Gå til innhold
Hundesonen.no

Dilemma som snart tar knekken på meg.


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Jeg har skrevet om det tidligere, men det tilspisser seg og noe må jeg gjøre. 

Saken er at da jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke jobber, og derfor blir Midas mer enn bare en hund for meg. Jeg orker ikke å gå mer inn på akkurat det, men jeg elsker den hunden. Det er derfor vi nå har kommet opp i en situasjon som er uholdbar og umulig og som tærer på hele familien. 

Mannen min er så vanvittig allergisk mot Midas. Det har i de syv årene som har gått blitt verre og verre og nå har det gått så langt at allergispesialistene på sykehuset advarer mot alvorlige følger hvis vi ikke kvitter oss med hunden. 
Han sliter helt forferdelig og klarer ikke å være inne i huset mer enn et par timer i gangen... 

Tidligere har vi vært litt sånn; det går bra til Midas ikke er mer, og da blir det såklart ingen ny hund, men nå går det ikke bra lenger. 
For litt over to år siden fikk Midas sin første ondartede svulst. Bortsett i fra det har han vært en frisk, aktiv og veloppdragen hund som er brukt i konkurranser og som er trivelig både mot katter og andre hunder og folk. Dermed er han i utgangspunktet en hund som ikke er noe problem å omplassere sånn sett. Det er bare det at det har sittet så sykt langt inne til meg å gi fra meg "ungen" min og så har han hatt helseproblemer som har gjort at jeg har tviholdt på han.

Nå er helsetilstanden hans en helt annen, vi har funnet en svulst på hjertet hans og han utredes nå (venter på svar på prøver) for Mysthenia Gravis. Uansett, han er ganske dårlig for tiden og klarer veldig lite fysisk. 
Veterinæren snakker om å fjerne svulsten på hjertet kirurgisk og vi vet enda ikke helt hvor ille det er, men det virker ikke helt akutt heller. 

Han har tålt de siste to operasjonene (fjerning av mastcelletumorer) veldig dårlig og blitt dårlig ganske lenge etterpå, det er én grunn til at jeg er negativ til å fjerne svulsten på hjertet. 

Uansett, dette er en grusom situasjon som tar helt knekken på meg. Vi har ingen i familien som kan ha han til han blir frisk/den tiden han har igjen, jeg kan ikke omplassere en hund som har svulst på hjertet, jeg kan ikke ha han her mye lenger. Vinteren er desidert verst for mannen min da vi er mye mer inne da og vi lufter mindre i huset og Midas er mer inne. Jeg vet ikke om han klarer en vinter til, og det begynner å bli flaut å sette mannen min sin helse så mye på spill for en hund liksom. Det er for drøyt. Jeg har sykt dårlig samvittighet hele tiden. Det er ikke snakk om å gjøre noe før vi har fått svar på blodprøvene som er sendt til USA (myasthenia gravis) selvsagt. 

Jeg er helt fullstendig fortvilt nå. 
Skal jeg operere bort svulsten for så å omplassere han? Han har mastcelletumorer som dukker opp med jevne mellomrom, og er ikke frisk. Hvem vil ha en hund som de mest sannsynlig får veldig begrenset tid med? Hvordan vet jeg at de følger opp helsen hans? Skal jeg avlive fremfor å omplassere? :icon_cry::icon_cry::icon_cry:

Jeg er helt i villrede nå, og føler jeg har kniven på strupen. Jeg ville gjort alt for Midas og helsen hans, men dette handler ikke om meg lenger. Hva ville dere gjort i en sånn situasjon?
Det må også sies at han er fryktelig avhengig av meg, noe som er ganske naturlig siden vi tross alt er sammen 24/7 og har vært det siden han kom til meg for over 7 år siden. 
Han sturer når han blir passet av andre og vil ikke spise de første dagene om vi er på ferie. Å avlive en hund som muligens kan få et år eller to til som jeg er så knyttet til blir så hjerteskjærende at jeg klarer ikke å tenke tanken fullt ut. 

Herregud for en drittsituasjon! Blir glad for alle råd eller idéer. Jeg ser ingen utvei lenger på dette jeg... :icon_cry:

Beklager at dette ble både langt og rotete :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med mushi! Jeg ville ha avlivet, og dette tenkte jeg da jeg leste tråden din om hvor dårlig han har vært. Og så i tillegg dette med mannen din, så hadde jeg nok tatt det valget ja.

Det er aldri lett valg, men det handler om å ta et riktig valg! Ingen kommer til å dømme deg for at du valgte helsen til mannen din nå som hunden din er såpass dårlig i tillegg ? 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, mushi skrev:

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

Ja, grunnen til at han har akseptert det er fordi han ikke har vært så dårlig hele tiden som han er nå. Det har gått gradvis nedover med helsen. 
Nå er det så ille at vi ikke kan besøke folk som har dyr fordi han er så utsatt for allergi hjemme at han ikke klarer å utsettes for ytterligere ting han er allergisk mot. 
Det er ikke bare litt sånn snufsing liksom, det er sånn at han føler hele kroppen koker. Han er utrolig snill, og burde egentlig satt hardt imot hardt for lengst. Jeg vet at det er helt latterlig at jeg ikke har gjort noe tidligere. Jeg burde omplassert han for lengst. 

Tror det blir veldig tøft for Midas og flytte og, spesielt nå som han ikke er 100% frisk. Han hadde nok overlevd en operasjon til, men han hangler lenge etterpå og det går lengre tid for hver operasjon før han kommer seg. Han har operert to ganger (fjernet 4 svulster) på under ett år. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:console:

En veldig vanskelig situasjon, og jeg forstår så alt for godt dilemaet ditt. Når det er sagt - jeg ville avlivet, og da før en evt. ny operasjon. Å omplassere virker urettferdig mot en hund som er såpass knyttet til deg og som kommer til å trenge mye pleie fremover, også etter operasjonen. I en sånn periode er det ekstra viktig at hunden er hos folk den kjenner og har tillit til tenker jeg. Påkjenningen med nytt hjem kan jo komme til å forverre helsetilstanden hans også, spesielt om han går i litt i kjelleren av å være hos andre enn deg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel! :hug:

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Ulrikke skrev:

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 

14 minutter siden, Marie skrev:

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel! :hug:

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Så godt liv du har gitt han. Og mannen din som har tilpasset seg så mye. For en heldig hund. ❤

Stor klem! :hug:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt :(
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 


Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt :( Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså :( Helt forferdelig situasjon.. Klem :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Ulrikke skrev:

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

Ja, jeg har egentlig det... Det bare er så vondt og så blir man så usikker på om man gjør det riktige for hunden sin :heart:
Jeg ville nok gitt det samme rådet som det jeg får her. 

1 time siden, Malamuten skrev:

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså :( Helt forferdelig situasjon.. Klem :heart:

Det er liksom ingen som kan ta han. Han har vært endel på avlastning til søsteren min når det har vært som værst med allergien her, og der trives han ganske godt, men han er helt utslitt når han kommer hjem, så jeg tror det skulle tatt lang tid for han å tilpasse seg et liv hos noen andre. Til dem har han vært lenge i strekk og kjenner de veldig godt, likevel er han utenfor og vil ikke spise de første dagene og trenger lang hviletid når han kommer hjem for å komme seg. De ønsker ikke å overta han på fast basis, men bare for å illustrere at han ikke er en hund som bare tilpasser seg et nytt hjem veldig enkelt. Siden helsen hans er såpass redusert nå er jeg redd det ville blitt utrolig tøft for han å skulle bli flyttet til noen, selv om det var noen han kjente fra før. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...