Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Bonzo og Sari er begravd side om side, på mine foreldres gård. På et sted de elsket å løpe, og med nydelig utsikt over vannet. Jeg går av og til dit med Rina, og nyter å se henne løpe og kose seg der, slik de to andre gjorde. Sari ble lagt på saueskinnet sitt og begravd med favorittleken sin, en apekatt, og pipedyret min søster prøvde å kalle henne inn med da ulykken skjedden :cry:

Saris lekekasse står fremdeles ganske urørt, jeg får meg ikke helt til å kaste lekene hennes, Rina har fått de som var hele. Resten får ligge i kassen inntil videre.

Rina har også arvet Saris halsbånd og kobbel.

Det eneste spesielle jeg har fått, er et smykke i glass, med Saris hode brent inn i glasset. Det fikk jeg av oppdretteren hennes, som minne og takk for at Sari fikk komme til meg :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hunden borte når den dør, det øyeblikket når øynene er døde og de ikke puster lenger, da er sjela borte, og bare skallet som er igjen, så jeg hedrer mine ved å minnes de og ha bilder av de.

2 er levert til felles kremering, 1 er levert inn til et forskningsprosjekt på NVH. For meg føltes det meningsfullt at han kanskje kan være med på å oppklare en gåte, men jeg ønsker jo også at min kropp "gjenbrukes" når jeg er død, enten pga organdonasjon (hvilket jeg tviler på, i og med at jeg stapper kroppen full av gift), eller til medisinske studier (ja, jeg har snakket med mine nærmeste om det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenlevende hunder får arve bånd og annet utstyr, bare bra at tingene blir brukt og ikke kastet.Tar separat kremering uten urne. Asken blir strødd på steder akkurat den hunden elsket å oppholde seg - med badeglade labradorer blir den helst strødd på et vann. Ellers ingen lys, urner i bokhyllen eller andre minneopplegg, bare minner og bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik var så spesiell for meg at etter hans bortgang gjorde jeg flere ting. Jeg har navnebrikken + klipset som hørte til båndet i nøkkelringen min. Jeg ga bort selen og skjerfet hans til tispa han digget mest av alle. Og så har jeg minnetatovering der det står Ulrik, fødselsdato og dødsdato. Jeg skal også tatovere hodet hans på samme arm som minnetatoveringen er. men det krever litt mer av meg, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det! Han var det viktigste i livet mitt, den som holdt meg gående, lærte meg ting og var bare fantastisk! Jeg er sikker på vi delte sjel! Så når han dro så var det som om en del av meg dro også.

Asken har jeg også, men jeg vet da søren hva jeg skal gjøre med den :cry: Planen var å spre den, men jeg klarte det ikke! Nå har det snart gått to år, og enda får jeg meg ikke til å gjøre noe som helst med asken. Ingenting føles riktig liksom... Har ikke et bilde eller noe oppe av han heller, men minnebok er i boks og på vei til butikken! 26 sider med bilder av skjønningen!

men min måte å hedre han på er vel rett og slett å huske han! Jeg tenker på han hele tiden, ser på bilder av han med jevne mellomrom og snakker masse om han!

Mjæh, ble rotete dette! Jeg kjenner jeg tåler dårlig å snakke om han fremdeles... Savner verdens fineste edelsten :cry:

Med fremtidige hunder håper jeg at det vil føles mer naturlig å kanskje sende kroppen til NVH, det hadde vært fantastisk at dyrene mine kunne kommet til "nytte" enda mer etter sin bortgang. Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare det... Men jeg tror aldri det vil bli så ekstremt som med Ulrik! Det vil nok bli mer naturlig sorg, der minnet av dem er nok, og evt ta vare på en av tingene dems!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hedret den siste hunden jeg måtte avlive ved å donere henne til NVH og med alle de gode minnene jeg har med henne,vi har masse bilder, vi snakker masse om henne og ler godt av alt det rare hu gjorde og alle særegenhetene hu hadde.

Noe utstopping hadde absolutt ikke vært aktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst levere de til NVH for jeg vil at man skal lære mest mulig. Går ikke det så får veterinæren gjøre hva den vil egentlig.

For meg er en død hund en død hund, halsbånd går i gjennbruk og det er vel bare de med navn på som ikke det kommer til å bli gjort med. Bilder er i albumene og bilder som alt er på veggen får bli der.

Som 2ne så er jeg også donor og jeg håper hundene mine kan gjøre den samme nytten for videre forskning og utdannelse. Død er død, når glimte i øyet er borte er også sjelen det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilder og minner er nok. Da vår BC blanding ble avlivet for masse år siden, beholdt jeg halsbåndet hun brukte som valp. Har det fortsatt i en eske et sted. Når Bella en dag dør, er bilder og minner nok i massevis. Blir nok også å ta vare på litt utstyr. Resten blir gitt bort, eventuelt tatt vare på til jeg får bruk for det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskning / kremering om jeg ikke har hage som er passende sted å grave ned da.. Er litt sånn tradisjon ifra barndommen tror jeg.. Det med å begrave kjæledyra i hagen sin.. men er ikke sikker på om jeg hadde klart det nå egentlig når jeg tenker meg om..

Nej.. heller nok litt mot forskning - er som flere andre har nevnt også donor selv (om de finner noe de kan bruke..*host-harrk*... :| ) og syntes det er godt å kunne evt bidra til forskning/hjelp til andre om uhellet skulle være ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige familiehunden ble kremert separert, slik at vi fikk urne til å grave ned i hagen. Jeg har tatt vare på halsbåndet og bilder som jeg titter på innimellom.

Chica som er min første egne hund, som har vært både stor glede og trøst for meg, vil nok alltid ha en stor, spesiell plass i hjertet mitt. Derav eget fotoalbum, bilder på veggen, ta vare på litt av utstyreet hennes og kremering med urne. Jeg har lenge tenkt på å tatovere Chica på skulderen, så det vil jo vært et godt minne for henne, føler jeg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å tenke på dette engang uten å bli litt gråtkvalt. Jeg elsker Aiko høyere enn himmelen, nærmest litt usunt til tider, og merker at dersom jeg skulle hatt henne med meg hjem etter at hun hadde blitt avliva, så hadde jeg aldri klart å slippe henne.

Jeg kommer til å donere henne til forskning, fordi hun har en spesiell misdannelse i skjelettet som det ikke er noen som har sett før. Hun har fire halsbånd som er bare hennes (2 x Aiko, Trollbolla, Shiba Kengu) som jeg tviler på at noen kan få bruke på nytt. Det finnes bare en trollbolle, men kanskje det dukker opp en Aiko til i mitt oppdrett om noen år, dersom det dukker opp en liten rød fare med stjerne og bless...

Hun er en meget fotografert hund, og jeg har både henne og Imouto flere steder på veggen hjemme. De bildene ville jeg nok passa veldig godt på.

Og nå gråter jeg, for jeg veit ikke hvor lenge hun får bli hos meg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dere klar over at døde dyr må graves ned flere meter under jorden? Det er ikke slik at man kan grave ned kjæledyrene sine i hagen etter eget forgodtbefinnende. For de som gidder, kan man sikkert finne reglene om dette på mattilsynet sine sider. På den annen side, er det jo litt problematisk å følge opp et slikt regelverk og personlig bryr jeg meg lite om hva folk gjør :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...