Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan jakthunder stilles ut?


Hannah
 Share

Recommended Posts

Akkurat nå, JeanetteH skrev:

Det er vel de siste 3 årene i raseklubben "vår" ett bra eksempel på... Så mye skriking på årsmøter, skuling og hat pga uenighet har jeg aldri sett maken til. 

Det jeg kan se som problemer er at det arrangeres få prøver (ymse art avhengig av rase) i enkelte deler av landet, men samtidig drar jo mange veldig langt for å få til MH? Og hvis man ikke er interessert i å holde på med det rasen er laget til - som jeg tenker at må være opp til hver enkelt - så kan man da forvente å få et championat på hunden, når man ikke kan vise at det finnes noe mellom øra på den? 

For enten det er jakthund eller brukshund, så vil vi vel ha hunder som funker i bruk og har et godt eksteriør? Og ang diskusjonen om golden retriever så søkte jeg litt rundt for å se om jeg fant doble championer, både jakt og utstilling og enten er jeg dårlig på å søke eller så finnes det ikke mange av dem (jeg er åpen for begge muligheter).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 147
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Siterer deg her, for det du sier her, burde vært en selvfølge, men ER det ikke. For noen raser har utstillingsidealet blitt hunder som IKKE er fysisk egnet for bruk. Retrivere, feks. Da hjelper det li

man hører jo ofte kommentarer om at de bruksavlede hundene oftere har skader enn de utstillingsavlede. Hvis det faktisk er sånn-- har noen spurt seg om de brukes like mye? En hund som brukes hardere e

Synes det er interessant at så mange drar frem dårlig eksteriør som det nrgative med bruksavl. Ja, det er en del ensidig avl og ja det er dårlig eksteriør på en del, men jaggu er det ikke spesielt ver

Posted Images

Akkurat nå, Turb skrev:

Det jeg kan se som problemer er at det arrangeres få prøver (ymse art avhengig av rase) i enkelte deler av landet, men samtidig drar jo mange veldig langt for å få til MH? Og hvis man ikke er interessert i å holde på med det rasen er laget til - som jeg tenker at må være opp til hver enkelt - så kan man da forvente å få et championat på hunden, når man ikke kan vise at det finnes noe mellom øra på den? 

For enten det er jakthund eller brukshund, så vil vi vel ha hunder som funker i bruk og har et godt eksteriør? Og ang diskusjonen om golden retriever så søkte jeg litt rundt for å se om jeg fant doble championer, både jakt og utstilling og enten er jeg dårlig på å søke eller så finnes det ikke mange av dem (jeg er åpen for begge muligheter).

Folk reiser land og strand og til utlandet for utstilling. Men en tur på en konkurranse DA blir det fryktelig langt brått. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Turb skrev:

Det jeg kan se som problemer er at det arrangeres få prøver (ymse art avhengig av rase) i enkelte deler av landet, men samtidig drar jo mange veldig langt for å få til MH? Og hvis man ikke er interessert i å holde på med det rasen er laget til - som jeg tenker at må være opp til hver enkelt - så kan man da forvente å få et championat på hunden, når man ikke kan vise at det finnes noe mellom øra på den? 

For enten det er jakthund eller brukshund, så vil vi vel ha hunder som funker i bruk og har et godt eksteriør? Og ang diskusjonen om golden retriever så søkte jeg litt rundt for å se om jeg fant doble championer, både jakt og utstilling og enten er jeg dårlig på å søke eller så finnes det ikke mange av dem (jeg er åpen for begge muligheter).

Nei, absolutt ikke alle vil ha hunder som kan brukes til rasens formål. Hvorfor ellers er retrivere og spaniels delt. På dachshundrasene er det jo en form for "brukskrav", men å kunne velge blodspor i steden for jaktprøve, er jo en ren vits, og en gavepakke for folk som avler rene utstillingshunder. Det er svært mange som ønsker, og jobber for jaktkrav på kort og strihåret dachshund. Eksteriøroppdrettere ønsker jo selvsagt ikke dette. Og det rare er at det kommer minst like stor motstand fra de som har de 7 andre dachshundrasene. Tilsynelatendefordi de ikke vil at rasene skal ha ulike krav, til tross for at de selv og hundene deres ikke ofrer jakt en tanke. Folk er jaggu rare..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 13.12.2017 at 1:04 AM, 2ne skrev:

Det er et generelt problem på reinavla brukslinjer at det ikke tas hensyn til eksteriøret i det hele tatt, så lenge bikkja gjør det den er avla for. Om det er å felle digre gubber i polstra dresser, løpe, gjete eller jakte dummy, så er det viktigste, samme om bikkja blir pensjonert 8 år gammel med slitasjeskader og gikt og dårlige rygger. Bruksavl er minst like enspora som ensidig utstillingsavl er. Derfor ser vi mye dårlig eksteriør på reinavla brukslinjer. Å tro at en hund har et funksjonelt eksteriør bare fordi den kommer fra så eller slike linjer, er i beste fall naivt. En hund har et funksjonelt eksteriør når den fungerer som den skal, uten å bli sjuk av det. 

Som veterinæren min sa om min første redningshund, da det ble oppdaget spondylose på henne som 8 åring, hadde hun ligget på sofaen hele livet så hadde hun hatt fin rygg(hun var godkjent og aktiv i tjenesten til hun fylte 12 år). At en hund som blir brukt blir skadet og slitt er innlysende. Tror nok mange utstillingshunder ønsker seg ett slikt liv

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutes ago, Avani said:

Som veterinæren min sa om min første redningshund, da det ble oppdaget spondylose på henne som 8 åring, hadde hun ligget på sofaen hele livet så hadde hun hatt fin rygg(hun var godkjent og aktiv i tjenesten til hun fylte 12 år). At en hund som blir brukt blir skadet og slitt er innlysende. Tror nok mange utstillingshunder ønsker seg ett slikt liv

Atrose, inkludert spondylose, er genetikk. Ikke bruk. På folkemunne kalles det for "slitasjegikt". Ingenting i forskning støtter ideen om at bruk gir slitasje av denen typen. Eneste ledd der bruk - dvs VEKT og feilbelastning har "slitasje"-som resultat, er knær, og i noen grad skuldre. 
Hun hadde nok fått spondylose om hun hadde levd et passivt liv også. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, enna skrev:

Atrose, inkludert spondylose, er genetikk. Ikke bruk. På folkemunne kalles det for "slitasjegikt". Ingenting i forskning støtter ideen om at bruk gir slitasje av denen typen. Eneste ledd der bruk - dvs VEKT og feilbelastning har "slitasje"-som resultat, er knær, og i noen grad skuldre. 
Hun hadde nok fått spondylose om hun hadde levd et passivt liv også. 

Interessant! Det siste jeg hørte av en ny-utdannet veterinær og kiropraktor er at boxerens spondylose-problem antagelig ikke var genetisk men måten de beveget seg på, mye hopp og sprett. Men som sagt dette er kun hva jeg blir fortalt og har ikke sett forskning på dette.

http://www.centerdyreklinik.dk/page.asp?page_id=166

Endret av Avani
Lagt til link
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke var bruk som gjorde at Dina fikk spondylose, hun var liksom ikke sånn innmari vill og gæern av seg. Ikke i det hele tatt, faktisk. Den bruken hun hadde av ryggen sin var neppe belastende på noen måte. Jeg er derfor litt usikker på om det er så lettvint at vi kan si at det er pga bruk :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, enna skrev:

Atrose, inkludert spondylose, er genetikk. Ikke bruk. På folkemunne kalles det for "slitasjegikt". Ingenting i forskning støtter ideen om at bruk gir slitasje av denen typen. Eneste ledd der bruk - dvs VEKT og feilbelastning har "slitasje"-som resultat, er knær, og i noen grad skuldre. 

Stemmer dette da? Nå er det noen år siden jeg satt på skolebenken eller jobbet klinisk, men hos mennesker er det da virkelig i det minste noe forskning som støtter at belastende arbeid er en risikofaktor for spondylose. Nå har jeg ikke gjort noe grundig søk, men den første som kom opp var denne: http://oem.bmj.com/content/58/11/735.short

Sitat

Conclusions: The calculation of the sum of forces to the lumbar spine is a useful tool for risk assessment for symptomatic osteochondrosis or spondylosis of the lumbar spine. The results suggest that cumulative occupational exposure to lifting or carrying and extreme forward bending increases the risk for developing symptomatic osteochondrosis or spondylosis of the lumbar spine.

Nå står det riktignok «symtomatisk» der, men det er vel også et av poengene. At man kan ha spondylose uten særlige symptomer, men ved hardt arbeid så manifisterer plagene seg. Som når en sofahund ikke merker noe, mens en jardt brukt brukshund gjør det.

Ellers så er det selvsagt en god dose genetikk i det hele, men snakker man da om en svakhet i selve benmassen i ryggraden, kroppens evne til å reparere små skader? Eller kan man snakke om anatomiske forhold (kurvaturer, proposjoner) som gir uheldige belastninger, evt kombinert med feks overvekt eller uproposjonert muskelmasse?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det være sånn at spondylose kan være litt samme greia som HD? At hunden kan være disponert for det, men ikke sikkert den utvikler det? Og at om man ikke er disponert for det i det hele tatt, så kan man heller ikke få det? Jeg aner ikke altså, men det var en tanke hvert fall. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

https://sml.snl.no/spondylose

Årsaker og diagnose

Årsaken er trolig belastningsskader som til å begynne med har skapt mikrorupturer og blødninger i benhinner, ligamenter og skivefester, slik at disse i årenes løp er blitt forkalket (ved reaktiv nydannelse av ben). Ofte tar det 5–10 år fra en skade skjer til den vises på et røntgenbilde som spondylose.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, Avani said:
Just now, Kennel XO said:

https://sml.snl.no/spondylose

Årsaker og diagnose

Årsaken er trolig belastningsskader som til å begynne med har skapt mikrorupturer og blødninger i benhinner, ligamenter og skivefester, slik at disse i årenes løp er blitt forkalket (ved reaktiv nydannelse av ben). Ofte tar det 5–10 år fra en skade skjer til den vises på et røntgenbilde som spondylose.

 

Fra et litt mer faglig standpunkt (Per Holck er neppe oppdatert på alle områder han forfatter):
Lumbar spondylosis appears to be a nonspecific aging phenomenon. Most studies suggest no relationship to lifestyle, height, weight, body mass, physical activity, cigarette and alcohol consumption, or reproductive history. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilbake til vinkler igjen, og mynder (selvsagt), som jeg synes er overførbart til andre raser også. Jo mindre bikkjekreket brukes, jo viktigere blir det med vinkler på utstilling.

Mynder har vært jakta med i noen tusen år, de har vart lenge og omtrent vært skyldige vinkler foran og bak, så hvor viktig er det med godt vinkla hunder? Samtidig endrer synet på hva som er korrekte bevegelser seg, og man har det gående - selv den "gyldne middelvei" blir overdrevent i forhold til opprinnelsen. Lengre rygger er jo også noe som blir mer og mer populært på flere raser, da man får flotte sidebevegelser. De rasetypiske bevegelsene blir borte, og man får en "generisk showhund".

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutes ago, Mumle Mu said:

Tilbake til vinkler igjen, og mynder (selvsagt), som jeg synes er overførbart til andre raser også. Jo mindre bikkjekreket brukes, jo viktigere blir det med vinkler på utstilling.

Mynder har vært jakta med i noen tusen år, de har vart lenge og omtrent vært skyldige vinkler foran og bak, så hvor viktig er det med godt vinkla hunder? Samtidig endrer synet på hva som er korrekte bevegelser seg, og man har det gående - selv den "gyldne middelvei" blir overdrevent i forhold til opprinnelsen. Lengre rygger er jo også noe som blir mer og mer populært på flere raser, da man får flotte sidebevegelser. De rasetypiske bevegelsene blir borte, og man får en "generisk showhund".

Skriver under på dette.  en god front er viktig for "støtdemping" når hunden løper. Noen ser dog ut til å misforstå hva som er en god front og fremelsker en stor og kraftig front. Det er ingen fordel.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Meg skrev:

nja, forkalkninger er ikke helt uvanlig på eldre trekkhunder. både håndledd, knær og rygg. 

Er det mange som blir plaget med det? På jakthundene er det ikke vanlig å røntge eldre dyr, men de fleste viser ingen eller minimalt av stivheter med alder (de fleste trenes jo heller ikke på langt nær så hardt som mange trekkhunder) Jeg har faktisk røntget en 10 år gml hund (røntgen på dachs er egentlig mellom 2 og 4 års alder, men fikk det så billig at gamla ble med) Dette var en hund som ble brukt hardt fram til hun fikk livmorbet. 12 år gml. Ingen forkalkninger å finne.

14 minutter siden, Mumle Mu skrev:

Tilbake til vinkler igjen, og mynder (selvsagt), som jeg synes er overførbart til andre raser også. Jo mindre bikkjekreket brukes, jo viktigere blir det med vinkler på utstilling.

Mynder har vært jakta med i noen tusen år, de har vart lenge og omtrent vært skyldige vinkler foran og bak, så hvor viktig er det med godt vinkla hunder? Samtidig endrer synet på hva som er korrekte bevegelser seg, og man har det gående - selv den "gyldne middelvei" blir overdrevent i forhold til opprinnelsen. Lengre rygger er jo også noe som blir mer og mer populært på flere raser, da man får flotte sidebevegelser. De rasetypiske bevegelsene blir borte, og man får en "generisk showhund".

Nei, overdrevne vinkler gir ustabilitet. Men det ser flott ut, da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Pringlen said:

Er det mange som blir plaget med det? På jakthundene er det ikke vanlig å røntge eldre dyr, men de fleste viser ingen eller minimalt av stivheter med alder (de fleste trenes jo heller ikke på langt nær så hardt som trekkhunder) Jeg har faktisk røntget en 10 år gml hund (røntgen på dachs er egentlig mellom 2 og 4 års alder, men fikk det så billig at gamla ble med) Dette var en hund som ble brukt hardt fram til hun fikk livmorbet. 12 år gml. Ingen forkalkninger å finne.

Nei, overdrevne vinkler gir ustabilitet. Men det ser flott ut, da :)

vet ikke hvor mange, det er jo ikke vanlig å røntge eldre dyr, men en del blir stive i bakparten og pensjoneres pga det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte litt på dette med de rasene som er totalt delt (retrivere, spaniels mm) Det sies jo i tråden her at, jo da, det finnes velkonstruerte jakthunder, de bare stilles ikke. Hvorfor det da? Jeg tenker at det er jo ikke så innmari rart. Hvis bikkja er dømt til å aldri få mer enn en good, kanskje kanskje en vg, hvis dommeren har slått seg. Og trolig får den ikke det en gang. Fordi hunden faktisk er såpass lett at den er i stand til å arbeide. Selv om den er velbygget og svarer godt til standarden slik den er skrevet. Det kan jo ikke være veldig givende å stille ut hund, når resultatet er gitt på forhånd? Så da er det vel bare å la det stå til, og avle på kun egenskaper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, Pringlen skrev:

Så da er det vel bare å la det stå til, og avle på kun egenskaper?

På godt og vondt når det gjelder Golden i alle fall, så avles disse gjerne til bruk i LP, agility og retrieverjakt, og ikke praktisk jakt. Har inntrykk av at flere av oppdretterne har ambisjoner om championat, noe som gjør at de er nødt til å holde et øye med rasestandarden. Og ikke minst, de ER opptatt av helse, minst like mye som oppdrettere av andre linjer, og et eksteriør som skaper helseproblemer ønsker de selvsagt ikke. Selv om enkelte her ser ut til å mene at jaktlinjene er vandrende skranglekasser hvor det grunnet abnorm anatomi bare er et spørsmål før det går galt :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som er delt og bruksvarianten. Jeg har største delen av tiden vært opptatt av å følge også de eksteriørekrav til raseklubben som er utstilling og avlskåring. Men på den siste hunden jeg stilte og avlskåret fikk jeg i løpet av fire utstillinger og i løpet av samme sessong premiegrad grønn, gult, blått og rødt. Da stiller jeg meg veldig tvilende til verdien av utstilling når bedømmelsene blir så sprikende at en og samme hund i samme pelskvalitet, kondisjon og i samme klasse i løpet av noen måneder kan gå fra sufficient til exelent... Alle utstillingene var også dømt av rasedommere

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er interessant at så mange drar frem dårlig eksteriør som det nrgative med bruksavl. Ja, det er en del ensidig avl og ja det er dårlig eksteriør på en del, men jaggu er det ikke spesielt verre enn hos show avlen, til tross for at de avles etter utseende. Bortsett fra enkelt individer som er helt på bærtur og at noen, feks i malle og hollender avlen avler alt for store hunder så synes iallefall jeg at det jevnt over er mange flere pene bruksavlede hunder. Ihvertfall innen "mine" raser og de jeg omgås. Om jeg skulle kjøpt kun etter bygning og utseende så hadde jeg fortsatt endt opp med brukslinjer. Ikke kjenner jeg mange som blir syke pga eksteriøret sitt heller. Tvert i mot blir de fleste gamle og grå, og de som ikke blir det lider som oftest av sjukdom, ikke slitasjeskader. Og forkalkninger osv er vell strengt tatt ikke noe mindre utbredt hos show mallen.

Dessuten tenker jeg det er mange faktorer som spiller inn om vi først skal se på den biten, tar man er galeste av er gale så er sannsynligheten for skader større enn om man sammenligner med en litt mer jordnær type, helt uavhengig av fysikk. Bruk, det er vell ikke helt uvanlig at hunder fra brukslinjer brukes mer og hardere, jevnt over. Ergo er sannsynligheten større for alt det skal oppstå noe relatert der. Jeg vet både med meg selv og mange av de jeg trener med er dårlige på oppvarming feks ved bitearbeid, neppe spesielt gunstig mtp at hundene slenges hit og dit og får ganske tøff behandling.

Jeg personlig er opptatt av helheten, selv om mentalitet og bruksegenskaper er i høysetet, for min del, så vil jeg helst ha en hund som også er godt bygget og ligner på rase standard (min oppfatning av den iallefall) , og spesielt da den biten med god konstruksjon. Og jeg ser ikke at det skal være så vanskelig å inkludere i avlen uten at man behøver å gå på bekostning av mentalitet og egenskaper. Men så var det det med syn da. For ifht utstilling så er det jo håpløst. Jeg vil ikke ha noe som ligner på det meste av det som dommere vil se på utstilling i dag. Og da er det plutselig opp til hver enkelt å tenke selv da, når man ikke får en fair bedømmelse fordi folk er mer opptatt av mote og ekstreme detaljer som ikke hører hjemme i rasen egentlig. Og hva gjør man da? 

 

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 14.12.2017 at 0:42 PM, Sprettballen said:

Kan det være sånn at spondylose kan være litt samme greia som HD? At hunden kan være disponert for det, men ikke sikkert den utvikler det? Og at om man ikke er disponert for det i det hele tatt, så kan man heller ikke få det? Jeg aner ikke altså, men det var en tanke hvert fall. 

Det er min gjetning ihvertfall. Virker som det går igjen på enkelte linjer hos malle ihvertfall, mens andre ikke har det. Mulig det finnes forskjellige typer da, men vil tro at det kan være genetisk disponering ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 hours ago, Malamuten said:

Synes det er interessant at så mange drar frem dårlig eksteriør som det nrgative med bruksavl. Ja, det er en del ensidig avl og ja det er dårlig eksteriør på en del, men jaggu er det ikke spesielt verre enn hos show avlen, til tross for at de avles etter utseende. Bortsett fra enkelt individer som er helt på bærtur og at noen, feks i malle og hollender avlen avler alt for store hunder så synes iallefall jeg at det jevnt over er mange flere pene bruksavlede hunder. Ihvertfall innen "mine" raser og de jeg omgås. Om jeg skulle kjøpt kun etter bygning og utseende så hadde jeg fortsatt endt opp med brukslinjer. Ikke kjenner jeg mange som blir syke pga eksteriøret sitt heller. Tvert i mot blir de fleste gamle og grå, og de som ikke blir det lider som oftest av sjukdom, ikke slitasjeskader. Og forkalkninger osv er vell strengt tatt ikke noe mindre utbredt hos show mallen.

For det første, så går jo hele kritikken på showavl og utstilling ut på at det avles på ekstremt eksteriør, så det er vel neppe noen som hevder at den avlen er bedre. Det er dog litt andre trekk som fremelskes på showlinjer enn det er på brukslinjer. Men når man hevder at man avler for bruk og funksjon, så bør jo funksjonen være på plass, særlig, og da kommer jeg til for det andre: bruksmallene er så lite rasetypiske at når det kommer en blomstermalle som faktisk ser ut som en belger, så nekter folk for at det er en belger, fordi den er for nett, har for små ører og er for kort i kroppen - og det er en sann historie. 

Skal jeg ha ei bikkje som folk gjetter hva slags rase den er, og ofte gjetter feil, så bør mentaliteten være så innmari mye bedre enn showvarianten - og det er den ikke, de har bare andre diller og greier man må ta hensyn til, i hvert fall på langhårsbelgere. Og skal jeg førstes ha et vrak, så skal det jaggu ta meg være pent. Men aller helst vil jeg ha ei bikkje som ser ut som den rasen den er, og som kan brukes i tillegg. Det burde ikke være for mye forlangt i raseavl. Det burde faktisk være hele poenget med raseavl. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...