Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Hei.

Vi har en setter på 13,5 år, som har vært min følgesvenn siden jeg var 10 år. Jeg elsker henne høyere enn alt, og er livredd for den dagen jeg skal miste henne. Likevel er det viktig for meg at hunden er verdig til siste slutt, og ikke har det vondt. Det er så vanskelig at de ikke bare kan si nok er nok, det gjorde min forrige setter og valget ble mye enklere enn nå.

 

Hun logrer mye inne, hun krever kos, sniker etter mat, elsker snusematte og tusler på tur. Hun har ofte mye energi inne, kan traske rundt og stå og mase for å få oppmerksomhet. Derfor har vi ikke tenkt på avliving enda.
 

Men på den andre siden klarer hun ikke gå mer enn 15 til 20 minutters tur (2-3 ganger om dagen) før hun blir utslitt, sover ca 22 timer i døgnet, har mistet synet relativt mye (kan ikke se ute, krasjer i ting og snubler), har artrose i ryggen (men det takles fint med smertestillende), kan falle i trappen og lekker urin ca 2-3 ganger i uken så hun bruker incurin.

Hun har veldig god appetitt, alle tennene i behold, spiser tyggebein og er slank.

Kusinen min er vår veterinær og takler heller ikke tanken på avliving av akkurat denne hunden, så vi vet ikke om vi er objektive nok. Vi har snakket med ulike veterinærer, men alle sier litt ulikt. 

 

Syntes bare det kan være fint å høre andres erfaring/tanker som ikke kjenner oss/hunden personlig. Takk for alle tanker ❤️ Tenker på dette daglig og det er så mentalt slitsomt. Men det er kostnaden for så mange år med glede, så det må man ta. Det viktigste er at hun har det bra. 

Link to post
Share on other sites

Ut fra det du beskriver så synes jeg det høres ut som hun har det ganske bra. Jeg ville kanskje unngått trapper så mye som mulig, og kortet ned turene så hun ikke blir helt utslitt av dem, men så lenge hun spiser og koser seg med dere så tenker jeg at hun har livskvalitet.

Jeg har ikke vært der, enda, men et godt råd jeg har fått er å skrive logg. Har hun det bra, er livet hennes verdt å leve i dag, eller hadde det vært bedre å la henne få slippe? Skriv ned gode og dårlige dager, og når de dårlige blir flere enn de gode så blir det kanskje lettere å ta avgjørelsen når man har det nedskrevet?

Link to post
Share on other sites

Bonita, min første hund ble 16 år og noen mnd. 

Da hun ble 13 år begynte jeg på kveldene å skrive opp hvordan hun har vært den dagen mtp alt som kunne si noe om livskvaliteten hennes. For å kunne gå tilbake og gi en vurdering på når er det nok. 

Hun var i god form til den siste uka og dagen hun gikk bort villa hun ikke spise/drikke eller gå tur. Hadde bestemt meg for at hun skulle få slippe den dagen og hun sovnet inn av seg selv her hjemme.

Men ser på bilder at hun var sliten og tenker jo litt på at hun burde sluppet tifligere. 

Vanskelig det der.

Link to post
Share on other sites

Jeg tenker at jeg ville gått enda  kortere turer, og unngått trapper og lignende. Men utover det så synes jeg også at det høres ut som om det er riktig å vente litt til med avliving. Så lenge man ser at hunden er glad og fornøyd, og ikke har smerter, så ville jeg ventet.

Ser man at hunden har mistet livsgnist eller at den får smerter som ikke kan dempes med smertestillende så ville jeg tenkt at tiden er inne.  

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg har gjort meg en tanke om at når man begynner å lure på om det nærmer seg, så gjør det mest sannsynlig det.
Jeg har dratt noen hunder for langt (sykdom, ikke alder, dessverre), og det er jo nettopp fordi man så gjerne vil ha dem så lenge man kan. Når det er sagt, så betyr det ikke at jeg mener du skal beine til veterinær nå, men at du kanskje skal begynne å lage en oversikt over gode og dårlige dager. Sånn at du har et verktøy til å hjelpe med avgjørelsen. 
Når hunder ikke har et snev av livsgnist igjen, så mener jeg vi har dratt dem altfor langt. 
Det er lov å få sovne mens man enda har et snev av verdighet igjen. 
Men dette er altså mine refleksjoner, etter å ha eid flere syke hunder, som jeg har måtte la gå i altfor tidlig alder.

Link to post
Share on other sites

Jeg så tegnene til at tiden var inne med min gamlemor ❤️ før resten av familien så det. Jeg leste nok kroppsspråket hennes bedre enn de andre. De var mer "jammen hun spiser jo maten sin", "nå logrer hun med halen" osv.

Det er et helhetlig bildet. Også av mange små plager, enn ett stort. Uansett når man velger å ta det skrekkelige valget, så vil det gjøre vondt 😪 (Jeg savner henne så mye ❤️)

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg er foreløpig kjempeimponert over hva som bor i min korthårscollie.  Ikke på BC nivå, men hun lærer kjapt og trenger ikke mange repetisjonene før hun skjønner ting. Og når hun har lært det så sitter det. Om du har lyst å kikke litt på rasen og se dem i bruk i lydighet hvertfall så anbefaler jeg "teamwizards_smoothcollie" på instagram.  Ang AG så kan jeg ikke svare på det, vi kommer nok til å prøve oss litt når hun er gammel nok og korona tillater det for hun elsker når ting går fort! Jeg ser dog for meg at hun ikke kan stille opp mot farten på en BC b.la.  Frøkna mi kommer forøvrig fra @Perfect Image sitt oppdrett.  Støtter opp om forslaget om sheltie forøvrig! De er kjappe små saker som ofte hevder seg i AG såvidt jeg har fått med meg.
    • Jeg har erfaring med delt hund, eller pass over lengere tid. Har vært null problem 😊
    • Har ikke snøring på puddel, så kan ikke gi noe sikkert svar. Vil tro det handler om at det står i rasestandarden at de ikke skal være flerfarget, dermed blir det ansett som en "kosmetisk" (les: utstillings) feil. Prinsippet eksteriør-bedømmelse gir mening, både for å sikre en viss typelikhet og for å sørge for at rasen beholder viktige eksteriøre trekk. Derimot blir det et problem når man kun ser på en hunds premiering på utstilling, og slutter å bry seg om hva den har prestert på prøver. Ikke for det, mange brukslinjer er avlet i andre retning for å prestere best mulig og ligner ikke på den opprinnelige versjonen av rasen heller.
    • Jeg vet om to tilfeller om delte hunder. Og det gikk ikke så bra, av forskjellige grunner: En velvoksen tispe ble skilsmisse-hund, hvor de to eierene byttet på å ha hunden i en mnd av gangen. Den ene parten gav hunden masse menneskemat. Gikk tur i flexi-line, slik at hunden vimset omkring. Så fikk den andre hunden til seg, og da var det å sette i gang med slankekur, og lære hunden å gå fint i bånd, og få på plass hverdagslydighet igjen. Måneden etter var det fetekur, og igjen la hunden vimse omkring. Hunden taklet det ganske bra. Men det gikk jo heller dårlig med samarbeidet med de to menneskene. Så den ene gav fra seg hunden, slik at hunden fikk kun ett hjem. En annen hund ble omplassert og avtalen var at gamle-eier skulle få låne hunden av og til. Da hunden ble omplassert ble den dypt deprimert etter omplasseringen, og de nye eierne måtte aktivisere hunden mye for å få depresjonen på avstand. Det tok lang tid, men så fant den roen og koste seg mye i sitt nye hjem. Etter ett halvt år fikk første-eier treffe hunden igjen, og hadde den hjemme hos seg i 2 uker. Hunden ble så glad for å komme hjem igjen, så da den etter 2 uker ble levert tilbake til de nye-eierene, ble den deprimert igjen. Heldigvis ble begge parter enig at dette kunne de ikke la hunden gå gjennom flere ganger. Så første-eier så aldri hunden sin igjen. Og den ble gammel i det nye hjemmet sitt. Hvor han koste seg. Han klarte bare ikke byttingen. Jeg tenker det har mye å si på hunden, hvor knyttet den blir til sin eier. De er jo veldig forskjellige.  
    • Vår hund ble veldig stresset av at ene eieren måtte ukependle i en seks måneders tid da valpen var 4 måneder.  Da hun endelig roet seg med det flytta samboeren hjem igjen og det utløste igjen en ny stressperiode som varte ca 3 uker.  Jeg ville ikke gjort det igjen (vi hadde ikke noe valg dessverre).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...