Gå til innhold
Hundesonen.no

Separasjonsangst- hovedsaklig et ene-hund problem?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg tror ikke nødvendigvis at sep.angst er et enehundproblem. Nå har jeg ikke hunder med det jeg vil kalle sep.angst, men mer at de ikke er veldig glad i å være alene. Den eldste greide seg veldig fint, ganske fort sammen med hunden hun vokste opp med, som var trygg på å være alene. Vi hadde en tråd her inne om hjemme alene, men der løste alt seg fort da hun var rundt 8 mnd. og jeg droppa alt som het bur, grind, lukket rom etc. Da gikk vi fra null alenetid til 6-7 timer på en uke. Hun fungerte definitivt best alene når hun fikk gå løs på stua der hun pleide å være, og jeg heller stengte henne ute fra ting med grinder. Vel ødela hun en del, men hun har alltid vært en hund med tyggebehov. Hun kan nå i en alder av 2,5 fortsatt ødelegge ting selv om vi er hjemme(tygge på klips på seler f.eks.), så ødeleggingen kom ikke av uro under seperasjon, men mer en kjedsomhet/liker å tygge på ting-greie. Hun var riktignok alene sammen med den andre hunden min, selv om de var adskilt ved grind. Jeg ser dog at hun er litt var på dette med å være alene. Hun liker ikke å bli forlatt på nye steder f.eks.

Minsten, som ikke er fult så liten lenger, prøvde jeg en annen taktikk på etter anbefalinger her på forumet. Hun var ikke noe alene nesten i det hele tatt før jeg prøvde å ha henne alene når hun var rundt 8 mnd. Det gikk ikke så bra. Hun piiiiiper når hun er alene og vandrer rastløst rundt. Da er hun sammen med den andre min. Min andre finner roen helt greit når hun er sammen med lillesøss, selv om minsten er rastløs. Jeg prøvde en periode å dra i fra i korte perioder og så over lengre tid bare for å se om hun gav seg til slutt og slappet av. Det gjorde hun ikke. Selv etter lang tur der hun var kjempesliten når vi kom hjem, holdt hun det gående i 3 timer(ble bare med den gangen). Det er ikke bjeffing, hyling eller panikk. Bare piping. Såpass lav piping at de som bor over meg ikke hørte det opp og jeg hørte det heller ikke ut. I tillegg til rastløs tripping hele tiden. 

Så her er planen å begynne alenetreningen helt på scratch etter boka, bare for å se om ikke det kan hjelpe. Jeg vet jo at hun har søsken som er alene hjemme uten problem, så jeg har kanskje gjort noe feil. Hun har ingen problemer med å bli forlatt om jeg går andre steder i leiligheten eller er på trappa for å ta en røyk. Det er når jeg _drar_ av sted som er problemet. Nå er hun 11 mnd. og jeg synes hun bør kunne være alene noen timer. Vi blir så låst når vi alltid må ha med hundene. Hadde vært deilig å kunne dratt ut en kveld uten å måtte ha dårlig samvittighet for at hundene må ligge i en kald bil i et lite bur. 

Jeg opplever forøvrig at alle mine hunder har vært mer knytta til meg enn hverandre, så jeg tror ikke det å være sammen med en annen hund nødvendigvis har så veldig mye å si for de når jeg går. 

 

RED: Hva definerer man som forskjell på seperasjonsangst og bare vanskelig for å være alene? Hvordan kjennetegner atferden til hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Smartingen skrev:

Så egentlig trenger vi ikke hjemme-alene-trening? :shocked:

Jeg har egentlig aldri trent noe særlig sånn rutinert hjemme-alene-trening med valpene mine jeg.. når de er trygg, så blir de igjen alene når jeg skal på noe og så tar jeg det litt som det passer og ikke minst mtp at det er en liten valp. 

 

Og forøvrig har jeg hatt en hund med skikkelig sepangst, og han hadde tendensen fra dag 1 og kom flyttende inn i en flokk.. Uten at det hjalp så mye :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge mine malamuter har seperasjonsangst. De kan ikke fjernes fra flokken (vi har 3 hunder som er sammen når vi er borte), og bli plassert helt alene uten noen tilstede. Ikke noe problem for de å være alene med oss eierne naturligvis, men helt alene kan de ikke være. Da blir det bråk og de blir veldig stressa. Hannhunden min er verst på det. Tispa fikk vi merke seperasjonsangsten på da hun var 1,5 år. Da døde den hunden hun bodde sammen med. Plutselig var det umulig å dra på butikken osv. Hun ble panisk og superstressa.. Det roa seg helt da jeg kjøpte en malamute til. Den tispa jeg fikk da, hadde ikke anlegg for seperasjonsangst. Hun kunne være alene uten problemer fra tidlig alder. 

Det skal sies at de to med seperasjonsangst fint kan ligge ute i hundegård alene om de selv ønsker det, men det er bare når de vet hvor vi andre er. Om vi da kjører avgårde med de andre hundene eller noe, kommer panikken og stresset helt tydelig frem. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Mine to dobermenn hadde sep.angst. Verst min første. Uling og bjeffing hele tiden. Omplasseringshunden vi fikk etter hvert var også ille, men hun hadde alltid vært i bur, så det bedret seg en del da begge hundene fikk være løs i huset. Nitro har ikke tatt "skade" av å bo med to ulike hunder med sep.problemer. Han taklet bra å være alene hund når omplasseringshunden ble borte. (kun tidvis bjeffing, alt etter som hverdagsform på en måte)

Så fikk vi Mynte, og jeg ser på henne at hun er en mer selvstendig type hund. Men jeg har ikke trent noe på å ha henne alene ifra Nitro. Det har rett og slett vært for upraktisk å få det til.  Så når Nitro blir borte vet jeg ikke hvordan det går, men jeg tror det skal gå bra.. Ut ifra hvordan hun er.  Hun virker ikke spesielt avhengig av han, og slapper av når han er på tur utenom henne. *håper det!*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Symra&Pippin skrev:

Ja, det ligger an til det. Hvis jeg ikke feiger ut og tenker at det er veldig lettvint å ha bare en hund. :P

Beardisvalp :wub:

***

Ellie utviklet det hvertfall mens hun bodde alene. Det ble bedre da vi fikk en hund til og hun har gradvis klart å være lenger og lenger alene med en annen hund. 

En av hundene til moren min liker ikke å være alene hvis de andre hundene er borte. Hun er oppvokst i flokk. 

Tror det er mest arv og evt traumatiske opplevelser bak sep.angst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg har en hund med separasjonsangst. Riktignok ikke ekstrem, han kan være alene uten å få panikk og ødelegge noe, men han stresser veldig. Da jeg fikk han som valp, hadde jeg en veldig trygg voksen hund som overhode ikke var redd alene. Den hunden med separasjonsangst/-usikkerhet er helt lik uavhengig av om han er helt alene eller sammen med andre hunder. Andre hunder betyr ingen ting for Han hvid ikke jeg er der. Han viser noe av det samme stresset når han er sammen med mennesker uten meg. Ironisk nok er han ellers en ekstremt stabil hund som ikke er redd noe og rolig og trygg i alle situasjoner. Det eneste som vipper han av pinnen er at ikke jeg er der :/ Noen få mennesker stresser han ikke når han passes av. Da er han akkurat like trygg på alt som når jeg er der. Så nei, det trenger ikke å bare være et problem hos ene-hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shensi (lundehund) var lik som snusmumrikk sin; superstødig og trygg hund i alle settinger utenom hvis jeg var borte. Ingen andre var bra nok, og hun hadde heftig sep.angst. Det var rett og slett verdens undergang å være adskilt fra meg.. Hun aksepterte at kun samboer eller et vennepar var her uten meg da, men ikke noe hurramegrundt nei :P 

Bamse (bichon frise) tålte uten problemer å være alene hele livet, samme om han var alene eller med andre hunder :) Han fikk alltid en liten fase med angst rett etter vi hadde flyttet, men gikk over på noen uker.

Ulrik (lundehund) tålte også å være alene, men var tryggest om Bamse var der.

Raja (blanding riesen/vorsteh) hadde ekstrem sep.angst når hun kom til oss som voksen omplasseringshund og ble helt nevrotisk av å være alene.

Banzai (blundehund) er helt fin på å være alene hvor som helst og når som helst, men han kan bjeffe om kun Ori blir tatt med, for han vil jo helst være med på moro. Varer dog ikke lenge. Han var alenehund 8 mnd etter å ha bodd med annen hund helt siden han kom til oss, men gikk fremdeles bra å være alene. Det skjer sjelden at han er alene mer enn noen minutter da, sist var i mai :lol: 

Ori (sønn av Banzai) takler ikke å være alene og det hjelper ikke med Banzai heller. Så vi tar det bare rolig på den fronten. Der er det forøvrig ingen negative hendelser og heller ikke foreldre med sep.angt, men han selv er generelt en nervøs fyr da. Og en del lundehunder sliter jo med sep.angst, så det stammer vel fra der uansett. Jeg tror det vil gå seg til med han på sikt, han må bare bli litt mer moden :) Hvertfall er han veldig ulik sep.angst hunden jeg har hatt, hun tålte ikke å bli utestengt fra et rom engang, men det gjør heldigvis han.

Så nei, jeg har aldri opplevd at det er lettere for hunder om de er flere. De som har sep.angst trenger/trengte oss folka :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Symra&Pippin skrev:

Ja, det ligger an til det. Hvis jeg ikke feiger ut og tenker at det er veldig lettvint å ha bare en hund. :P

Er det vanlig at beardis har seperasjonsangst? Er det best å være alenehund eller å ha to beardiser i samme hjem? Sikkert forskjell fra hund til hund da men men. Jeg har så lyst på en eller to beardiser en gang langt inn i fremtiden. Blir ingen ny hund på meg på en stund da jeg har fire fra før av. Ikke lett å begrense meg da :teehe:men må prøve. Men skal i fremtiden bare ha en hund eller to bare fordi jeg føler at det er nok. :Laugh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...