Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Klarte ikke helt å finne en bedre tittel, så det får gå.

Har INGEN peiling på avl og genetikk, men et kull jeg "ser på" skal tispen parres med onkelen sin. Altså broren til moren.

Blir ikke det veldig mye felles? Er sånt bra? Så vidt jeg kan se på stamtavlen er det kun disse som går igjen i 5 generasjoner bakover, ikke flere felles stamfedre og mødre. Det har kanskje også noe å si?

Dette er en relativt frisk rase, lite/ingen arvelige sykdommer.

Skrevet

Det er selvfølgelig bra at det er få «gjengangere» forøvrig, men personlig ville jeg styrt unna. Det har også mye å si hvor mange generasjoner du ser på, det kan være mange som går igjen lenger bak i stamtavla. Man må også se på om rasen har utgangspunkt i få individer, noen raser kommer jo fra fem-seks individer som ble funnet på landsbygda etter andre verdenskrig eller sånn, og da er jo det genetiske materialet ganske lite i utgangspunktet. NKKs etiske grunnregler sier: 

2. Avlen må tjene formålet med å bevare og fortrinnsvis utvide den genetiske variasjonen i rasen. Matadoravl og sterk innavl bør unngås. Det skal ikke foretas paringer mellom søsken, far/datter, mor/sønn eller tilsvarende tette paringer. Halvsøskenparinger eller paringer med tilsvarende innavlsgrad bør unngås. Innavlsgraden beregnes på grunnlag av en 5 generasjoners stamtavle; ved bruk av importer brukes de stamtavleopplysningene som er tilgjengelig i 3-5 generasjoner.
 
Jeg tenker onkel/niese er helt på grensen. 
Skrevet
Akkurat nå, Quack skrev:

Det er selvfølgelig bra at det er få «gjengangere» forøvrig, men personlig ville jeg styrt unna. Det har også mye å si hvor mange generasjoner du ser på, det kan være mange som går igjen lenger bak i stamtavla. Man må også se på om rasen har utgangspunkt i få individer, noen raser kommer jo fra fem-seks individer som ble funnet på landsbygda etter andre verdenskrig eller sånn, og da er jo det genetiske materialet ganske lite i utgangspunktet. NKKs etiske grunnregler sier: 

2. Avlen må tjene formålet med å bevare og fortrinnsvis utvide den genetiske variasjonen i rasen. Matadoravl og sterk innavl bør unngås. Det skal ikke foretas paringer mellom søsken, far/datter, mor/sønn eller tilsvarende tette paringer. Halvsøskenparinger eller paringer med tilsvarende innavlsgrad bør unngås. Innavlsgraden beregnes på grunnlag av en 5 generasjoners stamtavle; ved bruk av importer brukes de stamtavleopplysningene som er tilgjengelig i 3-5 generasjoner.
 
Jeg tenker onkel/niese er helt på grensen. 

Takk for svar!

Dette er en rase som det tidligere har vært lite stambokføring, slik at lignende raser har gått for denne rasen. Kan dessverre ikke se lengre bak, men er ganske sikker på at det er spredte gener bakover.

Jeg stusset litt på denne kombinasjonen, jeg "kjenner" oppdretteren og vedkommende har alltid vært veldig motivert til å fremme rasen og velge bra individer til avl, tenker ikke på penger i det hele tatt, men lever og ånder for rasen.

Skrevet

Av det lite avlsgrunnlag, vanskelig å finne gode kombinasjoner? Hvis det er en veldig liten rase, og dette er gode, friske hunder, så kan det gi mening. Om det er fordi oppdretter ikke gidder å ta turen til Sverige for å finne en hanhund der, så dropp det.

Skrevet
35 minutter siden, simira skrev:

Av det lite avlsgrunnlag, vanskelig å finne gode kombinasjoner? Hvis det er en veldig liten rase, og dette er gode, friske hunder, så kan det gi mening. Om det er fordi oppdretter ikke gidder å ta turen til Sverige for å finne en hanhund der, så dropp det.

Nei altså, jeg vil ikke påstå det. Det er ganske mange individer nå, rundt om. Dette er for øvrig ikke i Norge. Men så hvis oppdretter mener dette gagner rasen, så er det greit? Da er det ikke for nært?

Skrevet
Just now, Smartingen said:

Nei altså, jeg vil ikke påstå det. Det er ganske mange individer nå, rundt om. Dette er for øvrig ikke i Norge. Men så hvis oppdretter mener dette gagner rasen, så er det greit? Da er det ikke for nært?

Det skal være ganske gode grunner for en så nær paring, så jeg mener ikke det er greit om avlsgrunnlaget ellers er stort nok.

Skrevet

Dess mer felles genmateriale, dess større odds for sykdom og da særlig immunrelatert sykdom.

Hva som er for nært er uansett vanskelig å svare på. Det avhenger av hva slags sykdom som forekommer på linjene og hvor mye innavl som er gjort lenger bak. Er det noen av de samme problemene som går igjen på linjene bør man unngå denne typen innavl. Har det forekommet problemer med immunsystem eller fertilitet på linjene ville jeg også vært skeptisk. På en så tett innavlsparring som onkel/niese bør du også sjekke hva mer de har felles bakover i stamtavla, lenger bak enn 5 generasjoner.

Skrevet
Akkurat nå, Tyttebæra skrev:

Dess mer felles genmateriale, dess større odds for sykdom og da særlig immunrelatert sykdom. 

Hva som er for nært er uansett vanskelig å svare på. Det avhenger av hva slags sykdom som forekommer på linjene og hvor mye innavl som er gjort lenger bak. Er det noen av de samme problemene som går igjen på linjene bør man unngå denne typen innavl. Har det forekommet problemer med immunsystem eller fertilitet på linjene ville jeg også vært skeptisk. På en så tett innavlsparring som onkel/niese bør du også sjekke hva mer de har felles bakover i stamtavla, lenger bak enn 5 generasjoner.

Takk for svar!

Nå har jeg ikke tenkt å få valp herfra, men kjenner oppdretter litt. Derfor stusset jeg på kombinasjonen. Men rasen er nokså frisk og sannsynligvis er det få om noen andre like stamfedre/mødre bakover.

Skrevet
På 4/30/2019 at 1:12 PM, Smartingen skrev:

Takk for svar!

Nå har jeg ikke tenkt å få valp herfra, men kjenner oppdretter litt. Derfor stusset jeg på kombinasjonen. Men rasen er nokså frisk og sannsynligvis er det få om noen andre like stamfedre/mødre bakover.

Bare lyst til å kommentere det jeg uthevet.

Akkurat denne måten å tenke på tror jeg mange oppdrettere har gjort, på raser som i dag kanskje ikke akkurat er så billige å forsikre lengre... 



 

Skrevet

Jeg synes det er alt for nært, spesielt om avlsgrunnlaget er tynt. Har rasen god genpool så er det både enklere å finne utavlmuligheter i senere generasjoner og (mer sannsynlig) mindre innavl hos disse individene. I min rase så er det normalen at man kan se flere hunder 2-3-4-5 ganger i stamtavla på 5 isj generasjoner. Når det så itillegg er en 3-4 stk som går igjen hos "alle" slik at sannsynligheten for at det er disse som dobles, tripples osv så er det selvsagt verre enn at to slektninger med lav innavlsgrad i utgangspunktet pares. Men bra, nei, fornuftig, nei, nødvendig, nei. Ikke etter min mening iallefall. Men folk har nå sine grunner og dem om det.

Skrevet
10 timer siden, Shokata skrev:

Bare lyst til å kommentere det jeg uthevet.

Akkurat denne måten å tenke på tror jeg mange oppdrettere har gjort, på raser som i dag kanskje ikke akkurat er så billige å forsikre lengre... 



 

Tviler ikke :) Dette er dog en rase det ikke er overflod av og ikke så høy populæritet.

Skrevet
5 timer siden, Malamuten skrev:

Jeg synes det er alt for nært, spesielt om avlsgrunnlaget er tynt. Har rasen god genpool så er det både enklere å finne utavlmuligheter i senere generasjoner og (mer sannsynlig) mindre innavl hos disse individene. I min rase så er det normalen at man kan se flere hunder 2-3-4-5 ganger i stamtavla på 5 isj generasjoner. Når det så itillegg er en 3-4 stk som går igjen hos "alle" slik at sannsynligheten for at det er disse som dobles, tripples osv så er det selvsagt verre enn at to slektninger med lav innavlsgrad i utgangspunktet pares. Men bra, nei, fornuftig, nei, nødvendig, nei. Ikke etter min mening iallefall. Men folk har nå sine grunner og dem om det.

Takk for svar! Undrer mer og mer om hvorfor vedkommende har tatt dette valget...

Skrevet
2 timer siden, Smartingen skrev:

Tviler ikke :) Dette er dog en rase det ikke er overflod av og ikke så høy populæritet.

Da er det desto viktigere å "utavle" så mye som mulig for å beholde genetisk diversitet. Det er uhyre lett å gjenta tabbene fra 100 år siden da man visste mindre om effekten av lukket stambok enn man gjør i dag, om man (bare) tenker typelike og pene hunder.

  • Like 1
  • Thanks 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...