Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Hei.

Vi har en setter på 13,5 år, som har vært min følgesvenn siden jeg var 10 år. Jeg elsker henne høyere enn alt, og er livredd for den dagen jeg skal miste henne. Likevel er det viktig for meg at hunden er verdig til siste slutt, og ikke har det vondt. Det er så vanskelig at de ikke bare kan si nok er nok, det gjorde min forrige setter og valget ble mye enklere enn nå.

 

Hun logrer mye inne, hun krever kos, sniker etter mat, elsker snusematte og tusler på tur. Hun har ofte mye energi inne, kan traske rundt og stå og mase for å få oppmerksomhet. Derfor har vi ikke tenkt på avliving enda.
 

Men på den andre siden klarer hun ikke gå mer enn 15 til 20 minutters tur (2-3 ganger om dagen) før hun blir utslitt, sover ca 22 timer i døgnet, har mistet synet relativt mye (kan ikke se ute, krasjer i ting og snubler), har artrose i ryggen (men det takles fint med smertestillende), kan falle i trappen og lekker urin ca 2-3 ganger i uken så hun bruker incurin.

Hun har veldig god appetitt, alle tennene i behold, spiser tyggebein og er slank.

Kusinen min er vår veterinær og takler heller ikke tanken på avliving av akkurat denne hunden, så vi vet ikke om vi er objektive nok. Vi har snakket med ulike veterinærer, men alle sier litt ulikt. 

 

Syntes bare det kan være fint å høre andres erfaring/tanker som ikke kjenner oss/hunden personlig. Takk for alle tanker ❤️ Tenker på dette daglig og det er så mentalt slitsomt. Men det er kostnaden for så mange år med glede, så det må man ta. Det viktigste er at hun har det bra. 

Link to post
Share on other sites

Ut fra det du beskriver så synes jeg det høres ut som hun har det ganske bra. Jeg ville kanskje unngått trapper så mye som mulig, og kortet ned turene så hun ikke blir helt utslitt av dem, men så lenge hun spiser og koser seg med dere så tenker jeg at hun har livskvalitet.

Jeg har ikke vært der, enda, men et godt råd jeg har fått er å skrive logg. Har hun det bra, er livet hennes verdt å leve i dag, eller hadde det vært bedre å la henne få slippe? Skriv ned gode og dårlige dager, og når de dårlige blir flere enn de gode så blir det kanskje lettere å ta avgjørelsen når man har det nedskrevet?

Link to post
Share on other sites

Bonita, min første hund ble 16 år og noen mnd. 

Da hun ble 13 år begynte jeg på kveldene å skrive opp hvordan hun har vært den dagen mtp alt som kunne si noe om livskvaliteten hennes. For å kunne gå tilbake og gi en vurdering på når er det nok. 

Hun var i god form til den siste uka og dagen hun gikk bort villa hun ikke spise/drikke eller gå tur. Hadde bestemt meg for at hun skulle få slippe den dagen og hun sovnet inn av seg selv her hjemme.

Men ser på bilder at hun var sliten og tenker jo litt på at hun burde sluppet tifligere. 

Vanskelig det der.

Link to post
Share on other sites

Jeg tenker at jeg ville gått enda  kortere turer, og unngått trapper og lignende. Men utover det så synes jeg også at det høres ut som om det er riktig å vente litt til med avliving. Så lenge man ser at hunden er glad og fornøyd, og ikke har smerter, så ville jeg ventet.

Ser man at hunden har mistet livsgnist eller at den får smerter som ikke kan dempes med smertestillende så ville jeg tenkt at tiden er inne.  

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg har gjort meg en tanke om at når man begynner å lure på om det nærmer seg, så gjør det mest sannsynlig det.
Jeg har dratt noen hunder for langt (sykdom, ikke alder, dessverre), og det er jo nettopp fordi man så gjerne vil ha dem så lenge man kan. Når det er sagt, så betyr det ikke at jeg mener du skal beine til veterinær nå, men at du kanskje skal begynne å lage en oversikt over gode og dårlige dager. Sånn at du har et verktøy til å hjelpe med avgjørelsen. 
Når hunder ikke har et snev av livsgnist igjen, så mener jeg vi har dratt dem altfor langt. 
Det er lov å få sovne mens man enda har et snev av verdighet igjen. 
Men dette er altså mine refleksjoner, etter å ha eid flere syke hunder, som jeg har måtte la gå i altfor tidlig alder.

Link to post
Share on other sites

Jeg så tegnene til at tiden var inne med min gamlemor ❤️ før resten av familien så det. Jeg leste nok kroppsspråket hennes bedre enn de andre. De var mer "jammen hun spiser jo maten sin", "nå logrer hun med halen" osv.

Det er et helhetlig bildet. Også av mange små plager, enn ett stort. Uansett når man velger å ta det skrekkelige valget, så vil det gjøre vondt 😪 (Jeg savner henne så mye ❤️)

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg er ikke så stødig i finsk at jeg klarer å holde meg helt oppdatert, men slik jeg forstår det var det engelsk cocker man ønsket å krysse med i Finland. Problemet var bare at når man satte i gang systematisk helsetesting viste det seg at en såpass stor andel cockere også har de sykdommene man ønsker å avle bort hos cavalier, at det ville være meningsløst med en slik krysning. Jeg tenker at det uansett vil være positivt å utvide genpoolen, men samtidig synes jeg ikke cocker er et godt valg ettersom de har en helt annen mentalitet enn cavalier. I Nederland testet man vel alle mulige slags miniatyrraser, som egentlig ikke har noe som helst annet til felles med cavalier enn størrelsen, og også der var det for stor forekomst av sykdom til at man anså det som hensiktsmessig å sette igang med krysning. Status per i dag på disse prosjektene vet jeg dessverre ikke noe om, men jeg håper ikke de gir seg så lett. Spesielt Finland er jo veldig frempå når det gjelder ulike krysningsprosjekt, så der tipper jeg arbeidet fortsetter.
    • Hvilke raser ser de på i England, Nederland og Finland? Det er vel delte meninger om hvilken retning cavalieren skal tas i ved innkryssing. Er de rene selskapshunder, er de friluftshunder, er de jakthunder? Har sett raseentusiaster som jakter med dem i England. For meg er de rene selskapshunder med den pelskvaliteten og størrelsen, samtidig som de er aktive og glade i gjøre noe. Har tenkt mye på mulige innkrysninger og ikke kommet frem til én rase jeg synes passer godt nok. Cavalieren er veldig spesiell, og ingen raser likner nok. Det vil bli en helt annen type hund. ..hvilket er nødvendig mtp kraniet. Trasig når utavl av en ellers fin rase må gjøres av nød og ikke av interesse. 
    • Jeg vil bare nevne at jeg kunne ikke forlate min nåværende hund før hun ble 4-5mnd gammel. Hun var så utrygg at hun stod og hyyylte om jeg bare gikk ut med bosset. Jeg lot henne få lov til å trenge meg, og tok det i hennes tempo. Når hun ble rundt 6mnd kunne hun være alene mens jeg var på jobb, så det gikk fort når det løsnet. Men veien dit var kronglete og jeg var helt sikker på at hun kom til å få seperasjonsangst. Jeg tror du bare må puste med magen og ta det i valpens tempo, selv om det er frustrerende. 
    • 👍 Det er vel 40-50 hunderaser som er i gruppen gjeterhund. Men ærlig talt så blir vel de aller aller fleste gjeterhunder aldri brukt til gjeting. Og det går vel greit? Hvor mange schæfere, groenendael, maller osv blir brukt til gjeting? Hvis f.eks alle gjeterhunder måtte brukes til gjeting, så hadde det vært langt færre hunder her i verden. Jeg syns det er helt flott at raser kan tilpasses behovet vi nå har til hunder. For folk flest trenger ikke gjeterhunder, vakthunder, jakthunder osv, det er vel derfor «cobberdog» er såpass populære? De er liksom bare hunder som skal fungere godt som familiehunder. Det er det folk flest vil ha. Og det er vel det de fleste hunder blir brukt som? De fleste gjeterhunder jeg kjenner blir aldri brukt til gjeting (det gjelder også Border Collie) Noen velger å gå kurs for å lære hunden sin å gjete, men de kommer aldri til å bli aktivt brukt som gjeterhund, for eierne har ikke sau. Og jeg kjenner flere sauebønder som ikke har gjeterhund, selv om de har sau. Fordi de ikke trenger gjeterhund på den måten de nå har sau. De forskjellige hunderaser er blitt utviklet etter menneskenes behov. Og etter hvilke utseende vi liker/vil at de skal ha. Og nå er vårt ønske vi kanskje bare enda et familiemedlem som ikke trenger noen voldsomme bruksegenskaper, eller et ekstremt utseende. 
    • Jag har grind til stuen, så att han kan bli instängd i stuen. Men det verkar som att det oxå blir överväldigande stort för honom, han klarar inte att komma till ro. Vet ikke hvis jeg egentligen trenger bur, men han liker å sove under sengen, så han kanskje vill ha den "tryggheten" från ett eget krypin. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...