Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
2 timer siden, QUEST skrev:

Kan jeg spørre dere i moderatorteamet om noe, av ren nysgjerrighet? :) Denne tråden ble åpnet igjen, husker jeg ikke helt feil, så har en del andre tråder som har blitt stengt, ikke blitt åpnet igjen? Hva er det som avgjør om en tråd forblir stengt, eller åpnes igjen? :) 

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

  • Svar 234
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis. 

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet.  Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, bas

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes. 

Skrevet

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

  • Like 1
Skrevet
22 timer siden, Marie skrev:

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Takk for svar, behøver ingen ytterligere forklaring :) 

Skrevet
14 hours ago, Sprettballen said:

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Mellom 19-20 en gang. Begynte å legge på meg når jeg flytta hjemme i fra :P 

Edit: Jeg gikk fra å være +/- 60 kg. og 186 høy, til nå å være 74kg og like høy. Har ligget ganske stabilt i vekt nå de siste hvert fall 2 årene. 

Skrevet
30 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

 

Skrevet

Det "hjalp" for meg å være gravid og. Normalvekta mi flytta seg 10 kg opp etter første svangerskapet :) 

Skrevet
21 minutter siden, Marie skrev:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

Jepp, regner med det vil hjelpe på her også :P Både mamma og søster har noen kilo ekstra etter at de ploppa ut noen unger. Mamma var ganske stor en periode, men så skaffa de seg hund...jakthund som må ha båndturer og da gikk mange av de overflødige kiloene av gitt. Nå er hun ganske normalvektig tror jeg. 

Skrevet

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Skrevet
4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Skrevet
Just now, Sprettballen said:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Jeg tenker at det kan være like vondt for folk å være for tynne og ikke greier å gjøre noe med det, som å være for overvektige og ikke får gjort noe med det. Og kommentarer på begge deler kan være like vondt å høre. Man vet jo aldri hvem som ikke bryr seg, bare blir irritert eller hvem som blir veldig leie seg. 

Ang. triks, så har jeg ikke så mye mer å komme med :P Det løste seg liksom av seg selv hos meg. Selv om jeg bare er akkurat innafor normalvektig da. Vet ikke om det er noen medisinske årsaker til at man ikke går opp i vekt? Sånn for min del tenker jeg det var naturlig å slite med å gå opp i vekt når man driver og vokser som ugress :P 

Skrevet
9 minutter siden, Stine skrev:

Jeg synes folk bare skal holde kjeft om andre sitt utseende!

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

  • Like 3
Skrevet
12 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

  • Like 3
Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Skrevet
Akkurat nå, Emilie skrev:

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Ja! 

Skrevet
13 minutter siden, QUEST skrev:

Beklager, det var ikke meningen å være invaderende. Selv ville jeg ikke kommentert vekta til noen med mindre de selv ville snakke om det. 

Det var ikke invaderende mtp hva jeg allerede har delt i denne tråden :lol: Men jeg satt det med et utropstegn fordi det har skjedd mange ganger, fullstendig uoppfordret. 

Skrevet
16 timer siden, Sprettballen skrev:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

  • Like 4
Skrevet
Just now, Lene_S said:

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted.

Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det.

Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

  • Like 2
Skrevet

Nasjonale prøver

Fikk sjokk av datteras matteoppgave:- Flere jeg har vist den til trodde ikke at det kunne være sant

13 og 14-åringer måtte regne ut hvor mange spensthopp som forbrenner 100 gram melkesjokolade i den nasjonale prøven i regning. Utdanningsdirektoratet får skarp kritikk.

 

Sånn apropos selvbilde og for lavt fokus på fedme, liksom. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...