Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Min samboer hadde hund da vi ble i lag, men jeg orker ikke hund lenger. 
 

vi har fått barn sammen og skal snart få barn nummer to. Hunden vår får ikke turer og vi har heller ikke mye tid til henne lenger. Jeg kjenner at det er slitsomt med hunden og jeg ønsker og fokusere på barna våre og ikke hunden. Samboer ønsker og ha henne videre siden han har hatt henne siden hun var baby. Hun griner hele tiden og «klager» konstant. Jeg var veldig veldig glad i henne før og gikk mye turer med henne. Nå synes jeg det er ufattelig slitsomt ettersom hun trekker i båndet, bjeffer og alltid er høylytt. 
hun har alltid vært slik, men nå er det nok kjenner jeg. Og spesielt med baby på tur, gravid og alt. Samboer jobber i tillegg i Nordsjøen og jobber også når han er hjemme, så tid med hunden er liten. Derfor blir igjen hun mest mitt ansvar. Jeg går derfor rundt med konstant dårlig samvittighet, er sliten og lei. Jeg har forsøkt og spørre om vi skal ha henne på deling med andre som ønsker hun på deltid, som ønsker å bruke tid sammen med henne, men dette er uaktuelt. 
 

hva hadde dere gjort? Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i henne og vi brukte mye tid sammen før, men nå kjenner jeg at det ikke er henne jeg vil bruke energien jeg har på sammen med, men babyene mine som krever mye. Eldste barn er 2 år og vi skal ha en ny gutt i august. 
 

hjelp? 

Skrevet (endret)

Jeg tenker at hvis mannen er den som helst vil ha hund, så må han ta mer ansvar for den. Samtidig så vil jo den tiden og oppmerksomheten han bruker på hunden gå ut over tiden og oppmerksomheten han har med resten av familien. 

Hvis dere har råd så kan han kanskje sette hunden bort på kennel/hundepass en del av tiden han er offshore. Kan han ta den med på jobb når han jobber mens han er hjemme?

Hva slags hund er det?

Endret av Grønn
Skrevet

I jobben han har hjemme er det ikke mulighet for og ha med hunden. Vi har inni mellom satt hunden på pass hos andre. Men det er dyrt i lengden og ikke noe vi har råd til alltid. 
 

Kjenner dette går utover hverdagen min, og skaper en indre uro og et stress for meg. Kanskje jeg er egoistisk. 

Skrevet

Her må du jo bare sette hardt mot hardt, si at du ikke ønsker eller har overskudd til å ta vare på hunden lenger, så inntil han finner seg et arbeid som går overens med hundehold får han være uten hund. Har tatt slike kamper selv og det blir jo gjerne krig, men det må gjøres. Ingen kan forvente at en annen part skal ta hovedansvaret for et dyr man selv vil ha, da får man heller ta ansvar for å skaffe seg en mer passende livssituasjon eller en avlastingsavtale med noen som ønsker å ha dyret i perioder.

 

 

  • Like 3
Skrevet

Min første tanke da jeg startet på innlegget var at han ville ha en ny hund, og at det er noe begge må være med på. Etter at det ble klart at han har hatt hunden siden valpetiden (og før dere ble sammen?) så stiller det seg annereldes.

Hva gjorde han før? Hadde en annen jobb?

Det er klart at hvis det er han som vil ha hunden så må han ta ansvar for den. Hunden har det bedre hos noen som har tid til å gi den det den trenger av aktivitet og oppmerksomhet.

Jeg er litt i "motsatt" situasjon. Jeg ønsket meg hund, og så hund nummer to. Og så ble den kroniske sykdommen min verre, og hovedansvaret for lufting og aktivisering ligger nå på mannen min. Det er en stadig kabal for å få hverdagen til å gå opp med hundelufting når han har jobbreiser eller andre ting på ettermiddag. Nå gjør han det heldigvis gjerne, men hadde det vært barn inne i bildet og hundene ikke hadde fått oppfylt behovene sine så hadde vi måttet omplassere. Det skal ikke være opp til noen som ikke ønsker hunden i utgangspunktet.

  • Like 1
Skrevet

Når situasjonen er sånn at et dyr blir vanskjøttet, så kan dere ikke ha ansvar for henne. Dersom du ikke var inne i bildet, så måtte han hatt henne på kennel når han dro på jobb uansett. Han får enten gjøre det hver gang, eller omplassere. Han kan ikke bare dra fra henne uten å finne noen som kan ta seg av henne.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...