simira

Så lenge hunden ikke er for tynn tenker jeg fint de kan gå to-tre dager uten mat. Begge våre var veldig småspiste i unghundalderen, men ingen av dem gikk så lenge uten mat eller spiste så lite at de ble tynne. Det jeg gjorde i perioder var å kutte mengden på måltidene. Anvisningene er jo bare forslag, og gjerne litt høyt (erfaringsmessig), så de kan godt få litt mindre enn det som står på pakken. Vet ikke om det er innbildning, men synes det virker som hundene spiser lettere når måltidet er mindre også. Jeg kutter glatt 20% av mengden, men kommer litt an på hvor mye vi trener også, mtp godbiter. En annen ting jeg har gjort i senere år er å bytte litt mellom fôrmerker. Det forutsetter at hunden tåler det, men har hatt to-tre merker og varianter som vi veksler mellom. I perioder får de Vom til et av to måltider. En periode fikk de Provit til et måltid om dagen. Og alltid minst et måltid tørrfôr, vanligvis Acana elle Robur.

Det første er definitivt det mest normale for valper og gårdshunder. Og jeg håper ikke innlegget mitt kan tolkes til at dere ikke skal la valpen sove på fanget eller ha nærkontakt, for det er superviktig! Men jeg for min del synes også det er ganske slitsomt med hunder som må ligge inntil/i nærheten for å sovne, alltid, det er ikke alltid det er praktisk. Selv om det er veldig koselig. 😍

Jeg sier ikke at man ikke skal tillate nærhet, men jeg synes ihvertfall at jeg ser en tydelig sammenheng mellom "klengete" hunder og separasjonsangst. MEN det betyr ikke at en hund som liker å ligge inntil mest mulig nødvendigvis har, eller vil få separasjongsangst, og det er nok vanskelig for en fersk hundeeier å vurdere. Det er bare at separasjonsangst nok er et av de verste problemene jeg kan tenke meg. Nærhet er selvfølgelig viktig for en valp, samtidig som at det kan bli slitsomt om valpen ikke lærer å sovne andre steder enn helt inntil noen (det har ikke nødvendigvis noe med separasjonsangst å gjøre, litt dårlig forklart av meg kanskje).

Ikke vær redd for å vekke ham med å reise dere opp eller gå forbi osv. Poenget med å "ikke vekke valpen som sover" er at man ikke skal mase på valpen for tur, lek osv. når den hviler, men la den slappe av når den trenger det. Når det er sagt skjønner jeg godt motviljen mot å vekke en valp som endelig sover. Og ja, det kan lønne seg å lære hunden å sove mer adskilt. Det kan by på litt utfordring hvis han allerede er litt avhengig. Jeg var ganske nøye (litt for mye) på at valpen ikke skulle få sove på fanget hele tiden, og har heldigvis en hund som helst ligger i nærheten, men ikke må ligge inntil. Litt avhengig av om tilknytningen er separasjonsangst eller bare sutring, så ville jeg prøvd både å flytte valpen ut av soverommet om natten, og øke alenetreningen. Om dagen kan dere kanskje prøve å være nøye på at han skal sove i egen seng/plass på dagtid (når han ellers normalt vil være alene), og få lov på fanget om ettermiddagen? Det kan bli tøft både for ham og dere, men dere må nok ta et standpunkt på hvor avhengig dere vil han skal være, og jobbe ut fra det. Separasjonsangst er noe man definitivt ikke vil ha, men samtidig er det tyngre å jobbe med en hund som er for selvstendig også.

Ikke helt uenig, men det er godt mulig at Merle har begrenset innvirkning på det om det ikke er hennes hund.

Jeg ville prøvd så langt som mulig å legge opp alenetreningen slik at valpen er med den trygge hunden, og at den med separasjonsangst er med ut. Siden dere allerede har en trygg sammen med den med angst så har det tydeligvis ikke hjulpet noe særlig.

Da er det nok klart at hd-røntging bør gjøres uansett, tenker jeg. Selv om hun ikke har vist tegn til problemer tidligere kan det være at det har bygget seg opp gradvis med forkalkninger med alderen, hun er jo godt voksen nå.

Jakt kan være litt forskjellige ting. Retrievere og spaniels er avlet for å jobbe sammen med og hjelpe fører, det er også en av grunnene til at de er lette å trene, det ligger i dem å samarbeide. Mens andre jakthunder skal jage mer selvstendig og er da ofte vanskeligere å ha løse når de IKKE skal jakte, for eksempel.

Jeg har ikke vært mye ute for det, men overholdt det ja. Folketom strand, f.eks. Det kan være gode grunner til skiltingen, om ikke alltid. Noen er bare kjipe og prøver å hindre folk med hund, kanskje pga. dårlig erfaring med teite hundeeiere som ikke respekterer hverken skilt eller båndtvang. Noen beitedyr kan også finne på å angripe trusler for å forsvare avkom, og da er det til ditt eget beste å ikke gå der.

De færreste spanielene brukes til jakt per i dag, og fungerer som oftest fint likevel. Spesielt noen fuglehundraser og drivende jakthunder bør absolutt brukes til jakt. Når det gjelder puddel, retriever og spaniel så er det veldig få av disse som brukes aktivt i jakt lengre, selv om retrieverjakt har hatt en oppsving. Når det gjelder størrelse så husk at det er forskjell på kjønnene også. En dalmatiner eller retriever hann kan bli ganske stor i forhold til tispene for eksempel. En cocker spaniel vil nok kunne følge med på løpeturer, men kanskje være litt begrenset i forhold til de større hundene. Springer spaniel er jo litt et sted mellom cocker og retrieverene? Når det gjelder dalmatiner så er den en god del "tyngre" å trene og ha løs i forhold til de andre som nevnes her. Ikke nødvendigvis et problem, men vær oppmerksom på at det er en vesentlig forskjell.

Det er vanskelig å si hva det skyldes uten å se hunden, men det er ikke så viktig for hvordan du jobber med det. Det er ikke noen grunn til å la ham holde på slik uansett årsak. I møte med andre hunder er dette typisk jaktadferd og ganske uhøflig. Du finner mange tråder her inne om passeringstrening, sladretrening, kindereggmetoden, kontakttrening... alt dette er teknikker som kan hjelpe deg med problemet. Om du liker å lese bøker anbefaler jeg på det varmeste Control Unleashed og BAT2.0.

Odin er ganske like der. Jo lengre tur/mer aktivitet, jo mer urolig, og han bruker lengre tid på å roe seg. Begge hundene er vel av raser som beveger seg mer enn de ligger stille. Har dette vært slik hele tiden, eller har det startet nå? 6 år begynner jo å nærme seg godt voksen, det KAN jo være at de lengste turene begynner å bli for mye for ham (jeg tror egentlig ikke det, men slikt kan være individuelt og jeg kjenner ikke hunden).

Jeg tror ikke at fri tilgang på mat hjelper noe på spisingen til hunden. Faste måltider gjør det lettere for dere å se hvor mye hunden spiser, og gjør det i tillegg lettere i forhold til bruk av godbiter til trening (både å regulere matmengde ift godbitbruk, men også at han ikke plutselig har spist masse rett før dere skal trene, eller på tur for den del). Odin var også småspist som unghund, men aldri for tynn. Jeg vil anbefale faste måltider heller enn fri tilgang. Det gjør det også mer praktisk om han skal passes i hus med andre hunder for eksempel. Håper du lager en egen tråd med presentasjon og bilder!

Burde pusse hver dag, ihvertfall på den ene, men vi er håpløse til det. Vi fikk bucadog tannkrem som man gir hunden rett i munnen. Har brukt det for kort til å vite om effekten enda, men vi gjør ihvertfall noe. De hadde mindre tannsten før, da de fikk mer tyggebein, men fordi den ene har begynt å sluke dem og den andre bare forsvarer dem og ikke tygger, så har vi nesten sluttet.

Det trenger ikke vare så lenge da. Det å sette ham bak en grind er helt ok, så både han og ungene får litt fri. Det kan også være godt å legge fuktig klut eller tauknute i fryseren og la ham få den frossen, det demper kløinga i tennene litt. Dere kan også øve dere på å lese og forutse når disse riene kommer. Rett etter mat kanskje? Eller etter han har våknet og strukket litt på seg? Begynner han å snuse og småtøyse litt før det tar helt av? Kan dere forebygge med å rusle en tur ut, gi ham noe å tygge på, eller ta ham i bånd/bak grind FØR han begynner? Hvis dere etterhvert greier det så blir det nok enklere.