Gå til innhold
Hundesonen.no

Kringlen

Medlemmer
  • Innholdsteller

    4
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Kringlen

  1. Dette ligner veldig på min hund. Hun er også veldig underdanig og viser ingen tegn til aggresjon. Hun er heller veldig tålmodig hvis hun må og ikke kommer seg ut av en ubehagelig situasjon. Jeg ser i ettertid at jeg har overdrevet litt av de negative sidene og ikke tatt med så mye av de positive. Det er ikke alltid hun viser tegn på stress ved kos, og noen ganger oppsøker hun kontakt selv. Det er flaut å innrømme at jeg ikke ga et mer korrekt bilde fra starten, det beklager jeg til alle som har lest og tatt seg tid til å komme med råd og innspill. Jeg tror svartmalingen må tilskrives lengre tids frustrasjon, rådløshet og innrømmelse av at jeg ikke mestrer situasjonen. Det er min feil, ikke Kløver sin. Det er også en vond kamel å svelge. Jeg har nok mye arbeid å gjøre selv, og til syvende og sist er jeg kanskje ikke egnet til å hund.
  2. Tusen takk for konstruktive tilbakemeldinger og deling av erfaringer med hund. Det setter jeg stor pris på. Vi skal jobbe for at Kløver blir en tryggere og gladere husky.
  3. Hei simira, Takk for forståelse og råd! Jeg hadde ganske tidlig en hundetrener på konsultasjon hjemme. Da var det mest på grunn av uling da Kløver var alene hjemme, noe hun har sluttet med heldigvis. Foruten det var vi på et kurs sammen med andre hunder, da skilte hun seg veldig ut fra de andre. Den mest erfarne treneren der, som har drevet med hund i mange herrens år, sa noe i gaten av at det var tortur for huskyer å bli separert fra flokken. Det var en grei erfaring og vi jobbet en del med kontakt og belønning. Motivasjonen dabbet etterhvert av, det ble veldig instrumentelt og Kløver mistet fort interessen. Det er nok naivt og sikkert urealistisk, men det er ikke den relasjonen jeg ønsker å ha til en hund. Jeg kan absolutt prøve igjen og få mer hjelp underveis.
  4. Hei, Jeg har en skjønn huskytispe på 7 år. Hun heter Kløver og tilbrakte de fem første årene av livet i hundegård og ble brukt som trekkhund. Jeg overtok henne for vel 2 år siden. Eierne sa at hun ikke passet helt inn i flokken og kunne være en fin enehund. Som turglad dyrevenn var jeg i ekstase etter å ha drømt om å ha en glad, lodden turkompis i mange år. Hun er altså min første hund, men jeg merket fra starten at hun oppfører seg litt annerledes enn det jeg var vant med fra andre hunder jeg har passet. Hun var ekstremt innesluttet, noe som er forståelig etter en så stor livsendring. Nå etter vel 2 år har det ikke blitt så mye bedre, og jeg er i sterk tvil om jeg er rett eier for henne. Det er kjipt, fordi jeg vet hun ikke har hatt det lett, og jeg synes hun fortjener å ha det bra. Jeg trenger litt innspill på hva som er lurt å gjøre. Er det aktuelt med omplassering (vil hun ha det bra med noen andre?), er jeg en sytekopp? Kløver er ikke særlig sosial og trekker seg helst unna andre (både dyr og mennesker) og oppsøker svært lite kontakt. Jeg tror dette skyldes negative opplevelser fra tidligere, og sikkert en del personlighet. Da vi hentet henne hadde hun en stor flenge i øret, og jeg tror ikke hun hadde det så greit ilag med de andre hundene. Hun er heller ikke vant med kos da hun har vært og skal helst være en brukshund. Hun er ikke interessert i lek og blir skvetten hvis jeg kaster noe, som godbiter rundt på bakken. Det er vanskelig å engasjere henne slik at hun viser glede eller iver. For det meste har hun halen mellom beina, er lut i rygg/nakke og har et uttrykk som nærmest sier "unnskyld for at jeg eksisterer". Som hennes eier, og en som bare vil at hun skal være glad og trygg er det vanskelig å se. Jeg merker at hun trives bedre med meg kontra andre, og følger etter meg når vi går tur. Men når jeg går bort for å gi henne litt kos og klapp pleier hun å vise stressymptomer som slikking, gjesping og noen ganger skjelving. Det gjør meg vondt at hun har det slik, og jeg føler meg selv urolig. Etter vel 2 år er jeg ikke sikker på om dette vil fungere lengre. Jeg får en enorm uro i kroppen min når jeg tenker på henne og føler meg både mislykket som hundeeier og som et dårlig menneske som ikke setter pris på henne som hun er. Samtidig er det en stor belastning, både med tid og ressurser, men også emosjonelt og kroppslig. Jeg vil ikke gå rundt med stressklump i magen eller være irritert, det er ikke hyggelig for noen av oss. Jeg tror hun har et greit liv, men jeg kjenner at det kanskje koster mer enn jeg er villig til å betale.
×
×
  • Opprett ny...