Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder som ikke lenger er brukbare av ulike årsaker


spot
 Share

Recommended Posts

Er det bare jeg som ikke har problemer med at hunder som "ikke holder mål " leies bak låven eller gies bort ? Det er sånn de fleste bruksrasene våre har utviklet seg til å bli gode på det de er avlet til. 

Hilsen eier av en tannløs utstillingshund og en førtidspensjonert trekkhund.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 111
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er vell mer enn nok av de som mer enn gjerne innrømmer hvorfor hunder byttes ut, også når årsak er at hunden ikke lenger er brukbar til det man ønsker å bruke den til. Ofte hos folk som har mange

Jeg beholder mine pensjonister så lenge de er spreke og friske. Blir de for gamle og alderen har innhentet dem, blir det dessverre en tur til veterinæren, på lik linje med familiehunden. Veldig trist.

Og det er vel helst DER problemet ligger også... Folk har ambisjoner, de tror det skal bli best og komme på landslag og greier - men så er kanskje hunden for dårlig, eller kanskje mer sannsynlig: eier

4 hours ago, Mud said:

Er det bare jeg som ikke har problemer med at hunder som "ikke holder mål " leies bak låven eller gies bort ?

Sagt på den måten der, så håper jeg da virkelig det! Å leie en ellers frisk og grei hund bak loven å skyte den (formodentlig) fordi den ikke får til å gjøre det du ønsker den skal gjøre synes jeg rett og slett er forkastelig.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, tillien skrev:

Sagt på den måten der, så håper jeg da virkelig det! Å leie en ellers frisk og grei hund bak loven å skyte den (formodentlig) fordi den ikke får til å gjøre det du ønsker den skal gjøre synes jeg rett og slett er forkastelig.

Å leies bak låven er et et utrykk som brukes om å avlive - uansett metode. Ikke for det , jeg synes ikke nødvendigvis det er en dårlig avlivingsmetode i enkelte tilfeller. 

Jeg har stor forståelse for at feks huskyen min skulle avlives hvis han ikke fant egnet hjem. Jeg forstår godt at de ikke ville fôre på en hund som ikke utførte oppgaven den var ment for,  og jeg mener det er dårligere dyrevelferd å beholde alskens hunder - kanskje flere enn man kan ta vare på - fremfor å avlive eller omplassere.. 

Jeg skjønner ikke at det skal være så ille. Hunderasene har utviklet seg ved selektert avl. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Mud said:

Å leies bak låven er et et utrykk som brukes om å avlive uansett metode. Ikke for det , jeg synes ikke nødvendigvis det er en dårlig avlivingsmetode i enkelte tilfeller. 

Jeg har stor forståelse for at feks huskyen min skulle avlives hvis han ikke fant egnet hjem. Jeg forstår godt at de ikke ville fôre på en hund som ikke utførte oppgaven den var ment for,  og jeg mener det er dårligere dyrevelferd å beholde alskens hunder - kanskje flere enn man kan ta vare på - fremfor å avlive eller omplassere.. 

Jeg skjønner ikke at det skal være så ille. Hunderasene har utviklet seg ved selektert avl. 

Skyt den eller sett en sprøyte. Det gjør ikke store forskjellen.

Man har en hobby. Den krever at man tar ansvaret for et levende vesen. Et vesen som til og med etter loven har egenverdi, om man ikke ser det selv. Å avlive et friskt dyr fordi det ikke virker til til hobbyen sin ... vel jeg har nesten ikke ord. Det er som et minimum et uttrykk for at man mener dyr ikke har egenverdi.

Det er da fullt mulig å drive selektiv avl selv om man behandler dyr med respekt. Man avler bare ikke på de dyra man ikke mener skal avles på. At det blir dyrere, vel det får man bare ta med i beregningen når man starter opp med hobbyen sin. Man må også ta med i beregningen at man ikke kan ha flere hunder enn man kan håndtere på en god måte. Hvis prisen for slike hobbyer er å avlive ellers friske hunder i sin beste alder, så mener jeg det er hobbyen som ikke har livets rett.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, forutsatt at man har en frisk, trivelig hund, som ikke egner seg til det den var tiltenkt. Den er ung, har hele livet foran seg. Ser man mindre egenverdi i hunden om man leter etter et nytt, godt og egnet hjem? Og avlive friske og trivelige dyr derimot synes jeg er veldig feil uansett, man får i det minste ta seg tid til å kunne finne et nytt, godt hjem til hunden man har skaffet. Jeg skjønner godt at ikke alle ønsker å omplassere hunder, men ser ikke helt hvorfor det nødvendigvis betyr at man ikke ser hundens egenverdi. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske stor forskjell på å avlive og omplassere og da. Hvis man har én hund som man kanskje hadde tenkt å nå langt i lydighet med. Så viser det seg at den hunden ikke funker til det, men den er en sabla god sporhund. Da hadde nok jeg begynt å gå spor, men det er fordi jeg er så sentimental. Uansett så hadde jeg foretrukket at hunden ble omplassert til noen som hadde lyst til å gå spor med den, fremfor å bli avlivd. En død hund lider ikke, men livet er alt verdt for den som eier det. Så hvis det var opp til meg så ville jeg omplassert. Det synes jeg ikke er dårlig, fordi da vil jo hunden få et bedre liv til noen som vil trene det den liker. Det forutsetter at eier legger ned jobb i å finne noen som egner seg som ny eier og ikke bare gir den til første og beste. Man skal ikke stille seg til doms over andre, og om folk omplasserer hunder som ikke ble som de tenkte, det bryr jeg meg ikke om. Likevel håper jeg de legger ned en innsats i å finne gode folk sånn at hunden får det fint resten av livet, men det er noe jeg ønsker for alle hunder. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Malamuten said:

Men, forutsatt at man har en frisk, trivelig hund, som ikke egner seg til det den var tiltenkt. Den er ung, har hele livet foran seg. Ser man mindre egenverdi i hunden om man leter etter et nytt, godt og egnet hjem? Og avlive friske og trivelige dyr derimot synes jeg er veldig feil uansett, man får i det minste ta seg tid til å kunne finne et nytt, godt hjem til hunden man har skaffet. Jeg skjønner godt at ikke alle ønsker å omplassere hunder, men ser ikke helt hvorfor det nødvendigvis betyr at man ikke ser hundens egenverdi. 

Å omplassere er noe helt annet, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, Malamuten said:

Men man bytter fortsatt hund som det var golfkøller eller hva som ble sagt, nevnt i sammenheng med at man ikke ser hunders egenverdi?

Ja, og for meg blir hele den tankegangen veldig fremmed. Men så lenge konsekvensen er forsvarlig omplassering og et påfølgende bra liv for hunden så skal i alle fall ikke jeg mene så altfor mye om de som gjør det slik. Som jeg sa i posten du nevner så er ikke dette sort/hvitt. Ikke når det gjelder omplassering. Jeg mener imidlertid det er sort/hvitt når det gjelder avliving.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil jo tippe at de hundene som blir omplassert fra disse som bytter hunder som om det var golfkøller, ikke taper på det byttet. Det kan jo hende at de får det helt fint hos noen som syns de er bra nok som de er, fremfor å bli hos noen som vil at de skal være noe mer eller noe annet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, tillien skrev:

Skyt den eller sett en sprøyte. Det gjør ikke store forskjellen.

Man har en hobby. Den krever at man tar ansvaret for et levende vesen. Et vesen som til og med etter loven har egenverdi, om man ikke ser det selv. Å avlive et friskt dyr fordi det ikke virker til til hobbyen sin ... vel jeg har nesten ikke ord. Det er som et minimum et uttrykk for at man mener dyr ikke har egenverdi.

Det er da fullt mulig å drive selektiv avl selv om man behandler dyr med respekt. Man avler bare ikke på de dyra man ikke mener skal avles på. At det blir dyrere, vel det får man bare ta med i beregningen når man starter opp med hobbyen sin. Man må også ta med i beregningen at man ikke kan ha flere hunder enn man kan håndtere på en god måte. Hvis prisen for slike hobbyer er å avlive ellers friske hunder i sin beste alder, så mener jeg det er hobbyen som ikke har livets rett.

For mange er hunder mer enn en hobby.  Og helt ærlig: Er alternativet en hund som ikke blir blir brukt og bare står der så er det bedre å avlive. Det er ikke så lett å finne gode hjem til uegnede brukshunder.  Det finnes litt vel mange av de i forhold til etterspørselen.  

Hvis alle som drev med oppdrett og bruk av brukshunder skulle ta med i beregningen å sitte på hunder som ikke holder mål så hadde det ikke blitt så mange av de igjen. Og avlen hadde fått lide.. 

Det er kompromissløs avl hos folk som har hund som verktøy som har gitt oss de beste hundene, både helsemessig og gemyttmessig.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge hunden får det bedre enn den hadde det, om det er fysiske eller psykiske forhold som ikke passer, så ser jeg ingen problem med å omplassere. Får hunden dekket sine behov og gjøre det den trives med så er hundene enkle sjeler og trives. Gode og planlagte omplasseringer er ofte til det bedre for HUNDEN.

Å omplassere fysisk syke (som ikke kan fikses lett) eller hunder med mentale issues er en helt annen ting, da velger jeg personlig avliving.

Ikke at jeg har hatt behov for å ta mange av de avgjørelsene så langt, den sorte skulle liksom flytte etterhvert så jeg kunne få en inn fra egne linjer. Som om det skjer liksom :rolleyes:  Personlig har jeg mer å lære av raringene som ikke passer i alle maler, men så har jeg ikke store ambisjoner lengre. (nei det er ikke den sorte som er raringen :P )

En ting jeg vet jeg hadde gjort nå er å omplassere om det var en hund som lagde uro i flokken og som stadig var i trøbbel med andre hunder i huset. Da hadde jeg plukket den hunden ut og omplassert. Jeg levde i 4 år med en flokk hunder på 4 stk der kun 1 gikk sammen med alle de andre. Tetris fikk en helt ny dimensjon da. Aldri mer... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutes ago, Mud said:

For mange er hunder mer enn en hobby.

Det er vel veldig få det er snakk om. Og så lenge det er snakk om hundesport, så er det hobby som evt har blitt inntektsgivende. Det er egne ambisjoner som er drivkraften.

14 minutes ago, Mud said:

Og helt ærlig: Er alternativet en hund som ikke blir blir brukt og bare står der så er det bedre å avlive.

Ja, men du tar ikke poenget mitt. Jeg mener det er uansvarlig og uetisk å sette seg i en situasjon hvor det er sannsynlig at en hund "ikke blir brukt og bare står der". Og om man havner i den situasjonen så bør selvsagt omplassering være førstevalget. Går ikke det så mener jeg det er din forbannede plikt å gi hunden det den trenger helt til den dør. Det burde ikke være noe å tenke på en gang, og om man ikke visste at man kunne gjøre det med glede så burde man aldri anskaffet seg hund. Det du forfekter er en bruk og kast-mentalitet av levende vesen. Med egenverdi. Jeg har nesten ikke ord for hvor galt jeg synes det er.

21 minutes ago, Mud said:

Det er ikke så lett å finne gode hjem til uegnede brukshunder.  Det finnes litt vel mange av de i forhold til etterspørselen.  

Klart det er overskudd når ambisøse hundefolk praktiserer bruk og kast.

25 minutes ago, Mud said:

Hvis alle som drev med oppdrett og bruk av brukshunder skulle ta med i beregningen å sitte på hunder som ikke holder mål så hadde det ikke blitt så mange av de igjen. Og avlen hadde fått lide..

Det er kompromissløs avl hos folk som har hund som verktøy som har gitt oss de beste hundene, både helsemessig og gemyttmessig

Jeg kjenner mange oppdrettere av brukshunder og ingen som ville vært i nærheten av å avlive en hund på et slikt grunnlag. Jeg har hørt om noen få hundeeiere som har gjort det (fuglehunder) for så å kjøpe ny. Det er mulig dette er mer vanlig i trekkhundmiljøet, det er vel de som sitter på store staller med hunder og hvor det kan være håp om noe inntjening. I så fall har det gått altfor langt. Hvis friske hunders liv er prisen for å få et nasjonalt eller internasjonalt toppspann, så er hele den delen av sporten pill rotten i mine øyne.

Om avlen hadde fått lide så stiller jeg meg svært tvilende til at det gjelder normalt gemytt og god helse. Og greie bruksegenskaper. Det må gjelde evt den avlen som trengs for å vinne Finnmarksløpet eller å nå andre personlige ekstreme ambisjoner. I mange tilfeller ser man dessuten at det avles så ekstremt at det påfører rasen helsemessige og mentale problemer, nettopp for å få et fortrinn i en eller annen menneskeskapt aktivitet. Så jeg ser virkelig ikke at du har noe poeng. Mer avl gir ikke nødvendigvis bedre hunder. Rett avl gjør.

Angående kompromissløs avl, så får man gjøre det innenfor fornuftige, etiske rammer. I mitt hode betyr det at man tar vare på friske hunder og jeg nekter altså å tro at vi ikke hadde hatt friske og mentalt gode hunder likevel. Det er da slik brorparten av Norges seriøse oppdrettere opererer så vidt jeg vet.

Du har åpenbart et helt annet syn på hva et hundeliv er verdt enn meg. Med så diametralt forskjellig innfallsvinkel til problemstillingen så blir vi aldri enige. Hadde det vært opp til meg, så hadde ikke den type avl du beskriver vært tillatt i det store og hele.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis ikke hunden er syk fysisk eller psykisk, så vil jeg hverken avlive eller kvitte meg med den. Min ene ble kjøpt mtp utstilling og lp, knakende bra utstillingshund men ubrukelig til lp, men fantastisk tur og trekkhund. Da var det bare å bytte 'yrke' på ham. Han ble avlivet pga sykdom og ikke det at han var en useless lp hund.

Synes man skal tenke seg om før man skaffer hund. Ja kanskje man har store mål inenn en sport, men hunden fungerer bedre til en annen. Er man villig til å bytte gren? Er man glad i bikkja så gjør man det eller omplasserer. Å ta livet av friske dyr fordi en ikke er bra nok i en sport man selv har valgt seg er egoistisk og hører ikke hjemme noen steder. Å unnskylde det med selektering i avl blir jo feil, man kan rett og slett la vær å avle på den, fremfor å ta livet av den. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

1 time siden, JeanetteH skrev:

Ikke at jeg har hatt behov for å ta mange av de avgjørelsene så langt, den sorte skulle liksom flytte etterhvert så jeg kunne få en inn fra egne linjer. Som om det skjer liksom :rolleyes:  Personlig har jeg mer å lære av raringene som ikke passer i alle maler, men så har jeg ikke store ambisjoner lengre. (nei det er ikke den sorte som er raringen :P )

Og det er vel helst DER problemet ligger også... Folk har ambisjoner, de tror det skal bli best og komme på landslag og greier - men så er kanskje hunden for dårlig, eller kanskje mer sannsynlig: eiers evner til å trene bikkja er for dårlig, men man skylder på bikkja og bytter den ut med noe man tror blir bedre... 

7 minutter siden, tillien skrev:

Det er vel veldig få det er snakk om. Og så lenge det er snakk om hundesport, så er det hobby som evt har blitt inntektsgivende. Det er egne ambisjoner som er drivkraften.

Ja, men du tar ikke poenget mitt. Jeg mener det er uansvarlig og uetisk å sette seg i en situasjon hvor det er sannsynlig at en hund "ikke blir brukt og bare står der". Og om man havner i den situasjonen så bør selvsagt omplassering være førstevalget. Går ikke det så mener jeg det er din forbannede plikt å gi hunden det den trenger helt til den dør. Det burde ikke være noe å tenke på en gang, og om man ikke visste at man kunne gjøre det med glede så burde man aldri anskaffet seg hund. Det du forfekter er en bruk og kast-mentalitet av levende vesen. Med egenverdi. Jeg har nesten ikke ord for hvor galt jeg synes det er.

Klart det er overskudd når ambisøse hundefolk praktiserer bruk og kast.

Jeg kjenner mange oppdrettere av brukshunder og ingen som ville vært i nærheten av å avlive en hund på et slikt grunnlag. Jeg har hørt om noen få hundeeiere som har gjort det (fuglehunder) for så å kjøpe ny. Det er mulig dette er mer vanlig i trekkhundmiljøet, det er vel de som sitter på store staller med hunder og hvor det kan være håp om noe inntjening. I så fall har det gått altfor langt. Hvis friske hunders liv er prisen for å få et nasjonalt eller internasjonalt toppspann, så er hele den delen av sporten pill rotten i mine øyne.

Om avlen hadde fått lide så stiller jeg meg svært tvilende til at det gjelder normalt gemytt og god helse. Og greie bruksegenskaper. Det må gjelde evt den avlen som trengs for å vinne Finnmarksløpet eller å nå andre personlige ekstreme ambisjoner. I mange tilfeller ser man dessuten at det avles så ekstremt at det påfører rasen helsemessige og mentale problemer, nettopp for å få et fortrinn i en eller annen menneskeskapt aktivitet. Så jeg ser virkelig ikke at du har noe poeng. Mer avl gir ikke nødvendigvis bedre hunder. Rett avl gjør.

Angående kompromissløs avl, så får man gjøre det innenfor fornuftige, etiske rammer. I mitt hode betyr det at man tar vare på friske hunder og jeg nekter altså å tro at vi ikke hadde hatt friske og mentalt gode hunder likevel. Det er da slik brorparten av Norges seriøse oppdrettere opererer så vidt jeg vet.

Du har åpenbart et helt annet syn på hva et hundeliv er verdt enn meg. Med så diametralt forskjellig innfallsvinkel til problemstillingen så blir vi aldri enige. Hadde det vært opp til meg, så hadde ikke den type avl du beskriver vært tillatt i det store og hele.

Jeg tror jeg bare skriver under på den der. Spesielt det punktet om at når hundesport blir så viktig for folk at man bare bytter hund som andre bytter truse. Når hensynet til egen vinning går ut over hunden - da synes jeg ikke det er så bra lenger. Jeg har vel også tidligere stilt spørsmål ved dette jaget etter stadig  å bli bedre, lage bedre hunder (til alle mulige formål)... Jeg kjøper hund for min egen del, men der er min forbannede plikt å ta vare på det individet jeg har kjøpt. Passer ikke hunden til det JEG har lyst til å holde på med, nei, så får vi vel finne på noe annet da. Å la heder og ære være så viktig at man finner det for godt å bare bytte bikkje til man finner den hunden som kan oppfylle ens egne behov for å skinne i glansen - da mister jeg respekten faktisk. 

Jeg mener forøvrig at jo - en hund vil antakeligvis få det mye bedre hos en person som setter pris på hundens egenskaper - eller mangel på sådanne - enn å fortsette å bo hos en person som ikke vil gi den det livet den er mest egnet for, men jeg synes det er synd at man har slike ambisjoner med en hobby, at omplassering og kjøp av ny hund blir en enkel måte å komme til topps på... om det var forståelig. Det er en hobby, liksom... Ikke noe man tjener penger på. 

MEN - så har man tjenestehunder. Politi, nark etc. Der skjønner jeg godt at man MÅ ha det rette individet og ikke kan dras med en hund som ikke passer inn, som vil kreve så mye trening og innsats at bikkja ikke kan brukes før den er 5 år liksom. 

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare så inn i gampr*** glad jeg, om jeg får en hund som er frisk både fysisk og mentalt :) 
Virkelig!
For hjelpes så mye skrot som avles frem (for meg er helse fryktelig viktig, etter å ha hatt flere syke, samt at det er innmari greit å slippe å tilrettelegge hvert minutt av dagen fordi bikkja er knepp).
Fordi alt kan fikses (enten av veterinær eller atferdsspesialist), så føler jeg til dels at kravene til fornuftig oppdrett blir mindre og mindre.
Viktigste tilbehøret er ikke lengre bur, men en forsikring som dekker mest mulig :P 

Så hvis hunden ikke holder mål pga helse eller gemytt, så kan det nok i mange tilfeller være veldig mye bedre å avlive enn å sende ballen videre. Friske hunder som fungerer fint i samfunnet må mer enn gjerne omplasseres. 
Mud har et poeng, selv om jeg ikke synes det er mer greit å overprodusere brukshunder  enn å produsere skræp med "fin stamtavle".
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Mira2.0

Jeg liker ikke en ansvarsløs holdning til hund eller andre dyr. Men jeg synes det har gått for langt med tanke på at alt skal tolereres. Hunder med alvorlige mentale brister, dårlig helse og så sær psyke at det er et lykketreff om den blir nogenlunde omgjengelig. Jeg er ikke så sikker på at alle hunder med problemer har det så bra. Og heller ikke sikker på at de får det så mye bedre hos en ny eier. 

Det er trenden med hester også, dessverre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ingenting om å avlive fysisk og psykisk friske hunder, men regner med de færreste gjør det. Synes kanskje noen skulle ha avlivet tidligere også, det er måte på hvor mye mennesket og hunden skal tåle.

Å omplassere en fint fungerende hund(men som ikke fungerte til det som var målet) ser jeg ikke problemet i. Jeg, og sikkert mange her på sonen, synes det er greit om hunden ikke fungerer til LP eller agility eller whatever, for da finner vi på noe annet. Men de som lever og ånder for en hundesport/aktivitet forstår jeg godt. 

Edit: kjente en hund som ikke nådde topp i LP med eieren. Og eierens mål var NM om ikke mer. Hunden ble omplassert til noen som trente på et lavere nivå og den nye eieren fikk en fin læremester. Jeg hadde denne hunden på lån en stund og det var en ukomplisert kul og lydig hund, den nye eieren hadde nådd et nivå der denne hunden ikke var, og håpte derfor den kunne komme til noen som gav den mer oppmerksomhet. Denne hunden var ikke en kasteball, men alt var nøye gjennomtenkt og hensyn til både eiere og hund ble tatt.

Endret av Smartingen
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Red Merle skrev:

Å unnskylde det med selektering i avl blir jo feil, man kan rett og slett la vær å avle på den, fremfor å ta livet av den. 

Nemlig..! Det er nemlig ikke noe problem at det finnes dårlige individer i en rase( forstå meg rett nå, det kan absolutt være et problem for både hund og eier) hvis man lar  være å avle på dem.. Man MÅ ikke bruke hundene sine i avl , uansett hvor godt premiert den måtte være eller hvor godt den fungerer på alle måter, bortsett fra at den kollapser totalt på nyttårsaften, har 'bare' mild allergi, prøver å knerte alt av bikkjer den kommer over, ikke takler å gå over gulv, har ett helt raseutypisk temperament o.s.v, o.s.v..

Problemet er jo at avls'kåte' eiere ikke evner eller ikke vil se at akkurat deres hund( er) ikke bør føre sine gener videre, ikke at hundene eksisterer. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dere misforstår litt - tidligere, som for 100 år siden eller mer, da raseavl var i sin spede begynnelse, var det ikke helt uvanlig at man knerta alt som ikke var verdt å avle på. Om det er noen som gjør det i dag er vel heller tvilsomt, selv om det ikke er så altfor langt tilbake at det var vanlig å slå ihjel feilfarga eller ridgeløse valper, f.eks. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg tror dere misforstår litt - tidligere, som for 100 år siden eller mer, da raseavl var i sin spede begynnelse, var det ikke helt uvanlig at man knerta alt som ikke var verdt å avle på. Om det er noen som gjør det i dag er vel heller tvilsomt, selv om det ikke er så altfor langt tilbake at det var vanlig å slå ihjel feilfarga eller ridgeløse valper, f.eks. 

Jeg er fullt klar over det og effektivt var det selvfølgelig, ingen tvil om det. Dog kan man spørre seg om det er etisk forsvarlig å avlive f.eks en feilfarget valp? Såfremt avviket ikke medfører ulemper for hunden ( hvilket f.eks feil farge sjeldent gjør) så syns jeg det er høyst tvilsomt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Jeg er fullt klar over det og effektivt var det selvfølgelig, ingen tvil om det. Dog kan man spørre seg om det er etisk forsvarlig å avlive f.eks en feilfarget valp? Såfremt avviket ikke medfører ulemper for hunden ( hvilket f.eks feil farge sjeldent gjør) så syns jeg det er høyst tvilsomt. 

Selvfølgelig er det ikke det, det er derfor det ikke er vanlig praksis lenger. Det er da ikke noe å spørre seg selv om det? Det er ikke etisk forsvarlig å kupere heller, så det gjør vi heller ikke lenger. Vi avler heller ikke - de av oss som følger NKKs etiske retningslinjer i hvert fall - på mor/sønn eller far/datter-kombinasjoner. Å diskutere hva som ble gjort før som at det er vanlig fortsatt, er vel forholdsvis meningsløst? 

Vi kan godt diskutere det som fortsatt gjøres, det er ikke så mange år siden det ble stort oppstyr av noen som knerta valper som falt utenfor rasestandarden, som førte til boikott av utstyrsbutikken deres. Men folk glemmer fort og tilgir lett, så jeg tror ikke det er et "problem" lenger. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Selvfølgelig er det ikke det, det er derfor det ikke er vanlig praksis lenger. Det er da ikke noe å spørre seg selv om det? Det er ikke etisk forsvarlig å kupere heller, så det gjør vi heller ikke lenger. Vi avler heller ikke - de av oss som følger NKKs etiske retningslinjer i hvert fall - på mor/sønn eller far/datter-kombinasjoner. Å diskutere hva som ble gjort før som at det er vanlig fortsatt, er vel forholdsvis meningsløst? 

Vi kan godt diskutere det som fortsatt gjøres, det er ikke så mange år siden det ble stort oppstyr av noen som knerta valper som falt utenfor rasestandarden, som førte til boikott av utstyrsbutikken deres. Men folk glemmer fort og tilgir lett, så jeg tror ikke det er et "problem" lenger. 

Eh..det var da vitterlig du som tok opp hva som ble 'gjort før' først ? :P Men for den del, jeg syns ikke heller at det er særlig produktivt å vise til hva man gjorde for 100 år siden..Det er her og nå som har betydning for dagens hunder og eiere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Eh..det var da vitterlig du som tok opp hva som ble 'gjort før' først ? :P Men for den del, jeg syns ikke heller at det er særlig produktivt å vise til hva man gjorde for 100 år siden..Det er her og nå som har betydning for dagens hunder og eiere. 

Eh nei. 

3 hours ago, Mud said:

Det er kompromissløs avl hos folk som har hund som verktøy som har gitt oss de beste hundene, både helsemessig og gemyttmessig.  

Legg merke til at Mud skriver "har gitt oss", ikke "gir oss". 

2 hours ago, tillien said:

Angående kompromissløs avl, så får man gjøre det innenfor fornuftige, etiske rammer. I mitt hode betyr det at man tar vare på friske hunder og jeg nekter altså å tro at vi ikke hadde hatt friske og mentalt gode hunder likevel. Det er da slik brorparten av Norges seriøse oppdrettere opererer så vidt jeg vet.

Og tillien fikk ikke med seg at den kompromissløse avlen er i fortid, og svarer som om det er nåtid.

1 hour ago, Red Merle said:

Synes man skal tenke seg om før man skaffer hund. Ja kanskje man har store mål inenn en sport, men hunden fungerer bedre til en annen. Er man villig til å bytte gren? Er man glad i bikkja så gjør man det eller omplasserer. Å ta livet av friske dyr fordi en ikke er bra nok i en sport man selv har valgt seg er egoistisk og hører ikke hjemme noen steder. Å unnskylde det med selektering i avl blir jo feil, man kan rett og slett la vær å avle på den, fremfor å ta livet av den. 

Det samme gjør Red Merle.. 

17 minutes ago, QUEST said:

Nemlig..! Det er nemlig ikke noe problem at det finnes dårlige individer i en rase( forstå meg rett nå, det kan absolutt være et problem for både hund og eier) hvis man lar  være å avle på dem.. Man MÅ ikke bruke hundene sine i avl , uansett hvor godt premiert den måtte være eller hvor godt den fungerer på alle måter, bortsett fra at den kollapser totalt på nyttårsaften, har 'bare' mild allergi, prøver å knerte alt av bikkjer den kommer over, ikke takler å gå over gulv, har ett helt raseutypisk temperament o.s.v, o.s.v..

Problemet er jo at avls'kåte' eiere ikke evner eller ikke vil se at akkurat deres hund( er) ikke bør føre sine gener videre, ikke at hundene eksisterer. 

Og du.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Eh nei. 

Legg merke til at Mud skriver "har gitt oss", ikke "gir oss". 

Og tillien fikk ikke med seg at den kompromissløse avlen er i fortid, og svarer som om det er nåtid.

Det samme gjør Red Merle.. 

Og du.. 

Ah, hadde ikke fått med meg de 'andre' og at det var de du henviste til. Men jeg? Jeg kan da ikke se at jeg viser til avl i 'gode gamle dager' i det innlegget du siterte her? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...