Ny lapphundvalp eller ikke - double trouble?

[Lappen]

Første gang jeg poster innlegg her inne! Var medlem på Canis før, men den ligger jo nede.. 

Har en finsk lapphund kastrert hanne på 3 år. Han har blitt utrolig lydig - passerer alle som en drøm og kan gå løs uten å løpe bort til andre hunder (men det går fremdeles ikke automatisk, jeg må motivere han). Jeg har vel alltid ønsket to lappiser, men er litt i tvil nå når jeg tenker tilbake på hvor helvetes mye arbeid det var med han jeg har nå. Klart det var førstegangshunden min, og det skal sies at han var regelrett ****** i puberteten, spesielt mtp kontakt og passering. Man blir vel ikke akkurat ekspert av å ha oppdratt en, så derfor lurer jeg på om det er for vanskelig med to hunder som er avlet for å bjeffe? 

Jeg bor i et område med hunder på hvert gatehjørne, og er derfor avhengig av at hunden(e) kan passere smertefritt. Jeg tenker at hvis jeg starter med passeringstrening allerede fra valpen har kommet i hus (sladretrening), så bør det gå greit. Men så skal det jo sies at FL har en lav terskel for å bjeffe, og de er jo heller ikke den typen hund som gjør alt for å please sin eier med mindre det er verdt det.

Han jeg har nå klarte ikke å passere med full kontakt i alle situasjoner før han var 2, men det skal sies at vi ikke begynte med passeringstrening før utageringen oppsto, og det eskalerte en del før vi knakk koden. Høres det naivt ut å håpe at passeringstrening vil gå enklere denne gangen? Bare det å kontrollere to hunder i bånd virker jo ganske vanskelig.
 

[simira]

Jeg må innrømme at jeg ler litt inni meg når du beskriver hvor fælt mye jobb det var med hunden, når du har en tre år gammel hund som kan gå løs uten å løpe bort til andre hunder og passere med full kontakt. Da min var på samme alder hang han i båndet og brølte mot de fleste hunder innen synsrekkevidde og kunne knapt være i langline. Han er nå 12 og kan forsåvidt fortsatt ikke gå løs bortsett fra på godt oversiktlige steder, og svært sjelden når jeg går med begge hundene våre. Og vi har jobbet altså, seriøst mye, det lover jeg deg.

Med å få en valp/unghund i hus må du regne med å ta et steg tilbake i treningen og at den voksne kan la seg rive med av den yngre både i lek og ugang. Det er en rase som har lett for å bjeffe så blir det lett at de drar opp hverandre. Hvis du starter tidlig og jobber mye med sladretrening, bjeffing og passering med minstemann, og jobber en del med hundene separat, så kan det gå helt fint. Det vil også hjelpe at den du har fra før nå er voksen og såppas uproblematisk som han er. Det å håndtere to hunder i bånd er en treningssak.

Uansett så vil hund nr 2 være et eget individ, og kan være både lettere og vanskeligere å trene enn den andre. Nå er jo lapphunden relativt grei å trene med, så det er et godt utgangspunkt, men på noen måter vil det også være en helt ny vei å gå.

Nå snakker du jo litt om to ulike problemer, lyd og passering, og jeg tror nok at grei passering vil være langt enklere å få til, særlig med den erfaringen du har nå, enn det med lyd. Jeg tror ikke jeg kjenner noen med mer enn én lapphund som ikke har noe særlig lyd i sine. Og det er jo et valg man tar når man kjøper den rasen.

Canisforumet er forøvrig nylig kommet opp igjen, men ganske uoversiktlig og dårlig funksjonalitet enda, og ingen aktivitet å snakke om.

[Lappen]

Akkurat nå, simira skrev:

Jeg må innrømme at jeg ler litt inni meg når du beskriver hvor fælt mye jobb det var med hunden, når du har en tre år gammel hund som kan gå løs uten å løpe bort til andre hunder og passere med full kontakt. Da min var på samme alder hang han i båndet og brølte mot de fleste hunder innen synsrekkevidde og kunne knapt være i langline. Han er nå 12 og kan forsåvidt fortsatt ikke gå løs bortsett fra på godt oversiktlige steder, og svært sjelden når jeg går med begge hundene våre. Og vi har jobbet altså, seriøst mye, det lover jeg deg.

Med å få en valp/unghund i hus må du regne med å ta et steg tilbake i treningen og at den voksne kan la seg rive med av den yngre både i lek og ugang. Det er en rase som har lett for å bjeffe så blir det lett at de drar opp hverandre. Hvis du starter tidlig og jobber mye med sladretrening, bjeffing og passering med minstemann, og jobber en del med hundene separat, så kan det gå helt fint. Det vil også hjelpe at den du har fra før nå er voksen og såppas uproblematisk som han er. Det å håndtere to hunder i bånd er en treningssak.

Uansett så vil hund nr 2 være et eget individ, og kan være både lettere og vanskeligere å trene enn den andre. Nå er jo lapphunden relativt grei å trene med, så det er et godt utgangspunkt, men på noen måter vil det også være en helt ny vei å gå.

Nå snakker du jo litt om to ulike problemer, lyd og passering, og jeg tror nok at grei passering vil være langt enklere å få til, særlig med den erfaringen du har nå, enn det med lyd. Jeg tror ikke jeg kjenner noen med mer enn én lapphund som ikke har noe særlig lyd i sine. Og det er jo et valg man tar når man kjøper den rasen.

Canisforumet er forøvrig nylig kommet opp igjen, men ganske uoversiktlig og dårlig funksjonalitet enda, og ingen aktivitet å snakke om.

Jeg vet ikke om du husker det, men det var jo faktisk du simira som hjalp meg en hel del på Canis. Tror jeg postet innlegg på Canis ukentlig fordi kun gikk en vei med han jeg har nå, og det var bakover. Hva som gjorde at det snudde totalt vet jeg ikke - det MÅ være en gud et eller annet sted som bestemte seg for å la meg slippe. Jeg kan love deg at jeg på den tid var skråsikker på at jeg ALDRI kom til å få en lydig hund. 

Jeg kan godt godta lyd i hundene når de leker osv, men utagering på andre hunder er det siste jeg vil ha (sa hun som var fast bestemt på lapphund).

Jeg burde vel kanskje godta å bare ha en mtp all arbeidet det er, men når alle sier hvor fantastisk det er å ha to hunder blir jo misunnelig.. Og når jeg låner andre hunder ser jeg hvor mye glede de har av hverandre. Er det så fantastisk som alle sier å ha to hunder? Er det verdt det?

[simira]

Just now, Lappen said:

Jeg vet ikke om du husker det, men det var jo faktisk du simira som hjalp meg en hel del på Canis. Tror jeg postet innlegg på Canis ukentlig fordi kun gikk en vei med han jeg har nå, og det var bakover. Hva som gjorde at det snudde totalt vet jeg ikke - det MÅ være en gud et eller annet sted som bestemte seg for å la meg slippe. Jeg kan love deg at jeg på den tid var skråsikker på at jeg ALDRI kom til å få en lydig hund. 
 

Jeg må innrømme at jeg ikke husker det, det var ganske mange som ba om hjelp på forumet der, og jeg med min erfaring bidro en del på passeringsproblematikk.

Om det er verdt å ha to hunder? Ja, tja. Jeg synes det kommer litt an på hvorfor du vil ha to. Hvis det er for hundens del så ville jeg droppet det. Ja, de har mye glede av hverandre, og det er morsomt, men det er også mye jobb. Og enda mer jobb hvis du ender opp med to hunder med litt ulike problemadferder og behov.

Men det er ikke overkommelig, og du har som sagt et godt utgangspunkt hvis du har en lydig og grei hund fra før. Og hvis du er nøye på oppdretter og får en trygg og god valp, så er et ingen grunn til at du skulle få passeringsproblemer, selv om det selvfølgelig aldri er noen garanti.

[Lappen]

Noen andre som har erfaringer med to bjefferaser eller vil dele noe om erfaringen med to hunder generelt? 
Noen som begynte trening forebyggende mot passeringsproblemer allerede da hunden var valp? 
Føler dere at dere får "mindre" kontakt med hver hund når man har to? Kosen blir vel mer fordelt.

Det ene sekundet tenker jeg at - dette skal jeg klare, tungt skal det bli men jeg skal klare det bedre enn sist. Det andre sekundet er jeg redd det blir for tøft og alt for tidkrevende. Han jeg har nå får nok 2 timer hovedtur/trening om dagen i snitt, og jeg har ikke tid til å doble mengden pga valp/unghund. Er avhengig av å trene dem en del samtidig. 

[Kaja]

Jeg har hatt flere hunder, og har kun en hund nå. 
Ofte lurer jeg på hvorfor jeg orket å ha flere. Det hender jeg passer en hund til, en som om mulig er enda enklere og avslappet enn han jeg har (som er enkleheten sjøl). Og jeg syns det er et mas uten like med to. 

(Jeg har hatt 4 på et tidspunkt). 

Det er helt individuelt hva vi syns er ok og ikke, jeg kommer aldri til å ha to igjen, tror jeg. Det holder i massevis med en. 
Andre har 4 hunder uten problem. 

Hva med å passe en til, en periode? Og se hvordan du syns det er med to? 

Da jeg hadde 4, hadde jeg to som passerte alt, og to som absolutt ikke gjorde det. Det var helt greit å gå tur med de to som kunne passere alt, sammen. Men det tok tid å komme dit, og mye "aleneturer" på hver og en av de, før det gikk. 

[Siri]

Akkurat nå, Lappen skrev:

Noen andre som har erfaringer med to bjefferaser eller vil dele noe om erfaringen med to hunder generelt? 
Noen som begynte trening forebyggende mot passeringsproblemer allerede da hunden var valp? 
Føler dere at dere får "mindre" kontakt med hver hund når man har to? Kosen blir vel mer fordelt.

Det ene sekundet tenker jeg at - dette skal jeg klare, tungt skal det bli men jeg skal klare det bedre enn sist. Det andre sekundet er jeg redd det blir for tøft og alt for tidkrevende. Han jeg har nå får nok 2 timer hovedtur/trening om dagen i snitt, og jeg har ikke tid til å doble mengden pga valp/unghund. Er avhengig av å trene dem en del samtidig. 

Man trenger ikke å være supermann og overmenneske for å håndtere to hunder liksom. Og en rase som lapphund anser jeg ikke akkurat som en stor utfordring. Det er jo stort sett enkle, greie hunder. 

Jeg har en rase som litt for lett kan få problemer med utagering mot andre hunder. Jeg har forebygget dette allerede fra jeg har fått valpen i hus ved at jeg har gått tur med bare valpen i områder der jeg VET jeg møter mange hunder. Da har jeg trent på at valpen skal se på meg, vi "pludrer" oss forbi de andre hundene med godis og lek - og jeg har per i dag ikke problemer med å passere andre hunder på tur - stort sett. Om vi møter enkelte hunder som er litt provoserende, så hender det at de bjeffer på den hunden, men stort sett går det helt greit. 

Men når det er sagt, så er jeg litt enig med Kaja - jeg synes det er veldig behagelig å ha bare EN hund. Det blir langt mindre kaotisk og styrete. Jeg tror det blir lenge til jeg skaffer meg to hunder igjen når eldstemann blir borte... 

[Lappen]

Har passet en valp som ikke akkurat er så kjempegodt trent (ja, han er en valp, men eierne har vært sløve), og hver gang legger jeg fra meg tanken om nummer to. Men samtidig ser jeg hvor deilig det er å bare slippe hundene og la dem slite ut hverandre, også tenker jeg at jeg skulle vært så flink og så nøye med oppdragelse fra dag 1, så det blir jo ikke noe problem.. Jeg hører jo selv hvor dumt det høres ut - alle hunder er forskjellige og selv de mest erfarne får problemer. Jeg er jo ikke akkurat erfaren.

Ønsket om nummer to bunner i et jeg har lyst på en lekekamerat til han jeg har. Vi har mange vi går tur med og trener med, så han omgås andre hunder flere ganger i uken, om ikke hver dag! Disse hundene er ikke 100% match i forhold til lek derimot. Når han først får lekt med noen som er på akkurat samme bølgelengde som han selv, er det helt fantastisk å se hvor lykkelig han er. Det skjer kanskje bare annenhver uke eller så (som oftest er dette tilfeldige hunder som løper bort til oss når vi trener, men så viser det seg at det er perfect match og da lar jeg dem få holde på). 

Jeg tror hunden min er lykkelig, men når jeg feks leser denne http://gooddog.no/2013/05/tre-hver-da-gjor-hunden-gla/ blir jeg usikker på hvor mye lek med andre hunder min egentlig skal ha for å ha det lykkeligste livet jeg kan gi han, for jeg vil jo at han skal være så lykkelig som mulig.

[Lappen]

Men tusen takk for at dere er så ærlige. Trenger virkelig å høre de negative sidene ved to hunder. De fleste jeg snakker med sier "To hunder er så fantastisk! Jeg skal aldri ha en igjen", og da lurer jeg jo så klart på om det faktisk er sant eller om de ikke forteller meg hele sannheten.

[Artemis]

Har stort sett vært vant med å ha to, og synes at det er kos. Nå har jeg bare én, og ønsker meg ærlig talt ikke flere samtidig. I hvert fall ikke med den jeg har nå, bl.a. pga størrelse. Det er mer styr med to. Mine foreldre er også fast bestemt på at de ikke skal ha mer enn én om gangen nå, to kun i en overgangsperiode. De synes at det var ganske slitsomt på slutten med forrige hund da de hadde to med ganske ulike behov.

[Sprettballen]

Jeg har de siste årene hatt to, nå er de tre, snart fire, sammen. Jeg synes ikke det er noe problem. Det viktigste å tenke på er at hunden du har fra før er sånn noenlunde greit oppdratt, slik at du kan fokusere på valpen. Det er nok også lurt å ha med valpen en del alene på tur, sånn at du får fokusert helt på den i starten. 

Jeg har stor tro på at om man jobber med passering fra den er liten, så vil det forebygge mye. Selv med en rase som er kjent for å være glad i sin egen stemme. I tillegg synes jeg ikke det kan sammenlignes med folk som har hunder som utagerer i frykt. Mange raser utagerer på andre hunder fordi de selv er av en rase som har lett for å bjeffe. Da er det som regel ikke frykt som ligger bak utageringen. Det er frustrasjon og iver. Det er MYE lettere å jobbe med enn frykt. 

Jeg vil dog nevne at det _kan_ hende utageringen til din nåværende hund tar seg litt opp når du får valp. Så vær forberedt på å jobbe mer med det akkurat i perioden der valpen er liten. Jeg ser hvert fall det selv. Jeg har en hund som kan bjeffe litt på andre hunder når hun er i bånd(hun er oppvokst med en annen hund som gjorde det samme). Det stikker ikke dypt i henne og i de aller fleste tilfeller går det helt fint og vi trener forbi. Men når jeg har valp sammen med henne, så øker utageringen. Jeg tror hun skal "passe på" valpen. Jeg ser det samme nå, som lillesøster er dårlig etter en ulykke. Utageringen har tatt seg opp. Det gjelder også selv om de ikke er på tur sammen rent fysisk. Nå er dette en rase som ikke er kjent for å bjeffe mye i utgangspunktet, det er ingen vakthund. Så nr. 2 er helt stille. Hun har jeg knapt hørt bjeffe noen sinne.

[mushi]

Hvis den eneste grunnen til at du øsnker deg en hund til er pga du tror din nåværende hund vil leke bedre med den hadde jeg droppet det. Du har ingen garanti for at de er på samme bølgelengde med tanke på lek - og det er mer arbeid med to! Jeg synes hundene får mye glede av hverandre (og jeg av dem) når jeg bor alene. Men hadde jeg hatt mann og barn ville jeg nok bare hatt én hund.

Jeg synes ikke det er mer arbeid med to hudner i hverdagen, men det er mer stress å dra de med seg rundt, dobbelt så mye arbeid på meg på hundetreninger (og mindre skravling), vanskelig i ferier og skal jeg gå hundekurs i ukedagene blir en av hundene forsømt den dagen. Jeg kunne aldri hatt to hunder med veldig forskjellig behov, jeg er ett menneske og de må henge med på de aktivitetene jeg foretar meg og jeg har valgt rase deretter.

[Siri]

Og bare for å nevne det... Jeg har to hunder av samme rase, en av hvert kjønn, men jeg har knapt sett at de har lekt med hverandre . 

[Lappen]

2 minutter siden, Siri skrev:

Og bare for å nevne det... Jeg har to hunder av samme rase, en av hvert kjønn, men jeg har knapt sett at de har lekt med hverandre . 

Men leker disse med andre hunder da? Er jo noen hunder som bare ikke er lekne   

[simira]

1 hour ago, Artemis said:

Har stort sett vært vant med å ha to, og synes at det er kos. Nå har jeg bare én, og ønsker meg ærlig talt ikke flere samtidig. I hvert fall ikke med den jeg har nå, bl.a. pga størrelse. Det er mer styr med to. Mine foreldre er også fast bestemt på at de ikke skal ha mer enn én om gangen nå, to kun i en overgangsperiode. De synes at det var ganske slitsomt på slutten med forrige hund da de hadde to med ganske ulike behov.

Litt OT men har du mista setteren? Hadde du ikke to settere på et tidspunkt også?

Just now, Lappen said:

Men leker disse med andre hunder da? Er jo noen hunder som bare ikke er lekne   

Og det risikerer du jo å få, det er ikke noe du kan velge. Hvis hovedårsaken er at hunden din skal få en å leke med og slite seg ut på så ville jeg nok heller tatt på meg ekstra hundepass i perioder og lånt hunder, møtt hundevenner osv. Som du vet at hunden din leker med og går sammen med, og som du ikke trenger å ta ansvaret for ellers.

[Lappen]

Akkurat nå, simira skrev:

Litt OT men har du mista setteren? Hadde du ikke to settere på et tidspunkt også?

Og det risikerer du jo å få, det er ikke noe du kan velge. Hvis hovedårsaken er at hunden din skal få en å leke med og slite seg ut på så ville jeg nok heller tatt på meg ekstra hundepass i perioder og lånt hunder, møtt hundevenner osv. Som du vet at hunden din leker med og går sammen med, og som du ikke trenger å ta ansvaret for ellers.

Vel, jeg har i alle fall til å gode å møte en lappis som ikke leken, men det er jo så klart individuelt. Tenker uansett at jeg evt må be oppdretter om en leken type, men det er mange risker merker jeg, spesielt når jeg ikke har behovet for en til hund, men tenker det hadde vært hyggelig for han jeg har. Klart blir det gøy (og slitsomt), men føler ikke akkurat at det er noe jeg trenger. 

Uansett - man bør vel være 100% sikker på hund nr 2, og ikke vimse frem og tilbake mellom sikker og usikker som jeg gjør. Var dere sikre på hund nr 2?

 

Og hva syns dere om linken jeg postet? http://gooddog.no/2013/05/tre-hver-da-gjor-hunden-gla/ 
Hvor ofte syns dere hunden bør få leke med andre?

Endret 21. Februar 2018 av Lappen

[Mari]

Hva med en voksen hund? Du får muligheten til å se an kjemien med hunden du har fra før og du kan velge litt hva du ønsker å jobbe med (diller vil nok de fleste både voksne og valper ha), og den mest intense perioden med biting, tissetrening og stokk dum hund har noen allerede gjort unna før deg. Uforutsette ting kan dukke opp med voksne hunder også selvsagt, men det er kanskje et mer informert valg enn en valp allikevel. 

[Elita2005]

Noen andre som har erfaringer med to bjefferaser eller vil dele noe om erfaringen med to hunder generelt? 

Vi har hatt kooiker og sheltie sammen, og har nå kooiker og mudi.

Kooikeren kan ha mye vokt, og bjeffer mest for vokt/varsling. Om de ikke har regler, så kan de bjeffe en del, men ingen "bjefferase", men liker å varsle. Vi lærte kooikeren å være stille i de fleste situasjoner: møte mennesker, hunder, om hunden skvetter, ved besøk, banking/ringing på døra, folk i oppgangen osv. Vi startet med en gang vi fikk han. Kooikeren bjeffer masse under agilitytrening, delvis innlært for å få opp stressnivået og er ikke noe han "tar med seg" hjem i hverdagen.

Sheltien fikk vi da kooikeren var 3 år. Sheltien bjeffet MYE, og vi trente sladretrening/passering fra dag 1. Kooikeren fikk belønning for å være stille, og ble evt satt i timeout om han slengte seg med. Det tok under 1 uke før kooikeren ikke kunne brydd seg mindre. Sheltien ble stille i de fleste situasjoner da hun ble ca. 8-12 mnd.

Mudien er fortsatt bare en liten valp på 4 mnd, og bjeffer ekstremt MYE, må vel gange sheltien med 3 eller noe Vi trener og på å være stille, men tar nok mange måneder (år???) før vi er i mål i de fleste situasjoner. Kooikeren trengte ingen "rette seg inn" fase på valp nr. 2. For da hadde han lært at han ikke skal slenge seg med. 
Mudien får også lov til å bjeffe om det er for å bjeffe "på livet", pga. hun er glad/gira/lek/trening. Så lenge det ikke går utover andre hunder eller at hun bjeffer pga. andre hunder/mennesker/lyder/gjenstander. 

Såklart kan det skje at plutselig kooikeren slenger seg på om det blir en veldig opphetet situasjon. Men om man skal se det fra hvor mange ganger mudien bjeffer, så kanskje for hvert 5000 bjeff, så bjeffer kooikeren Så det skjer egentlig aldri.


Noen som begynte trening forebyggende mot passeringsproblemer allerede da hunden var valp?  

Ja, med alle tre. 

Føler dere at dere får "mindre" kontakt med hver hund når man har to? Kosen blir vel mer fordelt.

Ikke noe mindre kontakt
 

Kooikeren og sheltien lekte daglig inne. Men kooikeren er mer opptatt av å snuse ute, men løp litt om kapp osv. Kooikeren og mudien leker også daglig inne. Vi tillater lek inne så lenge de ikke bjeffer (mudien får lov til å ha gremlin-lyder, så lenge det ikke er bjeff). Siden vi bare har hatt hunder på 5-10 kg, synes vi ikke det er noe problem at de leker relativt rolig inne. 

Edit: grunn til at jeg har kjøpt hund nr. 2 har vært pga. min hobby agility. Hadde hund nr. 1 fungert bedre i agility, så hadde det ikke blitt noen hund nr. 2 før hund nr. 1 var tilnærmet pensjonist fra agility.

Endret 21. Februar 2018 av Elita2005

[simira]

Ganske fin link. Hvor ofte voksne hunder "bør" få leke med andre er veldig individuelt (det er en tråd om akkurat det her et sted). Mine leker svært, svært sjelden, både med andre og hverandre. Om vi møter hunder de går overens med kan det være litt løping og herjing i noen minutter, men ingen av dem har vært spesielt opptatt av å leke med andre hunder etter at de ble voksne. Kun unntaksvis (type, kanskje så ofte som en gang i året, men nå er vi ikke voldsomt ofte løse sammen med andre heller).

Mens det er voksne hunder som fortsatt gjerne leker.

Den artikkelen fra Gooddog stemmer nok ikke for alle, men mye god info der.

[Lappen]

Akkurat nå, Mari skrev:

Hva med en voksen hund? Du får muligheten til å se an kjemien med hunden du har fra før og du kan velge litt hva du ønsker å jobbe med (diller vil nok de fleste både voksne og valper ha), og den mest intense perioden med biting, tissetrening og stokk dum hund har noen allerede gjort unna før deg. Uforutsette ting kan dukke opp med voksne hunder også selvsagt, men det er kanskje et mer informert valg enn en valp allikevel. 

Har tenkt tanken mange, mange ganger. Får vondt av alle hundene som står uten hjem. Men en del av omplasseringshundene har jo dessverre skavanker som aggresjon, separasjonsangst eller andre vanskelige uvaner. De som er sånn passe lydig blir jo omplassert kjempefort. Jeg bor i Oslo, og når folk da har en tilsynelatende "perfekt" hund til omplassering skjønner jeg utrolig godt at de ønsker å omplassere den til noen som bor i et roligere område/på landet fremfor Oslo til en 37 m^2 stor leilighet. 

[Siri]

20 minutter siden, Lappen skrev:

Men leker disse med andre hunder da? Er jo noen hunder som bare ikke er lekne   

Hannhunden min lekte mye med min forrige tispe. Etter at hun ble borte, har han knapt ofret tanken på at lek er spesielt interessant. Han lekte heller ikke med den nye tispa som kom i hus som valp. De løp litt sammen av og til, men ikke mer enn det. Tispa mi flirter gjerne med hannhunder hun møter på tur, men det utarter sjelden til vill lek liksom. 

[Mari]

Just now, Lappen said:

Har tenkt tanken mange, mange ganger. Får vondt av alle hundene som står uten hjem. Men en del av omplasseringshundene har jo dessverre skavanker som aggresjon, separasjonsangst eller andre vanskelige uvaner. De som er sånn passe lydig blir jo omplassert kjempefort. Jeg bor i Oslo, og når folk da har en tilsynelatende "perfekt" hund til omplassering skjønner jeg utrolig godt at de ønsker å omplassere den til noen som bor i et roligere område/på landet fremfor Oslo til en 37 m^2 stor leilighet. 

Men dette vet du jo ikke før du har åpnet for det. Oppdrettere kan ha hunder som er ferdig med avlskarrieren sin f.eks, eller folk kan ha opplevd omveltninger i livet som er uforenelig med videre hundehold og noen får faktisk allergi helt på ordentlig. Jeg går ikke ut fra at omplasseringshunder stort sett er problemhunder, det er slike tanker som nettopp gjør at mange hunder står uten hjem. De får jo aldri en sjanse. Hund i Oslo er ikke er problem, jeg har hatt hund i Oslo som levde svært så aktive og rike liv. Og areal på hjemmet er iallfall ikke er problem. Har man ikke hage så må man faktisk ut på tur flere ganger om dagen, sånn sett kan en Oslohund bli mer aktivisert enn landethunden. Så ikke undervurder folk, gå heller ut fra at de faktisk tror på deg når du forteller om hvilket hjem du kan tilby en hund

Vil du helst ha valp så er det selvsagt en helt ærlig sak. 

[Lappen]

Akkurat nå, Mari skrev:

Men dette vet du jo ikke før du har åpnet for det. Oppdrettere kan ha hunder som er ferdig med avlskarrieren sin f.eks, eller folk kan ha opplevd omveltninger i livet som er uforenelig med videre hundehold og noen får faktisk allergi helt på ordentlig. Jeg går ikke ut fra at omplasseringshunder stort sett er problemhunder, det er slike tanker som nettopp gjør at mange hunder står uten hjem. De får jo aldri en sjanse. Hund i Oslo er ikke er problem, jeg har hatt hund i Oslo som levde svært så aktive og rike liv. Og areal på hjemmet er iallfall ikke er problem. Har man ikke hage så må man faktisk ut på tur flere ganger om dagen, sånn sett kan en Oslohund bli mer aktivisert enn landethunden. Så ikke undervurder folk, gå heller ut fra at de faktisk tror på deg når du forteller om hvilket hjem du kan tilby en hund

Vil du helst ha valp så er det selvsagt en helt ærlig sak. 

Vet du, jeg har i en lang periode sjekket Finn ukentlig. Skal være ærlig og si at jeg burde prøvd mer enn jeg gjør, men de gangene jeg har prøvd virker det som at det er en skikkelig ulempe at jeg bor i Oslo, hvert fall hvis ikke omplasseringshunden er fra Oslo. De aktuelle hundene glipper foran fingrene mine, og blir omplassert til andre som bor i roligere strøk.

Jeg mener også at hund i Oslo ikke er noe problem - tvert imot ofte en fordel, akkurat som du sier   Her er marka en T-bane tur unna, det er alltid nye områder å gå i, og mange forskjellige ting å gjøre. Vet om mange som bare slipper ut hunden sin i hagen i stedet for å ta den på en luftetur. Hage er så klart fint det, men er nok en del som bruker det som unnskyldning til å ikke komme seg på tur. Dessuten går mange den samme turen i skogen, hver bidige dag. Variasjon tror jeg alle hunder har godt av.

På FOD sine sider står det jo seriøst i alle annonsene "Fido hadde nok trives best i landlige omgivelser".  Tok senest i går kontakt med ei som omplasserer sin, men måtte dessverre takke nei da denne hadde utrolige store passeringsproblemer. Sendte også mail til Charlottes omplassering i går ang en hund, så håper på svar. Sist jeg sendte mail dit fikk jeg ikke svar i det hele tatt. 

En liten ting som gjør at jeg tenker omplasseringshund kan være utfordrende, er hvis den kommer fra et landlig område uten trikker, busser og bråk. Men hvis en får tak i en trygg hund burde jo egentlig ikke det være et problem.

Bør nok prøve videre med omplasseringshund, men mister litt motet når jeg etter ett forsøk får napp hos en anerkjent oppdretter, mens  jeg ofte ikke en gang får svar når jeg sender mail til folk som omplasserer.

Edit: Har aldri "forsvart" at jeg bor i Oslo i tidligere henvendelser, så det kan jeg jo faktisk begynne med så kanskje de får øynene opp for at det kan være et fullverdig hundeliv også her.

Endret 21. Februar 2018 av Lappen

[Artemis]

35 minutes ago, simira said:

Litt OT men har du mista setteren? Hadde du ikke to settere på et tidspunkt også?

Setteren(Nevø) lever i beste velgående og bor hos mine foreldre(og har alltid gjort det). Han andre(Onkel) døde av kreft for noen år siden.  

Endret 21. Februar 2018 av Artemis

[simira]

Når det gjelder omplassering så er det nok bedre å gå til miljøet, oppdrettere og raseklubben for å finne en ok omplasseringshund når du vet hvilken rase du vil ha. Det var en lapphundtispe til omplassering på raseklubbens side like over jul som så veldig fin ut. Jeg husker ikke omplasseringsgrunnen, men det var definitivt ikke adferdsproblemer (jeg holder et kvart øye åpent etter hund til svigermor).