Avlivning?

[S-h-n]

Vi har nå tatt den vanskelige beslutningen om å avlive hunden. Min aller beste ,kjæreste firbente venn?? han er helt blind på ett øye og er snart blind på det andre øyet også. Han har nesten ikke tenner igjen for dem har blitt trukket, og han sliter med blæra, det drypper her og der. Han er 13 år. Jeg synes dette er så ubeskrivelig vondt, han har vært en så god trøst i tunge stunder, og er i mine øyne verdens godeste, snilleste hund.❤️Jeg har utsatt det nå i et par måneder fordi jeg gruer meg så ubeskrivelig mye. Men jeg vet at det ikke er noe godt liv for han når han ikke ser og nesten ikke har tenner igjen. Han går stadig på ting og klarer ikke å gå i trapper eller hoppe og eller ned fra sofa’n lenger. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det, han er min første lille baby?? Har dere noen tips?

[Stjerneskinn]

Trøst deg med at han er heldig som har hatt et langt liv hos noen som elsket han. ❤️ Og prøv å fokuser på at du tar det rette valget og alle de gode minnene han etterlater seg. 

Å snakke med noen om følelsene dine når du er klar for det er nok viktig, håper du har noen i din nærhet som forstår at dette er tapet av et familiemedlem og venn.

For meg hjalp det veldig å alltid ha lydbok/podcast eller annet på øret, det hadde jeg bokstavelig talt døgnet rundt de første ukene/månedene, det tar ikke tankene vekk, men for meg hjelper det hvertfall i vanskelige perioder for at følelsene og tankene ikke hele tiden skal ta fullstendig overhånd. 

[tillien]

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år.

Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

[Irene86]

Jeg kan love deg at du etterhvert vil føle deg bedre med valget du må ta for det er det riktige. 13 år er et fullverdig liv for en hund, og med tanke på innlegget ditt så kan jeg ikke tenke meg annet enn at hunden din har hatt et fantastisk liv med folk som bryr seg om han, og hva mer kan en hund ønske? ❤️ Vi må alle ta det grusomme valget en dag, det er ikke til å unngå.

Tro meg når jeg sier at jeg vet den smerten du går gjennom nå, jeg har vært gjennom det før og jeg tenker på det hver eneste dag med min gamle hund at dagen snart kommer,  men ingenting kan forberede deg på akkurat det. Man må bare være sterk og tenke at du gjør det for han. Om hunden din er nervøs for veterinærer så vil jeg på det sterkeste anbefale noen som kommer hjem til dere i vandte omgivelser. Det er umenneskelig grusomt. I ettertid ville jeg ha vært masse med andre, kom deg ut, og ikke sitt alene hjemme, det hjelper masse. Og ikke minst det å vite at hunden du tok til deg for så mange år siden har hatt et langt og fint liv. Det er en god trøst her i alle fall. Føler virkelig med deg ❤️  Det blir bedre, ikke minst når man vet at det er det rette, du slipper bekymringene og istedet kan du tenke tilbake på gode minner. Uff, blir emosjonell her ?

[Orca]

Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen. 

[Sofie & Aska]

På 6/12/2020 at 12:01 PM, Orca skrev:

 

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

?❤️