Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei! 
Jeg er ute etter folks erfaringer/råd/tips. 
Har en dvergpuddel på 2år som tidligere har dårlige opplevelser med et familiemedlem (barn). Familiemedlemmet har lugget, kløpet og løpt etter han. Etterhvert har han blitt mer usikker og redd - på folk flest, men spesielt barn. Vi fikk en datter for 9mnd siden. Det har i grunnen gått greit til nå, men… I går løpte han mot baby og bjeffet henne i ansiktet (to ganger). Han lå i sofaen, hun krabbet mot sofaen, han spratt ned og bjeffet hun i ansiktet. Han takler barn så lenge de ikke beveger seg brått og/eller er høylytte. Har vært til dyrlege (anbefalte kastrering, noe vi ikke har gjort) og skal få hundeinstruktør på hjemmebesøk. Jeg er livredd for at han en dag skal angripe. 
 

Erfaringer? Råd? Hva hadde du gjort?

Skrevet

Du må i alle tilfelle ha barn og hund fysisk adskilt, sett opp grinder så de ikke kommer til hverandre.

Dette er en jobb, og hvis hunden skal bli trygg på barn bør den trenes og forsiktig sosialiseres med barn, helst hundevante. Hvis dere ikke har mulighet til å ta den jobben ville jeg omplassert først som sist. Barn og hund er krevende.

Om dere vil ta jobben med å trene hunden og få den tryggere på barn så ville jeg tatt kontakt med en instruktør som er flink på adferd til å komme hjem til dere. Du finner en oversikt over adferdskonsulenter her: https://www.atferdskonsulenter.no/

  • Thanks 1
Skrevet

Enig med Simira.

Jeg vil også legge til at testosteron er et hormon som fører til økt mot og selvtillitt, så det å kastrere en hund som allerede er engstelig av seg og viser tegn til fryktaggresjon kan være skadelig. Skjønner ikke helt hva dyrlegen tenkte når de anbefalte det, med mindre de er av den skolen som tror hunden viser dominans mot barnet.

  • Like 2
Skrevet
På 4/12/2023 at 10:04 PM, Puddel2år skrev:

Hei! 
Jeg er ute etter folks erfaringer/råd/tips. 
Har en dvergpuddel på 2år som tidligere har dårlige opplevelser med et familiemedlem (barn). Familiemedlemmet har lugget, kløpet og løpt etter han. Etterhvert har han blitt mer usikker og redd - på folk flest, men spesielt barn. Vi fikk en datter for 9mnd siden. Det har i grunnen gått greit til nå, men… I går løpte han mot baby og bjeffet henne i ansiktet (to ganger). Han lå i sofaen, hun krabbet mot sofaen, han spratt ned og bjeffet hun i ansiktet. Han takler barn så lenge de ikke beveger seg brått og/eller er høylytte. Har vært til dyrlege (anbefalte kastrering, noe vi ikke har gjort) og skal få hundeinstruktør på hjemmebesøk. Jeg er livredd for at han en dag skal angripe. 
 

Erfaringer? Råd? Hva hadde du gjort?

Først, godt at du ikke hørte på dyrlegen i dette tilfellet. Som Pingeling sier, å kastrere en usikker hund er en dårlig ide!
 

Jeg tror i dette tilfellet at jeg ville gått for å finne et godt hjem til hunden uten barn. En hund som har blitt plaget av barn og har blitt redd/usikker på barn , er ikke bare, bare å ‘snu’. Jeg tror at for både hunden og deres egen del vil et godt hjem uten barn medføre minst stress og usikkerhet fremover.

Til sist, dette illustrerer bare hvor utrolig viktig det er at barn IKKE skal få mulighet til å plage hunden, skaden kan være uopprettelig og det vil som godt som alltid gå ut over hunden til syvende og sist.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...