Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Vi har nå tatt den vanskelige beslutningen om å avlive hunden. Min aller beste ,kjæreste firbente venn?? han er helt blind på ett øye og er snart blind på det andre øyet også. Han har nesten ikke tenner igjen for dem har blitt trukket, og han sliter med blæra, det drypper her og der. Han er 13 år. Jeg synes dette er så ubeskrivelig vondt, han har vært en så god trøst i tunge stunder, og er i mine øyne verdens godeste, snilleste hund.❤️Jeg har utsatt det nå i et par måneder fordi jeg gruer meg så ubeskrivelig mye. Men jeg vet at det ikke er noe godt liv for han når han ikke ser og nesten ikke har tenner igjen. Han går stadig på ting og klarer ikke å gå i trapper eller hoppe og eller ned fra sofa’n lenger. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det, han er min første lille baby?? Har dere noen tips?

Link to post
Share on other sites

Trøst deg med at han er heldig som har hatt et langt liv hos noen som elsket han. ❤️ Og prøv å fokuser på at du tar det rette valget og alle de gode minnene han etterlater seg. 

Å snakke med noen om følelsene dine når du er klar for det er nok viktig, håper du har noen i din nærhet som forstår at dette er tapet av et familiemedlem og venn.

For meg hjalp det veldig å alltid ha lydbok/podcast eller annet på øret, det hadde jeg bokstavelig talt døgnet rundt de første ukene/månedene, det tar ikke tankene vekk, men for meg hjelper det hvertfall i vanskelige perioder for at følelsene og tankene ikke hele tiden skal ta fullstendig overhånd. 

Link to post
Share on other sites

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år.

Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

Link to post
Share on other sites

Jeg kan love deg at du etterhvert vil føle deg bedre med valget du må ta for det er det riktige. 13 år er et fullverdig liv for en hund, og med tanke på innlegget ditt så kan jeg ikke tenke meg annet enn at hunden din har hatt et fantastisk liv med folk som bryr seg om han, og hva mer kan en hund ønske? ❤️ Vi må alle ta det grusomme valget en dag, det er ikke til å unngå.

Tro meg når jeg sier at jeg vet den smerten du går gjennom nå, jeg har vært gjennom det før og jeg tenker på det hver eneste dag med min gamle hund at dagen snart kommer,  men ingenting kan forberede deg på akkurat det. Man må bare være sterk og tenke at du gjør det for han. Om hunden din er nervøs for veterinærer så vil jeg på det sterkeste anbefale noen som kommer hjem til dere i vandte omgivelser. Det er umenneskelig grusomt. I ettertid ville jeg ha vært masse med andre, kom deg ut, og ikke sitt alene hjemme, det hjelper masse. Og ikke minst det å vite at hunden du tok til deg for så mange år siden har hatt et langt og fint liv. Det er en god trøst her i alle fall. Føler virkelig med deg ❤️  Det blir bedre, ikke minst når man vet at det er det rette, du slipper bekymringene og istedet kan du tenke tilbake på gode minner. Uff, blir emosjonell her ?

Link to post
Share on other sites

Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen. 

  • Like 3
Link to post
Share on other sites
  • 2 weeks later...
På 6/12/2020 at 12:01 PM, Orca skrev:

 

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

?❤️

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Vi hilser ikke på fremmede hunder, enten det er staff eller retriever eller noe annet. Jeg har like mye dårlig erfaring med begge (eller, det vil si, ingen av mine har blitt direkte angrepet av staff).
    • Det er vel Forbrukerrådet som er første instans og evt. mekling gjennom dem som er andre steg. Det er ikke rettspraksis å vise til når det gjelder mangler og feil hos hunder, dermed løses mange situasjoner som dette veldig ulikt. Ellers er det jo mange døve hunder som lever gode liv med litt tilrettelegging, vet selv om slike som bor hos både hørende og døve eiere. Bare for å nevne at det kan gå helt fint å leve med døve hunder. Etter å ha sett dem selv, ser jeg ikke helt hva som skulle være grunnlag for rutinemessig avliving, som jeg vet en del oppdrettere av diverse disponerte raser gjør. Hunder kommuniserer tross alt mest gjennom kroppsspråk, hørselen har mer betydning for at det blir vanskeligere å orientere seg om hva som skjer utenfor synsfeltet. I dag finnes det mange hjelpemidler som gjør hverdagen enklere for eier (vibrasjonshalsbånd til kontakt og innkalling f.eks) og kommandoer lærer de jo like enkelt som håndtegn som alle andre hunder.
    • Har gjort mine erfaringer med diverse bullehunder, og jeg styrer pent utenom dem. De kan være så sjarmerende mot folk som de bare vil, mine hunder får ikke hilse på dem. Så får jeg heller tåle å bli kalt hysterisk kjerring.
    • Bilde? Tenker at når en kjøper seng i butikk så er den komplett, enten med sokkel (da er det ikke noe rom/åpning under senga), eller med forskjellige typer ben.  Om det er en skikkelig ramme rundt under, som det er plass til å montere ben så går det sikkert. På noen så er de 4 bena skrudd fast i hver hjørne, men på andre så er det bare to bøyler, som er skrudd fast i utfresa spor på innsiden av selve ramma
    • Kan man montere ben, hvor det ikke finnes "hull/gjenger" på en rammemadrass? Altså bore de selv. Har kjøpt en "rammemadrass uten hull hvor man kan feste bena. Mulig det ikke er gjort på forhånd fordi det er ment at man skal sette madrassen i en sengramme. Men kona insisterer på å at hun vil ha madrass med ben. Madrassen har en tykk treramme rundt selve madrassen nederst. Men er det vanlig å bore hull til å feste på bena selv?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...