Orca

Medlemmer
  • Innholdsteller

    807
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Om Orca

  • Rang
    Husvarm
  • Bursdag 07/15/1990

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Oslo
  • Interesser
    Lydighet, triks osv
  • Hunderase
    Cockermix og field spaniel
  • Mine dyr
    Verdens beste Dixie (cockerblanding) 13 år og lille Lotta (field spaniel) <3

Nylige profilbesøk

5,318 profilvisninger
  1. Så utrolig nydelige begge to <3 Så flink du har vært! Lotta er over et år og jeg har enda ikke lært henne å holde en apport... Løpe og hente kan hun, men ikke holde ting på kommando Blir spennende å følge dere!
  2. Ja gemytt har jeg inntrykk av er et problem på en del, at usikkerhet er utbredt. Mer utbredt enn jeg trodde før jeg fikk rasen. Før trodde jeg det var en og annen som var litt usikker, men har inntrykk av at det er utbredt. Hvor utbredt aner jeg ikke, jeg kjenner ikke så veldig mange. Type skeptisk til fremmede. Men har aldri opplevd eller hørt om noen som har knurret før! De jeg har hørt om er sånn som trekker seg unna og ikke vil la seg håndtere, aggresjon skal ikke være så vanlig. Det er jo ikke bra. Er til nå kjempefornøyd med Lotta, så er overbevist om at en field uten issues er en fantastisk rase. Men det er jo såklart noe en skal være obs på. Det er nok lettere å få tak i en god springer enn en field. Jeg tok en sjanse der, jeg hadde falt sånn pladask for rasen. De fleste jeg kjenner er trivelige og herlige hunder. Håper Lotta ikke får noen usikkerhetstendenser. Man vel vel sikkert ikke før de er ordentlig voksne?
  3. Lille Lotta er verdens fineste lille sjokoladeklump. Nå har hun hatt sin første løpetid, uten komplikasjoner. Mulig antydning til innbilt med veldig forstørrede patter, aldri merket sånn på Dixie før. Ellers er hun bare seg selv og er en liten koseklump I november ble hun stilt på Dogs4all. Det var gøy, var mange fielder den dagen! 14 stykker! Så det var gøy. Selve premieringen til Lotta ble Very Good. Fornøyd med det, viktigste var at hun oppførte seg helt eksemplarisk i ringen! Ikke noe tøys og tull, og syntes det var helt ok å bli kjent på av dommeren. Det er ikke ukjent at en del fielder trekker seg unna dommeren, så jeg er fornøyd med at Lotta ikke har vist noe slike tendenser enda. Og hun sto pent og rolig Ellers har vi en nabo med en gutt på 3 år, som har vært så hyggelig å bli med på tur med meg, Dixie og Lotta, så Lotta kunne få litt mer tid sammen med et barn. Det gikk over all forventning! Hun ble snart mer komfortabel og turde å lukte og gå bort til han. Det er tydelig at hun er ekstremt nysgjerrig å han Han var også heldigvis en helt perfekt unge å trene med, fordi han er godt vandt med hund, siden de har en selv. Så han ignorerer stortsett Lotta og bryr seg ikke mye om henne, og står helt i ro uten å være rar om Lotta kommer for å snuse Traff han i bakgården en uke senere, og da logret Lotta med hele seg og trakk mot han!! Det er fremskritt! Hun gikk helt bort til han og luktet! Han brydde seg ikke, Lotta begynte så å gå i lekestilling og bjeffe på han. Jeg mistenker at hun syns han er svært spennende og vil leke med han. At det er litt sånn skrekkblandet fryd. Håper vi kan fortsette å gå litt turer sammen. Uansett syns jeg dette viser at Lotta i hovedsak er kjempenysgjerrig, og at det absolutt er mulig å jobbes videre med. Elllers begynner fri ved fot å komme på plass så smått. Er veldig treg så har hoppet over hele utgangsstillingen da, det må jeg gjøre noe med Har trent bakpartskontroll med kassemetoden, men usikker på hvordan jeg skal få inn en fin og rett sitt. Har heldigvis læreboka å slå opp i Skal bare bli ferdig med eksamen så er det full fokus! To av dem vi gikk kurs med har allerede tatt bronsemerket, og de er bare valper, kjempeimponerende! Og det var veldig inspirerende, ga meg litt motivasjon til å oppnå det samme med Lotta innen ikke altfor lang tid Vi er langt unna bronsemerket enda Men det er jo bare å trene! Det vil være målet i løpet av vinteren/våren Får nok mer motivasjon når jeg får trent mer i en klubb. Har ca bestemt meg for å bli medlem i Stovner, var på besøk i hallen dems og fikk veldig godt inntrykk. Ellers har jeg arrangert en til tur med spanielfolk. Vi gikk tur fra Maridalen til Øyungen og grillet pølser og marshmellows Av hunder var det 4 cockere (en jakt og 3 vanlige), en welsh, en jaktspringer, og to fielder med Lotta Utrolig hyggelig! Litt bilder fra turen: Og idag fikk jeg vite at Lotta har HD-A og AD-0! Kjempeglad
  4. Nydelige bilder! Så fin Di var i den klippen! Puddelklipp uten dult, akkurat sånn jeg synes er fint! Føler småpudler får litt mindre dvergpreg når de får ha bittelitt bart. Portisen derimot kunne godt fått seg en snuteklipp Hehe søt uansett da! Fin i brun!
  5. Hadde ikke noen spesielle mål for 2017 annet enn å gå lydighetskurs med Lotta og stille henne ut noen ganger. Kanskje fint å sette seg noen mål for 2018. Dixie: Fortsette å strekke oss så langt vi kan for å gi henne en videre fin alderdom. Håper vi klarer fortsette tilrettelegge for separasjonsangsten. Holde tannhelsen hennes vedlike. Lotta: Her må det jo bli litt flere mål. - Jobbe videre med å gjøre henne komfortabel rundt barn - Kanskje cert på utstilling? Hvertfall noe mer enn Very Good. - Komme meg inn i et hyggelig og inkluderende hundemiljø å trene i, bli kjent med flere hyggelige hundefolk - Bronsemerket i lydighet - Starte klasse 1 i lydighet - Gå et nytt kurs, enten videre lydighet, eller prøve smeller, bruks, blodspor, agility eller freestyle - Ta MH kanskje? - Delta på et fieldtreff , i Norge eller Sverige - Bli flinkere til å trene organisert og effektivt, ikke bare stå og surre med de samme tingene hele tiden (på tide at hun lærer seg utgangsstilling nå altså, 1 år og 2 mnd Min feil da, jeg er så innmari treg på å lære inn nye ting - Kjøpe et fint halsbånd fra Twobarks - kanskje ta jaktanleggsprøven Litt vel mange mål kanskje, kanskje urealistisk å få til alle, men da har jeg hvertfall litt forskjellig å sikte oss inn mot. Meg selv: - Få en relevant jobb for utdanningen min (marinbiologi) - Bli flinkere økonomisk - Ta HPV-vaksinen dersom jeg ikke har fått gjort det før jul. - Det evige målet om å bli mer fysisk aktiv da, og spise sunt... - Dra på telttur -
  6. https://canis.no/forums/topic/dixie-1503558710-186/ Mitt første emne på Canis. Litt koselig å lese, for her åpenbarte det seg en helt ny verden for meg, idet jeg forsto at det ikke bare var voksne som kunne drive aktivt med hund. Da vi fikk Dixie hadde jeg store planer om agility og lydighet, men jeg trodde at det ville være mamma som måtte starte med henne i konkurranser, jeg ante ikke at det fantes noe hundemiljø for barn og ungdom. Like etter ble jeg kjent med at NKKU fantes, og var helt i hundre da jeg fant ut at de arrangerte sommerleir. Gode minner, og alt dette hadde stor betydning for meg, jeg hadde ikke så mange andre med denne felles hundeinteressen Nei nå ble det mye mimring her, beklager avsporing!
  7. Kanskje annerledes for oss som tilbragte mye av tida fra fjortiss til voksen der Det er tydelig at det ikke er en voksen person som har skrevet mine første innlegg for å si det sånn hehe
  8. Er litt fint på en måte. Manges utvikling innenfor hund er liksom dokumentert på Canisforumet. Kan lese innlegg av brukere jeg kjenner igjen, som feks stilte mange nybegynner spørsmål, og som idag er utrolig dyktige hundefolk Skal ikke skryte på meg å være utrolig dyktig, men jeg kan virkelig se min egen utvikling gjennom de ulike innleggene mine der. Helt fra da jeg nettopp hadde oppdaget klikkertrening og var som en frelst disippel, hvor klikkertrening var løsningen på alt, og da jeg oppdaget at det fantes andre ungdommer som var aktive med hund, til rasevalgstråder i senere år. Har ikke sjans til å lese gjennom alle innleggene der da det er 12 år tilbake i tid, så jeg aner ikke hva av det jeg kan stå for idag, men regner med det er de siste årene som er mest meg nå, selvom jeg har utviklet meg som hundemenneske etter at jeg gikk over til Sonen og Så, hvem tør å avsløre brukernavnet sitt på Canis? Mitt var distré. Innlegg ligger der fra da jeg var 14 år i 2004, artig men ltit flaut å lese
  9. Veldig rart å lese egne gamle poster ja. Jeg gremmes når jeg leser mine første poster der (2004), for jeg var 14 år og kunne jo ikke skrive skikkelig jo, og holdt jo ikke med 1 utropstegn eller spørsmålstegn Morsomt at alt enda ligger der. Og artig å lese rasevalgstrådene mine der, mange år før jeg endelig turde hoppe i det og kjøpe Lotta.
  10. Har noen navn jeg har tenkt mye på. Vera, Dråpe, Perle, Nala, Lerke, Lerka, Simre... Og om jeg noen gang får hannhund, står det mellom Tristan, Mandel, Arian, Tyrion.
  11. Dette er grunnen til at jeg så langt det lar seg gjøre, kommer til å unngå å la meg selv falle for noen som har eller ønsker seg katt. Som har hund også i grunnen. Det virker så innmari slitsomt og det ER vel en sjanse for at det ikke vil fungere? Ingen vil jo gi opp dyret sitt. Kanskje ikke så veldig hjelpsomt men... Nå er det ikke menignen å være så pessimistisk. Med de fleste går det nok fint med tiden. Det vil bare bli ganske styrete. Men har troa på at det vil løse seg om dere er tålmodige. La katten ha et fristed, gjerne et annet rom eller nok med hyller og steder å være i høyden. Har desverre ingen erfaring å komme med, forhåpentligvis har noen andre det. Lykke til
  12. Jeg pleier å gå innerst i Maridalen, ved Skar. Møter veldig sjelden folk der, selv på søndager. Pleier å gå litt opp til venstre fra parkeringsplassen, forbi et rødt hus og en bom og inn i skogen. Går som regel på småstier/i skauen framfor grusveien Har aldri gått veldig langt innover da, så usikker på hvordan det er om en tenker lange turer Ellers møter jeg og sjelden folk når jeg går i skogen ved Rikshospitalet, fra Sognsvannsveien (et stykke oppover veien er det en liten parkeringsplass på venstre side). Går først over et jorde, så opp inn til venstre opp i skogen, og etter et lite stykke langs en grussti kommer en lite synlig avstikker inn til høyre hvor jeg nesten aldri møter noen Er ikke langtur dette da, men helt grei for å ha hundene løpe løse uten å møte folk. Kan gjerne vise, og har veldig lyst til å hisle på kleinspitz
  13. Så skjønn! Velkommen hit, her er det mange dyktige hundefolk og mye å lære, og man kan spørre om alt mulig
  14. Jeg vet, jeg synes selv det er helt legitim grunn, men tanken er like fryktelig uansett. Hun har det så fint når hun er med mennesker, at det hadde føltes som verdens største svik å måtte la henne dø fordi vi ikke får det til lenger. Sett utenifra så er det jo en god avgjørelse og ikke noe en burde ha dårlig samvittighet for. Men når jeg ser på henne og tenker tanken får jeg verdens største klump i magen og tårene presser på, at jeg føler med hele meg at jeg vil gjøre alt i min makt for å holde ut, for å gi henne en så lykkelig og verdig alderdom så lenge vi virkelig får det til, om det så krever masse styr og ork. Det har hun fortjent og vil vil strekke oss så langt det går an. Hun er vårt lille problembarn, søsteren min og meg sin. Hun har vært med oss siden vi var barn. Hun har hjulpet meg så sykt mye psykisk opp gjennom årene og gitt så mye glede og stolthet. Hun har vært den forsonende hver gang jeg og søsteren min har kranglet, alltid fått oss til å smile og le. Så vi har virkelig en ekstrem tilknytning til henne. Hun er vår aller første hund, og vi har aldri vært gjennom en avlivning før. Så det ligger ekstremt langt inne. For oss er det uaktuelt nå, og ikke noe vi diskuterer i det hele tatt. Vi bare bytter på henne oss imellom fordi vi må. Hun er liksom så utrolig sprek for alderen, at det ville vært så innmari synd også å avlive henne nå. Hun er den sprekeste seniorhunden jeg noen gang har sett. 14 år, og hun traver fremdeles opp trappene, traver og gallopperer enda ute på tur, aldri noe stiv subbing. Når hun har så god helse som hun har, føler jeg liksom at hun må få nyte en så flott alderdom. Ingen hunder jeg har sett i hennes alder er så spreke. Og jeg er så stolt der hun tripper to meter foran meg på tur, med godt tempo. Ikke snakk om at hun har tenkt å gi seg enda. Og jeg vil så gjerne at hun skal leve så lenge hun er fysisk frisk. Selvom jeg vet at det er en legitim grunn til avlivning fordi det ikke går opp med livene våre, tror jeg at jeg kommer til å se tilbake på tiden med henne og være inderlig glad for at vi holdt ut så lenge. Det vil føles riktig. Og jeg er takknemlig for mamma og pappa og, som og har holdt ut, ødeleggelsene hjemme har vært store, og omplassering har vært et tilbakevendende tema gjennom store deler av oppveksten hennes de årene vi hadde henne da vi bodde hjemme.
  15. Advarsel, langt innlegg. Trenger ikke lese hele, hovedsaklig er det de 3 første avsnittene som er interessant, resten er om Dixie sin historie Etter å ha lest tråden om separasjonsangst som nylig ble lagt ut her, og om det er en enehundgreie, ble jeg overrasket over hvor mange her som har hund med separasjonsangst. Jeg har følt meg ganske alene om å ha hund som ikke kan være alene, og for meg og familien er dette et enormt problem. For meg er sep.angst noe som i grunnen gjør det umulig å ha hund - det er bare flaks og snille slektninger og samarbeid som gjør at vi enda kan ha Dixie. Og vi vet ikke hvor lenge vi får det til å gå rundt slik vi har det nå. Så jeg lurer på, hvordan lever du med en hund med separasjonsangst? Hjemmeværende? Har med hunden på jobb? Er den i bilen? Hva hvis den ikke kan etterletes i bil heller? Hvordan er det når du skal gjøre noe sosialt/annet som hunden ikke kan være med på? Når du skal på butikken? Trener du på det? Bruker du Clomicalm? Bor noen i nærheten av hverandre, så det er mulig å hjelpe hverandre av og til? For meg er det klart at Dixie lever på lånt tid. Vi strekker oss så langt vi kan fordi vi elsker henne og klarer å sjonglere det på et vis inntil videre. Hun er 14 år, så omplasering er uaktuelt. Men jeg vet med meg selv at hadde dette vært en unghund, så hadde jeg ikke maktet det. Det hadde muligens blitt omplassering da. Det som har gjort at vi har kunnet hatt Dixie er en kombinasjon av mye. Dixie fikk vi som omplasseringshund (6 mnd) og vi gjorde alt feil i starten. Gikk fra henne med en gang. Det ble mye ødeleggelser og styr og forsøk på å ha henne ulike steder i huset. Etterhvert gikk det seg til og hun kunne være rolig alene hjemme. Men det var tilbakefall med jevne mellomrom da hun prøvde å spise seg ut av gangen hun var i. Hele barndomshjemmet bærer preg av dette, med kloremerker og oppflisede dørkarmer nesten overalt. Nå var hun ikke slik alltid, men dette var av de tilbakefallene vi hadde. Vi hadde dessverre ikke kunnskap til å angripe problemet skikkelig. Hele livet har Dixie bare kunnet bli passet av folk som kan ha henne med seg hele tiden. Det har vært et problem. Noen ganger har hun vært på kennel da vi ikke hadde noe valg, noen ganger gikk det bra, ene gangen fikk vi høre at hun hadde måttet være med kenneldriveren på kontoret fordi hun aldri roet seg. Folk som har passet henne har bodd hos oss ofte, men også da har hun fått tilbakefall iblandt dersom de måtte dra noe sted. Jeg kunne ikke ha med meg Dixie da jeg flyttet for å studere pga angsten. Ene halvåret jeg ikke hadde noe obligatorisk på studiet prøvde jeg å trene henne opp, og kom ganske langt til jeg hadde tilbakefall og ga opp. Da jeg begynte på master flyttet jeg til Ås for å gå på NMBU, og da bodde vi i et stort kollektiv hvor det ofte var folk hjemme. Der klarte jeg faktisk ved hjelp av Clomicalm til å trene henne til å være alene 6-7 timer. Men jeg hadde god hjelp av venninnen jeg bodde med som hadde rom i andre enden av huset som kunne hente henne ut av rommet mitt når hun hadde vært så lenge alene som hun var klar for, mens jeg kunne dra på forelesning. Den hjelpen hadde jeg ikke da jeg flytttet til Oslo for å studere, da bodde jeg med ei som stortsett aldri var hjemme. Jeg klarte på et halvår å trene henne til å være alene 2-3 timer. Da brukte jeg Clomicalm i starten. Men så ble hun veldig syk og jeg tror det er pga Clomicalm, at hun ikke tålte det. Så da jeg neste halvår flyttet igjen, måtte jeg trene uten Clomicalm. Vi har ikke kommet i mål siden. Kom opp i 3 timer, før hun ved løpetid hadde tilbakefall. Har ikke trent henne opp til mer enn en halvtimes tid siden det. Jeg fikk Lotta like etter og da ble det fryktelig vanskelig. Grunnen til at jeg har kunnet hatt Dixie de siste 3 årene etter at både jeg og søster flyttet hjemmefra, har vært pga hjelp fra andre. Da jeg bodde i Ås fikk jeg hjelp av de jeg bodde med. Da jeg flyttet til Oslo, har jeg vært totalt avhengig av at mine fantastiske besteforeldre har kunnet hatt henne på dagtid mens jeg har vært på forelesninger. De har kontor i byen og er der hver dag og har med sin hund. De har passet Dixie hver gang vi har behøvd det. Så hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke kunnet studere i Oslo eller ha Dixie. Søsteren mi har hatt jobber hvor hun ikke kunne ha med hund. Ellers har jeg hatt mye hjelp av venner og bekjente om pass. Dixie har det siste halvåret bodd hos søsteren min, som har hatt henne med på jobb i varebilen etter at hun fikk ny jobb for et år siden. Dette er ikke optimalt fordi Dixie stresser og roer seg ikke i bil. Av og til er hun hos besteforeldrene mine enda. Og jeg har henne når jeg har fri. Som er ganske mye siden jeg ikke har så mye forelesninger dette semesteret, og kan til nøds ha henne med på jobb i dyrebutikken jeg jobber i. Men det er heller ikke optimalt da det er lite plass og hun kan bare ligge et sted der hun er fryktelig i veien (bak kassa), og hun stresser av og til her og. Søsteren min har sagt at hun synes det er vanskelig å ha henne fulltid og det skjnner jeg jo, jeg har syntes friheten uten Dixie det siste halvåret har vært deilig,d et skal jeg innrøme. Jeg har kjent på hvordan det er å ha en "normal" hund, som Lotta, som kan være alene uten problem. Planen etter jul er at vi skal ha Dixie annenhver uke. Så lenge det går... Jeg skal fortsette i dyrebutikken fulltid etter jul, men i og med at jeg er ferdig å studere søker jeg relevante jobber for utdanningen min. Og da er det slett ikke sikkert jeg får meg en jobb hvor hun kan være med. Det er så vondt, jeg frykter den dagen vi ikke lenger får det til å gå opp. Dixie er gammel, 14 år, men enda så sprek og livsglad. Jeg håper at den dagen hun må slippe, er det pga helsa og ikke angsten. Det ville vært et så fryktelig valg å ta, om det var at vi ikke klarte å sjonglere separasjonsangsten hennes mer. Jeg elsker henne og hun er hjertebarnet mitt, samtidig som jeg kjenner på en lettelse når jeg tenker på framtiden hvor hun ikke er med. Det er ganske trist å føle det sånn. Hun hadde vært verdens enkleste hund hvis det ikke var for den angsten.