Gå til innhold
Hundesonen.no

Når skal man si at det er nok?


Recommended Posts

Hei.

Vi har en setter på 13,5 år, som har vært min følgesvenn siden jeg var 10 år. Jeg elsker henne høyere enn alt, og er livredd for den dagen jeg skal miste henne. Likevel er det viktig for meg at hunden er verdig til siste slutt, og ikke har det vondt. Det er så vanskelig at de ikke bare kan si nok er nok, det gjorde min forrige setter og valget ble mye enklere enn nå.

 

Hun logrer mye inne, hun krever kos, sniker etter mat, elsker snusematte og tusler på tur. Hun har ofte mye energi inne, kan traske rundt og stå og mase for å få oppmerksomhet. Derfor har vi ikke tenkt på avliving enda.
 

Men på den andre siden klarer hun ikke gå mer enn 15 til 20 minutters tur (2-3 ganger om dagen) før hun blir utslitt, sover ca 22 timer i døgnet, har mistet synet relativt mye (kan ikke se ute, krasjer i ting og snubler), har artrose i ryggen (men det takles fint med smertestillende), kan falle i trappen og lekker urin ca 2-3 ganger i uken så hun bruker incurin.

Hun har veldig god appetitt, alle tennene i behold, spiser tyggebein og er slank.

Kusinen min er vår veterinær og takler heller ikke tanken på avliving av akkurat denne hunden, så vi vet ikke om vi er objektive nok. Vi har snakket med ulike veterinærer, men alle sier litt ulikt. 

 

Syntes bare det kan være fint å høre andres erfaring/tanker som ikke kjenner oss/hunden personlig. Takk for alle tanker ❤️ Tenker på dette daglig og det er så mentalt slitsomt. Men det er kostnaden for så mange år med glede, så det må man ta. Det viktigste er at hun har det bra. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut fra det du beskriver så synes jeg det høres ut som hun har det ganske bra. Jeg ville kanskje unngått trapper så mye som mulig, og kortet ned turene så hun ikke blir helt utslitt av dem, men så lenge hun spiser og koser seg med dere så tenker jeg at hun har livskvalitet.

Jeg har ikke vært der, enda, men et godt råd jeg har fått er å skrive logg. Har hun det bra, er livet hennes verdt å leve i dag, eller hadde det vært bedre å la henne få slippe? Skriv ned gode og dårlige dager, og når de dårlige blir flere enn de gode så blir det kanskje lettere å ta avgjørelsen når man har det nedskrevet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bonita, min første hund ble 16 år og noen mnd. 

Da hun ble 13 år begynte jeg på kveldene å skrive opp hvordan hun har vært den dagen mtp alt som kunne si noe om livskvaliteten hennes. For å kunne gå tilbake og gi en vurdering på når er det nok. 

Hun var i god form til den siste uka og dagen hun gikk bort villa hun ikke spise/drikke eller gå tur. Hadde bestemt meg for at hun skulle få slippe den dagen og hun sovnet inn av seg selv her hjemme.

Men ser på bilder at hun var sliten og tenker jo litt på at hun burde sluppet tifligere. 

Vanskelig det der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at jeg ville gått enda  kortere turer, og unngått trapper og lignende. Men utover det så synes jeg også at det høres ut som om det er riktig å vente litt til med avliving. Så lenge man ser at hunden er glad og fornøyd, og ikke har smerter, så ville jeg ventet.

Ser man at hunden har mistet livsgnist eller at den får smerter som ikke kan dempes med smertestillende så ville jeg tenkt at tiden er inne.  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gjort meg en tanke om at når man begynner å lure på om det nærmer seg, så gjør det mest sannsynlig det.
Jeg har dratt noen hunder for langt (sykdom, ikke alder, dessverre), og det er jo nettopp fordi man så gjerne vil ha dem så lenge man kan. Når det er sagt, så betyr det ikke at jeg mener du skal beine til veterinær nå, men at du kanskje skal begynne å lage en oversikt over gode og dårlige dager. Sånn at du har et verktøy til å hjelpe med avgjørelsen. 
Når hunder ikke har et snev av livsgnist igjen, så mener jeg vi har dratt dem altfor langt. 
Det er lov å få sovne mens man enda har et snev av verdighet igjen. 
Men dette er altså mine refleksjoner, etter å ha eid flere syke hunder, som jeg har måtte la gå i altfor tidlig alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så tegnene til at tiden var inne med min gamlemor ❤️ før resten av familien så det. Jeg leste nok kroppsspråket hennes bedre enn de andre. De var mer "jammen hun spiser jo maten sin", "nå logrer hun med halen" osv.

Det er et helhetlig bildet. Også av mange små plager, enn ett stort. Uansett når man velger å ta det skrekkelige valget, så vil det gjøre vondt ? (Jeg savner henne så mye ❤️)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...