Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er jo blitt så populært å ta røntgen av tispa, for å se antall valper (jeg har aldri gjort det, ser ingen grunn til det) Når man ser til mennesker, så frarådes jo røntgen på det sterkeste under graviditet. Hvorfor er det helt greit å utsette valper for stråling? Har pratet med helsepersonell som stiller akkurat dette spørsmålet. 

Hos mennesker forbindes strålingen med ulike helserisikoer. Er det helt utenkelig at det gjelder hos hund også? Jeg finner i farta ikke noe stoff om dette, så regner med at det kanskje ikke er gjort noen undersøkelser på hund.

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

Greit nok at det er størst risiko tidlig i svangerskapet. Men hunder går jo bare 9 uker, så mye utvikling skjer de siste ukene også.

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet (endret)

Presis det samme har jeg også tenkt på og spurt om også, tidligere. Rent bortsett fra helsrisikoen, så skjønner jeg helt ærlig ikke poenget?

Du får kanskje vite at tispa bærer 5 hvalper. Jaha og hva så? Hvalpene kan dø i livmora, under fødsel og etter fødsel, så hva gjør man egentlig med kunnskapen om hvor mange hvalper det er i livmora på et gitt tidspunkt? 

Endret av QUEST
  • Like 1
Skrevet

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Skrevet
Akkurat nå, CrazyTerrierLady skrev:

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Skrevet

De eneste gangene jeg har røntget, har vært under selve fødselen pga komplikasjoner, eller s har tanken aldri streifet meg. En del av spenningen ved en valping er jo å se hvor mange som kommer, og man merker jo om tispen er tom eller ei. Og å utsette valpene for stråling mens de ennå har et par uke å utvikle seg på, ville jeg ikke gjort uten at jeg var pokka nødt.

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet (endret)
39 minutes ago, Pringlen said:

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Jeg har aldri vært med på fødsel så hva man merker og ikke aner jeg ikke. :P Har bare fått det fortalt og det virket for så vidt fornuftig om noe først skulle gå galt. 

Røntgenstråling innebærer risiko. Etter litt kjapp lesing virker det som at faren for fosterskader ved stråling er størst i periodene der organer og sentralnervesystemet dannes, mens risikoen for å utvikle kreft senere i livet er ukjent. Det er fastsatte doser stråling som er forbundet med misdannelser, mens man ikke vet hvor høy eller lav dose som kan forårsake kreft. De fleste undersøkelsene, avhengig av utstyr og andre faktorer, er som sagt langt under det man regner som skadelig for menneskefostre. Forekomsten av misdannelser og kreft hos eksponerte fostre innenfor grenseverdiene vs. fostre som ikke har blitt eksponerte,  er også nesten forsvinnende lav.
Bekken- og abdomenundersøkelse er det som gir høyest eksponering, opp mot i underkant av grenseverdien for det som kan være skadelig. Spørsmålet er da om hunder er mer sårbare for strålingen, er de det kan det være potensielt mer uheldig enn det mange tror å ta røntgenbilder av tispene sine. Er de ikke, er det svært lav risiko forbundet med det.

Vi har noen medlemmer her som sikkert sitter på mer og mer oppdatert kunnskap om røntgenstråling generelt enn det jeg har med min bakgrunn. :)

Edit; Det jeg skriver er basert på undersøkelser av mennesker, ikke andre dyr.

Endret av CrazyTerrierLady
  • Like 2
Skrevet

Når man tar røntgen for å se på antall valper, så er valpenes utvikling så å si ferdig, de skal bare vokse i størrelse, og risikoen for ev. fosterskade er svært lav. Stråledosen på hver valp vil være langt lavere enn terskelverdien man normalt sett antar at kan medføre skade på et slikt tidspunkt. Å ta røntgen tidlig i drektigheten (av en annen årsak) vil jeg derimot ikke anbefale, men mindre det er høyest nødvendig.

Disse linkene gjelder mennesker, men er nok også høyst relevante for dyr også:

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

https://www.nrpa.no/dav/8d99724e84.pdf

Den eneste grunnen til at jeg ev. ville ha droppet røntgen av drektig tispe, er om tispa blir veldig stresset av å være hos veterinæren eller om det for tiden er stort smittepress (kennelhoste, nesemidd, mage-tarm-sjauer ol.). DET er en langt større risiko for ei drektig tispe en å ta et par røntgenbilder.

Det er ingen nødvendighet å ta røntgenbilde, men om man f. eks mistenker at tispa kan ha bare én eller to valper, kan det være greit å få avkreftet/bekreftet dette, i tilfelle det blir nødvendig med veterinærbistand.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...