Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hva er de verste tabbene du har gjort med en hund? Hva, hvor, når, hvorfor, og hvordan ville du gjort det annerledes nå om du fikk sjansen til å møte situasjonen på nytt?

...

Min største tabbe var å overreagere da en løs tispe kom løpende i høy fart, og glefset den 4-5 mnd gamle valpen min over hodet. Etter en kjapp fysisk sjekk av den vettskremte valpen, som satt helt stiv av skrekk, så vendte jeg oppmerksomheten mot eieren og rev kjeft på henne, i en tone og med et volum preget av det jeg følte i det øyeblikket. Eieren reagerte med å kjefte tilbake, og der ble vi stående. Da jeg omsider, etter altfor lang tid vendte oppmerksomheten tilbake mot valpen igjen, så hadde han ikke rørt seg en millimeter, men satt i nøyaktig samme stilling, skjelvende, med ørene klistret til hodet og masse hvitøye. 

Den hunden ble aldri trygg rundt andre hunder igjen, og han stolte heller aldri på at jeg ville beskytte ham, så han tok ansvar for sin egen sikkerhet, og prøvde forhindre nye angrep ved å legge seg i sela og brøle så aggressivt og fryktinngytende han klarte til hver eneste hund vi møtte, etter "angrep er det beste forsvar"-prinsippet.

Hadde jeg kunnet møte situasjonen om igjen, så ville jeg ignorert tispa og eieren etter beste evne, fått meg selv i godt humør og kommunisert til valpen at dette ikke var noen biggie. "Kom, så leker vi og spiser litt godis," hadde vært en bedre reaksjon.

 

Det tok meg år å få ham til å føle seg trygg rundt andre hunder igjen etter den tabben der og det hele gikk rett ned vasken da en pubertal golden "angrep" bakfra og gav ham et utfordrende knurrebjeff. Han skalv og stresset i mange minutter etterpå, jeg fjernet oss fra situasjonen, og neste gang vi kom tilbake til stedet ble det enda verre. Han begynte å skjelve og stresse rundt, kjeftet vilkårlig på gjerdet og trærne, og var så opprørt som jeg aldri har sett en hund før. Komplett, panisk angstanfall. Han skalv som om han stod fanget i en akutt, livstruende situasjon. Tabben min da var å uttrykke empati og bekrefte hans følelser med et sorry "Staaaaakkar deg, lille vennen, dette var skikkelig skummelt ja, det synes jo jeg tydeligvis også!", og så forlate stedet med ham, i stedet for å løse det der og da, ved å tvinge meg selv til å smile, løsne kroppsspråket mitt og være trygg og nonchalant glad, prøve smitte hunden med det, invitere til litt lek, og ikke forlate stedet før han lekte, ville tok godbiter og følte seg trygg der igjen.

 

Å gjøre noe skikkelig feil, for så å lære hva som er rett etterpå, det er den mest effektive måten å lære — og for alltid huske det en har lært, men det hadde vært sabla greit å kunne lære av andre sine feil også, så en slipper gjøre alle selv. 

 

Fyr løs! 

 

 

 

Skrevet

Min første hund var ganske aktiv og krevende. Jeg lærte masse av å ha henne ❤️
Men en ting jeg ikke likte var at hun bjeffet masse når det ringte/banket på døra. Eller når det kom folk inn. 
Jeg spurte i hundemiljøet hva jeg burde gjøre for å få slutt på det, ihvertfall begrense det. Tipset var; «Gjør ingenting. Så går det over». Jeg skulle ikke reise meg for å åpne døra, jeg skulle bare overhøre at det ringte på. 
Det hjalp selvfølgelig ikke. Å varsle ble den viktigste jobben for henne når hun var inne. Og det ble verre og verre.

Så å overse og ikke gjøre noe som helst med et begynnende problem, var en stor tabbe.

Får man et problem, så gjør noe med det! Og virker ikke metoden/hjelpemidlene, så prøv noe annet

Denne rasen har lett for å varsle, så kanskje ingenting ville virket for å begrense/få slutt på det. Men jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe mer enn å vente på at det skulle gå over av seg selv.

Skrevet
56 minutter siden, Rufs skrev:

Min første hund var ganske aktiv og krevende. Jeg lærte masse av å ha henne ❤️
Men en ting jeg ikke likte var at hun bjeffet masse når det ringte/banket på døra. Eller når det kom folk inn. 
Jeg spurte i hundemiljøet hva jeg burde gjøre for å få slutt på det, ihvertfall begrense det. Tipset var; «Gjør ingenting. Så går det over». Jeg skulle ikke reise meg for å åpne døra, jeg skulle bare overhøre at det ringte på. 
Det hjalp selvfølgelig ikke. Å varsle ble den viktigste jobben for henne når hun var inne. Og det ble verre og verre.

Så å overse og ikke gjøre noe som helst med et begynnende problem, var en stor tabbe.

Får man et problem, så gjør noe med det! Og virker ikke metoden/hjelpemidlene, så prøv noe annet

Denne rasen har lett for å varsle, så kanskje ingenting ville virket for å begrense/få slutt på det. Men jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe mer enn å vente på at det skulle gå over av seg selv.

Det er altså veldig lett for å gjøre  denne tabben: har man funnet en metode  som overhodet ikke funker, så bare fortsetter man med den. Da blir det ikke resultater, Sånn er det bare. Been there, done that. Det har sikkert mange  andre og.

Skrevet

Min største tabbe er at vi brukte bur til første valpen vi hadde.

Han sov i buret om natten og på dagtid når familien var på jobb/skole, og oppførte seg som andre burhunder: han gikk dit frivillig når det var sovetid og så ut til å slappe av. Ingen sutring. Når han var 1 år gammel var vi mennesker lei av å ha et gigantisk stålbur midt i stua. Ikke akkurat koselig interiør, så vi fant ut at vi skulle prøve uten. 

Det viste seg raskt at han var en nattevandrer som byttet liggeplass mellom 3 selvvalgte steder flere ganger i løpet av natten (og sikkert arbeidsdagen). Det gjør meg fremdeles vondt å tenke på hva han måtte lide seg gjennom fordi vi tok den enkleste løsningen.

Skrevet
13 timer siden, Pingeling skrev:

Min største tabbe er at vi brukte bur til første valpen vi hadde.

Han sov i buret om natten og på dagtid når familien var på jobb/skole, og oppførte seg som andre burhunder: han gikk dit frivillig når det var sovetid og så ut til å slappe av. Ingen sutring. Når han var 1 år gammel var vi mennesker lei av å ha et gigantisk stålbur midt i stua. Ikke akkurat koselig interiør, så vi fant ut at vi skulle prøve uten. 

Det viste seg raskt at han var en nattevandrer som byttet liggeplass mellom 3 selvvalgte steder flere ganger i løpet av natten (og sikkert arbeidsdagen). Det gjør meg fremdeles vondt å tenke på hva han måtte lide seg gjennom fordi vi tok den enkleste løsningen.

kan jo hende han savner å ha sin egen plass ?  

Hva gjør han hvis dere lar buret stå åpent?

Skrevet
3 hours ago, O1234 said:

kan jo hende han savner å ha sin egen plass ?  

Hva gjør han hvis dere lar buret stå åpent?

Da vi sluttet med buret var vi redde for at han, en bøllete boxergutt på 1 år, kom til å ødelegge ting sånn at han ikke kunne være uten bur. Derfor startet vi med å ha burdøra åpen på natta, i tilfelle han ikke var voksen nok til å håndtere denne friheten. Han gikk å la seg i buret, og etter en times tid flyttet han seg til kurven sin. Resten av natta flyttet han seg mellom kurv/stol/gulv. Gikk ikke tilbake til buret. Etter noen netter med dette prøvde vi å ha døra åpen om dagen også, og når det gikk bra så fjernet vi hele greia.

Man trenger ikke bur for å gi hunden en egen plass. 


 

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, Pingeling skrev:

Da vi sluttet med buret var vi redde for at han, en bøllete boxergutt på 1 år, kom til å ødelegge ting sånn at han ikke kunne være uten bur. Derfor startet vi med å ha burdøra åpen på natta, i tilfelle han ikke var voksen nok til å håndtere denne friheten. Han gikk å la seg i buret, og etter en times tid flyttet han seg til kurven sin. Resten av natta flyttet han seg mellom kurv/stol/gulv. Gikk ikke tilbake til buret. Etter noen netter med dette prøvde vi å ha døra åpen om dagen også, og når det gikk bra så fjernet vi hele greia.

Man trenger ikke bur for å gi hunden en egen plass. 


 

Jeg er enig i det :) vi bruker ikke bur, men hunden har egentlig ingen plass inne. Derfor er hunden mye ute .

Skrevet

Jeg skjente på en valp da hun tisset inne etter at jeg trodde hun hadde forstått at tissing skulle skje ute.  Et brutalt og høyrøstet: "NEI!!" fra et dritskummelt sinnaansikt. Resultatet: Hun begynte å gjemme seg for å tisse inne sånn at jeg ikke så det. Kontoret mitt var et favorittsted, for der var det ingen steder hun kunne ligge, så det var liksom utendørs nok for henne. Parketten ble ødelagt.

Lærdom: Senk forventningene til hvor fort det skal gå å lære å få viljestyrt kontroll av lukkemuskulaturen. Følg med valpen hele tiden. Valper trenger tisse hver gang de våkner og alltid etter lek, eller om en har drøyd det for lenge, helt plutselig under lek. Å passe på at valpen ikke får muligheten til å tisse inne i det hele tatt, ved å følge med hele tiden og ta den med ut ofte nok er den beste løsningen, men ihvertfall ikke skrem den om en er uoppmerksom og uhellet allikevel skulle skje. Bare løft opp uten drama eller ubehag, og bær ut, hvorpå den roses og får godis om den fortsatt tisser, fordi den har allerede glemt at den begynte inne. Dårlig innarbeidede toalettvaner er ALLTID det ansvarlige menneskets skyld.

Neste hunden skjente jeg aldri på - not even once - ingen hevet stemme, ingen sinte ansiktsuttrykk, ingen sammentrukne øyebryn eller noe. Det holdt å bare se skuffet ut, eller verbalisere et helt nøytralt nei, i et helt normalt stemmeleie, fra et ikke-smilende ansikt for å avbryte henne om hun gjorde noe jeg ikke likte, og det hadde langt bedre effekt enn å uttrykke noen form for sinne og fremstå som truende. Hun hadde et par uhell da hun var rundt 6 mnd, men jeg tror det var de eneste, og det var fordi jeg feilberegnet hennes evne/vilje til å holde på urinen og forståelse av hvor viktig det var for meg å få tissingen ute, men hun gjemte seg ihvertfall aldri bort for å tisse i skjul for en skummel tyrann som plutselig kunne ta bolig i kroppen til muttern hvis hun så henne tisse.

Hun som aldri opplevde å bli skremt og truet av primær omsorgsperson, hun hadde bare de to uhellene som jeg kan komme på, i kontrast til den notoriske inkognitomodus teppetisseren som var redd for skjennepreken. Hun som fikk den oppgraderte og mye triveligere versjonen av matmor forstod det hun trengte forstå av å ikke få foreventet ros og belønning for å tisse inne, og kunne tydelig se på meg at jeg ikke ble glad, så hun gjorde det ikke igjen.

100% positivt, 100x mer effektivt. 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...