Gå til innhold
Hundesonen.no

Forskjellen på sheltie og collie?


Recommended Posts

Skrevet (endret)

Ja som tittelen sier, hva er egentlig forskjellen på sheltie og collie? Nå tenker jeg selvsagt ikke på de åpenbare som størrelse og at de ikke er samme rase men de har jo visse likhetstrekk..Så hva er forskjellen i 'væremåte' om man skal si det slik? :) 

Endret av QUEST
Skrevet

Jeg har ikke veldig mye erfaring med de to rasene, men har hatt begge to sammen i noen år. Jeg synes det virker som det er mer driv i sheltien. De er kjappere og mer villig på en måte. Hvis jeg skulle brukt hunden til noe og stod mellom de to ville jeg nok valgt sheltie. Det er ganske mye hund i en liten kropp, og de vil gjerne være med på det som skjer. Jeg har litt dårlig erfaring med mentalitet på collie, og synes det virker som sheltien er mer stabil sånn sett og. Collien er mer bedagelig og lat har jeg inntrykk av. Vanskeligere å få til å samarbeide med. Det er mitt inntrykk av de jeg har møtt og hatt, det er slettes ikke sikkert at det er sånn fordi ;) 

  • Like 2
Skrevet

Genetisk sett er det nesten ingen forskjell i det hele tatt. Var tilstede ved et seminar om genetikk arrangert av den norske collieklubben i høst der genetikeren Dr Leigh Anne Clark var invitert. Hun er nok den genetikeren som har forsket mest på arvematerialet til collien. Hun kunne fortelle at sheltien er den rasen som er nærest beslektet med collien. Det er jo kjent at collie-rasen er en av rasene/hundetypene som sheltie-rasen er bygget på.

Om man ser på hundesporter som agility, så virker det som det er flere shelties som har fart og iver i kroppen enn langhårscollies, ja. Men at rasen er mer stabil mentalt sett vet jeg ikke helt om stemmer. Det finnes dessverre en god del usikre og nervøse sheltier rundt omkring også. De er jo ikke kjent for å være en veldig barske hunder akkurat men kan være litt myke og forsiktige. Helt generelt sett altså.

  • Like 3
Skrevet

Helt og fullstendig subjektiv mening: Sheltien er såååå mye morsommere. Har min første i en krøll på stolen ved siden av meg, og hun er noe av det morsomste jeg har hatt i hele mitt liv med hund. Tonnevis av humor, tonnevis av personlighet, umulig å oppdra om det ikke passer henne (gitt opp dette med å gå eller sove på bordene). Nå skal det sier at Lilo er en av de få som er ekstremt sosiale og uten diller, og veldig veldig liten, samt ekstremt bortskjemt :P Maskothunder skal være bortskjemte ... 

Aner ikke hvordan en collie er, måtte bare skryte litt av diva'n i huset <3 

  • Like 3
Skrevet

Siden jeg har lite 'nærkontakt' med shelties og collies har jeg jo ikke så mye erfaring med akkurat mentaliteten på rasene . Dog ser jeg jo at skral mentalitet nevnes relativt ofte hos begge raser.. Er det virkelig så ille som man kan få inntrykk av og hvilke utslag gir dette seg som oftest? 

Skrevet

Kjenner tre shelties ganske godt, og alle tre er redde for håndtering av andre enn eier. Alle tre trekker seg unna folk, og bjeffer noe voldsomt mot dem, har tendenser til å bite. Dette er svært enkel forskning så klart, men gir jo et inntrykk av rasen for min del. 

Shelties jeg har møtt gjennom jobben (dyreklinikk) er litt i samme gate - men det er jo en annen setting så klart. 

  • Sad 1
Skrevet

Nå er det jo ikke akkurat raser jeg kjenner ut og inn, men. Jeg har til gode å møte en mentalt bra collie. Men ser jo her på forumet at de absolutt finnes :) Har dog møtt bra (eller normale) sheltier. Må også si jeg har bedre inntrykk av helsa på sheltiene. Men det er sikkert fordi jeg har ei venninne med collier, og de feiler det alt mulig rart. I tillegg til at de er skrudde i nepa :P

Skrevet

Mer lyd i sheltie somregel, men også det er linjeavhengig. Ellers finner du begge deler i begge raser. Men generelt så er intrykket mitt at (et godt eksemplar) er mer sanset enn (et godt eksemplar)sheltien. Det er hakket mer hurramegrundt på gode sheltier. Men begge skal være lykkelige aktive klovner, som liker seg godt rundt eiern sin. 

For min del er det størrelsen som avgjør mest. 

 

  • Like 1
Skrevet (endret)
3 hours ago, mara said:

Kjenner tre shelties ganske godt, og alle tre er redde for håndtering av andre enn eier. Alle tre trekker seg unna folk, og bjeffer noe voldsomt mot dem, har tendenser til å bite. Dette er svært enkel forskning så klart, men gir jo et inntrykk av rasen for min del. 

Shelties jeg har møtt gjennom jobben (dyreklinikk) er litt i samme gate - men det er jo en annen setting så klart. 

Men du har jo de som er i andre enden av skalaen også, min og en til jeg kjenner finnes ikke reserverte, kos er kos, fang er fang, og en fremmed er bare en man ikke har koset med før.


Ellers kjenner jeg flere sheltier, og ingen av dem er sånn. Noen er litt reserverte/uinteresserte i fremmende, men selv den mest reserverte av dem hadde ikke noe problem med at jeg fikk båndet og gikk tur med henne når jeg skulle gå henne ned etter agility, selv om hun nesten ikke hadde sett meg før. Og det gjelder jo da fremmende/nesten fremmende, er det noen de treffer ofte så er det bare kos.

Endret av busann
  • Like 1
Skrevet

Min lille erfaring med sheltie er fra vår første hund, for 16 år siden. Den var et engstelig vesen. Da vi fikk den som 8 uker gammel valp, var den så redd at vi måtte ligge helt stille på gulvet (!) for at den i det hele tatt skulle tørre å komme bort til oss fra tilfluktsstedet inn under ei hylle. Vi var helt ferske som hundeeiere, og lot oss overbevise av selger, som på telefon kunne fortelle at dette ville gå over, det var en litt forsiktig hunderase...  Det gikk på et vis i et par år, og den ble fortrolig med oss i kjernefamilien pluss søstra mi, men ingen andre. Så bet den faren min, og da var det nok- vi leverte den tilbake til oppdretter. I dag hadde jeg nok tenkt det var bedre den fikk slippe, men som uerfaren hundeeier er det ikke så lett å ta slike beslutninger. 

Collier har jeg kjent flere av, de fleste litt forsiktige, men ikke engstelige. En colliehann i nabolaget er forresten en av de fineste jeg har møtt, av alle raser. Vakker som en gud, stødig som et fjell, og vennlig mot alt og alle. Han hadde jeg tatt inn i mitt røytefrie puddelhus på dagen.

Skrevet

Jeg synes stress og bjeffing forekommer oftere hos sheltie, og har inntrykk av at de har blitt avlet som brukshund lengre enn det collien var/ble. Uten at jeg kjenner til om det faktisk er slik. Jeg har hatt inntrykk av flere sheltier som "forsiktige" men ikke nødvendigvis engstelige. Jevnt over det samme med collie egentlig.

Skrevet (endret)

Jeg har møtt det meste innen collie, og hatt det man ser som "begge ender av skalaen". Ikke eid sheltie, men har omgått de masse, så litt erfaring har en da dratt med seg.

Min erfaring er at har man en god sheltie og en god collie, så bunner det i størrelse. Lyd har man på begge, i større eller mindre grad,  kanskje litt mer unødvendig gneldring på sheltien. 

Man kan så klart dra det andre veien også. En dårlig sheltie og en dårlig collie har nok de samme issuesene:ahappy:

Endret av Anooni
  • Like 1
Skrevet

Jeg har ingen erfaring med sheltie i det hele tatt, men har 2 collier selv og vært borti en del andre. Mine er veldig trivelige individer, elsker folk i alle aldre, og har ingen mentale brister selv om jeg vet at det eksisterer på noen linje. Tror uansett at det er viktig å gjøre god research på oppdretter og linjer og velge en oppdretter som har like mye fokus på god mentalitet som godt eksteriør. Her jeg bor er det ikke så mange collier så når jeg kommer med mine så blir folk veldig overraska over hvor mentalt stabile mine er, i motsetning til collie de har møtt før. Det er litt trist at de har så dårlig rykte, men desto viktigere å vise frem de bra individene så folk ser at det finnes gode collier også. 

  • Like 2
Skrevet
36 minutter siden, busann skrev:

Men du har jo de som er i andre enden av skalaen også, min og en til jeg kjenner finnes ikke reserverte, kos er kos, fang er fang, og en fremmed er bare en man ikke har koset med før.


Ellers kjenner jeg flere sheltier, og ingen av dem er sånn. Noen er litt reserverte/uinteresserte i fremmende, men selv den mest reserverte av dem hadde ikke noe problem med at jeg fikk båndet og gikk tur med henne når jeg skulle gå henne ned etter agility, selv om hun nesten ikke hadde sett meg før. Og det gjelder jo da fremmende/nesten fremmende, er det noen de treffer ofte så er det bare kos.

Her har jeg samme erfaring. Det bor en del i området her og av 5-6 er 1 av den litt forsiktige og usikre varianten. Alle de andre ser på andre, både to og firbeinte, som potensielle bestevenner, og alle er bare ute etter å verdensfreden uten krig og med kjærlighet og all lykke på jord, eller noe slik ...  Slekta til min er også bare sosiale og fine dyr! 

 

Skrevet

Collie er en rase jeg har lite kunnskap om, men som jeg alikevel liker veldig godt :) Har sheltie i nærmeste familie, han er snill og god, meget lettlært og livlig, men lager mye lyd! Han blir med hvem som helst på tur, og kan godt finne på å finne en ny ‘flokk’ å følge på tur, og ditsje søstera mi ;) 

Skrevet

Jeg er også heldig å ha en sosial sheltie som setter seg i fanget til hvem som helst for å få kos, men det finnes absolutt de i andre enden av skalaen. Jeg kjenner to sheltier utenom min egen og begge de er trygge på folk, så om man gjør researchen sin kan man absolutt få en bra sheltie, og en bra sheltie er en veldig artig hund :) 

Collie har jeg ikke noe erfaring med :P 

Skrevet

Nå har jeg hatt en del sheltier, og kjenner til enda fler, og jeg synes en god sheltie er en bra (og veldig morsom!) hund, men en "skrotsheltie" ville jeg ikke tatt i med ildtang. Jeg har hatt en (Ganzie), og hun ble verdens beste med mye trening, og jeg ville ikke vært henne foruten. Men de første årene var det mye tårer og fortvilelse, før det løsnet og jeg fikk verdens beste og mest trofaste følgesvenn. 
Men hun bet aldri, og hadde aldri kommet til å gjøre det heller, hun var bare redd og engstelig for hunder og fremmede.

Men jeg vet av en del sheltier som ikke engang eier kan håndtere uten å måtte belage seg på både blåmerker og sår, og om fremmede bare tenker på å se på dem så dør dem på seg.

Collie har litt samme ting, men jeg har inntrykk av at gulvredsel forekommer litt vel ofte på collie, og det har jeg aldri hørt om på sheltie. Collie virker også å være noe tyngre å motivere. 

Lurer forøvrig på om @Margrete har halvsøstera til min Miriel? 

Skrevet
4 minutter siden, Ganzie skrev:


Collie har litt samme ting, men jeg har inntrykk av at gulvredsel forekommer litt vel ofte på collie, og det har jeg aldri hørt om på sheltie. Collie virker også å være noe tyngre å motivere. 
 

Det er jeg enig i, men jeg synes oftere Sheltiene (de dårlige altså.) går høyt over i stress, der Collien har mer berørhet på gulv.

Skrevet
Akkurat nå, Perfect Image skrev:

Det er jeg enig i, men jeg synes oftere Sheltiene (de dårlige altså.) går høyt over i stress, der Collien har mer berørhet på gulv.

Det er jeg enig i. Mer stress og mer lyd. 

Skrevet
12 timer siden, Ganzie skrev:


Lurer forøvrig på om @Margrete har halvsøstera til min Miriel? 

Ingen aning, jeg digger bare vesenet, men jeg vet at hun er fra Monica, datter av Tindra og hun er født 2015 :P Så stju inn på dogweb med deg om du ikke alt vet :)

Skrevet (endret)
12 timer siden, Perfect Image skrev:

Det er jeg enig i, men jeg synes oftere Sheltiene (de dårlige altså.) går høyt over i stress, der Collien har mer berørhet på gulv.

Denne underlagsberørtheten, når viser den seg ? Altså ved hvilken alder? Ser man tegn  allerede ved levering eller 'oppstår' det senere? :) 

Endret av QUEST
Skrevet
2 timer siden, Margrete skrev:

Ingen aning, jeg digger bare vesenet, men jeg vet at hun er fra Monica, datter av Tindra og hun er født 2015 :P Så stju inn på dogweb med deg om du ikke alt vet :)

Var det jeg trodde, ja:ahappy: Miriel er også Tindra-datter:ahappy: og jeg er enig, hele den familien er råkul:D 

  • Like 1
Skrevet

Har ikke noe erfaring med collie selv, men har min første sheltie nå og er interessert i å skaffe meg korthåra collie som neste hund så syns dette var en interessant tråd.

For meg var det veldig viktig å finne foreldre med sterk mentalitet da jeg bor i storby og ikke ville ha en for «skjør» hund som ikke hadde trivdes der jeg bor.

Min 10mnd sheltie absolutt ELSKER alle folk, han blir så glad hvis han får hilse på andre mennesker at hele rompa og halen sveier side til side :wub:  Samme rakkern hvem de er haha 

Han er en veldig tøff, definitivt sær og selvstendig kar, men også veldig sensitiv av seg. 

Etter min mening vil jeg si han er relativt lite vokal, han har perioder hvor han er mer varslete av seg, da skal han få ut et eller to små boff så er han liksom ferdig.

Jeg har hittil nærmest bare vært borti veldig mentalt sterke shelties, men også møtt noen som er mer nervøs og veldig bjeffete av seg så tror man bare må prøve å gjøre så mye research man kan og krysse fingra for å få en som ikke naturlig er allverdens vokal hvis man ikke vil ha det:icon_confused:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...