Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
2 timer siden, QUEST skrev:

Kan jeg spørre dere i moderatorteamet om noe, av ren nysgjerrighet? :) Denne tråden ble åpnet igjen, husker jeg ikke helt feil, så har en del andre tråder som har blitt stengt, ikke blitt åpnet igjen? Hva er det som avgjør om en tråd forblir stengt, eller åpnes igjen? :) 

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

  • Svar 234
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis. 

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet.  Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, bas

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes. 

Skrevet

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

  • Like 1
Skrevet
22 timer siden, Marie skrev:

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Takk for svar, behøver ingen ytterligere forklaring :) 

Skrevet
14 hours ago, Sprettballen said:

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Mellom 19-20 en gang. Begynte å legge på meg når jeg flytta hjemme i fra :P 

Edit: Jeg gikk fra å være +/- 60 kg. og 186 høy, til nå å være 74kg og like høy. Har ligget ganske stabilt i vekt nå de siste hvert fall 2 årene. 

Skrevet
30 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

 

Skrevet

Det "hjalp" for meg å være gravid og. Normalvekta mi flytta seg 10 kg opp etter første svangerskapet :) 

Skrevet
21 minutter siden, Marie skrev:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

Jepp, regner med det vil hjelpe på her også :P Både mamma og søster har noen kilo ekstra etter at de ploppa ut noen unger. Mamma var ganske stor en periode, men så skaffa de seg hund...jakthund som må ha båndturer og da gikk mange av de overflødige kiloene av gitt. Nå er hun ganske normalvektig tror jeg. 

Skrevet

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Skrevet
4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Skrevet
Just now, Sprettballen said:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Jeg tenker at det kan være like vondt for folk å være for tynne og ikke greier å gjøre noe med det, som å være for overvektige og ikke får gjort noe med det. Og kommentarer på begge deler kan være like vondt å høre. Man vet jo aldri hvem som ikke bryr seg, bare blir irritert eller hvem som blir veldig leie seg. 

Ang. triks, så har jeg ikke så mye mer å komme med :P Det løste seg liksom av seg selv hos meg. Selv om jeg bare er akkurat innafor normalvektig da. Vet ikke om det er noen medisinske årsaker til at man ikke går opp i vekt? Sånn for min del tenker jeg det var naturlig å slite med å gå opp i vekt når man driver og vokser som ugress :P 

Skrevet
9 minutter siden, Stine skrev:

Jeg synes folk bare skal holde kjeft om andre sitt utseende!

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

  • Like 3
Skrevet
12 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

  • Like 3
Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Skrevet
Akkurat nå, Emilie skrev:

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Ja! 

Skrevet
13 minutter siden, QUEST skrev:

Beklager, det var ikke meningen å være invaderende. Selv ville jeg ikke kommentert vekta til noen med mindre de selv ville snakke om det. 

Det var ikke invaderende mtp hva jeg allerede har delt i denne tråden :lol: Men jeg satt det med et utropstegn fordi det har skjedd mange ganger, fullstendig uoppfordret. 

Skrevet
16 timer siden, Sprettballen skrev:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

  • Like 4
Skrevet
Just now, Lene_S said:

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted.

Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det.

Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

  • Like 2
Skrevet

Nasjonale prøver

Fikk sjokk av datteras matteoppgave:- Flere jeg har vist den til trodde ikke at det kunne være sant

13 og 14-åringer måtte regne ut hvor mange spensthopp som forbrenner 100 gram melkesjokolade i den nasjonale prøven i regning. Utdanningsdirektoratet får skarp kritikk.

 

Sånn apropos selvbilde og for lavt fokus på fedme, liksom. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...