Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi har nå tatt den vanskelige beslutningen om å avlive hunden. Min aller beste ,kjæreste firbente venn?? han er helt blind på ett øye og er snart blind på det andre øyet også. Han har nesten ikke tenner igjen for dem har blitt trukket, og han sliter med blæra, det drypper her og der. Han er 13 år. Jeg synes dette er så ubeskrivelig vondt, han har vært en så god trøst i tunge stunder, og er i mine øyne verdens godeste, snilleste hund.❤️Jeg har utsatt det nå i et par måneder fordi jeg gruer meg så ubeskrivelig mye. Men jeg vet at det ikke er noe godt liv for han når han ikke ser og nesten ikke har tenner igjen. Han går stadig på ting og klarer ikke å gå i trapper eller hoppe og eller ned fra sofa’n lenger. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det, han er min første lille baby?? Har dere noen tips?

Skrevet

Trøst deg med at han er heldig som har hatt et langt liv hos noen som elsket han. ❤️ Og prøv å fokuser på at du tar det rette valget og alle de gode minnene han etterlater seg. 

Å snakke med noen om følelsene dine når du er klar for det er nok viktig, håper du har noen i din nærhet som forstår at dette er tapet av et familiemedlem og venn.

For meg hjalp det veldig å alltid ha lydbok/podcast eller annet på øret, det hadde jeg bokstavelig talt døgnet rundt de første ukene/månedene, det tar ikke tankene vekk, men for meg hjelper det hvertfall i vanskelige perioder for at følelsene og tankene ikke hele tiden skal ta fullstendig overhånd. 

Skrevet

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år.

Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

Skrevet

Jeg kan love deg at du etterhvert vil føle deg bedre med valget du må ta for det er det riktige. 13 år er et fullverdig liv for en hund, og med tanke på innlegget ditt så kan jeg ikke tenke meg annet enn at hunden din har hatt et fantastisk liv med folk som bryr seg om han, og hva mer kan en hund ønske? ❤️ Vi må alle ta det grusomme valget en dag, det er ikke til å unngå.

Tro meg når jeg sier at jeg vet den smerten du går gjennom nå, jeg har vært gjennom det før og jeg tenker på det hver eneste dag med min gamle hund at dagen snart kommer,  men ingenting kan forberede deg på akkurat det. Man må bare være sterk og tenke at du gjør det for han. Om hunden din er nervøs for veterinærer så vil jeg på det sterkeste anbefale noen som kommer hjem til dere i vandte omgivelser. Det er umenneskelig grusomt. I ettertid ville jeg ha vært masse med andre, kom deg ut, og ikke sitt alene hjemme, det hjelper masse. Og ikke minst det å vite at hunden du tok til deg for så mange år siden har hatt et langt og fint liv. Det er en god trøst her i alle fall. Føler virkelig med deg ❤️  Det blir bedre, ikke minst når man vet at det er det rette, du slipper bekymringene og istedet kan du tenke tilbake på gode minner. Uff, blir emosjonell her ?

Skrevet

Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen. 

  • Like 3
  • 2 weeks later...
Skrevet
På 6/12/2020 at 12:01 PM, Orca skrev:

 

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

?❤️

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...