Jump to content
Hundesonen.no

Den store baby og barnetråden - 2015

Recommended Posts

Det var lørdag og da får de lørdagsgodt. Om de fikk det i bilen eller når vi kom hjem ble ett fett, bortsett fra at alle var mer fornøyde med den løsningen der de fikk det i bilen. Men det var ingen konsekvens eller avledning, og de hadde ikke blitt fratatt det om de hadde begynt å krangle på tilbaketuren.

Jeg tror du må forklare meg hva du mener med det jeg har uthevet. Jeg har skrevet at vi ikke vil true eller belønne ungene for å oppføre seg pent, at jeg vil ha et samarbeid. Hvis jeg forstår deg rett så er det det du foreslår?

Skal sjekke ut hva ICDP og COS er. Tusen takk :)

Det er rett og slett noe med hvordan det blir forklart ungene. Tar dere det før dere drar ut på shopping eller andre settinger der dere forventer at de ikke oppfører seg så blir det gjerne tatt på en roligere måte slik at det blir mer som et samarbeid. 'Nå skal vi der og der og vi forventer at dere oppfører dere fint og ikke plager hverandre. Hvis ikke, så vil dette skje. ' Det er enklere å ta det på forhånd enn å plutselig stå i situasjonen og true med det du kommer på der og da. Den siste måten er vel den jeg har brukt mest :D Det er lett for.

Men det er da viktig å være slik som @Mud er. Konsekvent. Derfor er det også godt å tenke gjennom på forhånd, slik at konsekvensene er noe dere vet at dere klarer å gjennomføre.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er rett og slett noe med hvordan det blir forklart ungene. Tar dere det før dere drar ut på shopping eller andre settinger der dere forventer at de ikke oppfører seg så blir det gjerne tatt på en roligere måte slik at det blir mer som et samarbeid. 'Nå skal vi der og der og vi forventer at dere oppfører dere fint og ikke plager hverandre. Hvis ikke, så vil dette skje. ' Det er enklere å ta det på forhånd enn å plutselig stå i situasjonen og true med det du kommer på der og da. Den siste måten er vel den jeg har brukt mest :D Det er lett for.

Men det er da viktig å være slik som @Mud er. Konsekvent. Derfor er det også godt å tenke gjennom på forhånd, slik at konsekvensene er noe dere vet at dere klarer å gjennomføre.

OK, men hele poenget mitt er at jeg ikke vil true. Vi vil rett og slett ikke ha et forhold til ungene hvor vi voksne sier "nå må dere gjøre sånn, ellers skjer dette". Dette handler ikke om å være konsekvent eller ei, jeg vil ikke true eller tvinge. Jeg synes selvsagt det er fornuftig å fortelle hva vi har tenkt til å gjøre og hvordan vi ønsker at det skal bli, men jeg vil ikke komme med noen konsekvens dersom det ikke går som planlagt. Der er mannen og jeg 100% enige, problemet er at vi mangler verktøyene :)

@raksha ?

Share this post


Link to post
Share on other sites

men @Helianthus. Alt her i livet har konsekvenser. Skal ungene vokse opp uten konsekvenser får de det vanskelig i den virkelige verden.

Om dere skal til tusenfryd, og du har sakt på forhånd i bilen at om dere krangler i bilen så snur vi så er det ikke å true, det er å fortelle om en konsekvens. Da har barna et valg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

OK, men hele poenget mitt er at jeg ikke vil true. Vi vil rett og slett ikke ha et forhold til ungene hvor vi voksne sier "nå må dere gjøre sånn, ellers skjer dette". Dette handler ikke om å være konsekvent eller ei, jeg vil ikke true eller tvinge. Jeg synes selvsagt det er fornuftig å fortelle hva vi har tenkt til å gjøre og hvordan vi ønsker at det skal bli, men jeg vil ikke komme med noen konsekvens dersom det ikke går som planlagt. Der er mannen og jeg 100% enige, problemet er at vi mangler verktøyene :)

@raksha ?

Så det du mener med trusler er konsekvenser?

Da har jeg ingen forslag eller innspill. For meg er det naturlig at negativ oppførsel får konsekvenser gitt at ungen har fått tydelig beskjed og muligheten til å unngå konsekvensen.

Jeg kan ikke på noen måte se at det skal gå utover samarbeidet med barnet.

Jeg hadde aldri klart å oppdra min sønn bare ved å be han om å oppføre seg og forklare hvorfor.

Share this post


Link to post
Share on other sites

OK, men hele poenget mitt er at jeg ikke vil true. Vi vil rett og slett ikke ha et forhold til ungene hvor vi voksne sier "nå må dere gjøre sånn, ellers skjer dette". Dette handler ikke om å være konsekvent eller ei, jeg vil ikke true eller tvinge. Jeg synes selvsagt det er fornuftig å fortelle hva vi har tenkt til å gjøre og hvordan vi ønsker at det skal bli, men jeg vil ikke komme med noen konsekvens dersom det ikke går som planlagt. Der er mannen og jeg 100% enige, problemet er at vi mangler verktøyene :)

@raksha ?

Men til syvende og sist så blir det jo en konsekvens, uansett. Forskjellen er jo bare at de nå får en belønning hvis dere snur, eller sliter dere ut dersom dere ikke snur. Men hvis dere da heller hatt sagt (fortsatt på forhånd, før man blir sliten eller sur) at dette ikke er noe dere syns er veldig gøy heller, men hvis de kan hjelpe dere litt blir dere fortest mulig ferdig alle sammen. Så får dere mer tid til familieting på lørdagskvelden. Selv om det da blir en belønning, men en god type belønning, hvis du skjønner hva jeg mener?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
Guest

Det var lørdag og da får de lørdagsgodt. Om de fikk det i bilen eller når vi kom hjem ble ett fett, bortsett fra at alle var mer fornøyde med den løsningen der de fikk det i bilen. Men det var ingen konsekvens eller avledning, og de hadde ikke blitt fratatt det om de hadde begynt å krangle på tilbaketuren.

Jeg tror du må forklare meg hva du mener med det jeg har uthevet. Jeg har skrevet at vi ikke vil true eller belønne ungene for å oppføre seg pent, at jeg vil ha et samarbeid. Hvis jeg forstår deg rett så er det det du foreslår?

Skal sjekke ut hva ICDP og COS er. Tusen takk :)

Må presisere først at dette ikke er å krangle på deres metoder, si at hva dere gjør feil og nei - jeg har ikke fasiten (dessverre) på det du spørr om, MEN ved å verken sette grenser, feks i situasjonen i bilen, og være tydelig på at dette ikke er greit, så gjør dere barna en bjørnetjeneste på langt sikt.

Barn trenger, og setter pris på, grenser. Og alle har godt av klare konsekvenser for å bryte de gitte grensene og reglene. I ditt eksempel mener jeg at barna ikke skulle fått smågodt den lørdagen. Du er verken slem, du truer ingen og snop er ikke hos dere heller belønning da det gies hver helg.

Jeg ville ha satt meg ned med barna, lagd klare regler for familien i de ulike situasjonene (bilen, butikken, middagsbordet, etc etc) og enkelt minnet barna på disse reglene når situasjoner oppstår. Da har du forberedt dem på hva som er greit og ikke. Likeså vet de at de feks ikke får snop på lørdag om de bryter det.

Jeg har selv vokst opp uten særlig store konsekvenser for mine handlinger, noe jeg har savnet hele oppveksten. Heldigvis - for alle - var ikke jeg verdens verste å ha med å gjøre, men jeg kunne endt opp som den bedritne drittunge. For å sette det litt på spissen.

Så lag "spillereglene" før situasjoner oppstår, forbered barna på hva som skal skje og lag klare retningslinjer for hva som ikke er aktuell oppførsel.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ingen konkrete råd, men vi har litt konflikter vi og som jeg kan tankespinne litt rundt.

1. Vil ikke gå på badet (for hun vet det er første steg i legging). Blir helt knust over tanken på å ikke få leke mer...
Da krever jeg ikke at hun skal hjelpe til å rydde, for da må hun både rydde og gå på badet (litt vel for negativt) men jeg bare sier at det er ryddetid og jeg rydder selv om hun protesterer, gråter og vil leke mer.

a. Hvis jeg hadde blitt sint og sagt at jo du SKAL / MÅ gå på badet så vet jeg at hun hadde slått seg vrang og virkelig gått i oppløsning, og jeg må tvinge henne gjennom hver lille prosess. Og hvor hyggelig er det å gjøre alt til en kamp?

Det er faktisk veldig vanskelig å tvinge en unge oppi badekaret, i pysjen osv - for ungen min er ihvertfall "villhest" og gir seg ikke.

b. Så da har jeg ryddet bort alle lekene så det er kjedelig, også sier jeg bare at jeg går til badet for å gjøre istand et håndkle til henne. og tar med leker hun kan holde på med i vannet, også går jeg bare.
Da kommer hun selv frivillig etter meg, etter å ha tenkt seg om litt.

Ved middagsbordet hadde vi at hun rev av seg smekken og nektet å smake på maten og bare ville ned, og hylgråt så ikke vi voksne fikk spist. I starten tok vi kampen med å ta på smekken igjen tusen ganger - men igjen hun gir seg aldri, så kamp er ingen god løsning.
Der har vi gjort det morsommere ved bordet, hun får ha leker, og hun får også gå ned når hun vil, da kommer hun ofte opp på fanget eller klatrer opp på en voksenstol og spiser videre der... Så i denne situasjonen har vi egentlig gitt henne viljen sin, og hun svart med å bli greiere ved bordet, for hun sitter lenger før hun vil ned, og hun søker tilbake til bordet selv.
Å ta med seg maten vekk fra bordet ville hun ikke fått lov til.

Så har vi når hun står ved skapet og hyler etter kjeks. Vi sier nei, forklarer hvorfor hun ikke får akkurat da, og sier nei flere ganger.
Hun blir stående og hyle ved skapet, du kan sette deg ned og lese en bok og hun hyler fremdeles.
Der har det blitt at vi "sjekker innom" med jevne mellomrom og hører om hun er villig til å la seg avlede, og før eller senere blir hun jo det.
Hun får ikke det hun hyler etter da.

Så har vi de gangene hvor jeg ser at hun er i ferd med "gå i lås" og jeg bøyer meg og plukker henne opp og koser med henne, og kjenner at frustrasjonen hennes bare slipper tak og vi finner en eller annen løsning på problemet.
Det er en veldig god følelse å averge konflikter egentlig, og det er det som er så dumt med råd utenfra som går på å være strengest mulig, det blir alltid kamp som får frem det verste i både foreldre og barn da.
Det samme gjelder for andre forhold her i livet, det er ikke alltid det å stå på sitt blir noen god løsning.
(Burde være flinkere med mannen ;) )

Jeg er nok en ganske mild mamma, spent på om vi får en "bortskjemt drittunge" eller ei... :)

Dette hjalp nok ikke noe på dine problemsituasjoner men @Helianthus

Gleder meg til å lære mer om oppdragelse etterhvert, det er jo ikke som om man har noe valg. :P

  • Like 8

Share this post


Link to post
Share on other sites

OK, men hele poenget mitt er at jeg ikke vil true. Vi vil rett og slett ikke ha et forhold til ungene hvor vi voksne sier "nå må dere gjøre sånn, ellers skjer dette". Dette handler ikke om å være konsekvent eller ei, jeg vil ikke true eller tvinge. Jeg synes selvsagt det er fornuftig å fortelle hva vi har tenkt til å gjøre og hvordan vi ønsker at det skal bli, men jeg vil ikke komme med noen konsekvens dersom det ikke går som planlagt. Der er mannen og jeg 100% enige, problemet er at vi mangler verktøyene :)

@raksha ?

Uhm, lurer du på hva jeg mener? I såfall må jeg tenke litt til, for jeg ser hva du mener men er ikke sikker på hvordan jeg ville løst det selv. Konsekvenser er mer min greie.

Share this post


Link to post
Share on other sites

men @Helianthus. Alt her i livet har konsekvenser. Skal ungene vokse opp uten konsekvenser får de det vanskelig i den virkelige verden.

Om dere skal til tusenfryd, og du har sakt på forhånd i bilen at om dere krangler i bilen så snur vi så er det ikke å true, det er å fortelle om en konsekvens. Da har barna et valg.

Du har et poeng i det du skriver her. Hadde episoden over skjedd på vei til Tusenfryd så hadde vi garantert snudd, fordi alle ble i dårlig humør og minst to ikke lenger hadde klart å "kose oss" på Tusenfryd. Så det kunne ha blitt en naturlig konsekvens av kranglingen. Men i dette tilfellet med IKEA hadde ungene bare blitt glade for å snu altså .. så det hadde vært helt feil konsekvens å dra hjem ;)

Men å lage hevngjerrige konsekvenser, som vi faktisk hadde måttet dersom vi skulle ha truet dem til fred i bilen, a la "hvis dere ikke slutter å krangle så blir det ikke noe lørdagsgodt" eller boklesing, det etter min mening en dårlig løsning. Selv om det kanskje gir noen kortsiktige løsninger så kommer det til å gjøre skade på forholdet til ungene på sikt.

Så, ja, livet handler om konsekvenser, men ikke nødvendigvis trusler.

Edit: Når jeg tenker meg om så er jeg ikke sikker på om at å snu på vei til Tusenfryd hadde vært den rette reaksjonen. Sannsynligvis hadde det vært en beslutning foretatt i affekt og hevn, og ikke fordi ungen ville lært så mye av det.

  • Like 4

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du har et poeng i det du skriver her. Hadde episoden over skjedd på vei til Tusenfryd så hadde vi garantert snudd, fordi alle ble i dårlig humør og minst to ikke lenger hadde klart å "kose oss" på Tusenfryd. Så det kunne ha blitt en naturlig konsekvens av kranglingen. Men i dette tilfellet med IKEA hadde ungene bare blitt glade for å snu altså .. så det hadde vært helt feil konsekvens å dra hjem ;)

Men å lage hevngjerrige konsekvenser, som vi faktisk hadde måttet dersom vi skulle ha truet dem til fred i bilen, a la "hvis dere ikke slutter å krangle så blir det ikke noe lørdagsgodt" eller boklesing, det etter min mening en dårlig løsning. Selv om det kanskje gir noen kortsiktige løsninger så kommer det til å gjøre skade på forholdet til ungene på sikt.

Så, ja, livet handler om konsekvenser, men ikke nødvendigvis trusler.

Men det er jo ikke for å være slem du gjør det, men for å skape tillitt (når mamma sier noe så mener hun det og står for det) og lage rammer.

Om ingenting får konsekvenser så er det vel det som skaper problemer på lang sikt, ikke omvent. Tenker jeg. Så må man som Marie sier, velge sine "kamper". Om du er konsekvent på at krangling fører til uteblivelse av løragsgodt så slutter de nok med det.

På samme måte som om vi slutter å går på jobb så mister vi jobben.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er ikke hevngjerrig å fjerne goder når ganske store unger oppfører seg dårlig. Ungene dine er så store at du kan lage avtaler med dem. De oppførte seg dårlig og dermed fikk de godis i bilen fordi du ville ha fred. I min verden er det å kjøpe seg god oppførsel og det er heller ikke bra for forholdet på lang sikt.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Første som slår meg er jo avledning der og da, sette i gang en lek, gi dem oppgaver i forskjellige varianter som de liker ol. for å distrahere dem fra kranglingen. Holde dem aktivisert. Selvsagt aller helst før det blir krangling utav det, være i forkant.

Eventuelt så er det jo å lage en plan før man drar. Lage en konkret avtale med barna om at dette gjør vi, fordi... Slik og sånn, når vi kommer frem så skjer det og det (legge inn en tur i ballbingen om de har det på ikea, eller kafeen for noe ekstra godt) så skal det og det skje. Der går det selvsagt ann å legge inn en "Hvis dere er ekstra greie i bilen så kan dere få en ting/is/sjokolade/kakao whatever" hver. Noe som de faktisk ser på som en belønning, se på det som motivasjon til å gjennomføre noe de ikke vil, heller enn å bestikke dem til å samarbeide. Og også her gi dem konkrete oppgaver både underveis ( for bilturer ER kjedelig, spesielt om det er bilturer til noe man ikke akkurat gleder seg til i utgangspunktet) og når dere kommer frem, og ikke glem turen hjem! Da kan det fort holde å minne dem på at dere faktisk har en avtale og dette ble dere enige om alle sammen, om det skulle skli ut litt.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du har et poeng i det du skriver her. Hadde episoden over skjedd på vei til Tusenfryd så hadde vi garantert snudd, fordi alle ble i dårlig humør og minst to ikke lenger hadde klart å "kose oss" på Tusenfryd. Så det kunne ha blitt en naturlig konsekvens av kranglingen. Men i dette tilfellet med IKEA hadde ungene bare blitt glade for å snu altså .. så det hadde vært helt feil konsekvens å dra hjem ;)

Men å lage hevngjerrige konsekvenser, som vi faktisk hadde måttet dersom vi skulle ha truet dem til fred i bilen, a la "hvis dere ikke slutter å krangle så blir det ikke noe lørdagsgodt" eller boklesing, det etter min mening en dårlig løsning. Selv om det kanskje gir noen kortsiktige løsninger så kommer det til å gjøre skade på forholdet til ungene på sikt.

Så, ja, livet handler om konsekvenser, men ikke nødvendigvis trusler.

Jeg kjenner jeg er grunnleggende uenig...

Ungen min hadde blitt uspiselig uten konsekvenser, såpass kjenner jeg han.

Jeg regner med det er utrolig få foreldre som er hevngjerrig i konsekvensene sine, jeg vet at for meg føles det ofte verre enn for guttungen selv om jeg vet at han trenger å vite at mamma faktisk mener alvor.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan konsekvenser skal ødelegge samarbeid. Uklare spilleregler ødelegger samarbeid.

A har fått konsekvenser fra han var gammel nok til å forstå de, og han er tildels slitsomt opptatt av å gjøre absolutt alt sammen med meg. Jeg får ikke lage mat alene en gang og jeg fikk kjeft fordi jeg ryddet soverommet mitt uten han..

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du har et poeng i det du skriver her. Hadde episoden over skjedd på vei til Tusenfryd så hadde vi garantert snudd, fordi alle ble i dårlig humør og minst to ikke lenger hadde klart å "kose oss" på Tusenfryd. Så det kunne ha blitt en naturlig konsekvens av kranglingen. Men i dette tilfellet med IKEA hadde ungene bare blitt glade for å snu altså .. så det hadde vært helt feil konsekvens å dra hjem ;)

Men å lage hevngjerrige konsekvenser, som vi faktisk hadde måttet dersom vi skulle ha truet dem til fred i bilen, a la "hvis dere ikke slutter å krangle så blir det ikke noe lørdagsgodt" eller boklesing, det etter min mening en dårlig løsning. Selv om det kanskje gir noen kortsiktige løsninger så kommer det til å gjøre skade på forholdet til ungene på sikt.

Så, ja, livet handler om konsekvenser, men ikke nødvendigvis trusler.

Edit: Når jeg tenker meg om så er jeg ikke sikker på om at å snu på vei til Tusenfryd hadde vært den rette reaksjonen. Sannsynligvis hadde det vært en beslutning foretatt i affekt og hevn, og ikke fordi ungen ville lært så mye av det.

Hvis dere snur fordi dere har fortalt det på forhånd at dette er konsekvensen, så hadde det faktisk ikke vært gjort i affekt. Da har dere vist at dere mener det samme når dere er blid og sint. En god lærdom for ungene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gråtass

Jeg vokste opp på 70 tallet med fri barneoppdragelse, da var det aldri trusler, kun opplyste konsekvenser ( i sterk motsetning til hva mange tror). Jeg har tro på dialog og forebygging, da må det komme konsekvenser av å ikke følge spillereglene. Forøvrig har barna her i huset fra tidlig alder lært ved hjelp av konsekvenser og dialog. Når barnet begynte å mase i butikken, kjørte vi full ignorering, betalte og gikk til bilen. Da var det bare å vente til ungen kom diltende..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg syntes heller ikke det er hevngjerrig å snu på vei til Tusenfryd når man på forhånd har forklart tydelig hva som skjer om det krangles i bilen eller på annen måte er uakseptabel oppførsel. Da hadde det i mine øyne vært mer feil å IKKE gjennomføre da barna blir usikre på hvor grensene går og når det de gjør får avtalte konsekvenser og når det ikke får det.

Share this post


Link to post
Share on other sites

 

Greia er at ungene våre hater å shoppe, og vi unngår i den grad vi klarer å ta dem med på shopping. Problemet er at vi ikke har barnevakt og i helgen skulle vi se på noe på IKEA slik at begge vi voksne måtte være med. Da måtte nødvendigvis ungene også være med. Om vi hadde snudd 100 meter fra IKEA hadde ungene blitt glade.. så det hadde ikke vært noen bra konsekvens.

 

@Krutsi .. jeg antar at du flåser, men ja, vi ba dem om å slutte.

Nei, jeg flåser faktisk ikke.. Jeg har sett min del av "pedagogiske" foreldre som skal diskutere, vurdere og snakke sammen med barna om alt istedenfor å bare be de kutt ut og så stoppe det der.. Derfor spurte jeg..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ingen konkrete råd, men vi har litt konflikter vi og som jeg kan tankespinne litt rundt.

[..]

Så har vi de gangene hvor jeg ser at hun er i ferd med "gå i lås" og jeg bøyer meg og plukker henne opp og koser med henne, og kjenner at frustrasjonen hennes bare slipper tak og vi finner en eller annen løsning på problemet.

Det er en veldig god følelse å averge konflikter egentlig, og det er det som er så dumt med råd utenfra som går på å være strengest mulig, det blir alltid kamp som får frem det verste i både foreldre og barn da.

Det samme gjelder for andre forhold her i livet, det er ikke alltid det å stå på sitt blir noen god løsning.

(Burde være flinkere med mannen ;) )

Jeg er nok en ganske mild mamma, spent på om vi får en "bortskjemt drittunge" eller ei... :)

Dette hjalp nok ikke noe på dine problemsituasjoner men @Helianthus

Gleder meg til å lære mer om oppdragelse etterhvert, det er jo ikke som om man har noe valg. :P

Nydelig svart og nydelige løsninger! Jeg kan garantere deg at hun kommer til å bade frivillig og ikke trenge lekene mens hun spiser når hun blir voksen :D Og hun kommer ikke til å bli noen bortskjemt drittunge :) Hvis slik smidig oppdragelse skal føre til ulemper for barna så måtte det være at de ikke lærer å bruke vilje for å oppnå ting de vil, men det kommer de til å lære ute i verden.

Vi har gjort og forsøker å gjøre mye av det samme som du beskriver. Problemet er at ungene hele tiden endrer seg, og at livet er litt mer stressende med to enn det var med én. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer med én også, bare at det var enklere med én :)

Jeg spurte nettopp mannen hva hans syns vi burde gjort annerledes .. han foreslo følgende; sette den ene ungen i hundeburet når de ble for ille, eller rett og slett alltid ha med en yukkapalme mellom dem, som en naturlig skillevegg som de skulle passe på at ikke ble ødelagt på vei hjem :teehe:

Uhm, lurer du på hva jeg mener? I såfall må jeg tenke litt til, for jeg ser hva du mener men er ikke sikker på hvordan jeg ville løst det selv. Konsekvenser er mer min greie.

Hehe .. du er jo pedagog, så jeg tenkte du kanskje hadde noen tips til lektyre :)

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Var en gang vitne til to barn som hadde veldig fjåsete og utagerende oppførsel (som skyldtes bakenforliggende problemer).
Det ene var vanligvis et stille og "usynlig" barn. De fikk beskjed om at hvis de ikke skjerpet seg så fikk de ikke kake i en bursdagsfeiring senere på dagen. Barna klarte ikke å skjerpe seg og konsekvensen ble gjennomført. Den voksne som hadde sagt det følte ikke at hn kunne trekke seg, enda alle hadde en vond følelse da de to barna måtte sitte i gangen mens alle de andre koste seg med bursdagsfeiring. Det hele endte egentlig opp med å bli veldig vondt, da barna som hadde det litt vanskelig i utgangspunktet bare fikk det verre.

Det er vel noe som kan være problemet med å alltid måtte gjennomføre konsekvenser? De kan jo ha vært feil i utgangspunktet, men innen man som voksen rekker å forstå det, så er det for sent og alle har tapt på det.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nydelig svart og nydelige løsninger! Jeg kan garantere deg at hun kommer til å bade frivillig og ikke trenge lekene mens hun spiser når hun blir voksen :D Og hun kommer ikke til å bli noen bortskjemt drittunge :) Hvis slik smidig oppdragelse skal føre til ulemper for barna så måtte det være at de ikke lærer å bruke vilje for å oppnå ting de vil, men det kommer de til å lære ute i verden.

Vi har gjort og forsøker å gjøre mye av det samme som du beskriver. Problemet er at ungene hele tiden endrer seg, og at livet er litt mer stressende med to enn det var med én. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer med én også, bare at det var enklere med én :)

Jeg spurte nettopp mannen hva hans syns vi burde gjort annerledes .. han foreslo følgende; sette den ene ungen i hundeburet når de ble for ille, eller rett og slett alltid ha med en yukkapalme mellom dem, som en naturlig skillevegg som de skulle passe på at ikke ble ødelagt på vei hjem :teehe:

Hehe .. du er jo pedagog, så jeg tenkte du kanskje hadde noen tips til lektyre :)

Har ikke noen gode lektyreforslag, men svarte hva jeg tenker litt lenger opp her :)

@Marie : de situasjonene der kunne vært her i huset med samme løsninger. :lol: Spesielt matbordet.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har ikke noen gode lektyreforslag, men svarte hva jeg tenker litt lenger opp her :)

@Marie : de situasjonene der kunne vært her i huset med samme løsninger. :lol: Spesielt matbordet.

Jeg fant en selv: http://www.barnehage.no/no/Nyheter/2014/Januar2/Barneoppdragelse-uten-kjeft-Ja-takk/ :)

Og jeg likte svaret ditt lenger opp. På samme måte som jeg liker @Marie sin innstilling, liker jeg din også. Dere setter ikke hardt mot hardt, tenker ikke på å vinne kamper eller at det er noen krise å være litt smidig. Det er veldig synd dere ikke har barn i samme alder som meg, men jeg synes allikevel innspillene deres er givende, bare så det er sagt!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg fant en selv: http://www.barnehage.no/no/Nyheter/2014/Januar2/Barneoppdragelse-uten-kjeft-Ja-takk/ :)

Og jeg likte svaret ditt lenger opp. På samme måte som jeg liker @Marie sin innstilling, liker jeg din også. Dere setter ikke hardt mot hardt, tenker ikke på å vinne kamper eller at det er noen krise å være litt smidig. Det er veldig synd dere ikke har barn i samme alder som meg, men jeg synes allikevel innspillene deres er givende, bare så det er sagt!

Men det handler jo ikke om å vinne eller tape, det handler om å lære barn om konsekvenser. At man ikke oppnår ting ved å oppføre seg drittalt. Og det er en vesentlig forskjell på 2-3 åringer og 6-7 åringer når det kommer til forståelse.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jesper Juul har to bøker jeg liker i alle fall. "Ditt kompetente barn" og en som heter "tid for familien" tror jeg. De er fine. :)

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg fant en selv: http://www.barnehage.no/no/Nyheter/2014/Januar2/Barneoppdragelse-uten-kjeft-Ja-takk/ :)

Og jeg likte svaret ditt lenger opp. På samme måte som jeg liker @Marie sin innstilling, liker jeg din også. Dere setter ikke hardt mot hardt, tenker ikke på å vinne kamper eller at det er noen krise å være litt smidig. Det er veldig synd dere ikke har barn i samme alder som meg, men jeg synes allikevel innspillene deres er givende, bare så det er sagt!

Vi har veldig lite kriger her enda, lillemor er stort sett veldig enkel å ha med å gjøre og vi gidder ikke krangle om det ikke er farlig for henne på noe vis, og ikke minst, hun er stort sett veldig enkel å avlede (bortsett fra i bil, vi hater bilturer som tar mer enn en time :aww: ). Blir spennende å se om/når vi må endre taktikk. Foreløpig funker det for oss og vårt barn hvertfall.

Den artikkelen skal jeg inn og lese nuh!

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Var en gang vitne til to barn som hadde veldig fjåsete og utagerende oppførsel (som skyldtes bakenforliggende problemer).

Det ene var vanligvis et stille og "usynlig" barn. De fikk beskjed om at hvis de ikke skjerpet seg så fikk de ikke kake i en bursdagsfeiring senere på dagen. Barna klarte ikke å skjerpe seg og konsekvensen ble gjennomført. Den voksne som hadde sagt det følte ikke at hn kunne trekke seg, enda alle hadde en vond følelse da de to barna måtte sitte i gangen mens alle de andre koste seg med bursdagsfeiring. Det hele endte egentlig opp med å bli veldig vondt, da barna som hadde det litt vanskelig i utgangspunktet bare fikk det verre.

Det er vel noe som kan være problemet med å alltid måtte gjennomføre konsekvenser? De kan jo ha vært feil i utgangspunktet, men innen man som voksen rekker å forstå det, så er det for sent og alle har tapt på det.

Man må ikke alltid gjennomføre konsekvenser.

Jeg har sjekkliste for mine konsekvenser:

De må være gjennomførbare.

De må være gjennomførbare innen et kort tidsrom ( maks 10 min)

De skal ikke være "krenkende" ( vidt begrep, men det skal ikke være noe som setter barnet i forlegenhet ).

De skal være varslet og avtalt i god tid.

Jeg unngår å komme med advarsler om konsekvenser hvis jeg ikke er forberedt på situasjonen.

Jeg og kidden hadde feks en klar avtale på at neste gang han truet med å banke meg så kom det en konsekvens. Den var gjennomtenkt og gjennomførbar 5 min etterpå.

Noen ganger blir man også som voksen litt for sint og litt for rask på avtrekkeren og kan komme med lite gjennomtenkte advarsler. Fordelen ved at ungen faktisk har tiltro på at du evner å gjennomføre da er at man stort sett slipper å gjennomføre det.

Også er det også lov for voksne å ombestemme seg eller å si " jeg har tenkt litt, det var kanskje litt for strengt av meg, du kan velge om du vil gi meg en klem eller å si unnskyld og så glemmer vi det. Bare lov meg at du ikke skal gjøre det igjen".

Man MÅ ikke være 100% konsekvent til enhver tid, det ville bare vært dumt.

Jeg tror det er viktig å være fleksibel, se barnet og å kunne si unnskyld selv.

Jeg er ikke en autoritær omsorgsperson, selv om jeg synes det er viktig at ungen min faktisk vet hvor han har mamma og hvilke regler som gjelder.

Jeg tror unger har godt av den tryggheten.

  • Like 9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



×