Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor byttet barnehage-mente de ansatte var for tykke


QUEST
 Share

Recommended Posts

2 timer siden, QUEST skrev:

Kan jeg spørre dere i moderatorteamet om noe, av ren nysgjerrighet? :) Denne tråden ble åpnet igjen, husker jeg ikke helt feil, så har en del andre tråder som har blitt stengt, ikke blitt åpnet igjen? Hva er det som avgjør om en tråd forblir stengt, eller åpnes igjen? :) 

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 234
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis. 

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet.  Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, bas

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes. 

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Marie skrev:

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Takk for svar, behøver ingen ytterligere forklaring :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 hours ago, Sprettballen said:

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Mellom 19-20 en gang. Begynte å legge på meg når jeg flytta hjemme i fra :P 

Edit: Jeg gikk fra å være +/- 60 kg. og 186 høy, til nå å være 74kg og like høy. Har ligget ganske stabilt i vekt nå de siste hvert fall 2 årene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Marie skrev:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

Jepp, regner med det vil hjelpe på her også :P Både mamma og søster har noen kilo ekstra etter at de ploppa ut noen unger. Mamma var ganske stor en periode, men så skaffa de seg hund...jakthund som må ha båndturer og da gikk mange av de overflødige kiloene av gitt. Nå er hun ganske normalvektig tror jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Sprettballen said:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Jeg tenker at det kan være like vondt for folk å være for tynne og ikke greier å gjøre noe med det, som å være for overvektige og ikke får gjort noe med det. Og kommentarer på begge deler kan være like vondt å høre. Man vet jo aldri hvem som ikke bryr seg, bare blir irritert eller hvem som blir veldig leie seg. 

Ang. triks, så har jeg ikke så mye mer å komme med :P Det løste seg liksom av seg selv hos meg. Selv om jeg bare er akkurat innafor normalvektig da. Vet ikke om det er noen medisinske årsaker til at man ikke går opp i vekt? Sånn for min del tenker jeg det var naturlig å slite med å gå opp i vekt når man driver og vokser som ugress :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Stine skrev:

Jeg synes folk bare skal holde kjeft om andre sitt utseende!

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Emilie skrev:

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, QUEST skrev:

Beklager, det var ikke meningen å være invaderende. Selv ville jeg ikke kommentert vekta til noen med mindre de selv ville snakke om det. 

Det var ikke invaderende mtp hva jeg allerede har delt i denne tråden :lol: Men jeg satt det med et utropstegn fordi det har skjedd mange ganger, fullstendig uoppfordret. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, Sprettballen skrev:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted.

Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det.

Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nasjonale prøver

Fikk sjokk av datteras matteoppgave:- Flere jeg har vist den til trodde ikke at det kunne være sant

13 og 14-åringer måtte regne ut hvor mange spensthopp som forbrenner 100 gram melkesjokolade i den nasjonale prøven i regning. Utdanningsdirektoratet får skarp kritikk.

 

Sånn apropos selvbilde og for lavt fokus på fedme, liksom. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...