Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, usikker på om dette er riktig forum, men finner ikke noen andre som kan passe heller. Det handler om min friske pus som døde plutselig etter to dager. 

Den 25 desember var pusen min Max inne og virket helt frisk. Han spiste som normalt og sov som normalt. Han har verken spydd, eller drukket mye eller virket dårlig på andre måter den siste tiden. Max elsket og være ute og han var ofte ute lange tider om gangen. Om vinteren kom han alltid inn om kvelden/natten, men om sommeren kunne han vær ute flere dager i strekk (var kastrert). I romjulen har jeg hatt det veldig travelt så husker ikke om jeg så han 26/27 desember, men er helt sikker på at jeg så ham 25 og da var han fin og spiste normalt og gikk ut etterpå som han pleide. Jeg tenkte ikke over hvor han var hele tiden siden han gikk inn og ut som han ville og det hadde han gjort hele livet.

Men kl 20.15 den 28 desember ser jeg han er på katteluken. Siden vi passet en annen hund skyndtet jeg meg for å åpne døren og løftet ham opp for å legge han på soverommet, ettersom hunden vi skulle passe den kvelden ikke er vandt med katt. Når jeg går ut for å hente matskålen til han ser jeg han ligger utrolig rart. Helt slakk og apatisk. Legger han på gulvet og han legger seg bare ned. Ser med en gang at noe er galt og ringer dyrlege.  Vi Kommer inn sent på kvelden til dyrlegen for å ta røntgen og blodprøve. Røntgen helt fine, litt gass i magen. Men blodprøvene er katastrofale :( massiv nyresvikt i både organ-blod og elektrolyttforandringer står det i journalen. Nyrene var så ødelagte at de sprengte skalaen. Dyrlegen sier han er døende og vi må avlive siden det er ingen vei tilbake. Er knust og føler skyldfølelse fordi jeg ikke husker om han har vært inne 26 og 27 desember. Forstår ikke hvordan det kunne gå så fort og lurer på om noen har opplevd lignende? Han var bare 3.5 år og aldri vært syk før. Er så lei meg og savner han så mye. Dyrlegen mistenkte forgiftning eller at han var født med det. Er det noen som kan dele lignende historier, eller som kan komme med trøstende ord om hva det kunne vært? 
 

 

Skrevet

Jeg hadde en 10 måneders kattunge som måtte avlives på grunn av nyresvikt. Helt fin før hun begynte å kaste opp en kveld. Det var skikkelig kraftig og hyppig oppkast, ikke i det hele tatt som en litt småuggen katt bare. Kom inn til veterinær først tidlig, tidlig neste morgen, og hun var da så elendig at hun måtte vannes og varmes opp før hun kunne undersøkes skikkelig. Blodprøvene viste da at nyrene var helt gåene, og det ikke var noe å gjøre. Første og eneste gangen jeg har opplevd dette. Fra helt frisk til borte på et døgn, helt tragisk!

Skrevet

Jeg hadde en gang en katt med lignende symptomer som viste seg å være nyresvikt. Han hadde helt elendige verdier og veterinæren mente vi måtte forberede oss på at han ikke ville overleve natten, men vi valgte å prøve oss på å la han bli hos veterinæren med væskebehandling og sånt. Vi var utrolig heldige, for på magisk vis var prøvene helt fine dagen etter! Hverken jeg eller veterinæren forstod hvordan. 

Vi antok at han hadde fått i seg frostvæske som er i all vindusspylervæske. Hvertfall på vinterstid. Frostvæske er jo veldig giftig for katter, (og hunder) men hvis ikke jeg husker feil så smaker det også veldig godt for de. 

Det som er skummelt er jo at det er så fort gjort å søle når man fyller på bilen.. Og det er ikke nødvendigvis så mye som skal til før det får katastrofale følger for et dyr.

Om din hadde fått i seg frostvæske er jo ikke lett å si, men husk at katter også veldig flinke til å skjule smerter og sykdom..

Jeg skjønner deg så godt, skyldfølelsen setter seg som et vondt fjell i magen, men ting skjer så fort, og tiden rundt og etter jul er nesten alltid kaotisk. Det er ikke sikkert du hadde fått gjort noe selv om du visste at han hadde kommet inn om kvelden. 

Sender deg en varm klem ❤️

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...