flokken visst på forhånd hvilken vei det går. Vi har også sett noen ganger at den(n) som er igjen , har vokst mentalt når en eldre, mer dominant hund har dødd. Det går seg til etter hvert, hunder er flinke å omstille seg.

[Nimbus]

6 hours ago, Sprettballen said:

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant.

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund.

For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen.

Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

[Djervekvinnen]

Nitro har gått igjennom 2 ganger det å bli alene. Den første gangen var han bare 6 mnd så det hadde ingenting å si for han. Andre gangen var han voksen, men det gikk egentlig greit. Han ventet litt på at hun skulle komme hjem, men jeg økte endel på aktivitetsnivået hans i den perioden så han ble liksom litt okkupert av det.
Når Mynte  blir alenehund så vet jeg ikke hvordan det kommer til å bli, men det virker som at hun takler det greit å være i fra han nå. Blir nok å gjøre det samme med henne, å øke på med turer og aktiviteter, for det blir jo tross alt lettere med kun henne.  Men jeg ser jo også at hun venter på han, når han er borte, og gjensynsgleden er der når han kommer inn døra.  Det værste syns jeg, er å måtte la henne være alene hjemme hele dagen. Som alene hund, når hun har hatt noen sammen med seg hele livet sitt.

Endret 26. Mars 2019 av Djervekvinnen

[Nemi1]

En gang da jeg hadde to hunder, døde den ene helt overraskende en kveld. Hunden ble lagt på sengen sin i påvente av å bli levert til dyrlege neste morgen. Den andre hunden, som aldri delte noe, fant frem hundebeinet sitt, strevet hardt med å få det til å ligge foran den døde hundens munn. Hun snuste, observerte og slapp ikke den døde hunden av syne, frem til vi dro av gårde med den neste morgen. Jeg var sikker på at hun ville være totalt knust, siden de hadde vokst opp sammen.  Men reaksjonen var derimot nærmest: Hurra, jeg er enebarn... Men jeg tror nok de timene den døde hunden var her hjemme, hadde stor betydning

[MegaMarie]

On 3/26/2019 at 7:22 AM, Nimbus said:

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund.

For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen.

Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

Takk ❤️

Ja, det var dessverre ikke aktuelt her å ta henne med hjem   Det kom litt uventet at jeg måtte avlive henne. Natten før var jeg sikker på at det første jeg skulle gjøre på morgenen var å dra til veterinæren å avlive henne. Men så kom hun seg i løpet av natten, og på dagen var hun egentlig ganske glad og fornøyd. Men pga slik hun var på natten og fordi hun var veldig bleik i tannkjøttet valgte jeg å dra til veterinæren. Hun ble sendt på obduksjon etter avlivningen også, så jeg kunne ikke ta henne med hjem. Tidlig dagen etter drog jeg fra Tronheim til Bergen, en reise jeg hadde planlagt lenge som var nødvendig for masteroppgaven min, så det var enda en grunn til at jeg ikke kunne ta henne med hjem. 

Jeg tok med Blondie til veterinæren etter at hun bare spiste mindre og mindre. Viste seg at hun hadde vondt i ryggen pga prolapsen hun har igjen, så det var en grunn til at hun ikke spiste annet enn at Tidi ikke er her mer. Nå er hun ganske glad og fornøyd, men det virker som at hun leiter etter noen hver gang jeg kommer hjem. Akkurat som at hun hver gang jeg kommer hjem tror at jeg har med meg Tidi. Hun løper ofte ut i gangen etter at jeg har kommet inn i leiligheten, og ser virkelig ut som at hun leiter etter noen. Det er litt trist ? Hun skjønner jo ikke hvorfor hun ikke er her lenger og hvorfor hun ikke kommer tilbake nå.