Gå til innhold
Hundesonen.no

Engstelig husky og oppgitt eier


Kringlen
 Share

Recommended Posts

Hei,

Jeg har en skjønn huskytispe på 7 år. Hun heter Kløver og tilbrakte de fem første årene av livet i hundegård og ble brukt som trekkhund. Jeg overtok henne for vel 2 år siden. Eierne sa at hun ikke passet helt inn i flokken og kunne være en fin enehund. Som turglad dyrevenn var jeg i ekstase etter å ha drømt om å ha en glad, lodden turkompis i mange år. Hun er altså min første hund, men jeg merket fra starten at hun oppfører seg litt annerledes enn det jeg var vant med fra andre hunder jeg har passet. Hun var ekstremt innesluttet, noe som er forståelig etter en så stor livsendring. Nå etter vel 2 år har det ikke blitt så mye bedre, og jeg er i sterk tvil om jeg er rett eier for henne. Det er kjipt, fordi jeg vet hun ikke har hatt det lett, og jeg synes hun fortjener å ha det bra. 

Jeg trenger litt innspill på hva som er lurt å gjøre. Er det aktuelt med omplassering (vil hun ha det bra med noen andre?), er jeg en sytekopp?

Kløver er ikke særlig sosial og trekker seg helst unna andre (både dyr og mennesker) og oppsøker svært lite kontakt. Jeg tror dette skyldes negative opplevelser fra tidligere, og sikkert en del personlighet. Da vi hentet henne hadde hun en stor flenge i øret, og jeg tror ikke hun hadde det så greit ilag med de andre hundene. Hun er heller ikke vant med kos da hun har vært og skal helst være en brukshund.

Hun er ikke interessert i lek og blir skvetten hvis jeg kaster noe, som godbiter rundt på bakken. Det er vanskelig å engasjere henne slik at hun viser glede eller iver. For det meste har hun halen mellom beina, er lut i rygg/nakke og har et uttrykk som nærmest sier "unnskyld for at jeg eksisterer". Som hennes eier, og en som bare vil at hun skal være glad og trygg er det vanskelig å se.

Jeg merker at hun trives bedre med meg kontra andre, og følger etter meg når vi går tur. Men når jeg går bort for å gi henne litt kos og klapp pleier hun å vise stressymptomer som slikking, gjesping og noen ganger skjelving. Det gjør meg vondt at hun har det slik, og jeg føler meg selv urolig. Etter vel 2 år er jeg ikke sikker på om dette vil fungere lengre. Jeg får en enorm uro i kroppen min når jeg tenker på henne og føler meg både mislykket som hundeeier og som et dårlig menneske som ikke setter pris på henne som hun er.

Samtidig er det en stor belastning, både med tid og ressurser, men også emosjonelt og kroppslig. Jeg vil ikke gå rundt med stressklump i magen eller være irritert, det er ikke hyggelig for noen av oss. Jeg tror hun har et greit liv, men jeg kjenner at det kanskje koster mer enn jeg er villig til å betale. 

Endret av Kringlen
Skrivefeil
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette høres vondt ut både for deg og hunden.

Har du fått noen profesjonell hjelp til dette? Dette høres ut som en utrygg hund, og ikke et hundehold som er hyggelig for noen av dere. Men det går an å bygge opp hundens selvtillit og gjøre henne tryggere. Når det er sagt er hun såppas voksen, at det kan nok ta mye tid og arbeid.

Du er slett ikke mislykket som hundeeier, det er krevende å ta til seg en omplasseringshund. Men jeg ville kontaktet en flink adferdsekspert/hundetrener som kan komme til dere og se på hunden og dere sammen, og hjelpe dere med et opplegg for å bygge opp selvtilliten til hunden. Det er fullt mulig, og jeg har selv gjort det, men da med en yngre hund.

Med en så voksen hund så er det også lov å si at nok er nok. Hvis hunden ikke har det bra, og du ikke har kapasitet og ressurser til å prøve å endre det, så kan det være at hunden har det bedre med å få slippe.

  • Thanks 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei simira,

Takk for forståelse og råd! Jeg hadde ganske tidlig en hundetrener på konsultasjon hjemme. Da var det mest på grunn av uling da Kløver var alene hjemme, noe hun har sluttet med heldigvis. 

Foruten det var vi på et kurs sammen med andre hunder, da skilte hun seg veldig ut fra de andre. Den mest erfarne treneren der, som har drevet med hund i mange herrens år, sa noe i gaten av at det var tortur for huskyer å bli separert fra flokken.

Det var en grei erfaring og vi jobbet en del med kontakt og belønning. Motivasjonen dabbet etterhvert av, det ble veldig instrumentelt og Kløver mistet fort interessen. Det er nok naivt og sikkert urealistisk, men det er ikke den relasjonen jeg ønsker å ha til en hund. Jeg kan absolutt prøve igjen og få mer hjelp underveis. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis en hund får oppgaver som ligger naturlig for den og den mestrer så bygger det selvtillit. Jeg tenker litt på hvordan aktiviteten deres er i hverdagen. Får hun trekke, får hun løpe? Selv om hun får nok mosjon i seg selv, så er det viktig at hun får bruke de egenskapene hun er avlet for og er vant til fra ung alder.

Om hun er glad i å bruke nesen er søk ofte en god øvelse for å bygge selvtillit hos hunder, det er mye brukt i rehabilitering av hunder i USA blant annet. Dette er noe jeg anbefaler for "alle", men er litt usikker på om det vil passe husky best, som er avlet for å løpe, trekke og bære. Jeg ville sørget for at hun får løpeturer, og kanskje turer med kløv for eksempel.

Nå er det dessverre ikke alle som har hatt hund i "alle år" som vet best. Jeg tenker at om en hund mistrives i en flokk så har den ikke noe vondt av å bli tatt ut av den.  Det kan nok være hun hadde fungert bedre i selskap med én annen hund eller noen få, men jeg tror ikke at å skaffe en til nå er en god løsning.

Jeg tenker at dere bør få en erfaren trener hjem til dere for å se på dette. På kurs er det mange hunder som skal tas hensyn til, og det er sjelden anledning til å gå i dybden på hver enkelts utfordringer. En trener kan også bare gi en vurdering hva som venter deg av arbeid for å få dette til å fungere, og gi deg et bedre grunnlag for avgjørelse enn en tilfeldig person på et hundeforum, som ikke har sett hunden det gjelder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller meg helt og holdent bak Simira, men vil bare legge til at hunden ikke bør omplasseres. Dersom du ikke klarer å få henne ut av sitt eget hode, så bør hun avlives fremfor å ende opp som kasteball i omplassering, og i verste fall ende opp hos noen som bruker makt i stedet for tålmodighet og omsorg.

Jeg ville tatt henne med til adferdsekspert, og jeg ville vært åpen og ærlig om tankene mine rundt det. Snakket om beste og verste scenario med dem, og bedt dem om en ærlig vurdering selv hvis den blir hard å svelge. 

Og det med flokken tror jeg ingenting på, ikke når hunden har hatt det dårlig der. Mange tror at hunder har det best i flokk, men sånn er det ikke alltid, selv for huskyer. En erfaren hundeeier (eller trener) som aldri har eid eller jobbet med en ekstremt usikker hund er strengt tatt uerfaren på det området, og vil i de fleste tilfeller ikke ha nok kunnskap til å hjelpe. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, Pingeling said:

Jeg stiller meg helt og holdent bak Simira, men vil bare legge til at hunden ikke bør omplasseres. Dersom du ikke klarer å få henne ut av sitt eget hode, så bør hun avlives fremfor å ende opp som kasteball i omplassering, og i verste fall ende opp hos noen som bruker makt i stedet for tålmodighet og omsorg.

Jeg ville tatt henne med til adferdsekspert, og jeg ville vært åpen og ærlig om tankene mine rundt det. Snakket om beste og verste scenario med dem, og bedt dem om en ærlig vurdering selv hvis den blir hard å svelge. 

Og det med flokken tror jeg ingenting på, ikke når hunden har hatt det dårlig der. Mange tror at hunder har det best i flokk, men sånn er det ikke alltid, selv for huskyer. En erfaren hundeeier (eller trener) som aldri har eid eller jobbet med en ekstremt usikker hund er strengt tatt uerfaren på det området, og vil i de fleste tilfeller ikke ha nok kunnskap til å hjelpe. 

Jeg er ikke nødvendigvis enig i det. Jeg tenker at det kan godt hende hun trives hos noen som har en husky eller to fra før, og erfaring med rasen. Å omplassere henne som enehund eller tilbake i et spann har dog ingenting for seg.

Det kommer dog veldig an på hva adferden hennes bunner i, og det må en person som kan se og arbeide med hunden vurdere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, simira said:

Jeg er ikke nødvendigvis enig i det. Jeg tenker at det kan godt hende hun trives hos noen som har en husky eller to fra før, og erfaring med rasen. Å omplassere henne som enehund eller tilbake i et spann har dog ingenting for seg.

Det kommer dog veldig an på hva adferden hennes bunner i, og det må en person som kan se og arbeide med hunden vurdere.

Joda, det kan hende det finnes en perfekt eier et eller annet sted der ute, men hunden blir engstelig av å bli tatt på av sin eier selv etter 2 år, blir redd når eier kaster godbiter på gulvet, vil ikke leke, vil ikke trene, og har dårlig erfaring med andre løpshunder. Det er mye større sannsynlighet for at hunden vil få det dårligere av omplassering enn at det blir bedre.

 

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å gå sammen med et par andre trygge hunder er noe helt annet enn å gå med en flokk kjørehunder. Min fryktaggressive hund har hatt enormt utbytte av ridgebacken, også på andre områder enn i omgang med hunder. Det er ikke noe man kan si uten å se og vurdere hunden, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så lett å gi råd når man ikke har sett den spesifikke hunden. Jeg vil som de andre, råde deg til å ta kontakt med noen som kan hund, og da en som har erfaring med redsler spesifikt, i første omgang.

Jeg vet ikke hvor mye det hjelper å høre om lignende tilfeller, men jeg kjenner selv til en huskymix som ligner på det du beskriver. En engstelig hund som helst holder seg på avstand fra folk og hunder. Kan til nøds lukte på når hun omgås folk mye, men trekker seg raskt tilbake. Liker ikke å leke, liker ikke kos. Selv om hun er en sky hund, er hun heller ikke noen problemhund. Hun er med på vanlige ting uten noe stress og kaos, slik som gjerne er tilfelle for hunder med store redsler. Hun er altså generelt engstelig, uten at hun reagerer verken heftig eller dramatisk i noen situasjoner.
Hun har en eier som aksepterer henne for det hun er og ikke forventer noen revolusjonerende endring (for denne graden av skyhet er neppe helt kurerbart). Eier har mest fokus på å bygge en god relasjon og tillit. De gjør ofte ting som hunden liker, som i hennes tilfelle er å få gå løs eller gå turer i marka. Favorittgodbiter sitter løst, det belønnes mye for å bare være hos eier, inne og ute. Hun får også holde den avstanden hun trenger til folk og hunder, den valgfriheten er nok viktig for å bygge tillit til eier. At hun ikke liker kos, ikke vil leke og ikke er sosial med andre hunder og folk er jo ikke et problem for henne egentlig (mange hunder er jo slik), det er heller den engsteligheten som kan bli et problem om den blir mer alvorlig.

Jeg har full forståelse for at mange hundeeiere verken ønsker eller har mulighet til å ha en slik hund. Jeg aner jo ikke om din hund er som den jeg kjenner, men hvis det er tilfelle tror jeg ikke valget ditt trenger å stå mellom å beholde eller avlive, hvis det viser seg å ikke fungere for dere. Både et hjem som kan akseptere henne slik hun er, eller et hjem med andre hunder som er trygge og stødige, kan fungere. Har din hund derimot større adferdsproblemer enn det jeg oppfatter, blir det nok mer komplisert å finne et nytt hjem.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Tyttebæra said:

Jeg vet ikke hvor mye det hjelper å høre om lignende tilfeller, men jeg kjenner selv til en huskymix som ligner på det du beskriver. En engstelig hund som helst holder seg på avstand fra folk og hunder. Kan til nøds lukte på når hun omgås folk mye, men trekker seg raskt tilbake. Liker ikke å leke, liker ikke kos. Selv om hun er en sky hund, er hun heller ikke noen problemhund. Hun er med på vanlige ting uten noe stress og kaos, slik som gjerne er tilfelle for hunder med store redsler. Hun er altså generelt engstelig, uten at hun reagerer verken heftig eller dramatisk i noen situasjoner.
Hun har en eier som aksepterer henne for det hun er og ikke forventer noen revolusjonerende endring (for denne graden av skyhet er neppe helt kurerbart). Eier har mest fokus på å bygge en god relasjon og tillit. De gjør ofte ting som hunden liker, som i hennes tilfelle er å få gå løs eller gå turer i marka. Favorittgodbiter sitter løst, det belønnes mye for å bare være hos eier, inne og ute. Hun får også holde den avstanden hun trenger til folk og hunder, den valgfriheten er nok viktig for å bygge tillit til eier. At hun ikke liker kos, ikke vil leke og ikke er sosial med andre hunder og folk er jo ikke et problem for henne egentlig (mange hunder er jo slik), det er heller den engsteligheten som kan bli et problem om den blir mer alvorlig.
 

Veldig fin historie. Liker veldig god kommentaren om at favorittgodbiter sitter løst, og at den ble belønnet bare for å være sammen. Hvis det er sånn at hunden ikke reagerer negativt så lenge hun får være i fred, så kan det hende at ting blir bedre for eier dersom de slipper tak i den dårlige samvittigheten og forventningene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig med pingeling. Det er bedre å avlive enn å bli kasteball. Vi har en omplasseringshund som hadde hatt det helt for jæ. .. det tok 2 uker før hun sluttet å knurre og vike fra mannen. Hun hadde lært at angrep var det beste forsvar. Men hun hadde en god progresjon hele veien og etter 7 år ble hun nesten valp igjen. Leker og koser seg masse. TS har hatt sin i 2 år uten progresjon, da er det bedre om hunden får slippe- mener jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 hours ago, Pingeling said:

Veldig fin historie. Liker veldig god kommentaren om at favorittgodbiter sitter løst, og at den ble belønnet bare for å være sammen. Hvis det er sånn at hunden ikke reagerer negativt så lenge hun får være i fred, så kan det hende at ting blir bedre for eier dersom de slipper tak i den dårlige samvittigheten og forventningene. 

Ja, altså, dette er en ukomplisert hund om du bare kan akseptere at hun har denne spesielle personligheten. Hun har aldri vist aggresjon, det tenker jeg er viktig å understreke. Hun er veldig underdanig og har aldri knurret eller kommet med trusler mot noe eller noen, selv ikke i kloklipp- eller veterinærsituasjoner, noe svært mange stødigere hunder ikke akkurat kan skryte på seg. Det betyr ikke at man ikke skal vise respekt for at det er en nervøs hund, jeg ville aldri hatt denne hunden i hus med barn, men i et aktsomt, hundevant hjem med voksne mennesker fungerer hun helt fint.

En nervøs hund som viser aggresjon og som ikke tolererer nødvendig håndtering og annet hverdagslig er en helt annen situasjon enn det som er tilfelle med den hunden jeg kjenner. Siden TS ikke har skrevet det, tok jeg utgangspunkt i at hunden ikke har slike alvorlige problemer.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Tyttebæra skrev:

Ja, altså, dette er en ukomplisert hund om du bare kan akseptere at hun har denne spesielle personligheten. Hun har aldri vist aggresjon, det tenker jeg er viktig å understreke. Hun er veldig underdanig og har aldri knurret eller kommet med trusler mot noe eller noen, selv ikke i kloklipp- eller veterinærsituasjoner, noe svært mange stødigere hunder ikke akkurat kan skryte på seg. Det betyr ikke at man ikke skal vise respekt for at det er en nervøs hund, jeg ville aldri hatt denne hunden i hus med barn, men i et aktsomt, hundevant hjem med voksne mennesker fungerer hun helt fint.

En nervøs hund som viser aggresjon og som ikke tolererer nødvendig håndtering og annet hverdagslig er en helt annen situasjon enn det som er tilfelle med den hunden jeg kjenner. Siden TS ikke har skrevet det, tok jeg utgangspunkt i at hunden ikke har slike alvorlige problemer.

Dette ligner veldig på min hund. Hun er også veldig underdanig og viser ingen tegn til aggresjon. Hun er heller veldig tålmodig hvis hun må og ikke kommer seg ut av en ubehagelig situasjon.

Jeg ser i ettertid at jeg har overdrevet litt av de negative sidene og ikke tatt med så mye av de positive. Det er ikke alltid hun viser tegn på stress ved kos, og noen ganger oppsøker hun kontakt selv. Det er flaut å innrømme at jeg ikke ga et mer korrekt bilde fra starten, det beklager jeg til alle som har lest og tatt seg tid til å komme med råd og innspill. Jeg tror svartmalingen må tilskrives lengre tids frustrasjon, rådløshet og innrømmelse av at jeg ikke mestrer situasjonen. Det er min feil, ikke Kløver sin. Det er også en vond kamel å svelge. Jeg har nok mye arbeid å gjøre selv, og til syvende og sist er jeg kanskje ikke egnet til å hund.

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutes ago, Kringlen said:

Dette ligner veldig på min hund. Hun er også veldig underdanig og viser ingen tegn til aggresjon. Hun er heller veldig tålmodig hvis hun må og ikke kommer seg ut av en ubehagelig situasjon.

Jeg ser i ettertid at jeg har overdrevet litt av de negative sidene og ikke tatt med så mye av de positive. Det er ikke alltid hun viser tegn på stress ved kos, og noen ganger oppsøker hun kontakt selv. Det er flaut å innrømme at jeg ikke ga et mer korrekt bilde fra starten, det beklager jeg til alle som har lest og tatt seg tid til å komme med råd og innspill. Jeg tror svartmalingen må tilskrives lengre tids frustrasjon, rådløshet og innrømmelse av at jeg ikke mestrer situasjonen. Det er min feil, ikke Kløver sin. Det er også en vond kamel å svelge. Jeg har nok mye arbeid å gjøre selv, og til syvende og sist er jeg kanskje ikke egnet til å hund.

 

Sånn må du ikke tenke! Dette er ikke din skyld, ei heller Kløver sin. Det er ikke godt å si om dette er en medfødt svakhet, eller om hun har noen form for traumatiske opplevelser som sitter igjen, men hun er den hun er. Tror kanskje du må starte med å akseptere at du IKKE gjør noe feil. At hun bare er sånn, og sannsynligheten for at hun kan "fikses" av deg eller andre er lav. Og kanskje det er nok? Kanskje dere kan ha det bra sammen uten at hun trenger å fikses?

Det er kjempevondt å få "problemhund," spesielt når man er uerfaren. Min første egne hund etter å ha flyttet hjemmefra var fryktaggresiv mot mennesker, og det var tøft. I dårlige perioder fryktet jeg at min angst hadde "smittet" over på henne, men heldigvis ga jeg ikke opp tanken om å ha hund. Etter mange år med trening og feiling og utallige tårer ga jeg til slutt opp tanken på å fikse henne. Da ble det faktisk lettere, for vi kunne endelig bare være sammen uten et evig jag om å gjøre ting rett. 

Dersom det ikke er helt konkrete problemer som må rettes opp, men at hun bare er en litt nevrotisk dame, kanskje dere kan prøve å bare leve i fred og ro i en mnd. sånn som Tyttebæra beskrev? Gi deg selv og Kløver en ferie hvor det ikke er lov å trene og se hvordan det føles for dere begge?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 1/7/2023 at 9:48 PM, Kringlen said:

Dette ligner veldig på min hund. Hun er også veldig underdanig og viser ingen tegn til aggresjon. Hun er heller veldig tålmodig hvis hun må og ikke kommer seg ut av en ubehagelig situasjon.

Jeg ser i ettertid at jeg har overdrevet litt av de negative sidene og ikke tatt med så mye av de positive. Det er ikke alltid hun viser tegn på stress ved kos, og noen ganger oppsøker hun kontakt selv. Det er flaut å innrømme at jeg ikke ga et mer korrekt bilde fra starten, det beklager jeg til alle som har lest og tatt seg tid til å komme med råd og innspill. Jeg tror svartmalingen må tilskrives lengre tids frustrasjon, rådløshet og innrømmelse av at jeg ikke mestrer situasjonen. Det er min feil, ikke Kløver sin. Det er også en vond kamel å svelge. Jeg har nok mye arbeid å gjøre selv, og til syvende og sist er jeg kanskje ikke egnet til å hund.

Du trenger ikke være så hard mot deg selv, jeg vil tro omtrent alle som har eid en hund med litt problemer eller issues har kjent på det samme som du gjør.

Vi har alle vært ferske hundeeiere en gang, det er stressende nok med en "normal" hund. Man lurer på mye, er adferden normal, er det noe jeg gjør feil, hvordan skal jeg løse dette problemet, er dette i det hele tatt et problem eller overreagerer jeg? osv. Og så tror jeg at den første hunden man får med litt issues, uansett hvor mange hunder man har hatt før den, gir minst like mye stress og frustrasjon. Her har du vært veldig uheldig, siden dette er både din første hund og en hund utenfor "normalen". Før man har eid selv og holdt på med hunder med litt problemer, har man ingen forutsetninger for å mestre eller forstå seg på dem. Ofte er det ikke så mye man kan gjøre med problemene deres, de kan ofte ikke trenes helt vekk hvis det er genetisk, om de kan reduseres i det hele tatt. De 4 første årene med min første problemhund var ELENDIGE, frustrasjonen var enorm og jeg hadde ingen verktøy for å få det til å fungere. Jeg mestret det overhode ikke, og jeg hadde hatt 2 hunder før denne på dette tidspunktet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å si at jeg brukte et par år på å ødelegge min første hund før jeg tok til vettet. Han er ikke veldig stødig mentalt i utgangspunktet, og jeg gjorde alle de typiske nybegynnerfeilene, som i kombinasjon med et par stygge opplevelser med andre hunder, gjorde at jeg fikk en veldig stresset og fryktaggressiv hund.

Det tok meg mange år å skjønne at en normalt stødig hund ville tålt fremgangsmåten min uten å bli en problemhund, og sannsynligvis tålt et par trøkker fra andre hunder også. Vi har ihvertfall lært mye sammen på veien, begge to.

 

  • Like 1
  • Thanks 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 months later...

Blir rørt av å lese om deg og hunden@Kringlen

Så sinnsykt fint at du valgte å ta imot en omplasseringshund og at du har stått på i TO år! 

Det er tidkrevende og ikke minst isolerende å ha en hund som man ikke kan ta med overalt.

Håper virkelig du er stolt over jobben du har gjort med henne de siste to årene! Mange ville gitt opp lenge før det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...