Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi har nå tatt den vanskelige beslutningen om å avlive hunden. Min aller beste ,kjæreste firbente venn?? han er helt blind på ett øye og er snart blind på det andre øyet også. Han har nesten ikke tenner igjen for dem har blitt trukket, og han sliter med blæra, det drypper her og der. Han er 13 år. Jeg synes dette er så ubeskrivelig vondt, han har vært en så god trøst i tunge stunder, og er i mine øyne verdens godeste, snilleste hund.❤️Jeg har utsatt det nå i et par måneder fordi jeg gruer meg så ubeskrivelig mye. Men jeg vet at det ikke er noe godt liv for han når han ikke ser og nesten ikke har tenner igjen. Han går stadig på ting og klarer ikke å gå i trapper eller hoppe og eller ned fra sofa’n lenger. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det, han er min første lille baby?? Har dere noen tips?

Skrevet

Trøst deg med at han er heldig som har hatt et langt liv hos noen som elsket han. ❤️ Og prøv å fokuser på at du tar det rette valget og alle de gode minnene han etterlater seg. 

Å snakke med noen om følelsene dine når du er klar for det er nok viktig, håper du har noen i din nærhet som forstår at dette er tapet av et familiemedlem og venn.

For meg hjalp det veldig å alltid ha lydbok/podcast eller annet på øret, det hadde jeg bokstavelig talt døgnet rundt de første ukene/månedene, det tar ikke tankene vekk, men for meg hjelper det hvertfall i vanskelige perioder for at følelsene og tankene ikke hele tiden skal ta fullstendig overhånd. 

Skrevet

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år.

Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

Skrevet

Jeg kan love deg at du etterhvert vil føle deg bedre med valget du må ta for det er det riktige. 13 år er et fullverdig liv for en hund, og med tanke på innlegget ditt så kan jeg ikke tenke meg annet enn at hunden din har hatt et fantastisk liv med folk som bryr seg om han, og hva mer kan en hund ønske? ❤️ Vi må alle ta det grusomme valget en dag, det er ikke til å unngå.

Tro meg når jeg sier at jeg vet den smerten du går gjennom nå, jeg har vært gjennom det før og jeg tenker på det hver eneste dag med min gamle hund at dagen snart kommer,  men ingenting kan forberede deg på akkurat det. Man må bare være sterk og tenke at du gjør det for han. Om hunden din er nervøs for veterinærer så vil jeg på det sterkeste anbefale noen som kommer hjem til dere i vandte omgivelser. Det er umenneskelig grusomt. I ettertid ville jeg ha vært masse med andre, kom deg ut, og ikke sitt alene hjemme, det hjelper masse. Og ikke minst det å vite at hunden du tok til deg for så mange år siden har hatt et langt og fint liv. Det er en god trøst her i alle fall. Føler virkelig med deg ❤️  Det blir bedre, ikke minst når man vet at det er det rette, du slipper bekymringene og istedet kan du tenke tilbake på gode minner. Uff, blir emosjonell her ?

Skrevet

Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen. 

  • Like 3
  • 2 weeks later...
Skrevet
På 6/12/2020 at 12:01 PM, Orca skrev:

 

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

?❤️

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvordan er en kromfohrlander og kooiker og hovawart? 
    • Det er helst jeg som tar ansvar for fôr, tur og trening. Siden jeg jobber langvakter har jeg jo også mye fritid, så det blir veldig naturlig at jeg har hovedansvaret. Men skal prøve å få de andre i huset til å ta i mer.  Begynne med å få en av de andre i huset til å ta han ut når jeg kommer hjem, slik som du foreslår 👍
    • Har god erfaring med Baggen softbelt. Ser de har det hos Troll. Det kan oppleves som litt klumpete for jogging, men til gåtur er det supert. Vet ikke hva du tenker om frontfestet der men jeg har ikke opplevd problemer med det.  Jeg liker spesielt at dempingen er i selve beltet så jeg kan bruke det båndet jeg vil. Ikke alltid så praktisk med strikkbånd. 
    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...