Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaringer med Bichon Havanais?


Pixie
 Share

Recommended Posts

Jeg ser etter en hund med vennlig og mildt gemytt, som likevel har egne meninger og tenker selv, som har humor. Jeg ønsker en hund som går overens med andre hunder og gjerne er vennlig mot folk, men ikke labrador-må-hilse-på-alle-vennlige. Selv om jeg nå går ned i størrelse vil jeg fortsatt ha en hund som liker å få være hund, delta på treninger, bruke nesa, herje tulling i gjørmedammer eller bare løpe og snuse i skogen. Jeg vil ha en hund som kan gå løs i skogen uten å stikke av på jakt, som gjerne holder seg i nærheten nok til å følge med på hvor jeg er. God avknapp inne er fint, den vil få bra med turer og mentalt stimuli ute.

Det er fortsatt tibetansk terrier som er hjerterasen min, men det ser ut til å bli nødvendig at min neste hund er mindre i størrelse. Jeg elsker gemyttet, at de er så fulle av fart ute og rolige inne, at de er så myke og hengivne, at om jeg sier "sitt" kan jeg like gjerne få et blikk som sier "seriøst, på dette våte gresset?" som at jeg får en hund som sitter pent (med mindre jeg har pølsebiter, da er det sitt uansett).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er verdt.å vite at havanaisen sliter med separasjonsangst. Vi vurderte rasen selv, men det ble en dealbreaker for oss. Mitt inntrykk er at rasen har økt i popularitet, og det er flere useriøse oppdrettere. Jeg kjenner flere, og et par av dem er veldig usikre både til folk og hunder. Men de skal ikke være verken reserverte eller nervøse. Noen av de andre jeg kjenner er kjempeglad i folk og veldig omgjengelige og glade hunder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er ekstremt knyttet til eierene sine og fortjener derfor å ikke være etterlatt mye alene, men det er jo selskapshundene generelt, så tror ikke sep.angst er noe mindre utbredt på liknende raser. 

De har generelt ikke mye jaktinstinkt til hund å være (selvsagt fortsatt et rovdyr), de har generelt kort radius på tur, er lettrente (og med egne meninger uten å være noe heftig på noen måte). Mitt inntrykk er at den såkalte knappen deres har en hovedinnstilling den er på og den er "av", så sikkert litt variert fra forskjellige linjer, men jeg tror det nesten er viktigere med akkurat denne rasen å jobbe med at de skal ha en "påknapp" også fra de er små om det er noe man jo ønsker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en Tibetansk Terrier på ett år. Er enig at det er en nydelig rase og ikke minst morsom. Jeg var også redd for at den skulle bli større enn det jeg i utgangspunktet ønsket meg, så vi valgte tispe. Hun er nå omtrent fullvokst og veier nærmere 12 kg, synes ikke hun er så stor, klarer fint å løfte henne dersom det er nødvendig og hun er lett å ha med seg. Hun er langbeint i forhold til f.eks havanaise og malteser og er derfor super å ha med ut i terrenget og tåler mye aktivitet samtidig som hun elsker å late seg inne. Egentlig en veldig "lett" rase som ikke krever så mye, lettlært er hun også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, Ella1 skrev:

Jeg har en Tibetansk Terrier på ett år. Er enig at det er en nydelig rase og ikke minst morsom. Jeg var også redd for at den skulle bli større enn det jeg i utgangspunktet ønsket meg, så vi valgte tispe. Hun er nå omtrent fullvokst og veier nærmere 12 kg, synes ikke hun er så stor, klarer fint å løfte henne dersom det er nødvendig og hun er lett å ha med seg. Hun er langbeint i forhold til f.eks havanaise og malteser og er derfor super å ha med ut i terrenget og tåler mye aktivitet samtidig som hun elsker å late seg inne. Egentlig en veldig "lett" rase som ikke krever så mye, lettlært er hun også.

Det er jo egentlig TT jeg vil ha, så jeg har ikke utelukket å prøve å finne en av de mer småvokste av rasen. Jeg hadde en hannhund som ble omplassert da han var to år (samlivsbrudd), han var ikke mer enn ca 14 kg men nesten 48 cm lang/høy. Elsker rasen!

Det som gjør at jeg vurderer en mindre rase neste gang er jo generelt plass, en hund på 5-6 kg vil gjøre en del ting enklere. Jeg kan f.eks. ta den med ombord på fly, det vil gjøre at jeg enklere kan reise mellom Østlandet der jeg bor og Vestlandet der familie bor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste havanaishanner jeg vet om er over den grensa der, og enkelte er nesten på samme str som TT. Min var ikke en stor hann, men veide 6,5 som idealvekt. Så om det med fly etc er grunnen til å velge havanais isteden, hadde jeg hvertfall gått for tispe eller omplasseringshund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Pixie said:

Grensa er vel 8 kg med bæreveske? Men selvsagt, blir de for store til å ha det komfortabelt i buret så går det jo ikke uansett.

Ser som sagt veldig mange store hanner, som da er over det også med bag. Med mindre man er veldig nøye med at slekta er av normal/mindre str, da er det jo større sannsynlighet for en hann man kan ha med i kabinen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du ordentlig sjekket de andre bichon-rasene? Er jo en del av de, og er mulig at frise eller løwchen er litt mer lik TT i gemyttene enn havanais. Ellers er jeg veldig glad i pudlene, jeg, da, ofte mye energi og lekelyst.

Men om TT er hjerterasen, anbefaler jeg deg jo egentlig absolutt å satse på denne. Så store blir de jo ikke akkurat, og man kan da finne alternative måter å komme seg til andre steder i landet på de få gangene i året (etc, vet jo ikke hvor ofte du reiser) det er aktuelt, evt ordne pass til de gangene? ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...