Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjeldne hunderaser sånn generelt.


Katharina
 Share

Recommended Posts

Kan du nevne sjeldne hunderaser og hvorfor du tror at nettopp den rasen er sjelden? Er det pga. helsa, personlighet, væremåte, bruksområde, arv, gemytt, størrelse, pelstype, pelsstell? Bare ramse opp hva dere tror og hvorfor folk flest ikke har akkurat den rasen?

Eller er det bare at noen hunderaser bare er sjeldne og vanskelige å skaffe seg men hvorfor er akkurat de hunderasene det? Mye jeg lurer på. Bare tenker på mye rart jeg. :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange raser er sjeldne utenfor sitt opprinnelsesland og kanskje nabolandene. F.eks. podengo portoguese medio og grande er det vel så og si ingen av i Norge, et lite fåtall i Sverige (uavhengig av pelstypen). I hjemlandet er ikke rasen mangetalling, men det er en del individer der. Dessverre er ikke alle registrert inn i kennelsystemet men raseklubben jobber med å få flest mulig registrert så de blir mer tilgjengelige for å rasens videre overlevelse.  Dette er urhunder/spisshunder som også er jakthunder, men jeg ser ikke helt noen andferdsmessige årsaker til at de skal være langt mindre populære enn mye annet, f.eks. faraohund som er samme type hund på mange måter og den klart mest populære og utbredte av podengo/podenco variantene. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ta glatthåret fox terrier. Den er mer uvanlig enn sjelden. Rasen var jevnt over ganske populær i 70-årene. Tror JRT, PRT og andre enklere terriere med samme type personlighet har tatt over markedet for rasen.

For det første er det ikke en enkel rase i utgangspunktet. I verste fall får man en hund med alle stereotypiske terrierfakter på speed.

Den andre årsaken er at det er en del drittbikkjementalitet på utstillingslinjene her i landet. Folk skaffer seg en, og aldri flere. Skal man ikke ha etter jaktlinjer burde man være nøye med å treffe mange individer og gå for kombinasjoner med nyere importblod.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror mange sjeldne raser er sjeldne nettopp fordi folk ikke har hørt om de, kjenner noen som har det eller sett en. Når jeg snakker med folk som ønsker hund så tar de valget ofte i linjene "Å, naboen min hadde en golden, og den var bare så herlig. Derfor vil vi ha en også". 
De baserer seg mye på erfaring (gjerne på den håndfullen hunder de kjenner/vet om), og lite på "research".  

Film, kjendiser og media har også mye å si. Chihuahua var ganske sjelden før, og jeg husker jeg så den i en hundebok og syntes den var kjempekul. Så fikk Paris Hilton chihuahuaen sin Tinkerbell.

Her er en figur basert på NKK sine data på antall avkom fra 1980 til 2017:


https://i.imgur.com/Fvj75Ma.png

Fvj75Ma.png
 

Den blå streken indikerer året Paris Hilton fikk Tinkerbell (2001). Dataene er basert på antall langhårete og korthårete chihuahuaer født i og registrert i Norge i perioden og er tilgjengelig her: http://web2.nkk.no/no/om_nkk/for_presse/statistikk/ 

Helt vannvittig eksplosjon, kjempestilig altså.

 

  • Like 2
  • Sad 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt poeng med chihuahua.

Jeg er vokst opp med hunder og i et hundemiljø, og kan fortsatt huske den første chihuahuaen jeg så på ekte, på nittitallet en gang. Det var utrolig spesielt! 

Nå kan jeg jo ikke gå tur uten å se en eller flere.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Woola skrev:

Godt poeng med chihuahua.

Jeg er vokst opp med hunder og i et hundemiljø, og kan fortsatt huske den første chihuahuaen jeg så på ekte, på nittitallet en gang. Det var utrolig spesielt! 

Nå kan jeg jo ikke gå tur uten å se en eller flere.

Jeg så faktisk to chihuahuaer midt på 80-tallet en gang. En dame, som for meg den gangen selvfølgelig virket eldgammel, hadde to stykker. De bodde ikke så langt unna meg, og jeg var dønn fascinerte: At det gikk at å få sååå små hunder, liksom :P

6 timer siden, Ederi skrev:

Tror mange sjeldne raser er sjeldne nettopp fordi folk ikke har hørt om de, kjenner noen som har det eller sett en. Når jeg snakker med folk som ønsker hund så tar de valget ofte i linjene "Å, naboen min hadde en golden, og den var bare så herlig. Derfor vil vi ha en også". 
De baserer seg mye på erfaring (gjerne på den håndfullen hunder de kjenner/vet om), og lite på "research".  
 

De færreste velger seg vel en rase de kun har lest om i en eller annen obskur hundebok? Å velge rase etter erfaring må jo være greit, eller? Det lønner seg jo, i hvert fall for de fleste, å i hvert fall møte, for ikke å si bli kjent med, individer av den rasen man vil ha, fremfor å basere seg kun på beskrivelser på nettet og i bøker. 

Mulig jeg tenker sånn fordi det jo var akkurat sånn jeg endte med chihuahua. Hadde aldri vurdert dem engang før naboen fikk sin, og jeg fikk rettet opp en del fordommer mot rasen. Synes ikke det var den verste måten å velge rase på...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Lene_S said:

Jeg så faktisk to chihuahuaer midt på 80-tallet en gang. En dame, som for meg den gangen selvfølgelig virket eldgammel, hadde to stykker. De bodde ikke så langt unna meg, og jeg var dønn fascinerte: At det gikk at å få sååå små hunder, liksom :P

De færreste velger seg vel en rase de kun har lest om i en eller annen obskur hundebok? Å velge rase etter erfaring må jo være greit, eller? Det lønner seg jo, i hvert fall for de fleste, å i hvert fall møte, for ikke å si bli kjent med, individer av den rasen man vil ha, fremfor å basere seg kun på beskrivelser på nettet og i bøker. 

Mulig jeg tenker sånn fordi det jo var akkurat sånn jeg endte med chihuahua. Hadde aldri vurdert dem engang før naboen fikk sin, og jeg fikk rettet opp en del fordommer mot rasen. Synes ikke det var den verste måten å velge rase på...

Ja, det er bedre at de baserer seg på at "søskenbarnets irske setter var en grei hund" heller enn å slå opp i en bok og tenke "så vakker en slik husky er!" ev. gå på Finn "å så søte disse er!" og få tak i en slik uten å først finne ut om det er en hund som passer. Når det er sagt, så har Internett og bøker masse informasjon om hunderaser, hva de krever, hvordan de er (generelt) og rasevelgere for de som har valgt ut sine kriterier. Og derfra kan man ta kontakt med oppdrettere og gå  på utstilling / andre hundeaktiviteter for å treffe andre med hunder man har sett på og spør om deres erfaring. En kombinasjon av erfaring og research er "the best of both worlds".  :) 

F.eks kjenner jeg dessverre mange som tror chihuahuaer er "ankelbitende gneldrerotter" fordi de har bare erfaring med f.eks "søskenbarnets hund" som ikke er sosialisert. Så velger de ikke det selv om det kanskje hadde vært "perfect match". 

Det er flere som har kommet til meg og spurt om valg til rase og da har jeg måttet knuse noen myter flere ganger. Flere som var overbevist om at kort pels = lite røyting, lang pels = masse røyting. Jeg må forklare hva goldendoodle er og hvorfor det ikke anbefales. Og bare fordi en hund er liten betyr ikke at den krever lite aktivitet og ikke kan være med på fjelltur. 

Det er mange populære hunder som egner seg for ganske mange, som retrievere, puddel og whippet. Så på den siden er det kanskje ikke så farlig at folk baserer seg på de hundene de kjenner til. På en andre siden er BC en av  de mest populære her til lands, og den egner seg ikke for alle. 

Men ønsker vi at sjeldne raser skal bli mer kjente/populære? Jeg kunne gjerne tenkt meg at faraohund var mer kjent slik at det var lettere å få tak i en, men samtidig kan det da tiltrekke folk som vil drive oppdrett for profitt, avle uten hensyn til noe, gå utover helse, og selge hundene til folk som ikke vet hva de går til. Hva er grensen for når en hund er "populær nok"?


 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, Ederi skrev:


https://i.imgur.com/Fvj75Ma.png

Fvj75Ma.png
 

Den blå streken indikerer året Paris Hilton fikk Tinkerbell (2001). Dataene er basert på antall langhårete og korthårete chihuahuaer født i og registrert i Norge i perioden og er tilgjengelig her: http://web2.nkk.no/no/om_nkk/for_presse/statistikk/ 

Helt vannvittig eksplosjon, kjempestilig altså.

Dt er skremmende og tragisk at en rase skal bli  populær og ødelagt fordi et eller annet kjendisnek skaffer seg tilbehør til garderoben.. Når jeg ser horden med chiannonser på finn og andre steder..hva slags liv får disse stakkarene i mange tilfeller..:no:

11 timer siden, Lene_S skrev:

De færreste velger seg vel en rase de kun har lest om i en eller annen obskur hundebok? Å velge rase etter erfaring må jo være greit, eller? Det lønner seg jo, i hvert fall for de fleste, å i hvert fall møte, for ikke å si bli kjent med, individer av den rasen man vil ha, fremfor å basere seg kun på beskrivelser på nettet og i bøker. 

Lese en bok?? Eh..later til at mange skaffer seg bikkje etter hva de har sett på fb og TV.. Hvis ens forbilder er hjernedøde kjendiser , så MÅ man jo bare ha samme 'tilbehøret' til garderoben som idolet..

Akkurat nå, Ederi skrev:

Det er mange populære hunder som egner seg for ganske mange, som retrievere, puddel og whippet. Så på den siden er det kanskje ikke så farlig at folk baserer seg på de hundene de kjenner til. På en andre siden er BC en av  de mest populære her til lands, og den egner seg ikke for alle. 

Men ønsker vi at sjeldne raser skal bli mer kjente/populære? Jeg kunne gjerne tenkt meg at faraohund var mer kjent slik at det var lettere å få tak i en, men samtidig kan det da tiltrekke folk som vil drive oppdrett for profitt, avle uten hensyn til noe, gå utover helse, og selge hundene til folk som ikke vet hva de går til. Hva er grensen for når en hund er "populær nok"?

Nei, whippet egner seg ikke for 'ganske mange'! Rasen har dessverre havnet i hendene på folk som avler ukritisk og promoterer rasen like ukritisk..Det er trist å se hvor mange hvalpekull som annonseres på finn og andre plasser, noen har jo endog hele TO kull samtidig og det er nå ikke helt uvanlig å se whippets til omplassering pga ulike adferds'utfordringer'.

 

For egen del; jeg ønsker INGEN rase den vanskjebne det er å bli 'populær' og særdeles ikke 'mine' raser..

Såkalt popularitet gavner KUN de som avler for profitt og INGEN andre, aller minst rasen selv og individene den består av. 

Endret av QUEST
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutes ago, QUEST said:

Nei, whippet egner seg ikke for 'ganske mange'! Rasen har dessverre havnet i hendene på folk som avler ukritisk og promoterer rasen like ukritisk..Det er trist å se hvor mange hvalpekull som annonseres på finn og andre plasser, noen har jo endog hele TO kull samtidig og det er nå ikke helt uvanlig å se whippets til omplassering pga ulike adferds'utfordringer'.

Da beklager jeg, visste ikke at whippet var blitt utsatt for dette også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Ederi said:

Men ønsker vi at sjeldne raser skal bli mer kjente/populære? Jeg kunne gjerne tenkt meg at faraohund var mer kjent slik at det var lettere å få tak i en, men samtidig kan det da tiltrekke folk som vil drive oppdrett for profitt, avle uten hensyn til noe, gå utover helse, og selge hundene til folk som ikke vet hva de går til. Hva er grensen for når en hund er "populær nok"?


 

Hos oss heter sikkert halvparten av alle akita Hachi eller Hachiko etter Richard Gere filmen i 2009.. Her i Norge begrenser populariteten seg litt da det er få oppdrettere og de er ganske så flinke å velge sine valpekjøpere, samtidig som ikke så veldig mange velger å importere. Har hatt noen som har avlet mye uregistrerte hunder, men de har nå heldigvis/desverre slutta med akita og gått over til engelsk bulldog. Jeg trur at i vårt tilfelle om det hadde vært enklere å få tak i rasen i Norge ville det vært vanskeligere for de som avla uregistrerte å få solgt valpene sine.

Endret av MaritaS
Gramatikk og sånn...
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MaritaS skrev:

Hos oss heter sikkert halvparten av alle akita Hachi eller Hachiko etter Richard Gere filmen i 2009.. Her i Norge begrenser populariteten seg litt da det er få oppdrettere og de er ganske så flinke å velge sine valpekjøpere, samtidig som ikke så veldig mange velger å importere. Har hatt noen som har avlet mye uregistrerte hunder, men de har nå heldigvis/desverre slutta med akita og gått over til engelsk bulldog. Jeg trur at i vårt tilfelle om det hadde vært enklere å få tak i rasen i Norge ville det vært vanskeligere for de som avla uregistrerte å få solgt valpene sine.

Tja..jeg er ikke så sikker på det, at større tilgjengelighet hadde fostret færre uregistrerte oppdrettere..Mtp chi f.eks, så mangler det da ikke på registrerte hvalper, heller tvert om men det ser da ikke ut til å være noen brems på de horder av 'oppdrettere' som stadig tilbyr hvalper..

For din egen del, ville du ønsket at din rase fikk større ller mindre utbredelse? Det er jo helt åpebart ikke en rase for hvem som helst. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MaritaS skrev:

Hos oss heter sikkert halvparten av alle akita Hachi eller Hachiko etter Richard Gere filmen i 2009.. Her i Norge begrenser populariteten seg litt da det er få oppdrettere og de er ganske så flinke å velge sine valpekjøpere, samtidig som ikke så veldig mange velger å importere. Har hatt noen som har avlet mye uregistrerte hunder, men de har nå heldigvis/desverre slutta med akita og gått over til engelsk bulldog. Jeg trur at i vårt tilfelle om det hadde vært enklere å få tak i rasen i Norge ville det vært vanskeligere for de som avla uregistrerte å få solgt valpene sine.

En av oppdretterne holder på fremdeles :/  De har valper nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når der gjelder min egen rase så er det nok en veldig effektiv kombinasjon av ordet «terrier» og et mildt sagt spesielt utseendet som gjør at folk flest skygger unna. Og helt greit for meg!

Hadde jeg fått en tier for hver gang noen sier at Bedlington er stygg så hadde jeg hatt en fin sum på kontoen nå.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etnahund er ein sjeldan rase her til lands. Meg bekjent, er det vel under 100 individ i Noreg. Er jo uhyre få som har hørt om rasen, og tenker det kanskje kan ha litt med at folk som er på utkikk etter ein familiehund, gjerne ikkje ser så mykje på gruppe 5 hundar? Spisshundar er jo "kjent" for og vere meir lauskjefta og urhundar muligens meir stri, egenrådige og sære.
Dei er jo heller ikkje den enklaste rasen og skaffe seg, då det er svært få kull både her til lands og i nabolanda.

Sjølv kom eg over rasen reint tilfeldig, var jo slettes ikkje det her eg var på leit etter ein gong. Men jo meir eg las, jo meir lot eg meg fascinere :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 4/28/2018 at 1:01 AM, Katharina said:

Kan du nevne sjeldne hunderaser og hvorfor du tror at nettopp den rasen er sjelden? Er det pga. helsa, personlighet, væremåte, bruksområde, arv, gemytt, størrelse, pelstype, pelsstell? Bare ramse opp hva dere tror og hvorfor folk flest ikke har akkurat den rasen?

Eller er det bare at noen hunderaser bare er sjeldne og vanskelige å skaffe seg men hvorfor er akkurat de hunderasene det? Mye jeg lurer på. Bare tenker på mye rart jeg. :teehe:

Jeg har Cane Corso, og den er ganske sjelden her til lands. I sitt hjemland Italia brukes den til å vokte eiendommer, og er veldig selvstendig, med både vakt og vokt i seg. Samt at den blir brukt til jakt på villsvin, så den har også jaktinstinkt. Det er også samkjønnsaggresjon på denne rasen, og selv om det er motsatt kjønn, så godtar de ikke en annen hund med en gang. Det må tilvenning til uansett.

Med selvstendighet , samkjønnsaggresjon, vakt/vokt og jaktinstinkt på en så stor hund, så er den ikke egnet for mange. Rasen var litt populær her for 10-15 år siden, men nå finnes det knapt oppdrettere i Norge. Jeg valgte selv å ikke avle på min gode tispe, fordi det var få gode valpekjøpere for rasen.

Den blir betegnet som en brukshund, men med sin selvstendighet er den ikke så populær blant de som vil ha en god brukshund. Den tar egne avgjørelser, og er ikke så god til å høre på eier i alt. Og med sitt vakt/vokterinstinkt er den heller ikke en hund som er egnet for en familie, der fremmede barn ofte er på besøk. Den vil gjerne beskytte egne barn mot andre barn om det blir høylytt lek eller krangel.

Rasen passer best der folk bor på store eiendommer, og ikke i byggefelt eller leilighet. Den er ikke alltid glad i fremmede, og jeg opplever at den alltid er på vakt. Den passer heller ikke til folk som reiser mye.

Min Cane Corso tispe er veldig omgjengelig og grei, mye mer enn jeg opplever at mange andre av rasen er. Så hun fungerer veldig godt i hverdagen vår. Selv om vi også har hatt våre utfordringer der. Nå er hun 9 år, og har alltid vært en herlig hund. 

Jeg har også hatt kullbroren hennes i mange år, og han ble en risiko for omgivelsene. Vi fikk han da han var 9 mnd. Såpass at han måtte avlives. Han godtok ikke fremmede i det hele tatt om han ikke ble vant til de gradvis over tid. Vi fikk han som unghund, og allerede da så vi at han reagerte veldig mye på både folk og hunder. Han var mye mer førermyk enn tispa jeg har. Så han gjorde alltid så godt han kunne, og gikk alltid ved fot om jeg ba han om det. Han kunne passere folk og hunder uten reaksjon, men om noen stoppet for å prate med oss, så hadde han en grense, og om noen kom for nær, så sa han i fra. Og om noen kom på besøk til oss, så måtte han være i bånd, for han kunne reagere om noen beskrev ting med å veive med armer. 

Han er ikke uvanlig for sin rase. Da er heller min tispe uvanlig, som er såpass omgjengelig som hun er. Men om rasen er normalt sånn som han var (mer eller mindre), så passer de ikke inn i den norske måten å ha hund på. For vi forventer jo at hunder skal kunne omgås alt og alle, og at de skal være med på alt.

Min tispe er kanskje mer omgjengelig enn normalen er for sin rase. Hun elsker folk, og er sånn sett ikke typisk for rasen. Og hun er altså kullsøster til den hannen som måtte avlives fordi han var for fiendtlig. 

Når jeg går inn på facebooksider for min rase, ser jeg at min tispe er uvanlig sosial, og at det regnes som en negativ ting at de er så sosiale. Men vi har sosialisert godt fra hun var liten, og hun ble vant til mange folk. 

Jeg har altså hatt to ytterligheter av samme rase. Hadde jeg kun hatt den ene, hadde jeg kun hatt erfaringer fra den, som jeg gjerne ville delt som en sannhet. Men nå har jeg to.

Så jeg kan si at denne rasen ikke er for de fleste uansett. Det er utrolig mye jobb med dem for å få de til å være greie voksne hunder.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, yurij said:

En av oppdretterne holder på fremdeles :/  De har valper nå...

Fant de nå :/ dang. Da er det på'an igjen med advarsler på klubbsidene. Er så mange som har fått problemer med hundene sine derfra, både helse og gemytt.. også reklamerer de med at foreldredyra har stamtavler, men usikker på hvor ekte de er, avkommet leveres i alle fall uten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MaritaS skrev:

Fant de nå :/ dang. Da er det på'an igjen med advarsler på klubbsidene. Er så mange som har fått problemer med hundene sine derfra, både helse og gemytt.. også reklamerer de med at foreldredyra har stamtavler, men usikker på hvor ekte de er, avkommet leveres i alle fall uten.

Så det helt tilfeldig  Det er veldig mye valper der hele tiden , små raser også. Hadde nok vært bekymret for litt av hvert uten å gå nærmere innpå det her. 

Endret av yurij
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase (stabijhoun) er ikke særlig vanlig utenfor hjemlandet Nederland.  Har ikke helt oversikten men på verdensbasis er det 5-6000 av dem; de fleste selvsagt i hjemlandet mens resten av dem er i Norden (flest i Sverige).  Noen få i USA/Canada.

Den første stabijen kom til Norge i 1998.  Dengang jeg fikk Amigo i 2005 fantes det kun 38 individer her og nå er antallet oppe i 170-ish.

Grunnen til at de er så fåtallige er ikke så godt å si; det er en gårds-, jakt-, vakthund som ikke utmerker seg på noen måte utseendemessig og rasen har vel ikke blitt promotert så mye utenfor Nederlands grenser. 
Det er vel helst skandinaver som har vært på besøk i Nederland og falt for rasen.  For det er en utrolig kjekk og allsidig rase med mange bruksområder, passe størrelse og minimalt med pelsstell. 

 

Endret av jaktlykke
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 29.4.2018 at 9:31 AM, Ederi skrev:

Da beklager jeg, visste ikke at whippet var blitt utsatt for dette også.

Er enig i at det er overavl på dem, og at det selvsagt ikke er bra. Likevel er whippets  fremdeles jevnt over enkle og greie hunder, som vil passe for mange og som ikke krever en erfaren eier. Legger man inn et absolutt minimum av research når det gjelder oppdretter er det fullstendig uproblematisk å få tak i en flott whippet. Det er viktig at det settes fokus på overavl, men det trengs ikke å dras fullstendig ut av proporsjoner...

Endret av Elisabeth00
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Er enig i at det er overavl på dem, og at det selvsagt ikke er bra. Likevel er whippets  fremdeles jevnt over enkle og greie hunder, som vil passe for mange og som ikke krever en erfaren eier. Legger man inn et absolutt minimum av research når det gjelder oppdretter er det fullstendig uproblematisk å få tak i en flott whippet. Det er viktig at det settes fokus på overavl, men det trengs ikke å dras fullstendig ut av proporsjoner...

Ja, det er ganske drøyt hvor mye whippet-valper det er i omløp nå og har vært en stund. Jeg synes jeg ser valpekull hele tiden. Jeg vurderte selv å ha kull på den ene tispa mi, men med den produksjonen det er av valper nå, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Jeg synes hun er i utrolig bra tispe, men jeg regner med at kullsøster går i avl en eller annen gang når de er gamle nok, så genene går ikke tapt :) 

Selv om whippet i utgangspunktet er en enkel og grei rase, så synes jeg at jeg ser litt endring i mentaliteten. Ikke at jeg har kjent rasen i mange år, men jeg synes jeg treffer flere whippeter som har mindre flatterende sider ved seg. De er kanskje i for stor grad solgt som uproblematiske "oppdrar seg selv"-hunder. 

Unghundwhipsen jeg har nå er forøvrig noe av det mer krevende jeg har vært borti, uten at vi her snakker problematferd men kun ekstrem unghundatferd som jeg vil påstå er normal, men ganske mye :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...